Kommer jeg til å angre?

[Gjest Gjest_signe_*]

Slik er livet mitt nå; 22 år, uten utdanning, MEN har jobb , samboer, 2 stebarn, aldersforskjell på han og meg(13 år). Jeg trives, men samtidig misstrives i dette _livet mitt_.

Jeg sliter _veldig_ med det at han har 2 barn. Grunnen til det? Jo, jeg hadde aldri sett at jeg skulle møte en med to barn, jeg har alltid hatt en drøm om å starte fra scratch med kjæreste og få barn sammen bare jeg og han, jeg er ikke klar for 2 barn i den alderen de er i og de irriterer meg mer enn de gleder meg..(stygt å si, men vil være helt ærlig nå). I tillegg er mora til disse barnene psykisk ustabil(bekreftet av lege, ikke mine ord, men sier meg enig i det), hun ringer HELE tiden uansett om vi har barna eller ikke, hun lyver, slått ned mora si osv..og hu gjør rett og slett alt for å lage bråk og få det til å bli slutt mellom meg og han.

En ting til er at vi bor på en liten plass(6000 innbyggere) og jeg har alltid hatt lyst til å flytte til Trondheim for eksempel for utdanning, kultur, og alt annet byen har å by på. Han har sagt klart ifra om at han ALDRI i livet drar fra plassen han bor på nå..jeg synes det er dårlig gjort å ikke vurdere det engang.

Så er det svigermor, hun er en kjemepkoselig dame, men er for påtrengende noen ganger synes jeg. Hun får meg til å føle meg "nødt" til å foreksempel ordne hagen(hun kommer med busker og trær), inviterer på middag og selskap, hver lørdag er vi å spiser hos dem og andre dager i uka også av og til. I tillegg er vi jo innom der flere ganger..

Typen min: når jeg møtte han drakk han for mye(til tider sa han selv at han var en alkoholiker). Men jeg sa til han at jeg var dritalei og ville dra om han ikke forbedra seg så nå drikker han helt normalt(altså ikke mer enn i helgene og ikke drita hele tida). Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. Jeg er avhengig av han, han er så råflott!!Også har han hus, bil og ordnet økonomi, jeg er litt økonomisk avhengig også av og til av han:S

men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten HAN..hadde han bare vært litt yngre, uten barn, bodd en annen plass...wææææ...jeg blir gal, kan ikke gjøre det slutt. Elsker han.

Vet dere hva? Jeg føler jeg er så ung og sitter fast med 2 barn og et liv jeg føler ikke bestemmer over selv. jeg har aldri bodd alene, aldri bare tenkt på meg selv(høres sikkert egoistisk ut, men men), føler jeg ikke kommer meg NOE vei med utdanning her hvor jeg bor(VELDIG få skoletilbud her.)

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner godt at du har dine tvil om dette, spesielt fordi du ikke føler du har fått gjort ting du har veldig lyst til, spesielt å ta utdanning/bo i by, og legge mer av premissene for ditt eget liv uavhengig av andre. Hvis du har jobb har du antagelig mulighet for å få ny jobb et annet sted og flytte til f eks Trondheim, du kan få studielån og ha deltidsjobb ved siden av, og har ingen grunn til å føle deg økonomisk avhengig av samboern din selv om det kanskje er behagelig med den økonomiske tryggheten dere har nå. Kostnadene ved å bo på hybel og være student er ganske mye lavere enn de man har med hus, bil etc. Egentlig trenger det jo ikke bli slutt om du flytter for å studere heller, mange klarer et avstandsforhold når den ene drar for å jobbe eller utdanne seg et annet sted. Om samboern din "truer" med dette synes jeg det er en indikasjon på at forholdet faktisk hindrer deg i å gjøre ting du absolutt burde få mulighet til.

Jeg tror også det hadde vært lettere å komme tilbake i stemorrollen og et såpass etablert forhold om du først hadde fått studere eller gjort andre ting du kjenner at du savner nå - om forholdet varer selvsagt, men også om man skulle havne i tilsvarende situasjon med en ny partner.

[Gjest Gjest]

Svaret gir seg vel selv: Gjør deg uavhengig av typen din, flytt til et sted du kan ta utdanning. Du får bare leve på studielån og ekstrajobb, som andre studenter gjør.

[angeleyes]

Hva med og møtes litt på halvveien?

Han har livet med sine to barn der dere bor nå, så skjønner litt at han ikke vil flytte. Men det betyr jo ikke at ikke du kan flytte! Dere trenger ikke slå opp selv om du bestemmer deg for å studere i Trondheim noen år og flytter dit for den perioden. Da kan du også få støtte av Statens lånekasse slik at du klarer deg bedre selv økonomisk.

Kanskje dere har godt av å ha litt avstand til hverandre akkurat nå. Du kan jo fortsatt dra hjem i helgene. (vet ikke hvor langt unna Tronheim du bor) eller han kan besøke deg. Det er tøft å ha et avstandsforhold, men hvis begge jobber for det så kan deg gå fint.

Det er du som bestemmer over ditt eget liv og hva du vil gjøre. Ved å flytte får du levd litt av det livet du tenker du har lyst til; du har da bare deg selv å tenke på mens du studerer, men du mister likevel ikke ham du elsker. Dessuten får du avstand til din svigermor, som det virker som går deg litt på nervene, og hans to barn.

Det med at han har to barn fra før må du nok bare lære deg å leve med hvis du virkelig har lyst til å tilbringe resten av livet sammen med denne mannen. Tingene blir ikke alltid som man har drømt om.

Barna hans er en del av ham og kommer alltid til å være det. Så prøv heller å glede deg over at de er i livet ditt, selv om det sikkert ikke alltid er så lett. Dessuten betyr ikke det at han har barn fra før at han ikke vil ha barn med deg.

Og viktigst av alt: Snakk med ham om alt du går og tenker på. Mange ting blir så mye enklere når man har satt ord på dem.

[Imax]

Sørg for å bli økonomisk uavhengig av ham og dra til Trondheim for å studere - hvis det er det du vil. Forholdet kan dere opprettholde, er det sterkt nok tåler det det!

PS! At han har "alt" når det gjelder økonomi er jo ikke så rart. Når man er 22 er man blakk og ung, når man er 35 har man stabil jobb og unger. Han ligger jo 13 år foran deg i løypa! Spørsmålet er: Hvor vil du være når du er 35? Ha utdannelse og god jobb? Være selvstendig?

[Gjest Gjest]

Hei TS! Skjønner godt at du må føle deg litt innestengt, men husk; du lever bare en gang!

Jeg er selv tjue år gammel, fra vestlandet, bor i oslo med kjæresten min og skal studere her til høsten. Lever på studielån og en deltidsjobb jeg har hatt som fulltidsjobb siden i fjor høst. Jeg stortrives i mitt nye liv!

Du flytter til Trondheim, finner et spennende studie, søker studielån og kanskje en liten deltidsjobb, flytter inn i kollektiv med flere andre jenter og drar hjem i helgene! Du har rett til en utdannelse! Han må forstå dette, og hvem vet, kanskje du finner en mann i trondheim uten unger og eks på slep? Det eneste positive du sitter igjen med, etter min plan, er at han er råflott, og det finnes MANGE flotte mannfolk i Trondheim:)

Forresten, mamma har alltid sagt at jeg må finne meg en yngre mann, siden det er best for pensjonen, kanskje du skal følge rådet hennes??? hehehe

Lykke til!