Viss han har vært utro

[Gjest Gjest]

En venninne og jeg har snakket litt om dette i det siste. Jeg har kommet frem til at "det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av", med andre ord hadde jeg ikke ønsket å vite det om han var utro. Ville nok ikke kastet ham ut om han hadde fortalt meg at han hadde vært det, og ville nok tilgitt ham. Men noe ville sikkert forandret seg om jeg fikk vite det - så da ville jeg foretrukket å ikke vite...

Hva med dere??

[Gjest Betty89]

Jeg ville ha visst det, og deretter hadde jeg kasta han ut!

[Regndråpe]

Jeg ville ha visst det, og deretter hadde jeg kasta han ut!

Signerer denne! Er egentlig veldig redd for å ikke få vite hvis det skulle skjedd.

[Cuba]

Jeg ville garantert visst det.

For meg hadde det betydd at det var noe veldig galt med forholdet og jeg ville heller funnet en som elsket meg og respekterte meg!

[Gjest Gjest]

Det heter HVIS ikke VISS. Det er virkelig ikke så vanskelig!

[Vera Vinge]

Ja. Selvsagt, vil jeg si. Jeg vil alltid vite. For meg er den nærheten man får ved full åpenhet, noe av det viktigste i et forhold. Når den ene er utro og også holder det skjult, tror jeg noe viktig forsvinner fra forholdet. Jeg kunne under visse omstendigheter være tilbøyelig til å tilgi utroskap. Men hemmelighetskremmeri takler jeg dårlig.

[Gjest Gjest]

Det heter HVIS ikke VISS. Det er virkelig ikke så vanskelig!

Og du har glemt et komma. Gjett hvor?

[Gjest Gjest]

Ja. Selvsagt, vil jeg si. Jeg vil alltid vite. For meg er den nærheten man får ved full åpenhet, noe av det viktigste i et forhold. Når den ene er utro og også holder det skjult, tror jeg noe viktig forsvinner fra forholdet. Jeg kunne under visse omstendigheter være tilbøyelig til å tilgi utroskap. Men hemmelighetskremmeri takler jeg dårlig.

Enig! Jeg opplevde at han fortalte det selv. Jeg ble skuffet og lei meg. Men omstendighetene (ukjent dame og 5 øl på byen), og hans ærlighet og at han angret, gjorde at vi klarte å reaprere det. Hvis jeg hadde fått vite det av andre ville jeg mistet all tillit til han.

[Gjest Gjest]

Det heter HVIS ikke VISS. Det er virkelig ikke så vanskelig!

vis eller viss?

Konjunksjonene hvis og viss kan nå brukes om hverandre (i betydningen «dersom»):

* Hvis/viss du er sulten, bør du spise.

[angeleyes]

Jeg ville visst det!

I et forhold er man åpne og forteller alt. Vet ikke om jeg hadde tilgitt. Kommer nok veldig an på situasjonen.

Hvis "alle" hadde visst at kjæresten var utro unntatt meg ville jeg følt det som et svik at ingen av vennene mine fortalte det. Jeg mener at den som har en utro kjæreste fortjener å vite det.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

En venninne og jeg har snakket litt om dette i det siste. Jeg har kommet frem til at "det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av", med andre ord hadde jeg ikke ønsket å vite det om han var utro. Ville nok ikke kastet ham ut om han hadde fortalt meg at han hadde vært det, og ville nok tilgitt ham. Men noe ville sikkert forandret seg om jeg fikk vite det - så da ville jeg foretrukket å ikke vite...

Hva med dere??

Jo takk, jeg ville definitivt likt å vite om utroskap. Heldigvis var der en kollega av min mann som tipset meg på mobiltelefonen om min eks-manns forhold med flere kvinner på arbeidsplassen, og da jeg konfronterte ham innrømmet han alt. Vi skilte oss, og bra er det. Begge har det nok mye bedre i dag.

[Ciara]

Jeg ville visst det hvis han utro mot meg fordi han ikke elsket meg.

Jeg ville ikke visst om det hvis utroskapen var et feilsteg, og han ønsket å være sammen med meg i overskuelig framtid.

[Lissi]

Det heter HVIS ikke VISS. Det er virkelig ikke så vanskelig!

noen har dysleksi, godta det.

Endret 4. august 2008 av Lissi33

[Purple Basil]

Jeg vil vite det hvis typen min er utro.

[loffen]

Jeg ville visst det hvis han utro mot meg fordi han ikke elsket meg.

Jeg ville ikke visst om det hvis utroskapen var et feilsteg, og han ønsket å være sammen med meg i overskuelig framtid.

Enig!

[KnockedUp]

Ja. Selvsagt, vil jeg si. Jeg vil alltid vite. For meg er den nærheten man får ved full åpenhet, noe av det viktigste i et forhold. Når den ene er utro og også holder det skjult, tror jeg noe viktig forsvinner fra forholdet. Jeg kunne under visse omstendigheter være tilbøyelig til å tilgi utroskap. Men hemmelighetskremmeri takler jeg dårlig.

Signerer

[*LilleKonvall*]

Jeg ville visst det, så gjort livet hans til et lite helvette, så kommet meg videre!

Elsker man noen og vil leve med de i evig tid, kan man ikke skylde på 5 øl!

[Gjest regine ii]

Jeg ville visst det hvis han utro mot meg fordi han ikke elsket meg.

Jeg ville ikke visst om det hvis utroskapen var et feilsteg, og han ønsket å være sammen med meg i overskuelig framtid.

Denne er jeg helt enig i!

Tror ikke man tilfører forholdet noe godt hvis den ene gjør et feilsteg, og angrer som en hund. Da får jeg følelsen av at vedk. forteller det kun for å lette sin egen samvittighet "jamen, jeg er jo ærlig.... selv om ejg har bedratt deg". Da forskyver man på et vis problemet over på den andre, som må tilgi/ikke tilgi, "bestemme" om forholdet skal gå videre eller ei, og for alltid leve med at den andre var utro. Den som har fortalt vil ofte mene at da er saken ute av verden, iallfall etter mye kortere tid enn den som ble bedratt.

[Marc Spector]

Jeg ville i utgangspunktet ikke ønsket å vite det hvis ingen andre visste det heller, og min kjæreste angret og ville spare meg for ydmykelsen ved å få vite det. Derimot tror jeg hun ville fått det bedre med seg selv om hun kom til meg og innrømmet sine synder og ba om tilgivelse. Jeg ville satt pris på ærligheten og vurdert situasjonen og hennes kjærlighet til meg. Det hadde selvsagt vært forferdelig vondt, men samtidig tenker jeg ikke bedre om meg selv enn at kanskje kunne det vært meg selv som hadde vært den som hadde gjort noe dumt men angret. Det viktigste er jo kjærligheten og kanskje ikke like mye stoltheten.. Jeg tror også veldig mange lar seg styre av andres holdninger og meninger, og dermed ikke tør å følge sine egne følelser i en slik situasjon. Jeg tror også det vil være mye enklere dersom ingen andre vet om utroskapen. Dersom "alle" vet om det blir det selvsagt vanskeligere da man jo vil tenke mye på hva andre tenker om en.

Altså: Sikkert godt å ikke vite, men vondt å holde på en forferdelig hemmelighet. Og følg dine egne følelser og ikke tenk på hva venner og familie eventuelt mener om saken!

Gi din kjære en mulighet til å angre og bevise sin kjærlighet!

[Gjest Enig med du]

Denne er jeg helt enig i!

Tror ikke man tilfører forholdet noe godt hvis den ene gjør et feilsteg, og angrer som en hund. Da får jeg følelsen av at vedk. forteller det kun for å lette sin egen samvittighet "jamen, jeg er jo ærlig.... selv om ejg har bedratt deg". Da forskyver man på et vis problemet over på den andre, som må tilgi/ikke tilgi, "bestemme" om forholdet skal gå videre eller ei, og for alltid leve med at den andre var utro. Den som har fortalt vil ofte mene at da er saken ute av verden, iallfall etter mye kortere tid enn den som ble bedratt.

Helt enig med du!

Jeg ble utsatt for det og gjorde det slutt på dagen. Gikk bare videre. Har ikke angret et sekund. Han sa, liksom som en bonus til meg: "Ja, men jeg var jo ærlig og la meg flat". Som om det liksom skal få meg til å være takknemlig og måtte ta ham tilbake. Nei!