Følelser rundt et samlivsbrudd?

[Gjest Nattblomst VinWynKick]

Etter sju år sammen, tre runder med familierådgiving, mange gleder og prøvelser og et nestenbrudd i fjor er det slutt med samboer/faren til mine to barn.

Jeg har aldri opplevd samlivsbrudd før. Hva kan jeg forvente av følelser fremover? Er det normalt å føle mest glede og lettelse over endelig ha tatt et valg som føles veldig riktig for meg, selv om jeg innimellom er veldig trist ved tanken på å skulle se barna bare halvparten av tiden?

Dette er ganske nytt, så vi bor sammen enda. Det føles rart, og stemningen er rar. Vi krangler ikke, men likevel... Nå som jeg har bestemt meg for å gå, merker jeg at jeg helst vil starte på nytt alene så fort som mulig...

Har ikke fortalt noe til barna enda, vil vente til jeg har funnet et nytt sted å bo, sånn at flytting ikke er så mange ukene unna når vi forteller hva som skal skje.

Aller først skal vi til mekling og få en meklingsattest. Håper det ikke er alt for lang ventetid på det. Bestiller tid på mandag.

Blir i tillegg student til høsten, og er ofte litt redd og stresset ved tanken på hva som venter meg av praktiske utfordringer, både i forhold til skolen, barna og i forhold til brudd/finne nytt hjem etc.

Prøver å være i følelsene mine og akseptere at jeg har dem, for da går det lettere. Det er slitsomt med så mye opp og ned. Dette er vel bare begynnelsen.

Dere her som har vært igjennom samlivsbrudd etter flere år sammen, med barn involvert, hvordan var det?

Har du noen gode råd til meg?

[Hoppetaujenta]

---

Endret 11. november 2015 av Hoppetaujenta

[Gjest Purple Haze]

Mine beste råd må være å prøve å finne roen når bruddet er endelig og man har kommet på plass i nytt husvære. Lag gode rutiner, gjør det hyggelig rundt deg, kjenn på følelsene dine og vær mye sammen med barna dine.

Gjør deg kjent i ditt nye nærmiljø og bidra til at barna også blir det.

Ikke ha hastverk med å finne en ny kjæreste. Den tabben gjorde jeg. Etter et brudd, trenger man tid for å falle til ro. Finne igjen seg selv og rydde opp i alle følelser som kommer over en. Vær sammen med gode venner og gjør hyggelige ting.

Dette går nok bra, skal du se.

[Gjest Nattblomst VinWynKick]

Puste med magen, ja. Det hjelper mot mye.

Jeg tror jeg kommer til å lære mye av denne situasjonen.

Jeg må lære å stole helt på meg selv og min egen intuisjon igjen. Det har jeg synes har vært vanskelig i noen år nå.

Det som frembringer de vanskelige følelsene, er rett og slett frykt. Jeg er klar over det, men det er vanskelig å la være å bli redd foran alt det ukjente som ligger og venter i fremtiden. På samme tid har jeg en forventning om å få det bedre på sikt, som er veldig god å kjenne på.

Livet er som det er. Og smerte og forandring er en uunngåelig del av det hele.

[Gjest Nattblomst VinWynKick]

Tusen takk for rådene, Purple Haze.

Tok det deg lang tid fra bruddet var et faktum, til du fant et nytt sted å bo?

Jeg vil helst bo i samme bygd/byggefelt som eksen. Håper det er mulig å finne et ok sted her, som ikke er for lite, men heller ikke for dyrt.

Hvilke reaksjoner kan jeg forvente fra barna? (De er 5 og snart 2)

En dum ting i dette er at jeg har all familie langt unna. Men har gode venner ikke så langt unna, da. Glad for det.

[Gjest Gjest]

Hvis dere klarer å samarbeide bra gjør det bruddet lettere. Ha barnas beste i tankene. Hvis de ønsker å bo fast hos faren la de få lov til det selv om du vil savne dem veldig. Hvis de ønsker å bo fast hos deg så prøv å få til det. Det er ikke alle barn som trives med å ha to hjem. Gi avkall på noen materielle og økonomiske goder til fordel for godt samarbeid. Og vent en stund før du treffer nye menn. Det er mine råd.

[Gjest Purple Haze]

Klart det er skummelt å stå foran noe helt nytt og ukjent. Den følelsen husker jeg veldig godt. Jeg hadde aldri bodd alene, da jeg ble skilt fra min eksmann. Det var skummelt å plutselig skulle ordne opp med alt selv. Men det gikk bra.

Jeg fant hvert fall ut hvor mye jeg faktisk klarer når jeg må.

Og som du sier, man ser fram til å få det bedre på sikt, og det er viktig å holde fokus på. Det ukjente er alltid skremmende, men man vet aldri hvor mye flott som kan ligge og vente på en i framtiden.

Lykke til

[Gjest Purple Haze]

Tusen takk for rådene, Purple Haze.

Tok det deg lang tid fra bruddet var et faktum, til du fant et nytt sted å bo?

Jeg vil helst bo i samme bygd/byggefelt som eksen. Håper det er mulig å finne et ok sted her, som ikke er for lite, men heller ikke for dyrt.

Hvilke reaksjoner kan jeg forvente fra barna? (De er 5 og snart 2)

En dum ting i dette er at jeg har all familie langt unna. Men har gode venner ikke så langt unna, da. Glad for det.

Jeg fant et nytt sted å bo etter ca en måned. Litt for lang tid for min del, men leiligheten jeg kjøpte ble ikke ledig før det. Og det ble en av de beste periodene i mitt liv. Vi trivdes utrolig godt der. 5 minutter unna far, så det var praktisk sånn sett også.

Nå sier du ikke noe om hva slags samværsordning dere skal ha. Mine reagerte med å bli ekstremt knyttet til meg. Spesielt minstemann, som var 2,5 år. Han skrek så jeg trodde hjertet mitt skulle briste, når jeg leverte dem hos faren til helgesamvær. Og det gjorde han en god stund. Heldigvis så gikk det over etter hvert.

Din 5-åring kommer sikkert til å ha en del spørsmål omkring hvorfor dere ikke skal bo sammen lenger. Vær ærlig, og forklar med ord h*n kan forstå, men ikke si noe negativt om far. Du bør heller ikke være for detaljert, og involvere barnet i voksenting det ikke har forutsetning for å forstå.

Forklar at du og far ikke er kjærester lenger, men at dere fortsatt er like glad i barna og ønsker at alle sammen skal ha det bra. Gjør hverdagen trygg og forutsigbar for dem.

[Emile]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om å føle lettelse over å ha tatt et valg og en iver etter å starte på nytt. Vi bodde vel sammen i noen måneder etter at det ble slutt. Skrudde av tenkeboksen, tror jeg, og prøvde å fungere sammen på best mulig måte.

Når jeg endelig kom inn i egen leilighet var det helt herlig! Det var så godt å ha bare seg selv og ungene å tenke på, ingen sur grinebiter i nærheten.

Men, det som overrasket meg, var at et år etterpå kom sorgen. Det er lange avstander mellom oss, og han kom for å besøke ungene, og vips, der var det følelser som ble rota til. Sleit i et halvt år eller mer etter det. Så det er mange måter det kan gå seg til på.

For ungene vil det nok oppleves vanskelig, men hvis dere blir boende i samme nabolag, så ser jeg ikke problemet. Kanskje fordi det hos oss er snakk om 200 mil. Så lenge du og faren er snill og grei og ikke lager problemer og scener foran ungene så går nok dette bra!!

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Jeg gjenkjenner mye her! Fint at dere skriver her, det kan hjelpe mange i samme situasjon.

Samlivsbrudd høres mye verre ut enn det er. Dvs. det vanskeligste er å få gjort det/handlet. Det er ikke så verst i tiden etterpå. Klart det som regel er trist og mange blir sinte...men på sikt er det til det beste. Utrolig hvor mye bedre man kan trives etterpå!

[Gjest Nattblomst VinWynKick]

Det kan se ut til at bosted i nærheten ordner seg. I så fall flytter jeg ut i oktober. Håper virkelig det ordner seg...

Tusen takk for svar, alle. Tar gjerne i mot flere.

[Gjest Nattblomst VinWynKick]

Jeg gjør det rette.

Blir mer og mer sikker på at jeg kommer til å få det veldig fint alene. I alle fall på sikt.

Jeg er sterk, jeg klarer meg.

[Gjest Nattblomst VinWynKick]

Tiden går så tregt.

Jeg ønsker at den skal gå fortere, så jeg/vi kan komme i gang med prosessen som ligger foran oss.

Det er så mange ting jeg vil gjøre, som jeg ikke får gjort enda.

Jeg gleder meg veldig til frihetsfølelsen jeg vet jeg vil få.

Gruer meg veldig til å fortelle eldstebarnet om hva som skal skje.

Når bør jeg fortelle ham? Han er fem år.

Bør jeg si det så fort jeg har skrevet under leiekontrakt på nytt sted? Bør jeg ta ham med for å se på det nye hjemmet, før jeg ordner og flytter inn tingene våre- eller bør jeg vente til tingene er på plass, og det ligner mer på et hjem? Jeg tror kanskje det siste er det beste. Kan jo vise ham huset når vi kjører forbi etter at det er fortalt, da.

Mange tanker og følelser i dag. Utålmodighet, rastløshet, lengsel.

[Gjest Gjest]

Samlivsbrudd høres mye verre ut enn det er.

Der må du snakke for deg selv, Lisa. For meg var samlivsbrudd mye verre enn jeg hadde drømt om.

[Gjest Gjest]

Jeg gikk gjennom dette i fjor. Ble boende sammen i 2 måneder av praktiske årsaker, og det var RART. Det var et "pent" brudd i forhold til mange andre, men spekteret av følelser og faser man må gjennom er det samme uansett.

Jeg var i en unntakstilstand de første 9 månedene. Til slutt fikk jeg et sammenbrudd fordi jeg ikke hadde tillatt meg selv å jobbe med følelsene underveis og la dem komme frem til overflaten.

Ja, det er rart og litt trist å ikke se barna sine hele tiden. Jeg slet en del med det i begynnelsen. Men etter hvert lærte jeg å sette pris på den tiden jeg var helt alene. Ser frem til de dagene med en bittersøt følelse. Men det er jo sunt å savne hverandre litt.

Å se eksen noen ganger i måneden er også rart. Motstridende følelser. Tenk om, hvis om. "Det kunne jo være det ville funket om vi prøvde igjen... tenk på barna!" Og så setter jeg meg ned og tenker på hvordan det ville blitt, og vips kommer alle grunnene til at det ble slutt... valget var jo riktig, men det tar tid å venne seg til alt.

Har vært singel i 10 måneder nå, savner av og til å ha en kjæreste, men for det meste er jeg veldig glad for å bare ta hensyn til én voksen - meg selv. Har vurdert underveis å date eller sjekke, men det ville blitt et tidsfordriv. Finnes ikke klar for nytt forhold.

Synes det er bra at du har studier å grave deg ned i. Det er deilig med noe som er altoppslukende og nyttig, noe som ikke forandrer seg selv om følelsene og fasene skifter. Det kan sikkert bli tungt i perioder, men som du skriver selv så blir det lettere å fokusere på det når barna er hos far.

Egentlig har jeg bare ett råd, og det er å lytte til kroppens signaler. Den kan fortelle deg ting du ikke helt tror på, ting som føles teit eller bortkastet. Som f.eks å sove 4 timer midt på dagen, når du har 1000 ting å ordne mens barna er i barnehage eller hos far. Men for hver gang du adlyder kroppen din, er du et steg lenger unna et evt sammenbrudd. Lær av mine feil.