Flere jenter som føler at de kan leve et liv uten barn?

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg har alltid vært usikker på om jeg egentlig har lyst på barn, med det ansvaret og familielivet det fører med seg. Samboeren min vil ha barn før han blir 40 som er 9 år til. Nå er jeg riktignok under 25, noe de fleste mener at det vil "gro" på meg etterhvert som jeg blir eldre. Men jeg vet ikke helt jeg, synn jeg og samboeren ikke er på lik linje...Er det flere jenter som føler det samme?

[waco]

om du føler det om ti år så er du nok utenom det vanlige. Ikke glem at ni av ti kvinner har barn ved fylte førti, og bare tre av fire menn. så det er ikke rart samboeren din har litt mer noia enn deg.

[Gummiloppa]

Jepp. Har ikke lyst på barn what so ever... Liker ikke barn engang. Mulig jeg kommer til å endre mening med tiden, er jo veldig ung enda. Men ikke sånn jeg ser det nå

[waco]

ja tillepike, dere skal jo realisere dere først og feste fra dere, kanskje skal dere reise jorda rundt et par ganger i tilfelle dere går glipp av noe.

[Gjest Gjest]

Ekte kvinner får barn! Og mange får det travelt når de er over 30 for da tikker den biologiske klokken. Da blir jenter desperate og tar en hvilken som helst mann bare så lenge de får barna de ønsker seg! Da kan mannen være skallet, fattig, stygg, fet, slem osv. bare han produserer. Så skiller man seg etterpå. Kynisk men sant.

[waco]

ja kvinner er veldig forutsigbare der, rart at de ikke har den selvinnsikten til å se dette litt selv?

[Gjest Gjest]

Jeg har helt siden jeg var i begynnelsen av 20 årene vist at jeg ikke ønsker meg barn. Nå er jeg 37 og jeg står fortsatt på valget mitt. Jeg er gla i barn og liker å omgås barn, men kunne ikke tenkt meg å hatt egne. Det er også flere i min vennekrets som er rundt 40 og ennå ikke har fått barn og som ikke ønsker barn. Omgivelsene har hele tiden hatt trøbbel med at jeg ikke skaffer de nieser/nevøer og/eller barnebarn, men etterhvert så har de fleste akseptert mitt valg, selv om mange sikkert synes jeg er merkelig...

[Gjest Gjest_Jente26_*]

Jeg er en jente som ALLTid har tenkt at jeg ikke skal ha barn, og det skumle er at jeg nå ikke er i nærheten av å ville ha barn. Jeg har alt som skal til i gåseøyne. Jeg og sambo har vært sammen i et par år, vi eier en leilighet sammen, vi har volvo 2 pusikatter. Begge er i fast jobb, godt betalt. Såalt det "grunnleggende" er der.

I februar i år ble jeg gravid, et eksempel på at prevensjon ikke fungerer 100%. Det var ikke i tankene mine og beholde det. Vel, kanskje litt, men da ble jeg kvalm av tanken. (Synd å måtte si det m.t.p de som prøver og få barn og ikke klarer. Får heller dårlig samvittighet overfor dem).

Jeg er glad i barn og er faddere til flere. Har venninner med barn, og som nå tenker på både en og to til... Mens jeg, jeg vil ikke, rett og slett. Ikke enda i hvertfall, å det ser mørkt ut.

[Gummiloppa]

ja tillepike, dere skal jo realisere dere først og feste fra dere, kanskje skal dere reise jorda rundt et par ganger i tilfelle dere går glipp av noe.

Ehh, jah... Jeg har ikke lyst på barn noen gang. Men hvem vet, kanskje jeg skifter mening en dag.

[Gjest Gjest]

ja tillepike, dere skal jo realisere dere først og feste fra dere, kanskje skal dere reise jorda rundt et par ganger i tilfelle dere går glipp av noe.

Vel, ja så mannen får stå der klar med åpne armer og være den trygge og lune havnen som kvinnen kan flykte inn i etter å ha fartet verden rundt og vært karrierekvinne og levd som Sex & the City. Nå vil hun ha barn og da vil hun ha TRYGGE STØDIGE MANNEN.

[Gjest *Mim*]

Selvfølgelig er det flere jenter som tenker sånn. Er det noe galt i det? Jeg synes ikke at folk som ikke har lyst på barn, skal få det.

[Gjest Gjest]

Ja, det er mange kvinner som ikke vil ha barn

[aline]

Det er mange kvinner som ikke ønsker seg barn, og det er mange kvinner som ikke får lyst på barn før de treffer den spesielle mannen.

selv hadde jeg aldri lyst på barn, når min niese ble født for 4,5 år siden, så fikk jeg en liten stund lyst på barn, og har nok i det minste mildnet litt i forhold til det.

Har fremdeles ikke noe enormt lyst på barn, men håper jeg FÅR lyst, og håper jeg treffer en jeg har lyst til å få barn sammen med, for DET er viktig.

er i utgangspunktet ikke spesiellt glad i barn, men har begynt å kose meg mer med dem ettersom jeg forguder niesene mine, begge to.

Men om jeg ikke finner rett mann, så forblir jeg heller uten barn.

er nå 34, og stresser ikke. Var vel 30 første gang jeg engang fikk lyst på tanken om egne barn.

Ta det som det kommer er min mening, ikke få barn nå som du ikke har lyst på ihvertfall, og dersom du får lyst på etterhvert, så får du barn da. Og at du har sagt du ikke har lyst på, det er det ikke noe å bry seg om.

[LukaFrost]

Jeg har alltid sagt at jeg skal iallefall ikke få barn før jeg fyller 30. Det var veldig behagelig å ikke måtte tenke på å få barn. Nå er jeg 35 og det rasler fortsatt ikke i eggstokkene. Jeg har på en måte trodd at lysta skulle komme med årene, men den har ikke gjort det i nevneverdig grad. For tiden bedriver jeg endel reserarch og prøver virkelig å kjenne etter hva jeg vil. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne utsette dette valget en 10 års tid til, men den gang ei. Ved fylte 40 anser jeg løpet som kjørt.

[KnockedUp]

Det kan jo gå begge veier dette. Du er jo ganske ung. Kanskje du vil ombestemme deg, kanskje du vil bli enda mer sikker på at du ikke vil ha barn Kanskje du angrer på valget ditt når du er 45 og det er for sent, kanskje ikke. Det er iallfall ingenting galt i å ikke ønske seg barn, og det virker nå som det er mange kvinner som tenker som deg, også etter å ha levd noen år lenger enn det du har Jeg sa alltid at jeg absolutt aldri skulle få unger. Riktignok bare fram til jeg var 19-20, men jeg følte meg nå sikker da. Nå er jeg 25, har fått min første, og kunne aldri sett for meg ett liv uten barn. Time will show

[Gjest Gjest]

Jeg har hele livet visst at jeg ikke vil ha barn. Det er ikke noen spesiell grunn til det, det bare er sånn for meg. Jeg har aldri likt barn noe særlig godt, nesten ikke da jeg var et selv en gang, men tror nok det kunne endret seg dersom jeg ble litt vant til å omgås barn. Slik har det ikke blitt, og jeg har aldri følt noe behov for det.

Å forbli barnløs har altså aldri framstått for meg som et mer eller mindre vanskelig valg jeg måtte ta, men som en selvfølge, noe helt innlysende. På samme måte som enkelte andre har det mht det å få barn.

[Ce'Nedra]

Verken jeg eller samboer har lyst på barn i det hele tatt. Jeg er nå 28, og jeg får i grunnen bare mindre og mindre lyst på jo flere av vennene mine som får.

Stasjonsvogn, hus, utdannelse osv. er på plass, og jeg og samboer har vært sammen i flere år. Vi synes likevel det er veldig mye morsommere å reise, ta enda mer utdanning, flytte rundt i andre land etc. enn tanken på å få en unge som gjør at man blir stuck. Nei takk.

[Gjest antigartner]

Jeg er 35 år gammel og har ennå ikke fått det ønsket om å bli mor som "alle" sa at jeg kom til å få.

Jeg lever et helt stabilt liv, med den samboeren jeg har tenkt å fortsette å ha resten av livet, stasjonsvogn, trygg jobb, hund, enebolig i barnevennlig strøk og sikker økonomi. Jeg har høy utdanning og har reist en hel del. De fleste av våre venner har fått de to vakre barna de har tenkt å få. Jeg har på ingen måte ambisjoner om å leve et "sex-and-the-city-liv". Med andre ord skulle alt ligge tilrette for at jeg skulle være mer enn klar for å få barn, men det er jeg ikke. Jeg har ikke noe imot andres barn, men har aldri vært tussete etter babyer, og har aldri hatt noe ønske om å få egne.

Det er ikke alle som mener at å få barn er meningen med livet. Vi som ikke gjør det, lever fullverdige liv uten barn.

[Gjest *Mim*]

Det er ikke alle som mener at å få barn er meningen med livet. Vi som ikke gjør det, lever fullverdige liv uten barn.

Det respekterer jeg fullt ut. Ikke for å tråkke noen på tærne her, men det virker som om de som har bestemt seg for ikke å få barn, føler et stort behov for å rettferdiggjøre eller forklare at de ikke vil ha. Stemmer det? Får dere mye mas og/ eller kritikk?

[Gjest antigartner]

Det respekterer jeg fullt ut. Ikke for å tråkke noen på tærne her, men det virker som om de som har bestemt seg for ikke å få barn, føler et stort behov for å rettferdiggjøre eller forklare at de ikke vil ha. Stemmer det? Får dere mye mas og/ eller kritikk?

Ja, jeg synes det har vært en del mas og kritikk opp gjennom årene. Det blir tatt som en selvfølge at alle ønsker seg barn. Det virker som om mange av de som tar barn som en selvfølgelig del av livet føler seg veldig provosert av oss som ikke har det samme ønsket. For min del har jeg måttet rettferdiggjøre mitt valg overfor ganske mange når temaet er oppe.

Det skal sies at jeg aldri er den som har tatt opp temaet først. Det ville jo virke litt merkelig hvis jeg for eksempel skulle buse ut med noe slikt som "Jeg vil i alle fall aldri ha barn" mens jeg er i barselsvisitt hos en venninne som har sin nyfødte stolthet på armen...

Jeg har imidlertid blitt ganske lei av spørsmål fra alle og enhver om når vi har tenkt å få barn. Det verste av alt er når til og med venninners mødre (!!!yess!!) begynner med slike spørsmål "fordi dine foreldre bør da få oppleve å bli besteforeldre". (Jeg er i tillegg enebarn, så de har ingen andre muligheter til å få barnebarn.)

Det synes jeg er å gå temmelig langt over streken.