Sønnens lekekamerater spør nærgående om faren

[Gjest Gjest]

Hei dere,

Kort fortalt. Min sønn er 4.5. Lekekameratene i naboleilighetene er fra 5 til 6.5, tre gutter som ofte leker med sønnen min.

Barnefar stakk fra oss da jeg ble gravid, han betaler bidrag men har aldri ønsket kontakt. Han kommer neppe til å ønske det i framtida heller.

Til nå har jeg svart at faren til gutten bor et annet sted og at gutten ikke kjenner faren. Det har vært nok. Men nå spør guttene mer konkret og jeg vet ikke hvor mye jeg skal svare. Jeg vil jo ikke fortelle DEM hele historien, heller... Og ikke vet jeg hvordan jeg skal avvise dem.

De bruker også ordet "pappa" men det synes jeg er vanskelig å bruke. Om jeg får kjæreste en gang kan det jo hende HAN blir en pappa for gunnar. Men det er jo Gunnars FAR det er snakk om her.

Her er spørsmålene, gi meg gjerne konkrete svar fra spørsmål 3 og videre:

1. Hvorfor bor ikke pappan til Gunnar sammen med dere?

svar: Han og jeg er ikke kjærester.

2. Hvor bor han da?

svar: Han bor langt unna, på et annet sted av landet.

3. Hva heter det der han bor, da?

4. Hva heter pappaen til Gunnar? (det vil jeg ikke at de skal vite!)

5. Hvorfor kjenner ikke Gunnar pappaen sin?

6. Skal dere besøke pappaen til Gunnar i sommer?

7. Hvorfor ikke?

8. Savner ikke Gunnar pappaen sin?

9. Var du og pappen til Gunnar gift? (nei)

10. Men var dere kjærester da Gunnar ble født?

Søren heller, små lekekamerater skal ikke vite slike ting men jeg skjønner jo at de spør. Går det an å signalisere at "dette har ikke du noe med, dette vil jeg ikke svare på", eller SKAL barna ha grundige svar på sine spørsmål?

Jeg vil gjerne også vite hvordan jeg setter grenser for disse spørsmålene.

Takk for hjelp

[Polly Ester]

Jeg syns ikke det er nødvendig at så små gutter trenger å få all den informasjonen. Men, jeg skjønner også - som du selv sier - at de er nysgjerrige, det følger vel med alderen.

Når de spør så svarer du hva du ville svart gutten din om han selv spurte, kanskje.

Det er helt greit å si til små gutter at du syns det er noe de ikke trenger å vite. Det holder for dem å vite at Gunnar sin far bor et annet sted, langt avgårde og at han ikke har kontakt med Gunnar. Når de da spør mer enn det er det bare å avvæpne med et smil og si at noen ganger er det vanskelig for barn å forstå hva voksne gjør.

[Gjest cevilia]

Barn skjønner neppe at de er nærgående uten at man forteller dem det. Jeg ville svart på de par-tre første spørsmålene og så sagt at dette har jeg ikke lyst å snakke mer om og nå må jeg gå å lage middag/de kan gå ut å sparke fotball eller lignende.

[Nigo-san]

Hva med å svare kort på de mest uskyldige spørsmålene, og så bare avlede?

Jeg forstår at guttene spør, men dette er ikke informasjon de trenger å vite. Det er bare å avrunde med at det er du og Gunnar som er familien hjemme hos dere, sånn er det, har dere lyst til å ta fram togbanen?

Barn er heldigvis lette å pense over på andre tankebaner

[Gjest Nishiki]

Man må ikke svare barn. Jeg ville svart på det aller enkleste og sagt at slik er det nå leker vi med noe.

Unger trenger ikke vite alt om alle.

[fruenge]

jeg er helt enig med de over, ikke la deg vikle deg inn i noen svar som på en måte vinger deg til å si mer enn du ønsker.

[AnetteR]

Det er vanlig at barn spør masse. Men enig i de over, du skylder ingen å svare.

Kanskje du har mulighet for å ta en snakk med de andre guttenes foreldre og forklare situasjonen, så kan de ta samtalen om at ikke alle mammaer og pappaer bor sammen? Hvis det er noe du føler for da. Om ikke så synes jeg det er din privatsak =)

[Gjest *Mim*]

Man må ikke svare barn.

Det er jeg ikke enig i. Jeg synes man skal behandle barn med respekt.

Jeg ville svart på det aller enkleste og sagt at slik er det nå leker vi med noe.

Unger trenger ikke vite alt om alle.

Det er jeg helt enig i.

Jeg hadde også svart på de første spørsmålene, men når jeg følte det ble for nærgående hadde jeg bare svart at det har jeg ikke lyst til å snakke om, det er en sak for voksne eller noe lignende. Den grensen bør også barn respektere.

Husk at du trekker grensene dine. Du skylder ikke nabobarna noen forklaring, men det kan jo være greit å bare si at faren til barnet ditt bor langt unna.

[tingeling]

Jeg er litt uenig med de andre her, selv om jeg ikke har noe godt svar på hva du kan si til disse barna. Grunnen til at jeg er delvis uenig er at dette fort kan utvikle seg til noe å erte Gunnar for hvis det gjøres til noe som er hemmelig (hemmelig kan fort tolkes som at det er noe man bør skamme seg over).

Du kan jo for eksempel si at Desverre så kjenner/ treffer ikke Gunnar faren sin og det synes vi er trist, men det er ikke alle ting man kan gjøre noe med.

Tingeling

[Gjest Gjest]

Jeg er litt uenig med de andre her, selv om jeg ikke har noe godt svar på hva du kan si til disse barna. Grunnen til at jeg er delvis uenig er at dette fort kan utvikle seg til noe å erte Gunnar for hvis det gjøres til noe som er hemmelig (hemmelig kan fort tolkes som at det er noe man bør skamme seg over).

Du kan jo for eksempel si at Desverre så kjenner/ treffer ikke Gunnar faren sin og det synes vi er trist, men det er ikke alle ting man kan gjøre noe med.

Tingeling

Men hvorfor kjenner ikke han faren sin da?

(ett svar leder til et nytt spørsmål, og det er de etetrfølgende spørsmålene sol blir vanskelige å svare på)

Kanskje finnes det flere forslag fra dere kloke damer på hvordan man avvæpner disse spørsmålene? Hvordan man ordlegger seg når man trekker disse grensene?

Dette var jo noen fine eksempler:

---det har jeg ikke lyst til å snakke om, det er en sak for voksne eller noe lignende.

---slik er det nå leker vi med noe.

---det er du og Gunnar som er familien hjemme hos dere, sånn er det, har dere lyst til å ta fram togbanen?

---du syns det er noe de ikke trenger å vite.

---avvæpne med et smil og si at noen ganger er det vanskelig for barn å forstå hva voksne gjør.

Flere forslag? Det er ikke alle barn som er like lett å avvæpne, noen ganger blir jeg nesten paralysert over spørsmålene og går helt i stå, så jeg trenger nok å øve inn noen gode svar :S

[:-) anna]

Jeg tror ikke ungene mener noe med spørsmålene. De spør bare de, på samme måte som de ville spurt om andre ting "hvorfor har dere blå bil?" "Hvorfor har du arr på armen?" o.s.v men man merker seg bedre slike spørsmål fordi de er vanskeligere å svare på, og kanskje litt sårere.

Hva med å si at "Familier er på forskjellige måter. Hjemme hos A er dere jo mamma, pappa, A og lillesøster. Mens andre kanskje bor en uke hos mamma og en uke hos pappa. (om noen av ungene f.eks har et stesøsken kan jo det nevnes også) Hos oss er det jeg og Gunnar som er familien. Sånn er det hos oss.

Om de spør mer om pappan til Gunnar så kan man kanskje si at han bor langt borte og at dere ikke kjenner ham lengre og at han ikke er med i familien deres. Og at det kanskje er litt annerledes men at det går helt fint. Også begynne å snakke om at familier er forskjellige og spørre hvordan familien til A er annerledes enn familien til B for eksempel. Eller om de kjenner noen som har en pappa og en mamma som bor hver for seg? Så glemmer de kanskje å spørre om mer fordi de snakker seg litt bort.

Jeg tror det viktigste er å ikke gi inntrykk av at det er noe problematisk der, eller noe hemmelig som ingen skal vite og som ikke snakkes om.

[Filur]

Jeg pleier å gjøre det veldig enkelt. Har en niese på 7 som spør og graver om ALT! Om man svarer på et spørsmål, følger hun opp med et nytt og vi kan stå der til krampa tar oss.

Om det er noe hun ikke skal vite, eller rett og slett bare minne henne på at det er uhøffelig å spørre og grave om alt, sier jeg bare, "det er ikke alt du skal vite, lille venn". Da pleier hun å gi seg, (for en liten stund.. )

[Gjest Gjest]

Jeg er et "uekte" barn som ikke kjente pappa'en min da jeg var liten, her er mine erfaringer (som var så ekle at jeg husker de som om de var i går):

1. Hvis barna stiller deg slike spørsmål noen ganger, skal jeg love deg at Gunnar er blitt spurt MANGE flere ganger enn deg. Tenk hvor vanskelig det er for han å svare!

2. Start med sønnen din. Det er først og fremst han som trenger svarene! Nå vet jeg ikke hva du har forklart han, men du kan jo begynne med at "noen pappaer er med mammaen, noen pappaer er ikke det. Det er fordi mammaen og pappaen ikke likte hverandre så godt, og ofte var uvenner. Du er også uvenner noen ganger, og liker kanskje heller ikke alle like godt? Da du ble født, hadde pappaen din flyttet, og han bor så langt unna at han ikke kan besøke oss. Jeg vet ikke hva det heter der han bor, for det er så lenge siden jeg pratet med ham....

Si minst mulig negativt om faren hans, det kommer bare til å gå ut over deg. En fraværende pappa kan raskt bli en spennende drømmefigur, og noe som er "forbudt" for sønnen din å prate om. Det er kanskje også derfor at nabo ungene spør så mye. De er nysgjerrige på det forbudte.

3. Når du har snakket med sønnen din, finner du nok lettere ut hva du skal si til nabobarna. Unger krever troverdighet, og ikke gjør dette til noe "vondt" eller vanskelig(det vil gå utover Gunnar - som kanskje kan bli ertet). Svar så ÆRLIG du kan, men si aldri noe til andre som ikke Gunnar vet selv!! Venninna mi fortalte meg f.eks hva faren min het da jeg var liten. Ikke noe gøy.

Jeg er en voksen kvinne i dag, men opplever ennå ubehag omkring situasjonen med faren min da jeg vokste opp. Jeg har ofte klandret mamma for at vi ikke hadde noen kontakt. Han tok kontakt direkte med meg da jeg var 12, og da jeg var 16 møtte jeg ham første gang. Historien vår har blitt "penere" med årene, men ungene mine stiller mange spørsmål som jeg synes det er vanskelig å svare på. Datteren min er 5 år nå, og stiller også bestemora spørsmål som "Hvorfor var ikke du og bestefar gift - hvorfor kjente ikke mamma bestefdar før hun ble stor", osv osv.

Så - desverre, dette er bare starten. Du må forberede deg på at det kommer mer...

Du må aldri la sønnen din tro at faren stakk pga han.

[Gjest Gjest]

Hei på deg, uekte barn!

Jeg leser mye tristhet i det du skriver, og også noe bitterhet. Heldigvis er forholdene annerledes for Gunnar og meg.

Han vil aldri bli fortalt at faren stakk pga ham, for det var heller ikke det som skjedde. Han vil heller aldri klandre meg, slik du klandrer moren din, for jeg har gjort alt jeg kunne for at faren skulle ha kontakt med sønnen.

Det er hverken min eller Gunnars feil at faren stakk av, men problemer han selv strir med.

Jeg vil ikke, slik du foreslår, komme med hvite løgner om at jeg ikke vet hvor Gunnars far bor. Da trro jeg heller jeg velger å fortelle kameratene at Gunarns far bor langt unna og at Gunnar ikke kjenner ham. Videre vil jeg i tillegg til de mange gode første råd lenger oppe, også følge de som Anna kom med, og særlig å ikke hemmeliggjøre ting, men heller vise til eksempler om forskjellige familiekonstellasjoner. Og så vil jeg gjerne fokusere på det positive som Gunnar har, han og jeg kan bestemme oss for hva vi skal gjøre uten at en tredjeperson må bestemme sammen med oss, Gunnar har onkler og tanter og en bestefar, han har mange som er glad i han blant mine venner.

Jeg tror kanskje kunsten er å ikke gjøre dette spesielt, men la ungene forstå at dette er just another family :-)

Og hva Gunnar angår, han skal selvsagt få svar på sine spørsmål, jeg får porsjonere ut etterhvert som jeg synes han er stor nok til å forstå. Men forskjellen på Gunnar og vennene hans er at Gunnar har krav på å vite, det har ikke kameratene hans

Takk for alle gode råd, alle sammen!

[Kosemose]

Ser at noen her skriver at man skal svare ting som at nabobarna ikke har noe med hvor/hvem faren til Gunnar er, og at man bare skal avlede når de spør etter ham. Vel, jeg tror at jo mer man nekter å svare og tåkelegger, jo mer interessant og spennende blir det. Og joda - det er mye man strengt tatt ikke har noe med, men det er vel ikke så veldig rart at barna lurer på hvor pappan til lekekameraten sin er? Det ville da en voksen lurt på også? Hvis nabobarna senser at det er et ømtålig tema som du helst ikke vil si noe om så blir de vel enda mer nysgjerrige. Skjønner egentlig ikke hvorfor sannheten ikke kan duge, det tar brodden fra sensasjonen og er med på å alminneliggjøre situasjonen tror jeg.

[Stor sommermage]

Så fint at du tar opp denne problemstillingen. Matnyttig rett og slett. Håper du er fornøyd med svarene.

[poia]

Pappan til en venn av meg fra barnehagen "forsvant" som nevnt i historien. Nå vil jeg bare nevne at selv om jeg var med han gjennom hele barnehagen, barneskolen, ungdomsskolen og første år på videregående (altså minst 12år), så vet ikke jeg hvorfor eller hvordan pappaen hans reiste.

Det var noe vi i venneflokken omtrent ikke tenkte på en gang, for "knerten" bodde bare med moren sin, og sånn var det. Akkurat som at mamman og pappan min ikke bodde sammen, mens andres gjorde det.

Barn er som regel veldig aksepterende. Bare fortell om forskjellige familiekonstellasjoner, at det er normal med forskjellige løsninger osv. Tror dette ordner seg for deg jeg

Endret 7. august 2008 av barbeina

[Gjest Gjest]

Ser at noen her skriver at man skal svare ting som at nabobarna ikke har noe med hvor/hvem faren til Gunnar er, og at man bare skal avlede når de spør etter ham. Vel, jeg tror at jo mer man nekter å svare og tåkelegger, jo mer interessant og spennende blir det. Og joda - det er mye man strengt tatt ikke har noe med, men det er vel ikke så veldig rart at barna lurer på hvor pappan til lekekameraten sin er? Det ville da en voksen lurt på også? Hvis nabobarna senser at det er et ømtålig tema som du helst ikke vil si noe om så blir de vel enda mer nysgjerrige. Skjønner egentlig ikke hvorfor sannheten ikke kan duge, det tar brodden fra sensasjonen og er med på å alminneliggjøre situasjonen tror jeg.

Om sannheten er at Gunnar er resultat av en voldtekt, en one night stand, eller et prosjekt i rus og dus, så kan man ikke si det til barna. Heller ikke at far til Gunnar fant seg en ny kjæreste og stakk. Nabobarna har ingen krav på å vite slikt, og derfor kan du vel heller, som andre her, svare på spørsmålene ts stiller istedet for åslå fast banaliteter som alle skjønner. Alle skjønnet at barn spør, problemet er hvordan man avvæpner de nærgående spørsmålene.