Bestevenn med barna/foreldrene

[Gjest Gjest]

Er det noen her som er beste venn med barna sine eller sine egne foreldre?

Hvordan er det?

[Gjest *Mim*]

Nei, heldigvis ikke. Ønsker ikke å vite alt om verken foreldrene mine eller barna mine, og heller ikke å la dem være noen gråtekone for meg.

[Gjest Gjest_Sol_*]

Nei, er ikke bestevenn med mine foreldre...men min venninne hun har best kontakt med sin far, så hun forteller ham ganske mye om sitt liv, og det setter han visstnok pris på. De ringes ofte og hun forteller om jobben sin og om den siste kjæresten og hvordan det går. Det høres jo hyggelig ut. Faren hennes forteller nok ikke like mye tilbake,,.Intimsaker snakker verken hun eller jeg med våre foreldre om (underlivsbegrep og sex)!

[Vingedama]

Nei, men tror stesønn har et gjensidig kompisforhold til moren sin, for 11-åringen kan stadig fortelle ting mamma har sagt og gjort, som jeg for min del ville forbeholdt venninner på min egen alder. Kan umulig være sunt...

[camilla*]

nei, det er jeg ikke.

[Daiquiry]

Er ikke bestevenn med barnet mitt, kommer heller aldri til å bli det. Men jeg har veldig god kontakt med min mor og min far og de vet det meste om livet mitt. Selvfølgelig ikke intime detaljer....

[Irmiel]

Jeg har ganske så god kontakt med min mor.

Kommer nok av at hun var hjemmeværende med meg til jeg begynte på skolen. Så ble foreldrene mine skilt når jeg var ellve, og etter det har det bare vært meg og henne.

Så jeg føler at vi har et ganske godt bånd. Jeg kan snakke med henne om det meste, og det kan hun med meg og.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg er ikke bestevenn med noen av mine foreldre, men har alltid hatt spesielt god kontakt med faren min. Særlig i tenårene kunne jeg diskutere alt fra mensen til gutteproblemer med ham. Men han delte ikke akkurat like åpenhjertig tilbake (heldigvis), noe som gjør at jeg anser det som et sunt forelder-barn-forhold, framfor et ordentlig venneforhold, hvor barnet fort kan føle at man får vite for mye og at man må ta ansvar for det.

[Gjest *Mim*]

Må bare presisere at jeg liker godt å være sammen med barna og foreldrene mine! Jeg vet mye om dem, og de om meg. Men å dele mine aller innerste tanker og følelser velger jeg andre til.

[Reveal]

Jeg er nok "bestevenn" med mamma. Men ble nok det først i "voksen alder". Vi har ganske like interesser (shopping, kultur, mat og vin etc). I tillegg er vi (og har alltid vært) ganske like når det gjelder både personliget og utseende (altså hun ser ung ut- det er ikke jeg som ser "gammel" ut ;-) ).

Hmmm, ble tenkende på dette nå. Den gode kontakten startet nok hovedskelig da jeg og ex-sambo gikk fra hverandre.

[Gjest Emera]

Vi er nært knyttet til hverandre i min familie. Vi kan snakke om det meste. Men de er fremdeles mamman og pappan min. Bestevennbegrepet føler jeg ikke har så mye å gjøre i denne relasjonen, det tenker jeg på som noe annet. For eksempel voksne mødre som er redde for å bli avlegs og dermed inngår et bestevennforhold til tenåringsbarna sine. Da har de krysset en grense, mener jeg.

Bestevenner har jeg, og forholdet til dem er ikke som forholdet til familien.

For datteren min er jeg selvsagt mamma, og ikke bestevenninne.

Endret 28. juli 2008 av Emera

[Brunhilde]

Tenåringen min er først og fremst barnet mitt, men også et menneske jeg kan le med når vi (sammen) opplever noe morsomt, og gråte med når noe trist skjer.

Vi er venner i den forstand at vi ikke er uvenner, men vi vet ikke alt om hverandre, og ihvertfall ikke venneting. Det er forbeholdt våre respektive venner.

Det å være fortrolig venn med eget barn kan nok være både bra og ille. Jeg personlig foretrekker at det er et skille og at jeg først og fremst er mamma, så venn. Bestevenner er vi ikke, det er det andre som er.

[Gjest la dama]

venninna min lar ungen sin lese sms som kommer på mobilen hu sin, før hu har lest de selv. Hu sier d er ok for de ikke har hemmeligheter for hverandre. Han er tween. Så han veit alt om mora si!

[gompen]

Nei jeg er ikke bestevenn med barna mine. Jeg er mamma, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Min rolle er å oppdra barna, sette grenser for de. Venner bestemmer ikke over hverandre, men foreldre må bestemme over barna.

[Gjest Gjest_Louise_*]

Ja, forteller foreldrene mine alt som skjer i livet mitt...kjærster, forhold som tar slutt, skuffelser på jobb, folk jeg ikke takler så bra, osv. : Ups and down's...men vi er jo ikke bestevenner for det! Vi krangler og er en del uenig om mangt også! Men liker at de vet hva som foregår i livet mitt.

[Branna]

Jeg har aldri vært bestevenn med noen av foreldrene mine, og det er vel ikke det som er meningen, heller. Foreldre er foreldre, venner er venner. Jeg forteller dem jo ting, hva som skjer i livet mitt og sånn, men ikke intime detaljer. Har vel et noe bedre forhold til pappa enn til mamma, men det er fordi vi har tilbrakt mer tid sammen bare vi to. Trives bare bedre i hverandres selskap. Men vi er jo far og datter, ikke bestevenner.

[Gjest Nishiki]

Min mor og jeg har vel blitt mer venninner etter som jeg har blitt voksen. Jeg har ikke lenger behov for en mamma i den forstand jeg trengte når jeg var liten. Nå er hun en person jeg omgåes mer på linje med venninner. Vi deler likevel ikke alt, vi har en mor/datter relasjon tross at vi har vokst mer fra denne og over i venninnerollen.

[Gjest imli]

Jeg synes det er OK at barnet forteller foreldren alt, men ikke motsatt... Og det gjelder uansett alder.

Jeg ville blitt veldig ukomfortabel om foreldrene mine begynte å fortelle meg skikkelig fortrolige eller intime saker....

Tror ikke det er sunt med et slikt venneforhold mellom foreldre og barn. Barn skal ikke bære en slik "byrde" som når foreldreren forteller noe fortrolig som burde vært forbeholdt andre voksne.

[Gjest imli]

Jeg er ikke bestevenn med noen av mine foreldre, men har alltid hatt spesielt god kontakt med faren min. Særlig i tenårene kunne jeg diskutere alt fra mensen til gutteproblemer med ham. Men han delte ikke akkurat like åpenhjertig tilbake (heldigvis), noe som gjør at jeg anser det som et sunt forelder-barn-forhold, framfor et ordentlig venneforhold, hvor barnet fort kan føle at man får vite for mye og at man må ta ansvar for det.

Akkurat det... Enig med deg der, det er nettopp det at faren din ikke var like åpen tilbake som gjorde det til et sunt forhold.

[Trampe]

Min mor og jeg har vel blitt mer venninner etter som jeg har blitt voksen. Jeg har ikke lenger behov for en mamma i den forstand jeg trengte når jeg var liten. Nå er hun en person jeg omgåes mer på linje med venninner. Vi deler likevel ikke alt, vi har en mor/datter relasjon tross at vi har vokst mer fra denne og over i venninnerollen.

Akkurat sånn har vi det også. Jeg og mamma har opplevd mye sammen på godt og vondt, og hun er en av de viktigste personene i mitt liv. Jeg diskuterer ikke sexlivet mitt med henne, det blir for intimt, men hun vet veldig mye om meg og jeg kan snakke med henne om så og si alt. Vi snakker sammen hver dag, og besøker hverandre jevnlig. Jeg er utrolig glad i mamma, og gruer til den dagen hun blir borte...