vil ikke gi opp for fort

[miato]

heisann!

håper det er noen som vil dele sine tanker ,noen har kanskje mer erfarineg og har kanskje vært i en liknende situasjon.

jeg og min samboer har vært sammen i 5 og et halvt år, er 27 begge to, har ei jente sammen på to.

jeg har etterhvert mista helt troa på dette forholdet og har vanskelig for å se noe vidre framtid.er veldig mye "grums" i forholdet, noe har vedvart helt fra begynnelsen, noe kom etter at jenta vår kom til. eller jeg foler det sånn at de problemene som fantes fra før ble bare tydeligere konstantert etter vi fikk barn.

min samboer er utenlandsk og har en annen religion-dette har vært vanskelig å overkomme.etterhvert følte jeg at det ble mer og mer slik de har det i sin kultur, jeg skulle stå for matlaging, alt som hadde med barnet å gjøre, husarbei,ta hensyn til hans tradisjoner osv,og hanbare kom og gikk som han ville.

jeg synes han er umoden og tror han har sine ting han sliter med personlig.

vi har problemer med kommunikasjon,forstår hverandre ikke og ofte misforståelser pga språket.han har tempramang og blir usaklig under diskusjoner.

han kommer medkritikk når det gjelder husarbeide, matlaging og meg personlig-han sier jeg ikke burde ta meg nær av det-men jeg ser at dette har gått innpå meg likevel. jeg har blitt mye mer usikker på meg selv.

han lyver om små ting, og litt større ting som penger og slikt, tar ikke ansvar for ting han har sagt.han kan være uforsiktig når det gjelder sikerhetsregler i trafikken og ellers andre ting.

barnet vårt var mye urolig om natta og jeg sov nesten ikke på et og et halvt år,han hjalp ikke og syntes ikke jeg skulle være sliten fordi jeg var "jo bare hjemme"mens han slet på jobb.

har enda ikke kommet inn i en orntlig søvnrytme,pga disse urolige nettene og pga stress og bekymr.i forholdet.

vi har problemer med sex livet.jeg har ikke lyst og dette tar han svært tungt,blir endel krangling av dette.han har tidligere sagt at han vil gå til andre for å få det han vil ha hvis ikke jeg gir han det.han har sagt at det er i slike tilfeller muslimer kan ta til seg flere koner!sprøtt!synes jeg.

han ble en periode ekstremt slurvete med hygienen sin,noe som virkelig har gitt skikkelig "avsmak" for min del.

vi har snakket om mange ting og mye er blittt bedre,men jeg klarer bare ikke å tro at det kommer til å vare...er stort sett bare sammen med han nå pågrunn av barnet vårt.men så vil jeg ikke gjøre noe jeg vil angre på, ellergi opp for fort...vet ikke hvor lang tid jeg skal gi dette?det sliter så på os begge. jeg har hatt fysiske stresssymptomer,med pusteproblemer og smerter i brystet i de værste periodene.

noen som vil dele sine tanker?på forh. takk

[Polly Ester]

Jeg ville ikke valgt å fortsette å være sammen med en sånn mann. Jeg ville valgt å gå og bo for meg selv.

Og jeg syns ikke noe om å være sammen for barnas skyld.

[Gjest Gjest]

Han virker ikke som noe godt menneske. Han blir som et barn nr. 2. I tillegg er han så frekk at han trakasserer han deg. Nei, få han ut av livet ditt. Ikke kast vekk mere tid og krefter! Finn deg en likeverdig partner, og ikke en psyko som ALDRI kommer til å nå et nogenlunde menneskelig nivå.

[ehu]

Det høres ikke ut som om dette har noe med å gi opp for fort. Dette høres mer ut som noe du bør komme deg ut av ganske fort.

Du vil neppe få et særlig bedre situasjon/forhold enn dere har nå. Forskjellene virker for store.

Vil du skape deg et godt liv så følg magefølelsen din ! Klem.

[miato]

jeg takker for svar,vil gjerne høre flere sine tanker.

han har jo som sagt skjerpet seg mye, men det er bare det at jeg ikke tror riktig på det. hvorfor ikke holde sammen for barnet?

[Gjest ikke medlem enda:)]

Jeg ville ikke fortsett i et slikt forhold,men det er meg..

Selv om han har prøvd å skjerpet seg,tror du at han klarer å skjerpe seg så mye at alt blir bedre mellom dere?

Kommunikasjon er alfa o mega i et forhold,et godt forhold blir bygd på god kommunikasjon..

Men hva vil du innerst inne? Skal dere få et godt forhold så må dere/han iallefall forandre på veldig veldig mye. Hva med å prøve par terapi,eller iallefall at dere snakker med noen utenforstående og profosjonelle?

Personlig syns jeg ikke at en bare skal velge å holde sammen får barnas skyld. Av og til er det kanskje best at mamma og pappa går i fra hverandre,og prøver å være lykkelige på hver sin kant. Jeg tror det skaper en større trygghet for et barn,enn foreldre som ikke er lykkelige sammen.

Uannsett hva vi andre mener her,så er dette noe du selv må finne ut av:)

Ønsker deg iallefall lykke til,og håper at valget ditt gir deg masse lykke i livet-aunnsett hva du velger:)

[Polly Ester]

jeg takker for svar,vil gjerne høre flere sine tanker.

han har jo som sagt skjerpet seg mye, men det er bare det at jeg ikke tror riktig på det. hvorfor ikke holde sammen for barnet?

Fordi barn ikke har godt av å vokse opp i en familie der barnet er "limet" i forholdet. Det er ikke bra for et barn å oppleve en familie der far og mor ikke respekterer hverandre og er glade i hverandre. Et barn har det bedre med mor og far på hver sin kant som er glade og tilfredse.

[Gjest miato]

Fordi barn ikke har godt av å vokse opp i en familie der barnet er "limet" i forholdet. Det er ikke bra for et barn å oppleve en familie der far og mor ikke respekterer hverandre og er glade i hverandre. Et barn har det bedre med mor og far på hver sin kant som er glade og tilfredse.

jeg skjønner at det ikke er det(av mangel på et bedre ord)" ideelle", men hva er værst liksom? å være "limet" i forholdet eller det at mamma og pappa går fra hverandre og hele den vante tilværelsen blir borte?på hvilken måte konkret tar barnet skade av det?

så lenge vi klarer åla vær å krangle å slikt foran barnet ...jeg føler meg litt usikker på dette.

det holdt på å bli slutt mellom oss igår,men jeg klarte ikke når det bar til stykke.fordi det på mange måter føltes så feil!vi har jo hus og barn sammen...startet et liv.....

åså har jeg fornuften min som sier at dette (å fortsette)er et stort sjangsespill med dårlige odds....

hvor hente styrke fra?

[Angelhoff]

Vet det er vanskelig, men forsøk å forestill deg hva du ville gjort om dere ikke hadde felles barn?

Det er alltid vanskelig å bedømme en situasjon utifra få fakta, og uansett er det bare du som virkelig vet hva du føler. Fint å se at du er et "ansvarlig" menneske, men la ikke feilplassert ansvarsfølelse stoppe deg fra å gjøre det du innerst inne vil. Jeg tror du allerede vet hva det er.

Lykke til!

[Polly Ester]

jeg skjønner at det ikke er det(av mangel på et bedre ord)" ideelle", men hva er værst liksom? å være "limet" i forholdet eller det at mamma og pappa går fra hverandre og hele den vante tilværelsen blir borte?på hvilken måte konkret tar barnet skade av det?

så lenge vi klarer åla vær å krangle å slikt foran barnet ...jeg føler meg litt usikker på dette.

Mannen min og jeg kranglet heller ikke foran barnet. Vi kranglet da barnet hadde lagt seg og sov.

Men, allikevel har barnet blitt et mer harmonisk og glad barn etter at vi flyttet fra hverandre. Barn får med seg stemningen i huset og humøret til mor og far uten at det sies noe eller krangles i nærheten av det.

Jeg tror det er verst å være "limet" i forholdet. Barnet kan ta skade av det ved å bli stille og innesluttet, redd for å lage bråk. Redd for å være barn fordi det ikke vil gjøre tingene verre. Barnet kan bli redd for å si hva det føler og mener.

[Rasputin]

Fordi barn ikke har godt av å vokse opp i en familie der barnet er "limet" i forholdet. Det er ikke bra for et barn å oppleve en familie der far og mor ikke respekterer hverandre og er glade i hverandre. Et barn har det bedre med mor og far på hver sin kant som er glade og tilfredse.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Når voksne mennesker velger å få barn (eller tar sjansen på noe som det kan bli barn av) så har de samtidig valgt foreldre for det barnet som kommer. Man har satt seg i et ansvarsforhold som man ikke uten svært, svært tungtveiende grunner kan hoppe ut av. Mange samlivsbrudd skjer med unnskyldningen; barna får det bedre. I mange tilfeller tror jeg ikke det blir slik.

I noen tilfeller tror jeg det er en riktig konklusjon.

Jeg synes trådstarter har en reflektert oppfatning dette. Hun har lagt godviljen til og forsøkt. Hun har en partner som ikke respekterer henne, og som i mange tilfeller står for mental trakassering. Han virker, utifra beskrivelsen, ikke å ta sin del av ansvaret for barnet og de vilkårene barnet skal vokse opp under.

Jeg forstår at du vurderer det slik som du gjør nå, miato. Uten radikale forbedringer i forholdet, og den gode tanke og vilje fra BEGGE parter så tror jeg du vurderer riktig. Dette må du sannsynligvis ut av.

[Jade]

Tror jeg ville prøvd ekteskapsrådgiver. Hvis han virkelig forbedrer seg, kan jo de følelsene som var der en gang, blusse opp igjen. Men hvis han ikke prøver, eller ikke en gang vil bli med, ville jeg ikke tenkt meg om to ganger engang før jeg begynte å fylle ut skilsmissepapirene.

[miato]

jeg har vært til familierådgivning noen ganger alene,fordi han ikke ville blande utenforstående inn i våres problemer(slike ting ordnes/holdes innen familien,i hans kultur)

han sa til slutt at han kunne bli med,så han var med to ganger.de to gangene han var med, var han furten og sur i en el .to dager etterpå, og var liksom ikke" med" på det likevel. så da var det ikke noe vits i...

han mener at dette er noe vi kan ordne opp i selv.

jeg har sagt at jeg var villig til å gi forholdet en sjangse, men at jeg virkelig trodde vi trengte hjelp utenfra for å ha bedre muligheter til å lykkes.da det ikke viste seg han ville være med på å få denne hjelpen sa jeg ifra at dette er siste sjangse-og hvorfor ikke da gjøre alt man kan for å redde forholdet?!

men det funka bare ikke...han sa han kunne bli med-men var ikke med fordet,om dere sjønner...