Hva legger dere i det at man "passer sammen?"

[Gjest Gjeste Atilla]

Har tenkt litt på det i det siste. At mannen min og jeg kanskje ikke "passer sammen" lengre. Vi har vært sammen i snart 8 år, og gift i 6. Før passet vi sammen fordi vi hadde felles interesser: god mat og drikke, gikk på skiturer og marka turer sammen, middager med venner, han hadde 2 barn fra før, jeg hadde 1 barn fra før... Interessene mine er trening og lesing, han trener men jobber stort sett..

Han er stille og lukket, mens jeg er pratsom og sosial og opptatt av å kose meg i nuet. Han higer etter å hele tiden få det bedre, mens jeg synes vi har det kjempefint (bra økonomi, fint hus og biler, hytte på fjellet).

Nå etter årets sommerferie synes jeg han er en kjedelig fyr, lite engasjert, og en streng og nervøs pappa som setter grenser for alt mellom himmel og jord. Jeg er en attraktiv jente 34 år med flott kropp, men han kikker bare på og kommenterer andre. Det er nesten aldri et kjærtegn å få og vi er uenige om det meste. Så vi krangler og krangler og krangler...

Og så har det seg sånn at jeg prøver å finne årsaken til at vi krangler så mye. Kanskje det er fordi vi ikke passer sammen? Tror han hater meg, men hvorfor? Fordi vi er så forskjellige og kanskje er sammen bare pga at vi ikke tør å gå?

Hvordan skal jeg vite hvem som passer for meg?

[Gjest *nurket*]

Vil anbefale familierådgivning evt samlivskurs (PREP). Høres virkelig ut som dere ikke har det så bra om dagen. Det er jo ikke uvanlig å forandre seg gjennom livet, og noen vokser fra hverandre mens andre klarer å tilpasse seg forandringene (med og uten hjelp).

Jeg føler feks at jeg og min kjære passer sammen fordi vi ganske like, tenker mye likt i ulike situasjoner. Vi har også ekstremt god kommunikasjon, snakker åpent og ærlig om alt, vi liker å være aktive (i form av trening og gjøre ting med barna), men digger også bare å slappe av på sofaen. Han er veldig utadvendt og sosial, mens jeg er litt mer beskjeden. Vi har begge samme mål: å få et godt liv sammen med den vi elsker, og barna. Ingen av oss drømmer om fancy jobb og tjene masse penger. Så får vi håpe vi klarer å omstille oss hvis en av oss eller begge forandrer seg.

[Gjest Gjest]

Nå etter årets sommerferie synes jeg han er en kjedelig fyr, lite engasjert, og en streng og nervøs pappa som setter grenser for alt mellom himmel og jord. Det er nesten aldri et kjærtegn å få og vi er uenige om det meste. Så vi krangler og krangler og krangler...

Du finner fort ut av hvem du passer sammen med: når du trives i selskapet til en mann, dere kan prate og le sammen, dere kan ha sex som føles bra sammen, dere kan finne på ting, har god kjemi og ser i samme retning på verdier og mål her i livet. Når du trives og føler deg "hjemme" og bra, da har du funnet noen som passer for deg.

Jeg forstår ikke helt hvorfor du er sammen med din mann. Hvorfor velger dere å fortsatt være gift, sier du?

[Gjest Gjest_modesty_*]

Du finner fort ut av hvem du passer sammen med: når du trives i selskapet til en mann, dere kan prate og le sammen, dere kan ha sex som føles bra sammen, dere kan finne på ting, har god kjemi og ser i samme retning på verdier og mål her i livet. Når du trives og føler deg "hjemme" og bra, da har du funnet noen som passer for deg.

Jeg forstår ikke helt hvorfor du er sammen med din mann. Hvorfor velger dere å fortsatt være gift, sier du?

Dette ble litt vel enkelt perspektiv! Ja, det er slik man finner noen, men folk forandrer seg og utvikler seg, og da er de ikke sikkert man lenger passer sammen slik man gjorde da man møttes. Og det er jo ikke enkelt å ta avgjørelsen om samlivsbrudd eller ikke (gift eller sambo), og det er jo også barn i bildet her - selv om de er fra tidligere forhold.

Til trådstarter: Forstår at det er vanskelig, men synes ikke det ser håpløst ut utifra det du forteller. Krangler kan være bra og opprenskende (jeg har faktisk etterlyst mer krangling med min samboer, trenger en krangel iblant - så lenge man ikke blir uvenner over lengre tid). Og selv kan jeg irritere meg over at min mann ikke viser interesse for noen andre - litt flørting/"vindustitting" tror jeg kan være sunt. Mao. - tror alltid vi finner noe å irritere oss over når vi har vært sammen med en mann i lang tid. Så lenge man fortsatt har romantiske følelser for hverandre tror jeg mye kan ordnes!

[Karry]

Har tenkt litt på det i det siste. At mannen min og jeg kanskje ikke "passer sammen" lengre. Vi har vært sammen i snart 8 år, og gift i 6. Før passet vi sammen fordi vi hadde felles interesser: god mat og drikke, gikk på skiturer og marka turer sammen, middager med venner, han hadde 2 barn fra før, jeg hadde 1 barn fra før... Interessene mine er trening og lesing, han trener men jobber stort sett..

Han er stille og lukket, mens jeg er pratsom og sosial og opptatt av å kose meg i nuet. Han higer etter å hele tiden få det bedre, mens jeg synes vi har det kjempefint (bra økonomi, fint hus og biler, hytte på fjellet).

Nå etter årets sommerferie synes jeg han er en kjedelig fyr, lite engasjert, og en streng og nervøs pappa som setter grenser for alt mellom himmel og jord. Jeg er en attraktiv jente 34 år med flott kropp, men han kikker bare på og kommenterer andre. Det er nesten aldri et kjærtegn å få og vi er uenige om det meste. Så vi krangler og krangler og krangler...

Og så har det seg sånn at jeg prøver å finne årsaken til at vi krangler så mye. Kanskje det er fordi vi ikke passer sammen? Tror han hater meg, men hvorfor? Fordi vi er så forskjellige og kanskje er sammen bare pga at vi ikke tør å gå?

Hvordan skal jeg vite hvem som passer for meg?

Det som slår meg når du skriver det du skriver er at dere egentlig ikke har snakket sammen om dette? Det er jo en klassisk felle å bruke mindre og mindre tid på hverandre, og etterhvert så lever man separate liv. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om....Og i en småbarnstilværelse, så er det så mye annet å holde på med, og man kan igrunnen helt fint leve ved siden av hverandre. Nesten som å gå på hvert sitt fortau langs veien, og så merker man ikke at veien ser ut til å dele seg. Man gjør mindre og mindre sammen som kjærester, engasjerer seg ikke i hverandre og mister etterhvert kontakten med den andres indre liv. Og så begynner man å legge merke til alt som er feil, annerledes, irriterende osv.

DU MÅ TA DEG SELV I NAKKEN:-). Sorry altså, men om du gir opp nå (gitt at du har fortalt alt da), så kaster du inn håndklet uten egentlig å ha tatt fatt på selve utfordringen. Dette er onde dager. Gitt at det har vært og fremdeles er et følelsesmessig fundament her, så må dere hoppe inn i hverandres liv igjen og begynne å gjøre de tingene dere gjorde sammen før, og grave frem de gamle følelsene. Gå til en rådgiver davel for å få veiledning underveis. Å være forskjellige behøver ikke være noe problem i det hele tatt, men det er en fin unnskyldning når man ikke klarer å forklare det med noe annet.

Og så synes jeg du skal spørre deg selv litt- hva har du tilført da for å få det bedre? Har du tatt noen håndgrep? Har du tatt positive og hyggelige initiativer selv om du kanskje ikke har hatt lyst, eller har du sluttet å gidde? Har du invitert venner, planlagt skiturer osv? Eller venter du på at han skal gjøre det? Har du tenkt over at mannen din sitt kontrollbehov kan være et fattig forsøk på å få kontroll på det indre kaoset han føler og at han er veldig lei seg og har det vondt?

Så sett igang, ikke vent, og begynn med deg selv fremfor å vente på at "noe" skal skje:-)

[Karry]

Du finner fort ut av hvem du passer sammen med: når du trives i selskapet til en mann, dere kan prate og le sammen, dere kan ha sex som føles bra sammen, dere kan finne på ting, har god kjemi og ser i samme retning på verdier og mål her i livet. Når du trives og føler deg "hjemme" og bra, da har du funnet noen som passer for deg.

Jeg forstår ikke helt hvorfor du er sammen med din mann. Hvorfor velger dere å fortsatt være gift, sier du?

Den synes jeg var litt enkel. Hvis det er sånn at trådstarter ikke hadde det sånn i utgangspunktet, så er jeg enig med deg, men gitt at det har vært sånn så handler det mer om hva som er kommet i mellom.

[Nabodama]

Det som slår meg når du skriver det du skriver er at dere egentlig ikke har snakket sammen om dette? Det er jo en klassisk felle å bruke mindre og mindre tid på hverandre, og etterhvert så lever man separate liv. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om....Og i en småbarnstilværelse, så er det så mye annet å holde på med, og man kan igrunnen helt fint leve ved siden av hverandre. Nesten som å gå på hvert sitt fortau langs veien, og så merker man ikke at veien ser ut til å dele seg. Man gjør mindre og mindre sammen som kjærester, engasjerer seg ikke i hverandre og mister etterhvert kontakten med den andres indre liv. Og så begynner man å legge merke til alt som er feil, annerledes, irriterende osv.

DU MÅ TA DEG SELV I NAKKEN:-). Sorry altså, men om du gir opp nå (gitt at du har fortalt alt da), så kaster du inn håndklet uten egentlig å ha tatt fatt på selve utfordringen. Dette er onde dager. Gitt at det har vært og fremdeles er et følelsesmessig fundament her, så må dere hoppe inn i hverandres liv igjen og begynne å gjøre de tingene dere gjorde sammen før, og grave frem de gamle følelsene. Gå til en rådgiver davel for å få veiledning underveis. Å være forskjellige behøver ikke være noe problem i det hele tatt, men det er en fin unnskyldning når man ikke klarer å forklare det med noe annet.

Og så synes jeg du skal spørre deg selv litt- hva har du tilført da for å få det bedre? Har du tatt noen håndgrep? Har du tatt positive og hyggelige initiativer selv om du kanskje ikke har hatt lyst, eller har du sluttet å gidde? Har du invitert venner, planlagt skiturer osv? Eller venter du på at han skal gjøre det? Har du tenkt over at mannen din sitt kontrollbehov kan være et fattig forsøk på å få kontroll på det indre kaoset han føler og at han er veldig lei seg og har det vondt?

Så sett igang, ikke vent, og begynn med deg selv fremfor å vente på at "noe" skal skje:-)

Dette var veldig, veldig bra!

[Karry]

Dette var veldig, veldig bra!

Vel, jeg unner ikke alle å "learn it the hard way" for å si det sånn:-)

[Petra Pan *]

Det som er så vanskelig er at det ikke finnes noe fasitsvar på om man skal fortsette sammen eller ikke. Jeg har det på lignende måte som trådstarter, og hvis jeg bare klarte å ta avgjørelsen om at det er oss to fremover skulle jeg klart å jobbe med forholdet. Men når denne avgjørelsen ikke er tatt er det verre...

Det er mer lettvint å bli enn å gå - men hva gjør oss lykkeligst? Jeg vet jammen ikke.

[Karry]

Det som er så vanskelig er at det ikke finnes noe fasitsvar på om man skal fortsette sammen eller ikke. Jeg har det på lignende måte som trådstarter, og hvis jeg bare klarte å ta avgjørelsen om at det er oss to fremover skulle jeg klart å jobbe med forholdet. Men når denne avgjørelsen ikke er tatt er det verre...

Det er mer lettvint å bli enn å gå - men hva gjør oss lykkeligst? Jeg vet jammen ikke.

I know! Det er det som er noe dr***. Men som sagt, jeg synes det er veldig stor forskjell på om man har etablert seg med familie eller ikke. Uten barn ville jeg ikke brukt alfor mye tid p å lure faktisk! Da blir risikoen stor for at man forblir barnløs fordi man kaster bort tiden.

[Karry]

Det som er så vanskelig er at det ikke finnes noe fasitsvar på om man skal fortsette sammen eller ikke. Jeg har det på lignende måte som trådstarter, og hvis jeg bare klarte å ta avgjørelsen om at det er oss to fremover skulle jeg klart å jobbe med forholdet. Men når denne avgjørelsen ikke er tatt er det verre...

Det er mer lettvint å bli enn å gå - men hva gjør oss lykkeligst? Jeg vet jammen ikke.

De venninnene mine som er veldig fornøyde i sine forhold etter mange år har ikke engang vært i nærheten av å gjøre seg de tankene vi diskuterer her!

[Gjest Gjest]

Det som slår meg når du skriver det du skriver er at dere egentlig ikke har snakket sammen om dette? Det er jo en klassisk felle å bruke mindre og mindre tid på hverandre, og etterhvert så lever man separate liv. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om....Og i en småbarnstilværelse, så er det så mye annet å holde på med, og man kan igrunnen helt fint leve ved siden av hverandre. Nesten som å gå på hvert sitt fortau langs veien, og så merker man ikke at veien ser ut til å dele seg. Man gjør mindre og mindre sammen som kjærester, engasjerer seg ikke i hverandre og mister etterhvert kontakten med den andres indre liv. Og så begynner man å legge merke til alt som er feil, annerledes, irriterende osv.

DU MÅ TA DEG SELV I NAKKEN:-). Sorry altså, men om du gir opp nå (gitt at du har fortalt alt da), så kaster du inn håndklet uten egentlig å ha tatt fatt på selve utfordringen. Dette er onde dager. Gitt at det har vært og fremdeles er et følelsesmessig fundament her, så må dere hoppe inn i hverandres liv igjen og begynne å gjøre de tingene dere gjorde sammen før, og grave frem de gamle følelsene. Gå til en rådgiver davel for å få veiledning underveis. Å være forskjellige behøver ikke være noe problem i det hele tatt, men det er en fin unnskyldning når man ikke klarer å forklare det med noe annet.

Og så synes jeg du skal spørre deg selv litt- hva har du tilført da for å få det bedre? Har du tatt noen håndgrep? Har du tatt positive og hyggelige initiativer selv om du kanskje ikke har hatt lyst, eller har du sluttet å gidde? Har du invitert venner, planlagt skiturer osv? Eller venter du på at han skal gjøre det? Har du tenkt over at mannen din sitt kontrollbehov kan være et fattig forsøk på å få kontroll på det indre kaoset han føler og at han er veldig lei seg og har det vondt?

Så sett igang, ikke vent, og begynn med deg selv fremfor å vente på at "noe" skal skje:-)

Jeg er kjempe enig, ta tak prat med hverandre.Jeg og min mann var i samme situasjon som trådstarter for ca 8 mnd siden,jeg hadde fått nok og syntes bare han var ekkel.

Vi ble enige om å gå til familierådgiver og det har hjelpt oss begge.

Komunikasjon og tid til å være kjæreste er kjempeviktig.

Har bestandig ment at dette med at menn og kvinner ikke snakker samme språk bare har vært en mannsjåvinistisk klisje, noe som ble brukt som unnskyldning for å oppføre seg dumt og lage sangtekster av.

Etter at vi begynte å gå til rådgiver har jeg innset at vi komuniserer svært så forskjellig.

Nei ta tak du har alt å vinne, menn er noen stuselige og enkle vesen når det gjelder følelser men ikke alt er som det ser ut på utsiden hos dem heller.

Lykke til

[Gjest Gjeste Atilla]

Tusen takk for mange kloke svar.

Dere har gitt meg mange tips som jeg nå vurderer om jeg skal prøve å følge. Hvis det da ikke er for sent.

Vi har i helgen som gikk diskutert hvorvidt vi skal flytte hver for oss. Bakgrunnen er at vi krangler HELE tiden når vi har fri, og jeg føler ofte at han er ute etter å "ta" meg. Han mener at jeg misliker han sterkt, og at jeg stadig kritiserer han, mens jeg føler det motsatte. Små bagateller får store konsekvenser, og det smeller raskt.

Det som er det verste er at i løpet av de 8 årene vi har vært sammen, har vi kranglet mye. Allerede før vi giftet oss kranglet vi mye, under bryllupsreisen hadde vi flere store krangler, og det har blitt slik at ingenting stopper det - merkedager er like ille (kvelden før jeg fødte vår datter kranglet vi, før dåpen hennes, før vi skal i store selskap, på ferie krangler vi osv osv. Det var tidligere store drama også - han kunne finne på å kjøre i fylla, hente en kniv og true med å ta livet sitt, en gang kastet han en svær stein på et ferie hus vi leide, osv osv. Han angrer ofte etterpå, sender mail eller sms og ber om unnskyldning, og vil at vi skal glemme....

Jeg er vel ikke uskyldig oppe i det hele, ofte er det nok jeg som trigger de store reaksjonene. I helga svarte jeg ikke på alle sms'ene som han sendte meg, og var nok litt sent ute (til 0300 på fredag), i tillegg til at jeg ble sint da han satte seg til å deppe før jeg dro ut (var ute gjennom et kundearr på jobb, så hadde ikke så mye valg). Da jeg kom hjem var han sint og skjelte meg ut. Morgenen etter prøvde jeg å få han fornøyd, men han var veldig deprimert. Utover dagen kom han og skulle snakke med meg, og det førte til krangel.

Jeg sa da rett ut til han at livet vårt har blitt til et helvete. Vi krangler alltid når vi har fri og mulighet til å kose oss. 90% av helgene våre går med til krangling. Påske, sommerferie, jul hele tiden er det like ille.

Vi prøver å skåne ungene, men klarer det skjelden. Ungene synes det er ille, og sønnen min på 12 har begynt å sette seg opp mot mannen min, og svarer han ved tiltale. Mannen min lar nok ofte aggresjon og sinne mot meg gå utover sønnen min, iallefall synes jeg at det virker slik. Min sønn gråter mye og savner sin biologiske far. Han sier at han blir skremt av mannen min, og han har nok opplevd mange fæle episeder, som han har tatt inn på seg. Jeg har lovet sønnen min at mamma skal ordne opp, men jeg er jammen ikke sikker på hvordan jeg skal få det til.... Familieterapeut/rådgiver eller flytte?

Innerst inne er jeg glad i mannen min, og ønsker at vi skal ha en fint liv sammen. Jeg klarer ikke å gå fra han, og tviholder det strået av håp som er der. Kanskje det kun er en gammel drøm som sldri kommer til å gå i oppfyllelse. Kanskje er jeg feil for han, og han feil for meg, og vi kommer aldri til å få et fredelig og godt liv sammen.

[Gjest Gjest]

Vi prøver å skåne ungene, men klarer det skjelden. Ungene synes det er ille, og sønnen min på 12 har begynt å sette seg opp mot mannen min, og svarer han ved tiltale. Mannen min lar nok ofte aggresjon og sinne mot meg gå utover sønnen min, iallefall synes jeg at det virker slik. Min sønn gråter mye og savner sin biologiske far. Han sier at han blir skremt av mannen min, og han har nok opplevd mange fæle episeder, som han har tatt inn på seg. Jeg har lovet sønnen min at mamma skal ordne opp, men jeg er jammen ikke sikker på hvordan jeg skal få det til.... Familieterapeut/rådgiver eller flytte?

Når det også går utover barna må dere gjøre noe. Enten få hjelp til å løse problemene eller bo hver for dere.

[Petra Pan *]

De venninnene mine som er veldig fornøyde i sine forhold etter mange år har ikke engang vært i nærheten av å gjøre seg de tankene vi diskuterer her!

Hva kan vi egentlig vite om det? Det er en veldig privat sak for mange, og det er vel ikke uten grunn at vi snakker om det anonymt på nettet.

Tror de fleste opplever tøffe kriseperioder i lengre forhold, og vurderer forholdet på et eller annet tidspunkt. Men folk er jo forskjellige, noen tar lettere på ting enn andre, andre grubler mye - og ønsker mye. Forventer vi for mye av et parforhold?

[Karry]

Hva kan vi egentlig vite om det? Det er en veldig privat sak for mange, og det er vel ikke uten grunn at vi snakker om det anonymt på nettet.

Tror de fleste opplever tøffe kriseperioder i lengre forhold, og vurderer forholdet på et eller annet tidspunkt. Men folk er jo forskjellige, noen tar lettere på ting enn andre, andre grubler mye - og ønsker mye. Forventer vi for mye av et parforhold?

Nei, det er et godt poeng i og for seg. Det indre livet i et par kjenner egentlig ingen utenfor, og vips så går "det perfekte paret" i andres øyne i oppløsning uten at noen ante hva som foregikk.

Om vi forventer for mye av et parforhold? Helt umulig å besvare....Mitt inntrykk er vel kanskje at mange forventer for lite, dvs parforholdet skal liksom funke av seg selv, mens all tid og energi går til jobb, barn, hobbyer osv. De jeg kjenner som har det bra fortsetter å dyrke parforholdet.