Trenger hjelp.

[Gjest Stort dilemma!]

Hei!

Jeg er kommet i et virkelig stort dilemma, og trenger andres syn på saken.

Dette handler ikke om forhold/kjærlighet, men i aller høyeste grad om relasjoner, så jeg håper jeg er på rett plass likevel...

Jeg er en 39 år gammel kvinne som sjelden er på chattesider etc. på nettet. Men for noen uker siden var jeg innom en av chattesidene på Sol. Jeg traff der en 16 år gammel gutt (heretter kalt Ole) som sa at han samme dag hadde fått disagnostisert kreft, en alvorlig form. Han skulle innlegges til neste dag, og opereres om kort tid. Gutten ga tydelig uttrykk for stor angst, og etter en tids skepsis fra min side, valgte jeg å tro på han og ga han all den støtte og hjelp som er mulig på en chatteside (privat rom selvsagt).

Jeg har selv vært, og til dels er, meget alvolig syk, og om jeg ikke er døende, evner jeg likevel å sette meg inn i andres situasjon i stor grad. Jeg har stor livserfaring, og har jobbet svært mye med barn og ungdom i tilsvarende situasjoner. Vi snakket i 6 timer den natten. Han ga uttrykk for stor takknemlighet og glede over å ha møtt meg, og ønsket å holde kontakten videre. Jeg ga han min mailadresse.

Neste kveld var jeg igjen innom den samme chattesiden og ble der kontaktet av Ole`s mamma, som sa Ole hadde bedt henne innstendig om å gå inn og kontakte meg. Hun hevdet hun aldri hadde vært på en chatteside før.

(Jeg har ingen grunn til å mistro henne på det, bortsett fra en liten ting jeg bet meg merke i: Dere vet at selv om man prater på et privat rom, så kommer det ofte andre som tar privat kontakt, og legger seg "oppå" det rommet vi sitter og prater på. Vel, det gjorde det med meg hele tiden, og jeg trykket "ignorer" for å få de bort. Etter 1/2 times tid sa at "her er det mange "kåte menn som tar kontakt". Jeg forklarte henne da hvordan hun kunne få de bort, og hun sa at "det var lurt, takk skal du ha, det visste jeg ikke" Siden har jeg tenkt på at hvis hun ikke visste det, hvordan hadde hun da greid å holde rommet "vårt" tomt slik at hun kunne fortsette samtalen..? ) Men som sagt, det er også det eneste som "skurrer litt" for meg i det hele.

Samtalen med moren varte i hele 6 timer. Jeg vil ikke legge ut så mye nå, men hun fortalte "alt" om sønnens sykdom, at han virkelig er dødssyk og at legene har liten tro på at han vil overleve sykdommen, hun snakket om egen angst og var umåtlelig takknemlig for måten jeg hadde håndtert Ole`s tanker og følelser natten i forveien.

Jeg ga henne min msn adresse, og hun sa hun ville få hjelp til å opprette msn bare for å kunne snakke videre med meg, for som hun sa, ga jeg henne så stor støtte og hjelp. Hun maste også på sykehuset for at Ole skulle på pc der, så han kunne fortsette kontakten med meg. Hun ba også om at jeg og hun kunne ha en "liten informasjonsbro", på den måten at jeg fortalte henne viktige ting Ole hadde sagt i våre samtaler. Det var jeg veldig tilbakeholden til, for jeg mente gutten tross alt hadde rett på sitt lille "privatliv". Vidrere var jeg skeptisk til å bli en slags "mellommann" mellom mor og sønn, og dermed bli dratt i "alle retninger". Jeg lovet henne imidlertid å bringe det videre til henne om det var noe viktig som angikk sønnens sykdom, symptomer o.s.v.

Kort fortalt: I tiden som er gått siden, har kontakten mellom meg og Ole, og meg og moren vært veldig intens, og jeg har tatt del i alt fra prøveresultater, operasjoner før og etter, familisituasjon, forholdet til leger/pleiere o.s.v. Kontakten mellom meg og Ole har vært krevende for meg (jeg er selv veldig syk og har begrenset med energi), men også veldig givende. Han er en utrolig tapper og snill liten kar, som det er umulig å la være å bli glad i.

Kontakten med moren derimot, har jeg opplevd som mest kun krevende og til tider noe "masete". Hun utviser endel egoisme, noe som kanskje ikke er annet å vente i hennes situasjon, men jeg føler nok likevel at hun kunne ha vist LITT mer forståelse også for min situasjon og manglende krefter (f.eks trekker hun ut samtalene til den lyse morgen selv om jeg mange ganger har gitt uttrykk for at jeg er så sliten, ofte etter 5-6 timers samtale med hennes sønn). Det kan virke som om hun ikke evner å se at det faktisk er et menneske bak denne skjermen, men at hun mer har sett på meg som en slags "Klara Klok" som kun står til hennes disposisjon, om dere skjønner..

Bortsett fra de rent medisinske opplysninger (som jeg på en måte er glad for at hun gir meg, fordi jeg da bedre vet hvordan jeg kan støtte Ole), så går det mest i at hun spør og jeg svarer. Det kan være alt fra "Hva skal jeg si til søskenene nå?" Hva sa Ole om det og det?" "Hvordan går det, hva tror du" o.s.v o.s.v...

Hun virker likevel som en ressurssterk og fornuftig person som ønsker det beste for sin sønn.

Ole har etterhvert blitt veldig avhengig av kontakten med meg, noe han også tydelig gir uttrykk for i sine samtaler. Jeg har heller aldri hatt noen grunn til å tvile på at han faktisk ER i den situasjonen han er i. Hans og morens utsagn stemmer godt overens.

Så kommer det til der det er blitt vanskelig for meg: For 2 dager siden hadde jeg nylig avsluttet en lang samtale med Ole som gruet seg for neste dags operasjon. Jeg hadde tidligere på dagen snakket med moren som sa at denne operasjonen kanskje ikke ble noe av, både fordi Ole var så svekket men også fordi legene så at spredningen var så stor, at han ikke ville overleve likevel. Moren sa at legene hadde gitt Ole 1 uke-1 mnd igjen å leve, operasjon eller ikke.

Så kom moren på min msn. Det viste seg at hun hadde diskutert operasjonen med legene samme kveld, og at de hadde besluttet å gjennomføre den som planlagt for å ha gitt alt en sjanse, så og si. Jeg var nå så sliten i øyne og hode etter den lange og krevende samtalen med Ole på msn, at jeg spurte om jeg ikke heller kunne få lov å ringe henne så vi kunne ta det der. Hun sa tvert nei! Grunnen hun oppga var at hun ikke kunne oppgi telefonnummer grunnet jobbsituasjon.

Det begynte å skurre for meg, selvfølgelig skjønner jeg at om det er slik med jobbsituasjonen, så har man gjerne 2 telefonnummer og/eller hemmelig nummer. Etter en stund sa jeg, som sant var, at jeg er nå blitt så dypt involvert i Ole`s situasjon,både med tanke på ressurser jeg bruker og følelsesmessig engasjement, at jeg var kommet til et punkt der jeg i det minste følte jeg trengte en liten bekreftelse på at alt dette faktisk stemte. Jeg ba om i det minste få lov å vite hvilket sykehus og avdeling Ole lå på. ELLER kun sykehus og fødselsdato, slik at jeg kunne ringe og få bekreftet at det faktisk ER en Ole på 16 år som ligger for døden der.

Hun sa hvilket sykehus (men grunnet diagnose og andre ting, tviler jeg på om dette stemmer), men nektet å oppgi avdeling og Ole`s fødselsdato, og dermed får jeg altså ingen bekreftelse.

Hun har siden sendt meg en mail der hun takker for støtten jeg har gitt, men at hun ikke ønsker å oppgi noen opplysninger, fordi Ole`s sykdom er en privat ting, og at hun ikke ønsker å bryte anonymiteten fordi den har opplevdes god for henne. Jeg på min side svarte med å forklare at jeg på ingen måte har noen ønsker om å bryte anonymiteten som sådan, men kun trenger en bekreftelse på at alt dette faktisk er sant, og at jeg ikke kaster mine krefter og mitt engasjement ut i "løse luften". Jeg sa også at OM dette er sant, mener jeg det ville være uheldig for Ole å miste kontakten med et menneske han har fått så til de grader tillit til, nå, i den vanskeligste perioden i hans liv. Jeg avsluttet med mitt fulle navn, adresse, hustelefonnummer og mobilnummer for å vise at iallefall JEG er virkelig og sann.

Siden har jeg ikke hørt et pip! Jeg sendte en mail i dag tidlig, der jeg sa jeg ville tenke nøye gjennom hennes behov for anonymitet, men ba også hun om å tenke seg om og forsøke å sette seg inn i min situasjon. Jeg avsluttet med et ønske om at hun fortalte meg hvordan Ole`s operasjon hadde gått idag. (Jeg sitter jo faktisk her og lurer på om gutten er gått bort).

Så nå er mitt spørsmål til dere alle der ute: Er det galt av meg å be om å få bekreftet at det faktisk ER en Ole på 16 år som ligger for døden på et av landets sykehus, og som ber meg trøste mamman hans og brødrene hans hvis han blir borte? Er det for mye forlangt? Skal jeg heller bare fortsette som nå og begrave den bittelille tvilen jeg fikk etter at hun nektet meg den bekreftelsen jeg føler jeg trenger? Og hva da når gutten dør? Skal hun fortsette å ha sin anonymitet, så jeg ikke engang skal få lov å sende en blomsterbukett?

Jeg håper noen kan hjelpe meg å forstå dette, for jeg har fått stor omtanke for disse menneskene, og ønsker kun å hjelpe, men som sagt.... vanskelig nå...

Vennlig hilsen Aurora

[Lissi]

Hei.

Har det falt deg inn at moren og Ole kan være samme person??

Tror du har blitt lurt trill rundt dessverre.

Fins mange folk der ute som ikke er ved sine fulle fem:(

[Angelhoff]

Jaaaa, det var litt av en historie... og den kan selvsagt være reell, men jeg råder deg til å utvise forsiktighet. Et eller annet i denne historien virker ikke helt troverdig. Om det er sånn at du er blitt en viktig støttespiller for Oles mor, burde hun vise deg den tilliten verdig ved å gi deg telefonnummeret.

Om du synes det er vanskelig å gi slipp, redd for å ta feil avgjørelse, kunne du jo be henne sende en mail med bilder av seg og Ole?

Selv hadde jeg ikke tatt sjansen på å bli grundig lurt.

[Gjest Gjest]

Hei.

Har det falt deg inn at moren og Ole kan være samme person??

Tror du har blitt lurt trill rundt dessverre.

Fins mange folk der ute som ikke er ved sine fulle fem:(

Vel, jeg har til tider en tendens til å være snill, men jeg er ikke dum. Hvis dette er et spill, må det være igangsatt av en person som er både overintellegent og infam. For det første er morens og Oles språk av så vidt forkjellig karakter at det ikke engang er sammenlignbart. Moren har komplett feilfri norsk, en overtruffen ortografi! Ole derimot har gatas språk: "fy faen vikke daue jeg ass!", og i tillegg en masse skrivefeil. Begge deler er så gjennomført, og jeg har ikke funnet EN brist i dette hos noen av de, ikke EN i all den kontakt vi har hatt! Jeg har også hatt begge to på msn samtidig.

I tillegg er det her detaljer (som jeg ikke vil gå inn på) som beviser at dette er en person som har betydelig kjennskap både til kroppens anatomi, sykehusets rutiner og sinnets alle irrganger. Og hva skulle hensikten være i såfall? Hun valgte selv å si at hun ville bryte kontakten fordi jeg ønsket å få beviser. Ergo har hun ikke oppnådd å få noe av meg. At jeg i ettertid ga henne alle mine personopplysninger, beviser ingenting. Hun kunne ikke ane at jeg ville gjøre det. For som hun sa, grunnen til at hun ikke ville gi meg den ene bekreftelsen jeg trengte, var ikke at hun ikke stolte på meg, men kun at hun ønsket å beholde anonymiteten. Hvis dette event. var for å få personopplysninger av meg, kunne hun enkelt ha sagt at hun trengte mine først for å føle seg trygg.

Så hva skulle grunnen være? Og er det noen som har noen tanker om hvorfor jeg ikke har hørt et pip etter min siste mail, der jeg ga mitt navn og telefonnummer? Burde jeg engste meg over at jeg har gjort det?

Aurora.

[vilja]

Jeg vil si at hun tenker seg om, og kanskje vil bli enig med sønnen om anonymiteten vil opphøre om hun oppgir personalia.

Om hun ikke har chattet med noen før, så er de en lang vei å gå for å ta kontakt med andre via tlf. Jeg vet ikke, men det kan også være en annen person som utgir seg for en annen. Mulighet for at denne personen har en trang til oppmerksomhet. Kan ikke du spørre andre som bruker å være på chatten om de har snakket med en mor som har en kreftsyk gutt?

[Gjest Gjest]

Det skal jeg gjøre!

Aurora

[Gjest Helen Parr]

Kanskje dette er et menneske mange kjenner ved navn, slik at en navneavsløring kan ha store konsekvenser for henne?

En spesiell historie, høres det ut som uansett.

[Gjest Gjest]

. For det første er morens og Oles språk av så vidt forkjellig karakter at det ikke engang er sammenlignbart. Moren har komplett feilfri norsk, en overtruffen ortografi! Ole derimot har gatas språk: "fy faen vikke daue jeg ass!", og i tillegg en masse skrivefeil. Begge deler er så gjennomført, og jeg har ikke funnet EN brist i dette hos noen av de, ikke EN i all den kontakt vi har hatt! Jeg har også hatt begge to på msn samtidig.

Og det er fullstendig utrolig at det er flere som kan være ute etter å kødde med deg? Og noen som har komplett, feilfri norsk, en overtruffen ortografi vil selvsagt ikke være dyktig nok i språket til å imitere det du kaller "gatas språk"?

Du er ikke dum, sier du, men utifra det lille du skriver her så virkelig det vitterlig som du VIL tro disse menneskene, og det kan i tilfeller være like "ille" som å være dum.

Uansett. Alltid be om bekreftelse, vær skeptisk. Det lønner seg. Det er utrolig mange gale mennesker der ute, jeg burde vite det, jeg er ett av de. Tro meg når jeg sier at jeg ikke hadde hatt noen problemer med å teame opp med noen venner, og lirke av meg den historien der på mine yngre dager.

[Catch]

Jeg er kanskje naiv, men syns det høres helt usannsynlig at noen ville fabrikere en slik historie?!

Jeg tenker at kanskje moren sårt trengte noen å åpne seg til, som kunne være der for henne/dem begge som du har vært. Men at hun også kanskje fikk kalde føtter da du ønsket mer "personlig" kontakt? Hun har vel vært ganske åpen mot deg? Da kan det bli skremmende å droppe det skjoldet dataen gir.. Eller også, at dette faktisk er noen du vet om perifert, eller kjenner navnet til?

Samtidig handler folk ikke alltid like rasjonelt når man er i en livskrise, og ting blir ikke alltid slik man har tenkt.

Håper du hører fra dem igjen..

Og- du har nok (forutsatt at dette er et reelt kasus!) gjort en stor forskjell i disse menneskenes liv, ved å være tilgjengelig for dem slik du har vært!

En svært uselvisk handling, som du skal ha all honnør for!

Endret 5. august 2008 av Catch

[Gjest Gjest]

Jeg sier ikke at det ikke er mulig å kødde med meg p.g.a det med språket. Det dreier seg IKKE KUN om språket, kanskje aller minst om det. Leser du grundig og forsøker å forstå, skjønner du det.

Aurora

[Gjest Gjest]

Tusen takk Catch!

Jeg håper så inderlig du har rett. Det er også usannsynlig for meg at dette skal være fabrikkert. Men en kan jo lett komme til å tenke at "alt er mulig"..

Muligheten for at jeg skal kjenne disse menneskene perifert er så liten at det nesten kan utelukkes. De sitter (etter det de sier) i Oslo, og jeg langt oppi "gokk". Jeg tror ikke engang jeg kjenner noen som bor i Oslo nå. Jeg har også fortalt de at jeg ikke er kjent der. Det som er vanskelig for meg å forstå er at jeg ikke har hørt 1 ord etter den mailen jeg skrev hvor jeg oppga fullt navn, adresse og telefonnummer, og hvor jeg samtidig ba om å få vite hvordan Ole`s operasjon var gått.

Det jeg frykter aller mest faktisk (mer enn at det hele er fabrikkert), er at hun på en eller annen måte har forhindret sønnen i å ta kontakt med meg igjen, fordi hun er redd for at jeg vil spørre han om f.eks. når han er født, avdeling o.s.v, fordi hun er så redd for å miste sin anonymitet. Jeg ville selvsagt aldri finne på å gjøre noe slikt uten morens tillatelse. Jeg vil at det skal komme fra henne, og ikke sønnen! Men dette kan jo ikke hun vite, så mulig hun har stanset han fra å kontakte meg via msn på en eller annen måte av den grunn.

Jeg har lurt på om jeg skulle sende henne en msn å si at jeg går bort fra kravet mitt, og se om jeg hører fra henne da. Men har bestemt meg for å vente å se om det kommer livstegn.

Spørsmålet er fortsatt: Er det urimelig av meg i denne situasjonen å be om en slags bekreftelse på at dette er virkelig?

Aurora

[Gjest Gjest]

Mente selvsagt å si at jeg hadde tenkt på å sende henne en MAIL.

Aurora

[Heritære]

Skal ikke si så mye om dette kan være fabrikkert historie gjennomført av noen som ikke er helt frisk, men hvis du er redd for at Ole's operasjon kan ha gått galt og gått bort så kan du faktisk sjekke det opp her. Personlig så tror jeg ikke noen kan klare å fabrikkere en slik historie så gjennomført som det du beskriver. Håper uansett at du hører fra dem igjen.

[Gjest Gjest]

Hei og tusen takk for linken!

Har faktisk lurt på hvordan jeg i det hele tatt skulle fått vite det. Synd det ikke går å søke bare på fornavn, men får heller bla gjennom litt.. Jeg fant han heldigvis ikke, forutsatt at fornavnet er ekte da.

Jeg har fremdeles ikke hørt et pip....

Aurora

[Buster]

Nå er vel sannsynligheten stor dessverre for at selv fornavnet er falskt om det er slik at disse mennesker er reelle. Utviser de så stor forsiktighet som du merker nå har de nok oppgitt et navn som skulle gjøre det umulig å kunne spore dem opp.

Håper virkelig at du får kontakt med dem igjen og at de tar deg tettere til brystet om du skjønner mitt poeng. Det er rart med hvor fort man føler en form for nærhet til noen man har snakket mye med, og spesielt om noe som er så ille/leit som dette.

Ønsker deg all lykke :-)

[Gjest Gjest]

Vel, nå har moren tatt kontakt! Hun sendte meg en mail der hun sa at hun ikke hadde sett mailene mine før nå. Hun ba om å få snakke med meg på msn i kveld. Så hva synes dere jeg skal gjøre? Skal jeg fortsette å stå på kravet mitt om å få det beviset jeg trenger for å vite at dette er sant? Er det event. en annen måte jeg kan be henne om å gjøre det på, uten å bryte anonymiteten? Håper på hjelp!

Aurora

[Jade]

Har du fått mail fra Ole, kan du se ip-nummeret han sender fra, sjekk også moren. På http://member.dnsstuff.com/pages/tools.php - scroll ned til verktøyene og skriv inn ip-nummeret på "IP information". Se hva som kommer opp. Det er ikke sikkert det er noe informasjon om det virkelig er på et sykehus (ole), men det kan jo hende at det f.eks. avdekker annen info. Kanskje det er forskjellige byer. Kanskje Ole og moren har samme IP-adresse?

Ellers vil jeg tro at vedkommende har et sterkt behov for å snakke med noen. Men bra du er skeptisk. Jeg går utifra at du ikke kommer til å "låne" dem penger, hvis spørsmålet kommer opp - direkte eller indirekte...

[Catch]

Vel, nå har moren tatt kontakt! Hun sendte meg en mail der hun sa at hun ikke hadde sett mailene mine før nå. Hun ba om å få snakke med meg på msn i kveld. Så hva synes dere jeg skal gjøre? Skal jeg fortsette å stå på kravet mitt om å få det beviset jeg trenger for å vite at dette er sant? Er det event. en annen måte jeg kan be henne om å gjøre det på, uten å bryte anonymiteten? Håper på hjelp!

Aurora

Du kan kanskje komme med en liten hvit løgn, noe sånt som at du er blitt lurt tidligere, og derfor ønsker en bekreftelse på at dette er reelt. Prøv å presiser at du ikke er ute etter navnene deres av nysgjerrighet, men at det er for din egen del.

Prøv å være litt ydmyk..

Men samtidig- Hun bør også være litt ydmyk for at du faktisk bruker så mye tid på dem! (Bare så det er sagt.. )

Håper du ikke sliter deg helt ut på dette selv da? Vet erfaringsvis (jobber i helsevesenet) at slike saker kan slite veldig på en..

[Catch]

Hvordan går det..? Jeg lurer på om du fikk snakket med dem?

[Gjest Pupsilure]

Oj, for en historie! Jeg syntes ikke det var noe galt av deg å ville ha en bekreftelse på at dette virkelig er ekte. Det ville jeg også hatt.

Det er bare for sært hvis det viser seg å ikke være sant. Hva slags interesser har et menneske av å holde på med noe sånt i så mange timer, over så lang tid? Jeg kan ikke annet enn å tro på at det stemmer. Men hvorfor hun ble så skeptisk er ikke godt å si. Noen mennesker er jo ekstemt redd for å utlevere seg, har vært borti noen sånne, kan det være det? Vanskelig for meg å forstå, som fint hadde gitt deg navnet mitt etter så mye kontakt.

Eller at hun er en kjent person, det kan jo hende.

Dette var merkelig. Er veldig spent på hvordan det går!