lei av å være singel, men...

[Gjest Gjest]

Ung kvinne som pr definisjon ennå ikke har nådd min beste alder. Jeg har mange venner, er blid og omgjengelig, allsidige interesser og får mange blikk og komplimenter, så jeg kan ikke se helt håpløs ut. Tror jeg?

Problemet er at jeg er syk. Jeg er mye sengeliggende, må hvile mye og orker svært lite. Og jeg tør ikke ta kontakt med menn fordi jeg ikke vil finne drømmemannen og forvandle ham til en sykepleier. Jeg vil ha en MANN, en kjæreste, men det er umulig at det ikke blir ekstra mye arbeid på ham siden jeg orker så lite av både plikter og moro.

Det er rett og slett for mye forlangt at et menneske skal "ofre" en del av livet sitt for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde villet gjort det selv. På tross av mye motgang helsemessig, har jeg godt humør og lar meg ikke knekke. Men akkurat dette er et sårt tema. Det er godt mulig at jeg kan bli bedre på sikt, men dette er ikke noe jeg vil love til en potensiell kjæreste, da det er umulig å vite hvor mange år det eventuelt vil ta. Kan da ikke lure dem i havn heller!

Noen som har opplevd å ha kronisk syke kjærester / ektefeller?

[Gjest Gjest_meg_*]

Ung kvinne som pr definisjon ennå ikke har nådd min beste alder. Jeg har mange venner, er blid og omgjengelig, allsidige interesser og får mange blikk og komplimenter, så jeg kan ikke se helt håpløs ut. Tror jeg?

Problemet er at jeg er syk. Jeg er mye sengeliggende, må hvile mye og orker svært lite. Og jeg tør ikke ta kontakt med menn fordi jeg ikke vil finne drømmemannen og forvandle ham til en sykepleier. Jeg vil ha en MANN, en kjæreste, men det er umulig at det ikke blir ekstra mye arbeid på ham siden jeg orker så lite av både plikter og moro.

Det er rett og slett for mye forlangt at et menneske skal "ofre" en del av livet sitt for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde villet gjort det selv. På tross av mye motgang helsemessig, har jeg godt humør og lar meg ikke knekke. Men akkurat dette er et sårt tema. Det er godt mulig at jeg kan bli bedre på sikt, men dette er ikke noe jeg vil love til en potensiell kjæreste, da det er umulig å vite hvor mange år det eventuelt vil ta. Kan da ikke lure dem i havn heller!

Noen som har opplevd å ha kronisk syke kjærester / ektefeller?

Jeg tror du må være åpen om dette fra starten av, når du treffer en mann. Den riktige for deg, bryr seg ikke om at du er syk

Min mor er kronisk syk, og min far tar seg av mye hjemme. Når jeg og min søster bodde hjemme, hjalp vi til litt, men ikke på langt nær så mye som vi kanskje burde :/

Min mor bruker mye tid på å gjøre husarbeid og lage mat. Hun bruker gjerne 2-3 timer på å støvsuge stue/gang. Og da må hun ha pauser underveis. Hun vil så gjerne gjøre dette, for å ikke belaste min far som er på jobb hele dagen. I helgene er det stort sett han som lager mat og steller litt. Han tar alt utearbeidet, selv om hun prøver å hjelpe til.

Men hun ble syk etter at de hadde giftet seg. Eller hun ble kronisk syk etterpå. Hun begynte med vondt i ryggen som tenåring, men var ikke kronisk syk før noen år etter bryllupet.

Jeg tror du må være deg selv, og bruke den tiden du trenger på tingene. la mennene komme til deg, og vær deg selv. Noen blir sikkert skremt unna, mens andre vil bli nysgjerrige og ønske å treffe deg oftere

Lykke til, og god bedring

[Ciara]

TS, nå bestemmer du for potensielle partnere hvilke valg de skal ta. Du sier at du ikke vil at andre skal måtte ta seg så mye av det praktiske i et forhold med deg, og at et forhold ville blitt så krevende for dem at du ikke kan forvente at noen orker. Jeg forstår tankegangen din godt, men som sagt, det virker som om du har tatt valget for framtidige partnere. Prøv å ikke tenke slik om deg selv! Det er selvsagt lov også for kronisk syke å ønske seg partner. Det eneste du kan gjøre, slik jeg ser det, er å være åpen om sykdommen (som en annen skriver), og så får potensielle partnere selv ta stilling til hva de ønsker. Det kan være at noen bestemmer seg for at livet med en kronisk syk partner blir for belastende, men det kan også være at du treffer en mann som synes et litt ekstra krevende forhold med deg, er mye bedre enn et lettere liv med en annen

[Gjest Gjest]

Kanskje det sitter en flott mann et sted som er i samme situasjon som deg og som tenker akkurat det samme.

[Gjest Gjest]

Hei TS!

Jeg er en jente/kvinne i samme situasjon som deg. Jeg er nå 39 år og har hatt det slik i 16 år. Veldig kort fortalt er jeg ekstremt var for stimuli, tåler svært lite, og er avhengig av mye hvile. Jeg er også mye sengeliggende.

Jeg har hatt 2 forhold etter at jeg ble syk, men dessverre har de alle tatt slutt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har "valgt feil". De var i utgangspunktet veldig innstillt på å takle situasjonen, men så er det slik da vet du, at i forelskelsens rus så føler en at man kan takle "alt". Jeg var veldig åpen om sydommen min og alt det innebar av begrensninger, og brukte lang tid før jeg lot det bli alvor. Dette var begge modne, voksne menn som hadde stoor kjærlighet til meg.

I utgangspunktet vil vi alle tro (jeg også) at har en bare nok kjærlighet, så klarer man hva det skal være. Dessverre er ikke det helt sant.. Det er veldig mange problemstillinger en kommer borti underveis, som en ikke hadde tenkt seg om på forhånd, og ofte er det man trodde skulle bli lettest, det som blir vanskeligst, og visa versa.

Min erfaring er at begrensningene er det som tærer mest på. Både for meg og partner. For meg, fordi jeg hele tiden blir "minnet om" hvor syk jeg er, og hvor lite jeg klarer. Det er jo slik når en blir forelsket, så vil en gjøre alt for den andre, og når en kjenner at en ikke greier det, så blir det lett frustrasjon og en kjenner seg utilstrekkelig (og DET er en vond følelse).

Det ble lett til at jeg overskred mine egne grenser, presset meg selv for hardt, med det resultat at jeg ble sykere. Når jeg så ga uttrykk for det til partner, fikk han dårlig samvittighet, fordi han følte at HAN var den som inndirekte gjorde meg syk. Og det igjen ble vanskelig å bære for han.

Det var også vanskelig for partner det at jeg så og si aldri kunne gjøre faste avtaler, men alltid måtte ha en "retrettmulighet" fordi jeg ikke visste hvordan formen kom til å være akkurat den eller den dagen.

Så er det den sosiale biten. Siden vi veldig sjelden kunne være sammen med venner sammen, reise bort sammen o.s.v, så kunne det lett føles for han som han var bundet, men likevel singel på en måte. Selv om vi var flinke til å finne på fine "små" opplevelser sammen, er det likevel ingenting som kan erstatte det sosiale livet med venner etc.

Tilslutt er det rollefordelingen som du også selv nevner. Om en er aldri så bestemt på å ikke "bruke" partner som pleier, så vil det naturlig ende opp med at han tar store deler av den biten likevel. Det er naturlig at det blir slik fordi han jo blir din nærmeste. Om det ikke starter slik, så vil han naturlig "vokse seg inn i det" jo nærmere dere kommer hverandre.

Dette kan bli veldig vanskelig for en partner, ikke først og fremst den praktiske biten, men rent følelsesmessig og mentalt. For å ta meg selv, så er jeg en oppegående og psykisk veldig sterk jente med mye erfaring om så mangt. Men i de periodene jeg er som sykest kan jeg bli som et redd, lite barn. Om en forstår aldri så mye at dette er sykdommen sin feil, så kan det bli veldig forvirrende for en partner. "Er det den voksne, fornuftige, rolige jenta hun EGENTLIG er, eller er hun redd, umoden og liten??"

I forelskelsens rus er som oftest ikke dette noe problem, rent bortsett fra at forelskelsen fortere går over og en går inn i "neste fase", dette fordi en blir "tvunget" inn i alvoret ganske fort. Men på lengre sikt KAN dette medføre at han på en måte mister noe av "respekten" for deg som et voksent selvstendig menneske.

Selv har jeg vært alene i 2 år nå, etter at mitt forrige forhold tok slutt. Jeg savner og elsker min eks fremdeles. Det har ikke vært noe vondt mellom oss, og vi har sjeldent kranglet. Men det ble rett og slett for vanskelig for han, og blir det for vanskelig, er det ofte også slik at kjærligheten dabber av. Dessverre.

Jeg skulle ønske det var sånn at "kjærligheten overvinner alt", men det er nok ikke helt riktig. Og hvis en tenker seg om: En har lite energi allerede nå som enslig, og det å være i et forhold kan til tider være veldig krevende. En skal ta hensyn til et annet menneskes behov, tanker og følelser, som kanskje slett ikke stemmer overens med ens egne.

Så selv om en partner også kan tilføre mye godt, og være et "påfyll", en støtte og en hjelp, så går det også andre veien, og i perioder også MEST andre veien, og DET krever energi og overskudd.

Personlig tenker jeg mer og mer i de baner at om det skulle bli noen "neste gang" for meg, så ville det være det beste om vedkommende også selv sliter med noe av det samme. For en ting er å lære det rent teoretisk, en annen ting er å ha den dype personlige forståelsen for det.

Vennlig hilsen Aurora

[Gjest Gjest]

Mitt råd er:

Prøv å ikke analysér så mye. Prøv å ikke tenke på hva menn du ikke kjenner tenker og hvordan de vil reagere. Gjør det du må for å få kjæreste, flørt i vei og la gutta få ta sitt eget valg når det gjelder fremtiden. Helt klart, endel av dem vil velge å gå, men jeg er 100 % overbevist om at det finnes menn som vil velge deg også. -Men det er mulig disse mennene ikke er å finne på byen, eller at de er de mest brautende og synlige. Prøv deg derfor litt på nettet og vær åpen for å møte andre typer menn på fest, ute osv, gjerne dem som i utgangspunktet kan virke sjenerte.

[Gjest TS]

Jeg tror du må være åpen om dette fra starten av, når du treffer en mann. Den riktige for deg, bryr seg ikke om at du er syk

Åpenhet er avgjørende, enig i det. Men det er vanskelig å vite hvor tidlig man skal slippe bomben. Kjenner meg igjen i din mor som ville så gjerne avlaste mannen sin... jeg tenker veldig på hvor mye jeg er til bry for andre, selv om det ikke styrer livet mitt. Hadde jeg enda hatt råd til å betale noen for å vaske, så ville jeg bare hatt ett problem.

TS, nå bestemmer du for potensielle partnere hvilke valg de skal ta.

Det kan være at noen bestemmer seg for at livet med en kronisk syk partner blir for belastende, men det kan også være at du treffer en mann som synes et litt ekstra krevende forhold med deg, er mye bedre enn et lettere liv med en annen

Takk for ny innfallsvinkel! Den siden har jeg ikke tenkt over før.

Sant. Før jeg ble syk var jeg samboer med en psykisk syk mann, et bevisst valg fra min side. Var mer enn glad nok i ham til å holde ut de dårlige dagene... Men det føles likevel lite sannsynlig at andre ville gjort det samme. Skal snu tankegangen.

Jeg har mye å gi, og jeg er ingen sutrete person som synes synd på meg selv. Jeg er egentlig ikke i tvil om at det dukker opp en mann i livet mitt før eller siden, jeg så bare ikke for meg at det ville skje de nærmeste årene.

Kanskje det sitter en flott mann et sted som er i samme situasjon som deg og som tenker akkurat det samme.

Så sant, så sant.

De var i utgangspunktet veldig innstillt på å takle situasjonen, men så er det slik da vet du, at i forelskelsens rus så føler en at man kan takle "alt".

Det var også vanskelig for partner det at jeg så og si aldri kunne gjøre faste avtaler, men alltid måtte ha en "retrettmulighet" fordi jeg ikke visste hvordan formen kom til å være akkurat den eller den dagen.

Personlig tenker jeg mer og mer i de baner at om det skulle bli noen "neste gang" for meg, så ville det være det beste om vedkommende også selv sliter med noe av det samme.

Nettopp. Jeg har tenkt mye på hva som evt vil skje når den første forelskelsen har lagt seg. Men samtidig så er jeg en person som hopper uti med begge bena når jeg først har bestemt meg for å hoppe. Selv om min forrige kjæreste ikke taklet sykdommen min (pga sin egen situasjon), så skal ikke det gå utover "nestemann". Når jeg en gang tar sjansen.

Jeg har mistet et par venner pga avlysninger i tide og utide, men de mente også at jeg bare kunne ta meg sammen. Like greit at de ble borte.

Om min neste kjæreste har samme sykdom, så er det både en fordel og en ulempe. Det kommer an på hvor hardt rammet han er. Men det beste ville vært om han hadde kjennskap til sykdommen og visste at han kunne takle det. Lov å drømme.

Mitt råd er:

Prøv å ikke analysér så mye. Prøv å ikke tenke på hva menn du ikke kjenner tenker og hvordan de vil reagere. Gjør det du må for å få kjæreste, flørt i vei og la gutta få ta sitt eget valg når det gjelder fremtiden. Helt klart, endel av dem vil velge å gå, men jeg er 100 % overbevist om at det finnes menn som vil velge deg også. -Men det er mulig disse mennene ikke er å finne på byen, eller at de er de mest brautende og synlige. Prøv deg derfor litt på nettet og vær åpen for å møte andre typer menn på fest, ute osv, gjerne dem som i utgangspunktet kan virke sjenerte.

Godt råd. Takk. Jeg er registrert på et datingsted på nett, men jeg har ikke skrevet om verken sykdom eller at jeg er på utkikk etter en mann. Står at jeg er på utkikk etter venner. Har fått kontakt med noen og sendt meldinger frem og tilbake, men selv om det kun er snakk om vennskap så fordufter de når jeg forteller at jeg er syk. Det er ikke smittsomt, og aller minst over nett.

Takk for mange fine råd, alle sammen!

[Gjest Gjest]

ME?

Siden jeg ikke tror jeg er alene om å ha vært angst-ridden, men samtidig forholdsvis attraktiv både utseendemessig og intellektuelt, er jeg ganske sikker på at det fins noen som er klare for å ta "hele pakken" der ute:)

Jeg var så heldig at etter at jeg ble alene for noen år siden, traff en jeg kjente fra før, som kjente meg før jeg fikk trøbbel med psyken. (ikke skitso eller noe, bare redd for det meste) I mitt tilfelle (som ikke var fysisk, slik som jeg gjetter på at ditt er øverst), var det faktisk denne personen som hjalp meg tilbake til glade, trygge, omgjengelige **** igjen.

Jeg gikk mange runder med meg selv, vurderte å avslutte det hele på en togskinne, men tenkte på lokføreren, og traumene han kom til å ha, så slo det fra meg. Det er noen der ute som selv har slitt, og som kan sette seg inn i, og tilpasse seg din situasjon. Jeg kunne gjort det, det vet jeg. I bunn og grunn er det viljen det står på. Kjærlighet tar slutt når man lar den få lov til det. (Det kreves seff at man var ærlig fra starten. Om man går inn i noe etter at man vet alt, er det viljen til å kjempe for oss/dere to som avgjør om det går eller ikke.

Jeg er ikke spesielt sosial når det kommer til stykket. Når jobben er unnagjort, er jeg mer enn fornøyd med å løfte litt vekter eller å sykle meg en tur. Dette er ting jeg gjerne gjør alene, før jeg drar hjem til mine for å bruke resten av min tid på dem.

Bruk nettet for det det er verdt. Det er mange ensomme menn der ute også, som mer enn gjerne velger en snill, trofast kjæreste med sine issues, fordi ALLE HAR DEM. i større eller mindre grad

[Gjest TS]

ME?

Korrekt. Det er mange med samme diagnose som er langt hardere rammet enn meg, jeg er heldig nok til å være oppegående og klare meg selv, strengt tatt. Jeg har alltid ment at slike sykdommer bare er en unnskyldning for å være lat, så da måtte jeg selvfølgelig få det selv. Har lært leksa og skal aldri tenke sånn igjen.

Jeg var så heldig at etter at jeg ble alene for noen år siden, traff en jeg kjente fra før, som kjente meg før jeg fikk trøbbel med psyken. (ikke skitso eller noe, bare redd for det meste) I mitt tilfelle (som ikke var fysisk, slik som jeg gjetter på at ditt er øverst), var det faktisk denne personen som hjalp meg tilbake til glade, trygge, omgjengelige **** igjen.

Så flott! Jeg har litt angst innimellom, men det er visst en bivirkning av tankevirksomheten rundt følgene av diagnosen. I starten hjelper det å "ta seg sammen" og tvinge seg ut i skumle situasjoner, men for noen går det for langt før de får hjelp, og da er veien tilbake lang og vond.

Om man går inn i noe etter at man vet alt, er det viljen til å kjempe for oss/dere to som avgjør om det går eller ikke.

Godt poeng. Som en person skrev over her, så er det ikke opp til meg å ta valget for ham som måtte dukke opp. Regner så klart med at jeg faller for en oppgående mann som gjør et veloverveid valg.

Bruk nettet for det det er verdt. Det er mange ensomme menn der ute også, som mer enn gjerne velger en snill, trofast kjæreste med sine issues, fordi ALLE HAR DEM. i større eller mindre grad

Godt å bli minnet på akkurat dét.