kommunikasjon i forhold

[Gjest smia]

Er det ikke vanlig at man kan prate sammen om forholdet sitt i et forhold?

Og nå mener jeg ikke å prate om alt hele tiden, og prate ting ihjel.

Men noen ganger dukker det opp småting som er greit og få pratet om, for så å få det ut av verden. Sånn er ihvertfall jeg. Men ikke mannen. Han kan ikke prate om noe som er det minste vanskelig - han foretrekker og tie ting ihjel, for da regner han med alt går over.

Jeg har prøvd alle mulige innfallsvinkler - men det ender med at han enten går i forsvarsposisjon med en gang, og hyler og skriker og stikker avgårde, eller så lurer han på om han liksom skal ha dårlig samvittighet, eventuellt er jeg helt sprø, jeg er furten osv. Så jeg har gitt opp nå, det kommer bare vondt ut av det, og tier ting ihjel sammen med han - og jeg merker at det tærer.

Hvordan er det for andre? Er det ikke vanlig at man prater sammen? Eller er det fleste sån som oss, at det hører til sjeldenhetene at det finnes menn som kan prate?

[Gjest Gjest]

Jeg vet om flere som har problemer med å få mannen til å snakke om alvorlige og vanskelige ting, særlig i foreldregenerasjonen (55-65) og eldre, der er det regelen snarere enn unntaket at mannfolka er tause, men også menn på min alder. Noen lar bare være å si noe, gjør ting for å virke opptatt osv, mens andre begynner å krangle eller bruker aggresjon om man prøver å ta opp noe. Til en viss grad tror jeg også kvinner kan være sånn, særlig når det gjelder å bruke ufine metoder for å få igjennom sitt syn/slippe å argumentere saklig, men det å tie i hjel er nok først og fremst en trist ettervirkning av den gamle mannsrollen.

Uansett - min erfaring er likevel at mange menn er fullt ut i stand til å sette ord på følelser og at det ikke er mye hjelp i å vite om "alle" menn er sånn eller slik. Det viktigste er vel at man kommuniserer på en måte som fungerer i det forholdet man er i, og får man ikke til det har man et problem.

[Gjest Purple Haze]

Vet hvordan dette føles, min eks tiet forholdet i hjel, og det gikk jo helt galt til slutt.

Små problemer vokste seg kjempestore, og alt ramlet sammen. Det er slett ikke bare foreldregenerasjonen som er sånn. Min eks var så vidt over 30, og går kun under betegnelsen "Østersmannen". Merkelig, for i starten som vi var sammen, kunne vi skravle i timevis.

Men det er synd på dem som har det slik. Og det blir synd på den som lever sammen med dem. Aldri mer østersmann for min del.

[Nabodama]

Det går jo litt på hva og hvor ofte man tar opp ting også, synes jeg. Skal man analysere hver minste bit, kan jeg skjønne at den andre får nok, og ikke gidder. Men man bør være i stand til å snakke om problemer som oppstår, dvs reelle problemer.

[Gjest Gjest_Ika_*]

Er det ikke vanlig at man kan prate sammen om forholdet sitt i et forhold?

Og nå mener jeg ikke å prate om alt hele tiden, og prate ting ihjel.

Men noen ganger dukker det opp småting som er greit og få pratet om, for så å få det ut av verden. Sånn er ihvertfall jeg. Men ikke mannen. Han kan ikke prate om noe som er det minste vanskelig - han foretrekker og tie ting ihjel, for da regner han med alt går over.

Jeg har prøvd alle mulige innfallsvinkler - men det ender med at han enten går i forsvarsposisjon med en gang, og hyler og skriker og stikker avgårde, eller så lurer han på om han liksom skal ha dårlig samvittighet, eventuellt er jeg helt sprø, jeg er furten osv.

Først vil jeg si at jeg føler med deg og at jeg selv synes sånne situasjoner der man ikke får snakket om ting er veldig vanskelige. Jeg vet at jeg selv i slike situasjoner som du beskriver, når den andre reagerer med sinne/avvisning og ikke vil prate, blir både frustrert, lei meg og sint/såret.

Fordi jeg trenger å føle meg hørt, forstått verdsatt og elsket - og jeg føler at jeg gjerne ville hatt ordentlig kontakt med den andre, men føler at jeg ikke får det hvis jeg ikke blir hørt ut og "møtt".

Bare noen tanker i all hast:

Tror du at han raskt føler seg kritisert når du vil ta opp noe? At han føler på en eller annen måte at det du sier betyr at han ikke er "bra nok" - ikke strekker til?

Kan det være slik at med en gang du tar opp et problem (antagelig dreier det seg om noen av dine behov som da ikke er møtt, gjør det ikke?) så føler han seg ikke møtt i sitt behov for for å bli verdsatt og akseptert slik han er? Kanskje føler han seg da uelsket? Eller hjelpeløs (han skjønner kanskje ikke konkret hva du vil ha fra ham? Eller hvordan han skal kunne klare å gi det? Han synes han gjør så godt han kan hele tiden?) Kan hende blir han bekymret og redd for forholdet?

Eller han har behov for "fred og ro" og frykter at "dette blir krangel og bråk?"

Går det an for deg å spørre ham om hvilke behov hos ham som ikke blir møtt når du tar opp et problem og ser at han reagerer negativt og gi ham empati på dette? Eller gjette det ut fra hva han sier når han blir sint? (En del menn føler at direkte spørsmål om behovene deres er inkvisitoriske og de mistenker at det ligger noe ubehagelig "muffens" i bunn" når man begynner å spørre)

Eller er du såppass irritert fra før fordi du har holdt inne med ting så lenge at du ikke er i stand til å gi ham empati for hans behov så lenge han ikke er villig til å høre på dine? Er du i stand til å gi deg selv den medfølelsen du trenger. Kjenne etter hva du føler og ønsker deg? La deg selv få lov til å føle det du gjør og ønske det du gjør?

En annen ting som er et mulig problem:

Bruker du forresten dømmende utrykk når du tar opp noe?

Generaliserer du og sier at han alltid eller aldri gjør sånn og slik, i steden for å ta opp de konkrete enkelttilfellene som vil være lettere fior ham å forholde seg til?

Forsøker du bevisst eller ubevisst å appellere til hans dårlige samvittighet for å få det som du vil (veldig forståelig, men ofte ingen god strategi likevel).

Fremsetter du ønskene dine som krav og kommandoer, slik at han ikke føler seg som en fri og likeverdig voksen mann?

Kanskje et kurs i par-kommunikasjon kunne være tingen? (Tror det finnes mange forskjellige varianter)

Eller par-terapi (hvis han forstår at du gjør det fordi du ønsker å styrke det gode i forholdet og lære en måte å snakke sammen på som funker for dere og ikke for å sitte med en terapeut og ramse opp alle feilene og manglene hans)?

For mange forhold ryker på nettopp manglende god kommunikasjon - og om dere er glade i hverandre ville jo det være synd, ville det ikke?

Bare en ting til: Å tro at man kan forandre partneren sin - og å mene at det først og frems er dette som behøves - er ingen lur holdning, det er i alle fall min erfaring. Egentlig er det først og fremst din egen taktikk du virkelig har mulighet til å forandre på. Slik at du får det du trenger.

Beklager om dette høres litt besserwissende ut. Om det er noe av det jeg skriver du kan bruke eller ikke, vet du best selv.

[Gjest smia]

Nå har jeg stort sett ikke tatt opp noen ting de siste par åra. Men det er par ting som plager meg litt nå- han forvirrer meg litt på hva han mener om et par ting, og det hadde vært greit å få klarhet i. Det er noen ganger vanskelig å vite hvor jeg har han hen - for han sier jo ingenting.

Dårlig samvittighet har han ingen grunn til å få for noe, det er jo ikke sånn at han har gjort noe galt. Jeg har ikke noe behov for å fortelle han om alle feilene hans.

Kanskje et kurs i par-kommunikasjon kunne være tingen? (Tror det finnes mange forskjellige varianter)

hadde kommunikasjonen vår vært så god at jeg bare kunne vurdere å nevne det for han - hadde jeg vært strålende fornøyd.

Hadde jeg foreslått det hadde han kikket dumt på meg og lurt jeg hadde klikka helt.

[Lissi]

Jeg snakker om absolutt alt jeg har på hjertet. Det føles godt.

Dessuten takler min det ganske godt, ellers er han bare blitt vant til det.

Han har faktisk blitt mer åpen selv pga min væremåte.

Jeg syns det høres vanskelig ut å ikke kunne snakke om alt man tenker på, at man ikke tørr.

[BrunetteBarbie]

Det tilhører sjeldenheten, heheee

Min eks var sånn. Jeg ble GAL av slik oppførsel. Jeg endte opp som spedalsk i de øyeblikkene hvor ting ble tiet i hjel. Slik orker jeg ikke, og det er bare umodent og et tegn på at man er litt dum i nøtta.

Og er man dum i nøtta vil jeg ikke ha de som ektemann, så han lot jeg være... PUH!

[Gjest iub]

Først vil jeg si at jeg føler med deg og at jeg selv synes sånne situasjoner der Bare en ting til: Å tro at man kan forandre partneren sin - og å mene at det først og frems er dette som behøves - er ingen lur holdning, det er i alle fall min erfaring. Egentlig er det først og fremst din egen taktikk du virkelig har mulighet til å forandre på. Slik at du får det du trenger.

Beklager om dette høres litt besserwissende ut. Om det er noe av det jeg skriver du kan bruke eller ikke, vet du best selv.

Jeg synes at det er ille slik du tillegger ts en rekke lite flatterende egenskaper. Her er problemet mannen som ikke fyller sin oppgave i forhold til partneren. Dersom han ikke har evne eller vilje til å forandre seg, fortjener han ikke å leve sammen med en kvinne som åpenbart har gjort en heroisk innsats for å få forholdet til å fungere bedre. Det må forlanges at mannen også kan bidra til at forholdet skal bli godt. Dessverre er svært mange menn rene egoister som ikke tar hensyn til partnerens behov, men kun er opptatt av egen karriere og livsutfoldelse, på bekostning av kvinnens livskvalitet.

[Ika]

Jeg synes at det er ille slik du tillegger ts en rekke lite flatterende egenskaper. Her er problemet mannen som ikke fyller sin oppgave i forhold til partneren. Dersom han ikke har evne eller vilje til å forandre seg, fortjener han ikke å leve sammen med en kvinne som åpenbart har gjort en heroisk innsats for å få forholdet til å fungere bedre. Det må forlanges at mannen også kan bidra til at forholdet skal bli godt. Dessverre er svært mange menn rene egoister som ikke tar hensyn til partnerens behov, men kun er opptatt av egen karriere og livsutfoldelse, på bekostning av kvinnens livskvalitet.

Det var på ingen måte min mening å tillegge ts noen dårlige egenskaper, og jeg har heller ikke inntrykk på svaret hennes at hun følte seg angrepet.

[Ika]

Nå har jeg stort sett ikke tatt opp noen ting de siste par åra. Men det er par ting som plager meg litt nå- han forvirrer meg litt på hva han mener om et par ting, og det hadde vært greit å få klarhet i. Det er noen ganger vanskelig å vite hvor jeg har han hen - for han sier jo ingenting.

Dårlig samvittighet har han ingen grunn til å få for noe, det er jo ikke sånn at han har gjort noe galt. Jeg har ikke noe behov for å fortelle han om alle feilene hans.

hadde kommunikasjonen vår vært så god at jeg bare kunne vurdere å nevne det for han - hadde jeg vært strålende fornøyd.

Hadde jeg foreslått det hadde han kikket dumt på meg og lurt jeg hadde klikka helt.

Hmmm... høres vanskelig ut. Problemet ditt - om jeg skjønner deg rett da - er altså ikke at han gjør ting som plager deg, men at du ikke får klarhet i hva han tenker (om et par enkelte ting)?

Hva vil det gi deg å få vite mer om hva han tenker?

Trygghet?

Klarhet?

Kontakt? Følelse av nærhet?

Går det an å skrive et lite brev til ham å fortelle litt om hva du føler (gjerne mye positivt) og hvorfor du gjerne vil vite litt mer om hva han tenker, eller vil det bare skape mer drama?

Lykke til!

[Gjest smia]

Trygghet?

Klarhet?

Kontakt? Følelse av nærhet?

alt egentlig. Kanksje mest en følelse av nærhet. Føler på en måte at det blir en slags avstand mellom oss.

Han er nemlig veldig åpen etter litt for mye alkohol. Da snakker han om alt.

Han kan godt skjelle meg ut, og fortelle meg om alt det negative ved meg, og hvor håpløs og sjanseløs jeg er osv.

Dagen etter er han like stum igjen, men litt ekstra kosete og oppmerksom.

(Jada - jeg har prøvd å ta det opp, men han avfeier det med fyllerør eller blir sint)

Og jeg lurer litt på hva er det han mener da - mener han det han sier i fylla, for hvordan ellers skulle han kunne klare å lire ut av seg så mye dritt, det må jo være noe han da ikke er fornøyd med mellom oss - som vi kunne tatt opp på en ordentlig måte i edru tilstand - eller er det bare rent fyllerør.

Og det forvirrer meg - for han gir jo uttrykk for, og sier at han elsker meg ( for det klarer han å si, og er flink til) sånn til vanlig, men i fylla synes han bare jeg er håpløs.

det er et eksempel - sånne ting er det naturlig for meg å kunne prate sammen om ihvertfall.

Er det rart det forvirrer meg litt? eller er det jeg som er rar?

[Gjest Gjesta]

Din situasjon ligner endel på min, og når du nå nevner alkohol og derav resulterende atferd blir det enda mer likhet.

Min mann løsner også voldsomt i snakketøyet når det er alkohol inni bildet, det være seg både positivt og negativt.

Nå vet jeg ikke om din manns problemer er av samme art, men hos min er dette med kommunikasjonsproblemene bare ett av mange symptomer på alkoholavhengighet. Jeg mener dette er et symptom da det går inn under det å forandre personlighet etter han har drukket.

Min har nå vært på en to ukers fyllekule etter en slik krangel hvor han mente jeg var splitter pine gal, og stakk.

Jeg pratet med han først i går, og han mener det var min skyld at han havnet på hardfylla.

Jeg mener at ingen har rett til å pålegge andre skylda for egne følelser, og dette skal jeg forsøke å formidle når vi nå i kveld skal prøve å snakke normalt sammen, som vi begge er enige om.

Det er pr nå slutt mellom oss, det har jeg gjort, jeg har ingen forhåpninger om at han skal kunne fungere som kjæreste med det første, men jeg skal være der for han.

Jeg tror forslaget om å skrive et brev til mannen din er veldig godt.

Om du klarer å holde det i en positiv tone, og komme med forslag til løsninger i stedet for å understreke problemer kan være bra.

Fortell hva du føler og kom med forslag om hvordan dere kan møtes på halvveien. Og for all del ikke havn i fella og si slikt som "Du gjør meg deppa og trist" og annet slikt lite konstruktivt.

Jeg mener overhodet ikke å tro at du ville gjort slikt, det viser dine innlegg her. Det virker som du på en nøtern og fin måte prøver å jobbe for deres forhold.

Håper du får han med!