i går skulle han blitt 33

[Gjest Gjest_ensom_*]

men han ble bare 25... snart 7 år siden jeg mistet min kjære. vi hadde ett barn å var på tur inn i vårt voksne liv......men her sitter jeg, sorgen er like levende som om alt skjedde i går.

alle snakker om at sorg er naturlig og man må bare leve seg igjennom det.

vel jeg er sint, skuffet trist ensom og aller mest har jeg lyst til å rope ut til alle som prøver å hjelpe....dere skjønner ikke.... han er her ikke mer!.....det er i august 7 år siden. siden han ikke kom hjem til meg mer. 7 år siden jeg har sett lysa fra bilen på veggen, klemmen jeg alltid fikk når han kom hjem, blikkene , humoren og kyssene. i 7 år har jeg sett min sønn bli en mini kopi av sin far.

i 7 år har jeg måtte leve med at han aldri kom hjem.

han lovte meg at vi skulle være sammen for alltid......

sorge er ofte beskrevet som noe vakkert med trist....vel sorg kan være så mye mer

sorg kan være hat, sinne, frustrasjon. det er lov å føle på alle tanker.....men for noen som lever med sorg .. vi vet at det er ikke bare vakkert.

min kjære ble offer for E18. jeg hater han som fikk skylden.

han får leve videre med sin kone å barn...men det fikk ikke jeg.

livet ranet meg.....

nå er jeg både mor og far, streng og snill men alene om alt.

jeg har så mye kjærlighet i hjerte mitt til min kjære ....men bare en stein på en gravlund å gi den til.

det går i perioder ....så til dere som er nylig blitt alene.....det er lov å føle alle følelser.....ja engang vil dere også føle som dere glemmer.....å ja det gjør vondt... men vit at dere er ikke alene.

xxxxx om noen vil dele sin sorg med meg.....

Innlegget er ryddet iht reglene.

Yvonne (mod)

Endret 25. juli 2008 av Yvonne

[mysan]

Jeg føler så veldig med deg...

[Gjest Gjeste Blondie65]

Sorg er en rar ting. Det kan gå helt fint i perioder men så strømmer det over en som om det nettopp skjedde.

Min far og min farmor døde for mange år siden men rundt dødsdagen deres, fødseldagen eller noe annet som minner om dem kommer savnet.

For deg TS er dette ekstra sterkt fordi din hverdag er totalt snudd, du må klare alt alene.

For meg var det kreften som tok dem, selv om det for farmor hadde vært et spørsmål om tid fordi hun var gammel. Men min far døde alt for ung - alt for ung.

Kunsten er å ikke være bitter og det nytter lite å klandre noen for det som skjedde. Det hjelper så lite og forandrer ingenting. Jeg tviler på at han som kjørte ned din kjære er i stand til å glemme det ... Så myten om at han går videre i livet som ingenting har hendt tviler jeg sterkt på.

Man kommer nok aldri helt over sorg. Men man får det bedre, det er som et sår som gror, og blir et arr. Arret kan være stygt og noen arr er dypere enn andre. Men man må la de få bli arr - ikke klore opp igjen skorpen for det hjelper jo ikke på helingen.

Min dypeste medfølelse med deg trådstarter - og Mysan også - som også har lidd et ufattelig stort tap for ca et års tid siden (tenkte akkurat på det i dag).

[Gjest Gjest_ensom_*]

Kunsten er å ikke være bitter og det nytter lite å klandre noen for det som skjedde. Det hjelper så lite og forandrer ingenting.

takk for all medfølelse .

poenget mitt med dette var ikke det å vise bitterhet men brutal ærlighet.

vise at man kan føle mange typer følelser og at det er lov.

tenke tanker som en normalt ikke kan snakke høyt om.

mange opplever vel at fokl nær den avdøde endrer seg i forhold til en. andre ikke.

leger tiden ....vel kanskje , men hos meg tror jeg ikke det, man bare lærer seg å akseptere situasjonen, starte på nytt er noe som alle sier er bra....men hva om man ikke vil det? hva om det man mistet var det ultimate ,,,hva da?

7 år sier noen...det er lengesiden....men jeg synes ikke det. for meg er det som om det skjedde i går.

å når det kommer til skyld ,,,,vel om han har det ille eller ikke......endrer ikke det faktum at jeg ble ranet ......han tok min kjære i fra meg. det vil jeg aldri kunne tilgi!

jeg ville med denne tråden vise mine indre tanker.....rå brutale men dønn ærlige,

Det er de tanken jeg aldri sier høyt.

det jeg sier er;

jo takk går fint med meg....er jo lengesiden nå...livet går jo videre! for det er jo det folk forventer jeg skal svare. ikke hva jeg egentlig mener.

[Sol79]

I dag er det 13 år siden min far døde.

Jeg tenker over det, men egentlig er det en helt vanlig dag i likhet med de fleste andre dager. Sorgen er ikke noe sterkere i dag enn den var i går. Sorgen min er ikke bundet opp mot spesielle datoer, den kommer helt tilfeldig.

Får du hjelp?

[Gjest Gjest]

I dag er det 13 år siden min far døde.

Jeg tenker over det, men egentlig er det en helt vanlig dag i likhet med de fleste andre dager. Sorgen er ikke noe sterkere i dag enn den var i går. Sorgen min er ikke bundet opp mot spesielle datoer, den kommer helt tilfeldig.

Får du hjelp?

Hei.

Jo jeg kjenner følelsen ....men ikke alle dager er like.

Jeg vet også at sorg kjennes forskjellig ut alt avhenger av relasjon , og hvor man er i livet og hvordan han eller hun døde

Jeg er den første til å si at sorg er sorg uannsett hva og hvem. men når det kommer til din livspartner og tapet av han / hun får du to sorger.

Hos meg er det i allefall slik. Jeg sørger over personen men også den ubesvarte kjærligheten. Du får liksom to tap på sammetid. å det er vanskelig.

man har jo så mye å gi. å det er da de fleste sier:" gi det til ditt barn!".....men seriøst det er ikke det samme.

Om jeg får hjelp? vel

jeg fikk hjelp kort tid etter han døde. tror det var feil tidspunkt.

gikk jo i sjokk ennå. jeg skriver for å holde følelsene i sjakk...slik får jeg utløp for alle følelser....

savnet etter en som vi har mistet vill alltid være der....målet må være å savne de med ett smil om munnen selv om det kanskje faller noen tårer fra å til.