Dere som er sammen med en som har mye mer penger en dere

[Gjest nideena]

Hei. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg har vært sammen med i 3 år, vi er begge rundt 30. Problemet (tror jeg tenker mye mer på det en han da, men plager meg mye).

Jeg kommer fra en "normal" famile der begge foreldrene har jobber med gjennomsnittelig inntekt og er vokst opp i Oslo Nord (i ett området som er blitt velidg populært, men var bililg når mamma og pappa kjøpte for 30 år siden, de hadde aldri hatt muligheten i dag.) Har selv 3 årig høydkole utdannelse og en jobb jeg føler jeg tjener absolutt greit i (ca 400.000 i året + firmabil ol). Og eier min egen leilighet (sammen med banken) i nærheten av der jeg kommer fra.

Kjærsten min er fra "beste Bærum" familien hans har MYE penger, mor har aldri jobbet, de har hytter, biler, båter...... Men kjære har gått på kostskole i utlandet fra han var 14, tung utdannelse fra gode universiteter og driver flere selskaper som går veldig bra. Han eier en stor enebolig i Bærum og har ingen økonomiske bekymringer. Om noe skulle gå ordentlig galt så kan han alltid falle tilbake på familiens penger. Men han er ingen snobb og han er en fantastisk mann.

Vi møttes via en felles interesse og det tok en stund før jeg skjønte at han hadde penger og enda lenger tid før jeg forstod hvor mye, og jeg er ikke en Golddigger. Men føler mer og mer at dette skaper problemer i forholdet, selv om han ikke forstår det. Føler bare forskjellene blir større og større. Han vil at vi skal flytte sammen les at jeg skal flytte inn til han. Jeg har ingen mulighet til å kjøpe halve huset hans, kan sikkert kjøpe en andel av det, men hva gir det meg ved event brudd?? Dessuten vet jeg ikke om jeg kan trives i det strøket og jeg blir mer og mer usikker på om vi passer sammen. Men er jo bare de jævla pengene og materielle verdiene som gjør meg usikker. Han og jeg har det fantastisk sammen.

Blir mer og mer press fra omgivelsene om at vi bør gifte oss, flytte sammen osv. De fleste av kompisene hans er i samme situasjoon som han selv, og har koner/samboere som ikke jobber. De skjønner ikke at jeg gidder å holde på med jobben min, trenger jo ikke det jeg som har skutt gullfuglen sier de. Føler meg mindre og mindre hjemme i vennegjengen hans, Er bare fokus på materielle ting og alt er så kunstig.

Han sier jeg bare kan flytte inn til han, ikke betale noe bare bo der og leie ut leiligheten min. Men det blir feil for meg. Jeg har alltid stått på egene bein og vil ikke slutte med det. Jeg bryr meg ikke om ting, og det vet han. Har fått tonet ned bursdag og julegavene ganske kraftig og nå gir han meg ting han vet jeg trenger + penger til veldedig formål.

Sukk, dette blir langt og jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg vil bare ikke bli en nikkedukke, jeg vil være ett selvstendig individ. Føler bare at pengene på mange måter skaper en større og større avstand mellom oss. Og jeg kan jo ikke klandre han for at han vil bo sammen med meg, men blir bare feil for meg å flytte dit.Sukk, er jeg idiotisk eller er det noen som skjønner meg også? Veninnene mine skjønner ikke problemet eller hva jeg klager over:-(

[Gjest Gjest_smiley_*]

Hei. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg har vært sammen med i 3 år, vi er begge rundt 30. Problemet (tror jeg tenker mye mer på det en han da, men plager meg mye).

Jeg kommer fra en "normal" famile der begge foreldrene har jobber med gjennomsnittelig inntekt og er vokst opp i Oslo Nord (i ett området som er blitt velidg populært, men var bililg når mamma og pappa kjøpte for 30 år siden, de hadde aldri hatt muligheten i dag.) Har selv 3 årig høydkole utdannelse og en jobb jeg føler jeg tjener absolutt greit i (ca 400.000 i året + firmabil ol). Og eier min egen leilighet (sammen med banken) i nærheten av der jeg kommer fra.

Kjærsten min er fra "beste Bærum" familien hans har MYE penger, mor har aldri jobbet, de har hytter, biler, båter...... Men kjære har gått på kostskole i utlandet fra han var 14, tung utdannelse fra gode universiteter og driver flere selskaper som går veldig bra. Han eier en stor enebolig i Bærum og har ingen økonomiske bekymringer. Om noe skulle gå ordentlig galt så kan han alltid falle tilbake på familiens penger. Men han er ingen snobb og han er en fantastisk mann.

Vi møttes via en felles interesse og det tok en stund før jeg skjønte at han hadde penger og enda lenger tid før jeg forstod hvor mye, og jeg er ikke en Golddigger. Men føler mer og mer at dette skaper problemer i forholdet, selv om han ikke forstår det. Føler bare forskjellene blir større og større. Han vil at vi skal flytte sammen les at jeg skal flytte inn til han. Jeg har ingen mulighet til å kjøpe halve huset hans, kan sikkert kjøpe en andel av det, men hva gir det meg ved event brudd?? Dessuten vet jeg ikke om jeg kan trives i det strøket og jeg blir mer og mer usikker på om vi passer sammen. Men er jo bare de jævla pengene og materielle verdiene som gjør meg usikker. Han og jeg har det fantastisk sammen.

Blir mer og mer press fra omgivelsene om at vi bør gifte oss, flytte sammen osv. De fleste av kompisene hans er i samme situasjoon som han selv, og har koner/samboere som ikke jobber. De skjønner ikke at jeg gidder å holde på med jobben min, trenger jo ikke det jeg som har skutt gullfuglen sier de. Føler meg mindre og mindre hjemme i vennegjengen hans, Er bare fokus på materielle ting og alt er så kunstig.

Han sier jeg bare kan flytte inn til han, ikke betale noe bare bo der og leie ut leiligheten min. Men det blir feil for meg. Jeg har alltid stått på egene bein og vil ikke slutte med det. Jeg bryr meg ikke om ting, og det vet han. Har fått tonet ned bursdag og julegavene ganske kraftig og nå gir han meg ting han vet jeg trenger + penger til veldedig formål.

Sukk, dette blir langt og jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg vil bare ikke bli en nikkedukke, jeg vil være ett selvstendig individ. Føler bare at pengene på mange måter skaper en større og større avstand mellom oss. Og jeg kan jo ikke klandre han for at han vil bo sammen med meg, men blir bare feil for meg å flytte dit.Sukk, er jeg idiotisk eller er det noen som skjønner meg også? Veninnene mine skjønner ikke problemet eller hva jeg klager over:-(

Jeg skjønner deg veldig godt. Har ikke tid til å skrive langt, men skjønner deg veldig, veldig godt. Og du skal ikke gi avkall på den du er. Det at du skal slutte og jobbe for bare å drive dank synes jeg er tåpelig utsagn. Hvorfor jobber han og vennene hans da? Jo, fordi deg gir en mening. Og det skal du ikke gi opp.

Foreslå at dere flytter til et sted hvor du føler deg komfortabel. Dere må vel ikke bo i sossestrøket? Og det å kjøpe noe sammen, istedet for å flytte inn hos, gir mer fellesskapsfølelse.

[Polly Ester]

Enig med gjest over her.

Men - jeg tror ikke han ser på deg som noen golddigger heller. Ellers hadde han nok ikke bedt deg om å flytte inn.

Jeg ville heller ikke flyttet inn til han, jeg ville heller kjøpt noe sammen. Noe som er deres fra dag 1 framfor hans. Og du tjener såpass greit at du kan være med å betale - selv om du ikke betaler halvparten.

[Gjest Nesten i samme båt]

Jeg har møtt en mann som har en god del mer penger/eiendom enn det jeg har. Jeg kommer rett fra skilsmisse- har ingen sparepenger, ingen eiendom, men heldigvis ingen gjeld heller. Har 2 barn, jobb og eget firma. Har det helt greit økonomisk.

Han har flere millioner på bank, eiendom, svært god jobb og tung utdannelse.

I begynnelsen var jeg veldig redd for at andre (ikke han) skulle se på meg som en lykkejeger, men innså etter en tid at det kun handlet om meg selv og min egen usikkerhet/evt dårlige selvtillit.

Vi snakker nå om å flytte sammen. Vi skal da kjøpe hus, og deler utgifter etter brøk ihht inntekt. Det tror jeg er en fin og rettferdig fordeling.

Jeg vil ha han, han vil ha meg. Da skal ikke penger (kan man virkelig få for mye??) stå i veien for vår lykke.