Fortvilet mamma trenger hjelp

[Gjest nikkis]

Min sønn flyttet til sin far I Sverige da han var 10 år, nå er han 15 og skole og alt går ikke noe særlig bra. faren setter gutten opp i mot meg hele tiden der han står i bakgrunnen når jeg snakker med gutten i telefonen og forteller gutten hva han skal si til meg. jeg har fått høre at jeg behandler gutten som et dyr, sier jeg sitt skal han sitte, og alt dette fordi jeg vil treffe gutten nå til sommeren. Fikk en amil der gutten skrev at han ikke kom til sommeren, og jeg fortalte han at dette ikke var akseptabelt, siden ahn bor så langt unna treffes vi 3 ganger i året ( juleferie, påskeferie og sommerferie) Nå skal han plutselig ikke komme til sommeren og faren nekter å være med å hjelpe til å overtale gutten sier han er gammel nok til å bestemme selv, men det er tydeligvis bare ovenfor meg han skal bestemme alt selv, for når jeg snkaker med gutten på telefon og han sier ordrett det faren vil hans kal si s¨å er det jo ikke gutten sin mening. Gutten lærer ikke å ta ansvar sitter og spiller på data hele dagen bryr seg ikke om lekser, siste rapporten jeg fikk fra skolen var at han strøk i 5 fag, og hadde så vidt godkjent i de andre. En del av lærerne har vist sin beskymring for de mener at han er umoden for alderen og det virker ikke som han får hjelp til skolearbeidet hjemme. Har hatt en skolepsykolog på banen for å finne ut om han ahdde dysleksi, men det hadde han ikke, men han hadde lærevansker og ordforådet ahns var ikke som andre i hans aldersgruppe. Jeg har prøvd å snkake med han om at han kanskje kan flytte til meg, for jeg er snart ferdig utdannet lærer og har bedre kunnskap til å kunne hjelpe han enn faren har. faren er hysterisk på meg at jeg en gang har foreslått dette for gutten, og sagt til gutten at flytter du til din mor så kommer du til å få et helvete. han truer også gutten med å sende han hjem til meg om han ikke lyer han, sier at da får du reise til din mor og tro meg det vil du ikke for din mor er ikke riktig klok i hodet sitt. Han sier også at alt feiler meg og jeg har hemmeligheter og lyger for gutten, dette har gutten selv sagt til meg på telefon, og jeg har hørt faren i bakgrunnen. Jeg har skaffet advokat, emn nå vil han ikke snakke med advokaten min mer, sier til gutten at jeg vinner for det gjør jeg alltid uansett og ler med en rå latter hørt det selv på telefon. jeg har lyst til å g¨å for omsorgen, men hvor stor sjangse har jeg når gutten er 15 år? Sikkert ikke noe særlig stor, men det kan jo være verdt det. Jeg er veldig fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre. det virker som om faren kan gjøre hva han vil, og jeg har ikke noe jeg skulle sagt. Det dummeste jeg noengang har gjort var å sende gutten til faren, men nå er det nå en gang slik. Det må og sies at gutten har to brødre her på 10 og 8 år som også mister kontakten med broren sin bare fordi en idiot av en mann "hater" meg over alt, det har han sagt selv når min samboer og jeg var i Sverige i fjor. Ikke se på skrivefeil i denne mailen, for den en skrevet raskt og med mye frustrasjon :D

[ellapille]

Jeg skjønner deg så godt.Lurer på hva faren til denne gutten skal krangle om når gutten er voksen og flytter for seg selv.Stakkars mann må vel finne på noe djevelskap da vel.

Nå har det seg sånn at jeg har endel familie i sverige som igjen har bedt om hjelp av barnevernet der.Jeg synes du skal be din advokat sende en bekymringsmelding til barnevernet i den kommunen i sverige de bor.Du skal be om et møte med dem og samle sammen all dokumentasjon om faren og gutten som du sender til barnevernet i forkant av møtet slik at de er litt forberedt.Barnevernet i sverige er veldig bra så det er ingenting å være bekymret over. Du skal forlange at gutten får en samtaleperson som er der for gutten,lytter til ham,stiller spørsmål om hva han synes om dette med mor og far.For det må være beintøft for ham.selv om dere ikke mener det slik,så drar dere denne gutten snart i fillebiter.Unger lojale til foreldrene og det dere gjør nå, er omtrent å be ham velge en av dere. Jeg kan love deg at gutten har det vont inni seg,fryktelig vondt.Kanskje er det derfor han sliter på skolen også og ikke bare på grunn av vanlige lærevansker. Fordi om gutten er stor og kanskje ikke sier at det gjør vondt,så skal jeg love deg at det gjør vondt.For barnets beste,så forlang en fagperson,ja en tredjeperson som kan tale guttens sak,for det er han det handler om her og ikke hvem av foreldrene som vinner. Snart er han så stor at han gir kanskje blaffen i dere begge fordi det er den letteste utveien for ham.Gi gutten fred. La heller gutten få lov til å være glad i dere begge i stedet for at gutten blir brukt som et talerør for å skade den andre uansett om det er deg eller faren det gjelder.

[Gjest nikkis]

Jeg forstår at gutten har det vondt, men hva skla jeg gjøre? lar jeg gutten være hva vinner gutten på det? jeg har ikke lagt meg i noe de har holdt på med før, jeg har vært mamma som bare har prøvd å motivere, men fordi jeg vil ah samvær med gutten så er jeg plutselig en heks. jeg har prøvd å ikke blande gutten inn i det, men det er elttere sagt enn gjort når faren ringer min advokat og lar gutten snakke med advokaten og dikterer han i bakgrunnen. ja jeg kan sikkert la gutten være i fred,men skal jeg bare la vær å snakke med han og sende mail til han, for som det er nå så svarer de ikke telefonen eller faren legger på telefonen, mailen har han sluttet å svare på, og da har jeg faktisk bare spurt hva han gjør på, om det går bra med kjæresten og slike saker ingenting om denne saken i det hele tatt. Om barnevernet går inn er det til det beste for gutten da? Nei jeg vet ikke for jeg er veldig frustrert for øyeblikket og jeg vet at gutten har det vondt, han har før skrevet i mail til meg der han skriver at han ikke mener å være negativ mot meg, men det bare blir sånn så lenge han bor hos faren og lærer seg. Nei jeg vet ikke, for jeg vil ikke miste sønnen min, og vil ikke at mine to andre barn skal miste kontakten med broren, men det virker som om det er det det går mot, og faren ser på det som en seier. jeg prøver så godt det går å ha begge beina godt plantet på jorden så jeg ikke skal gjøre noe dumt, men det er ikke alltid like enkelt. det er vel derfor jeg skaffet advokat som kan prøve å løse dette for oss, men hva hjelper det når faren ser på det som enda verre? uansett hva jeg gjør så får faren det til å bli at jeg er en forferdelig mor som ikke tenker barnets beste, og så lenge han har gutten boende hos seg så har jeg ingeting jeg skulle sagt. Gutten ser på faren som sin store helt, og jeg vil ikke forandre det, men hvorfor kan ikke faren akseptere at gutten og jeg også vil ha et forhold? Det eneste jeg vet er at jeg skuffet faren for 12 år siden når jeg flyttet fra han, og dette har han aldri glemt ( han har sagt det selv med vitne tilstede). Nei jeg vet ikke, men jeg klarer ikke å bare la det være heller, for nå gir ikke faren seg uansett, for han så er dette å vinne

[ellapille]

Ja jeg synes du absolutt skal be barnevernet om hjelp. De tar ikke ungen om det er det du er redd for. Barnevernet er til for å hjelpe foreldre i en vanskelig situasjon slik at barnet får det bedre.Så synes jeg du skal ta vare på alle mailer sønnen din skriver til deg.Du kan få brukt for det.

Når det gjelder barnevernet så skjønner jeg ikke hva du er redd for.Jeg har selv fått hjelp derfra flere ganger. Du bør kontakte barnevernet,bestill et møte, skaff en tredje person som sønnen din kan prate med. At faren til gutten ikke vil ha flere samtaler med din advokat er det jo bare han som taper på. Men du må ikke glemme det kjære deg,at det er ikke et lite barn vi snakker om her,det er en ung mann. Han kan lett komme på skråplanet om ikke noe gjøres.Og om du vil guttens beste,så synes jeg du skal skyve din frykt for barnevernet til side og fortelle advokaten din hva som må gjøres. Kanskje sønnen din ikke liker deg så veldig nå,kanskje han ikke liker noen noe serlig akuratt nå,men stå på,søk hjelp og han vil etterhvert få opp øynene for hvem som virkelig prøvde å hjelpe.NEMLIG MAMMAN HANS.

LYKKE TIL .

[Gjest Nikkis]

Hei jeg er ikke redd for barnevernet, bare redd for å få gutten enda mer i mot meg enn det jeg har i dag. Han står fullt ut på faren sin side noe som egentlig kan forståes ganske godt. han bor tross alt sammen med han og blir matet med drit om meg hele tiden. Hvordan jeg egentlig skal kunne bevise dette det er det store spørsmålet, for faren er uttrolig flink til å få mennesker til å høre på han, og tro på han. Men jeg skal snakke med adokaten min på mandag og høre med han hva vi skal gjøre videre, for noe må gjøres. faren ødelegger gutten. takk for svar det er ikke lett dette, siden gutten er 15 år det er så mye mer som står på spill.

[ellapille]

Hei jeg er ikke redd for barnevernet, bare redd for å få gutten enda mer i mot meg enn det jeg har i dag. Han står fullt ut på faren sin side noe som egentlig kan forståes ganske godt. han bor tross alt sammen med han og blir matet med drit om meg hele tiden. Hvordan jeg egentlig skal kunne bevise dette det er det store spørsmålet, for faren er uttrolig flink til å få mennesker til å høre på han, og tro på han. Men jeg skal snakke med adokaten min på mandag og høre med han hva vi skal gjøre videre, for noe må gjøres. faren ødelegger gutten. takk for svar det er ikke lett dette, siden gutten er 15 år det er så mye mer som står på spill.

Om det er så ille,så har du alt å vinne har du ikke???? Jeg mener alt jeg sier egentlig bare godt.Gutten er 15 år,fortvilet og forvirret. Har en sønn på 15 år selv med familie trøbbel,men på en litt annen måte. Faren til gutten din burde skjems over seg selv.Og jeg vet hva du mener når faren er så flink til å prate for seg.Derfor så burde vel også barnevernet være en god støttespiller for deg.De er vant med å møte på lurendreiere og setter kun barna i fokus.Alle i den alderen er i opposisjon,men din gutt får også servert en masse av en far som tenker bare på sef selv,så splid og problemer.Jeg mener at ingen 15 åringer kan se fornuftig og voksent på ting i en slik situasjon.Ja du har kanskje mistet sønnen din for en tid framover, men du vil vinne tilliten og sønnen din tilbake om du søker hjelp fra fagpersoner. Du må gi ham tid og vise at du er der uansett når han vill dukke opp.Stakkar han må ha det ganske rotete oppi hodet nå.

Sett en stopper for alt .La de som har greie på slikt hjelpe deg. Apparatet ser på deg som en fornuftig og oppegående mor som søker hjelp i en vanskelig situasjon.Men en ting må jeg si deg.Om barnevernet spør om du vil tillate kontakt mellom far og sønn om gutten skulle bli flyttet til deg,så ikke si nei,si at du er usikker,trenger råd,veiledning og hva de tror er det beste for gutten. For slike ting er vanskelige. Ja meg blir du ikke kvitt .Synes dette var en sterk sak skjønner du.

[Gjest Nikkis]

Jeg kan overleve at jeg ikke blir kvitt deg :-) det er alltid fint å få råd fra mennesker utenfor. jeg må gjøre noe, for gutten har det ikke bra og det er selvfølgelig lettere for han å skvise meg ut enn faren som han må bo sammen med hver dag. En annen ting er jo når en har blitt proppet hodet fullt av ting i mange år så kan en jo faktisk begynne å tro på dem selv, og ikke klarer å se hvordan det egentlig er. Gutten er som sagt veldig umoden og er ikke så flink til å se ting som er best for han, og det er jo der faren kommer inn, mne han tar jo ikke den jobben. Skolepsykologen som undersøkte gutten før jul sa til meg at han hadde en følelse av at far og sønn var mer som kompiser. En kan være venner med barna sine, men en skal også vise hvem det er som er den voksne noe faren ikke gjør foruten når det er snakk om å rakke ned på meg da tar faren over for gutten. Tenk bare å la gutten snakke med advokaten min? Det var som advokaten sa han hadde aldri vært borti en slik sak der den ene plasserte barnet rett i skuddlinjen på den måten. Det verste er jo at faren har forklart til gutten at det var advokaten som ville snakke med han og ikke faren som valgte den løsningen. Jeg forsøkte å forklare til gutten at han ikke hadde noe med advokaten min å gjøre, men at det var en sak mellom oss voksne. Jeg fikk bare til svar at faren hadde sagt at advokaten ville snakke med han. Hører ikke på meg i det hele tatt, så de siste gangene jeg har snakket med han og sendt mail så har jeg ikke snakket om dette i det hele tatt, jeg spør gutten hva han gjør og hvordan det går med kjæresten ol. Men nå svarer de ikke telefonen og ikke mailen heller så den siste uken har jeg ikke hatt kontakt med gutten og dette er uvanlig siden vi har sendt mail til hverandre omtrent hver dag siden han reiste fra oss i påsken. Broren på 10 som han har god kontakt med får heller ikke svar og han er veldig lei seg akkurat for øyeblikket. Det er ikke lett dette. Men tusen takk for at det er noen som orker å lese det jeg skriver og komme med gode råd

[Gjest Poirot]

Her er hva barneloven sier:

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Endra med lov 6 feb 1987 nr. 11.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd.

Etter kvart som barnet utviklast og mognast, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 12 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, herunder i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Det skal leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

§ 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

§ 33. Barnet sin sjølvråderett.

Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.

Desverre for deg kan han nok ikke tvinges til noe som helst, det vil være vanskelig gjennomførbart. Men selv om han kan bestemme svært mye selv har man et ansvar som foeldre. Det høres ut som om han kantrenge litt oppbacking mht skolen, ja. Men det er jo vanskelig langt unna, da...

Nei, dette var en vanskelig nøtt...

[Gjest Nikkis]

ja dette er en vanskelig nøtt, men i følge det som står i loven så kan han jo slutte på skolen nå da han er 15 år da??????????????????????????? Han vil jo være 16 før han er ferdig for han går i 8 klasse i Sverige, og det ville vært 9 her. jeg mener at modenheten til barnet også må være med å bestemme. han klarer jo ikke å snakke for seg selv, til og med skolepsykolgen mener han er umoden. Men nei det er ikke lett dette veldig vanskelig faktisk. Men jeg har en følelse av at det er ikke dette gutten egentlig vil, men faren soms tår bak og uansett hva faren sier så er det slik, og sier jeg at det er ikke slik så spiller det ingen rolle for jeg kommer ikke igjennom. han er totalt sperret for informasjon fra meg så lenge faren sier noe annet. jeg mener at faren har en farlig makt over gutten og som han missbruker til sin egen fordel og derfor kunne jeg tenkt meg å få en vurdering av psyken til gutten.

[Gjest Poirot]

Han kan ikke slutte så lenge det er skolePLIKT (slik det er i Norge ut 10. klasse). Men så kan han slutte...

Som §33 sier skal barnets modenhet tas med i betraktning, så her har du jo et sterkt kort på hånden. Men han kan nok allikevel slutte på skolen.

[Gjest Vega]

Hva med å dra dit han bor, og ta inn på hotell/hytte noen dager, og så prate med din sønn? Når han ser deg, blir det vanskelig å stenge av for all kommunikasjon. Han vil vel møte opp til en middag eller ett eller annet? Det er viktig at du viser din interesse - ikke minst for ettertiden. Det er ikke sikkert saken blir løst i en håndvendig.

Hva med å sende mail til ham også - i forkant, der du forklarer at en foreldrer som er bitter og slenger dritt om en den andre, ikke må tas helt alvorlig - fordi ingen forelder har lov å sverte den andre part i noens barns øyne, - men at noen gjør det fordi de selv er redde for å miste barnet. Og fordi de er bitter pga skilsmisse eller annet. Men at dette ikke er grunn nok uansett. Tusenvis av voksne skilles, men de aller aller fleste samarbeider pga barna...

Har lest om dette problemet i en eller annen avis i fjor høst, en slik situasjon er vanskelig, og i mange tilfeller mister man kontakten med barnet. Faktisk kan en forelder klare å sverte den andre i en slik grad, at barnet fjerner seg og tar parti med den av foreldrene som det lever med.

Kontakt også barnevernet, ta en prat. Spør om råd. Hva med skolen og skolepsykologen - kan ikke de sjekke litt og prate med gutten (at du krever at din sønn skal gå til skolepsykolog eller at barnevernet krever dette).

Ta en prat med barnevernet, men send mail og besøk ham før de kobles inn i Sverige ...

Da ville jeg også sendt en mail til ham og forklart hvorfor de kobles inn, pga faren og at han sår splid. Og fordi du vil han skal vite at du prøvde å holde kontakten - for når han er voksen vil han skjønne det.

[Gjest Poirot]

Synes Vega har et bra svar.

Tenkte jeg skulle legge til at : hold ut!!

15 år er en sårbar fase i livet. Nå kan ikke dette sammenlignes, emn jeg hadde selv et anstrengt forhold til mine foreldre i den perioden (det har vel alle, men mitt var litt verre enn mange andres). I dag er alt bra. Du må derfor ikke la deg avvise av ham enda, vent noen år til slik at han tenker litt klarere og kanskej kan gjennomskue faren selv.

[Gjest Anonymous]

Men det er riktig at gutten er gammel nok - og at mas ikke fører fram. Så ikke fokuser på sommeren, la det ligge, kanskje... Gå heller videre, og planlegg høsten. Og besøk ham selv i stedet.

Han har fått ny sykkel (moped?) og har sikkert andre planer også, sammen med venner, kanskje en kjæreste.

Min sønn som nå er sytten har ikke alltid villet til faren sin, i langhelger, jul en gang osv. Jula pga. uenighet om konfirmasjonen - faren ville at denne skulle foregå i kirka og jeg fikk høre at jeg stod bak det hele. Har også fått beskyldninger om å sette sønnen opp mot faren - dette har jeg ikke gjort, men jeg har latt gutten selv bestemme etter at han ble tenåring (11, 12), siden faren har vært litt til og fra i forbindelse med samvær.

Når han selv er til og fra, kan han ikke forvente at sønnen skal komme når han kaller. Men de fleste gangene har jo sønnen villet til ham.

Femten er en alder, der de må få bestemme ganske mye selv. Når faren fra før er en type som svartmaler deg, får du kanskje la avgjørelsen ligge hos din sønn. Spør ham når det passer. Nevn at søsknene savner ham.

[Gjest Anonymous]

Men det er riktig at gutten er gammel nok - og at mas ikke fører fram. Så ikke fokuser på sommeren, la det ligge, kanskje... Gå heller videre, og planlegg høsten. Og besøk ham selv i stedet.

Han har fått ny sykkel (moped?) og har sikkert andre planer også, sammen med venner, kanskje en kjæreste.

Min sønn som nå er sytten har ikke alltid villet til faren sin, i langhelger, jul en gang osv. Jula pga. uenighet om konfirmasjonen - faren ville at denne skulle foregå i kirka og jeg fikk høre at jeg stod bak det hele. Har også fått beskyldninger om å sette sønnen opp mot faren - dette har jeg ikke gjort, men jeg har latt gutten selv bestemme etter at han ble tenåring (11, 12), siden faren har vært litt til og fra i forbindelse med samvær.

Når han selv er til og fra, kan han ikke forvente at sønnen skal komme når han kaller. Men de fleste gangene har jo sønnen villet til ham.

Femten er en alder, der de må få bestemme ganske mye selv. Når faren fra før er en type som svartmaler deg, får du kanskje la avgjørelsen ligge hos din sønn. Spør ham når det passer. Nevn at søsknene savner ham.

[Gjest Anonymous]

Det er som jeg har sagt til flere av vennene mine at det er lett å komme med råd at en skal la barnet være og da spesielt når barnet bor hos deg. jeg finner ikke opp at han svartmaler meg, for samboeren min, sønnen min som bor hos meg, og jeg selv har hørt det selv. hva gutten vil selv tror jeg ikke han vet selv, for han ahr en far som er manipulerer han til å like det han gjør og gjøre som han liker. Det er heller ikke lett for meg å reise dit med hele familien, for jeg er student og lever på studielån, og må faktisk tenke på de barna som bor hos meg også. Til høsten er det heller ikke lett å få han hit, for da begynner han på skolen igjen. En klarer ikke å sette seg inn i en situasjon en ikke har vært i, og du som har barna dine boende hos deg har ikke det problemet, og da blir det lett å si at de får gjøre som de selv vil. Denne gutten er uttrolig umoden for alderen, ikke bare mine ord, men også skolepsykologen sine ord, og hans ord er også at faren er ikke en far, men en kamerat.

[dronning]

skjønner godt at du er fortvilet,men eg lurte på en ting...

hva var grunnen til at du lot han flytte til faren i utgangspunktet???

[Gjest Nikkis]

grunnen til at jeg lot han flytte til faren var at han savnet faren fryktelig og ville gjerne prøve å bo sammen med han. Jeg hadde det også temmelig tøft på den tiden var alene med 3 barn på 10, 4 og 2 år og var begynt på skole igjen. Han og faren snakket en del om det at de kunne begge to tenkt seg å prøve dette, og dumme neket meg gikk med på det. Faren lovde meg at jeg skulle få ha gutten så mye jeg kunne, glemte å tilføye om gutten ville det da. Han har alltid vært en god far når gutten bodde hos meg, og jeg trodde det skulle fortsette. Det som har hendt under den tiden han har bodd der, er at han har sammen med gutten flere ganger planlagt andre ting når gutten egentlig skulle komme til meg, julen for 3 år siden skulle de ha det så gøy, og gutten ville gjerne være sammen med faren, avtalen var at han skulle komme til meg, men to uker før jul ringte de og fortalte at han ikke kom. Julen tilbringte de to alene hjemme, for faren er ikke noe på å feire jul, og han vet at jeg setter stor pris på julefeiringen, så for å såre meg så valgte han å planlegge ting o gtang med gutten som ikke ble noe av. gutten stoler blindt på faren, og selv om det ikke ble noe av den turen så har faren forklart at det var mange grunner til det. han klarer alltid å komme seg igjennom uten å få noe for det, gutten skulle til meg i påsken etter, og da dro faren og kjæresten på syden tur. Det har han gjort 2 ganger i året siden, for han liker ikke å ha barn med seg på syden tur. Det er så mye som spiller inn, og dere har bare fått en brøkdel av hva som ligger her, men jeg har forandret meg mye på de årene som har gått. jeg er i dag i et nytt forhold, vi har det veldig bra smamen, har bodd sammen i 4 år så vi har en stabil tilværelse. Det hadde jeg ikke på den tiden gutten flyttet, og jeg hadde håpet at han en dag ville ringe til meg å fortelle at han ville komme hjem. En kan jo alltid håpe, men det ser jo svart ut nå når faren setter inn for fulle mugger. jeg kan ikke snakke med gutten på telefon uten at faren hører på, de har en telefon som en ikke behøver å holde røret, bare snakke "ut" i luften, og faren står i bakgrunnen og hører alt som blir sagt, for plutselig får jeg en høvling som ikke ligner noenting fra faren, da har jeg kanskje sagt at vi alle savner gutten mye, så kommer svaret fra faren, ja sikkert du bryr deg jo ikke om andre enn deg selv. men men det er ikke lett, men det er bare til å smøre seg med tålmodighet, men det går ut over skolearbeidet mitt for jeg klarer ikke å konsentrere meg, og i dag skla jeg ha en ny eksamen som ikke kan gå bra, men men. Håper på det beste for alle parter til slutt, men jeg vil virkelig finne ut hvordan gutten egentlig har det hos faren, for jeg har mine tvil om at han har det så bra som han vil ha det til. barn er jo temmelig lojal mot foreldre som slår dem også, så en kan ikke vite 100 prosent hvordan han egentlig har det. Akkurat nå forteller jeg han hvor flink han er og hvor glad jeg er i han og ikke nevner dette med et ord

[dronning]

Herregud....at fedre forandrer seg etter brudd,er typisk,men fy fa...kor jæv...han ble da!!!

Nei det der kan ikke være enkelt...Bør gjerne spille inn samtalene på tlf,så har du noe å slå i bordet med ,der jeg ville gått te sak,for hjernevasking av sønnen.

Tydelig at han har kuet din sønn,med å fortelle dritt om deg osv

Vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjordt..... :evil: :evil:

når snakket du med din sønn sist?Sier han noe om at han savner deg,er gla i deg..ol??

[Gjest Nikkis]

Snakket med sønnen min for to dager siden, men faren står fortsatt i bakgrunnen og hører på, men denne gangen snakket vi om vanlige ting som spill, skole, kjæresten, ol så han fikk vel ikke det han ville ha. Sønnen min sier han savner oss, men vil ikke treffe oss så ofte, det eneste jeg spurte han sist var om han syntes 3 ganger i året var mye, fikk til svar, nei det var det ikke, kan du da forstå hvorfor jeg vil at du skal komme nå til sommeren, jo det kunne han, men så kunne han ikke snakke lenger hvet ikke hva som hendte, så vi avsluttet samtalen. Fortvilet er bare for boktaven, men jeg får håpe at advokaten min får gjort noe nå

[Gjest Anonymous]

ja,hør hva advokaten har å si....husk å ta med deg papirer med nedskrevne hendelser,så du ikke blir blank/glemmer noe av det du ska si...!!

Ønsker deg lykke til!!