Hjelp meg å skru av følelsene mine!

[Gjest Fast bruker, i villrede]

For noen år siden ble jeg kjent med en kar gjennom jobben. Vi bor på ulike steder, men arbeidet vårt fører oss sammen gjerne flere ganger i måneden.

Det har fra første møte gnistret mellom oss, men det faktum at vi begge er relativt "innesluttede" personer og at han har familie har gjort at det ble strictly business.

Likevel har dette vennskapet utviklet seg dypere og dypere gjennom årenes løp. Vi har begge vært gjennom noen tøffe opplevelser på hver vår kant for en stund tilbake, og det er vel der hos den trygge samtalepartneren og vennen at følelser etter hvert har slått kraftig rot hos oss begge.

Selv tør jeg ikke (og bør vel ikke?) ta mer initiativ, mens han ringer meg, ber meg på middag eller en drink, eller bare vil snakke. I timesvis. Og jeg elsker det...

Dette er så sterkt nå, at jeg holder på å bli gal. Jeg er et kaos av vil-vil ikke, skal-skal ikke, bør-bør ikke følelser. Han kommer løpende hver gang jeg knipser eller ser på ham, men det stopper automatisk når vi nærmer oss den berømte streken. Heldigvis?

Samvittigheten min slåss mot hjertet. Jeg ønsker å snakke med ham om dette, men er redd for å ødelegge et flott vennskap. Antakelig burde jeg slutte i jobben og flytte langt unna, men det er jo ganske drastisk. Å unngå ham totalt er umulig pga jobben, og jeg vet heller ikke om jeg ville ha viljestyrke til å klare det.

Hva gjør jeg? Jeg vil jo ikke miste min kanskje beste venn noensinne, men samtidig er det også tortur å fortsette slik med å holde tilbake de sterke følelsene.

:cry: :cry: :cry:

Og jeg vet jo at det er galt å begi seg ut på noe med en gift mann, så de kommentarene trenger dere ikke gjenta. Gi meg heller en hjelpende hånd til å få orden på følelsene mine, er dere snille...

[Gjest Vega]

Siden han blir hos kona, selv om alle forhold i perioder er vanskelige, virker det på meg som om han ser på deg som kun en venn. Var han interessert i mer enn vennskap, ville han vel sagt det, og skilt seg fra kona si. Tror jeg.

Du kan jo si til han at det er best dere ikke treffes mer på tomannshånd på en stund, siden du har begynt å forvente mer, at du må roe ned følelsene og se deg rundt etter andre, mens de stadige treffene hindrer dette? Da kommer det vel fram dersom han er interessert i deg. (Og da går han vel fra kona, før det evt. blir noe mer ... hvis han er seriøs)

Men er du redd for å miste vennskapet, holder du tett. For meg høres det ut som det er vanskelig å bevare et slikt vennskap under disse omstendighetene også. Hvordan er hans ekteskap? Siden dere er så nære venner, vet du vel om det er stabilt eller på randen av kaos? Du kan vel heller ikke forvente at han kommer rett til deg etter en evt. skilsmisse heller, de fleste trenger tid før de går videre, for å fordøye ting, og legge det bak seg.

Helt ærlig så vet jeg ikke hva du skal gjøre. Bli i alle fall ikke elskerinna hans...

(Be han holde opp å ringe, si at du føler mer, men at du ikke vil bli elskerinne, og at du trenger å ha en viss avstand. Slikt skjer. Men dine følelser kan gå over, roe seg. Du vil før eller siden treffe en du faller for. Skjønner at du er glad i han, men er du det, og han har et ganske bra ekteskap, så la han være i fred...)

Og vær klar over at du kan elske flere, etterhvert. Hvis du ikke vil si noe til han, så finn på et påskudd til å ikke møtes... eller titt litt på dine følelser - er du glad i han, så unn ham å være lykkelig i sitt ekteskap, mens du forblir en venn. Kanskje en venn han ikke vil se så ofte, men siden dere jobber sammen, kan det jo bli pinlig om du buser ut med hva du føler...)

[Gjest Anonymous]

Jeg føler med deg. Har vært i samme situasjonen selv og vet nøyaktig hvordan du har det. Du blir spist opp innvendig, og lever i en verden hvor bare håp, drømmer og fortvilelse etterhvert tar overhånd.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg gjennom den prosessen.

Han og meg hadde det like jævlig. Men heldigvis tok han affære og sluttet

i jobben sin. Slik at nå treffes vi bare tilfeldig. Det tok meg et år å komme meg ut av "nettet" som jeg var fanget inn i. Det beste rådet jeg kan gi deg er faktisk å snakke med ham om følelsene dine. Dere kan ikke ha det slik lenge. Siden dere er voksne begge to, vil jeg tro at du kan snakke med ham om hvordan du har det.

Det rare som skjedde med oss var at da vi trefftes igjen etter et år var vennskapet like varmt og følelsene mine var borte. Bortsett fra sympati etc. Det var utrolig fint å treffe han igjen, og jeg skjønte at det som skjedde var det beste. (Han har imellomtiden fått ekteskapet sitt på rett kjøl igjen.)

Og sist men ikke minst, (Jeg ville aldri trodd det)traff jeg en kar som jeg etterhvert ble stormende forelsket i. Da skjønte jeg at den andre prosessen hadde vært lærerik og den førte til at jeg traff han nye.

Så jeg er sikker på at du vil treffe en som vil bety kanskje mye mer for deg etterhvert. Bare ta tiden litt til hjelp, og dere bør skille lag hvis han ikke vil mer enn å ha deg som venn/elskerinne.

Lykke til!!

[Gjest Fast bruker, i villrede]

Takk for gode råd.

Men hvordan skal jeg få lagt dette frem for han på en skånsom nok måte? Jeg er så utrolig redd for å såre unødig, eller at jeg selv skal bli såret for den saks skyld.

Det som også er vanskelig er at det er sykdom, økonomisk kaos og et turbulent samliv involvert (hos han). Han virker veldig sliten og forvirret, og jeg har jo ikke noe ønske om å gjøre rotet enda mer komplett for noen som jeg er glad i.

Eller kanskje det rett og slett ikke er til å unngå?

[Gjest Anonymous]

Herregud, helt hjelpesløs eller....................

[Gjest Fast bruker, i villrede]

Okei, glem hele innlegget. Jeg gjorde i hvert fall et forsøk på å sette ord på problemene mine. Men det gjør visst bare alt verre.

Ja, jeg er hjelpesløs. Hvorfor i all verden skulle jeg ellers rope om hjelp?

[Gjest Anonymous]

Ikke bry deg om at noen provoserer.

Noen har hverken intellegens eller livserfaring nok

til å svare og gi gode råd, og da skriver de slikt som personen ovenfor.

Mye bedre de hadde holdt kjeft!

[Gjest Anonymous]

Til siste innskriver her......jeg er 48 år, og jeg har vært gift 2 ganger, har barn, og opplevd mye på min vei, anser meg derfor for berettiget til å svare på innlegg her inne. :blunke:

Livserfaring har jeg masser av, og intelligens vel,,,,,,jeg har en høy utdannelse og en høy stilling i et privat selskap, og tjener nok en god del mere enn deg i året....

Sosial intelligens er jeg også i besittelse av... er du?

Vedkommende virket hjelpesløs på meg, og jeg antar at det provoserte meg. KG flommer jo over av innlegg tilsvarende hennes.......

Men jeg ser ikke av hvilken grunn det skulle være interessant for deg å gå til motangrep på meg?

Jeg svarte jo på hennes innlegg. Og vil hun respondere på det jeg sa, er hun velkommen til det.

Men DU, spar deg! Du kjenner meg ikke vet du.

Jeg håper i det minste at du selv er i besittelse av både livserfaring og intelligens...... :-?

[Gjest Anonymous]

Her har det sporet av.

Innsenderen vil ha gode råd, ikke frekke kommentarer.

[Gjest Anonymous]

Av og til er man nok NØDT til å ta et oppgjør her i livet....Å alltid være redd for å bli såret eller såre andre fører ikke til fremgang.

[Gjest Anonymous]

Beklager hvis jeg har såret deg. Men reglene som gjelder for deg må jo nødvendigvis gjelde for meg også da. Det er like sårende for henne å bli kalt hjelpeløs som det er for deg å bli kalt provoserende og uten livserfaring.

Både du og jeg responderte på et innlegg.

Hvis du ikke forstår hva jeg mener, så kan jeg utdype det litt.

Når man har problemer, kan det ofte hjelpe å få andre personer sine synspunkter og samtidig være anonym. Det er ikke alle ting man kan snakke eller ønsker å snakke med veninner/familie om. Derfor er dette

forumet så populært.

For noen kan det være en høy terskel bare å skrive et innlegg her. Hvis andre skal ironisere med folk sine problemer, blir det slik som denne personen gjør, de trekker seg ut.

Og hvem kan egentlig sette seg på sin egen hest og bestemme hva som er et problem eller ikke?

Tilslutt forstår jeg ikke hva vår inntekt har med dette å gjøre. Det er vel ikke lønnen som avgjør om man kan svare på innlegg her.

Ha en fin dag!

[Karoline]

Uansett hvordan man ser på personen som skrev det opprinnelige innlegget, og velger svare på innlegget, er det en ting som er helt sikkert.

Er man innvolvert i en situasjon, hvor det er følelser inne i bildet (og det er det jo ofte), kan det være vanskelig å få oversikt over situasjonen. Jo nærmere en står, jo mindre oversikt har en. Dessuten kan det være vanskelig å bryte ut av vante mønster, selvom en selv og uteforstående ser det som mest fornuftig.

Erfaringer og råd kan være gode og få, mens for krass kritikk ofte fører til, at en holder mer fast ved situasjonen.

Voksen eller ikke voksen, det er en del valg som er vanskelige å ta, når en står midt oppe i en situasjon.

[Gjest Keya]

Vet du hva? Jeg er i samme situasjon som denne mannen du snakker om. Jeg er gift, men forelsket/betatt i en jeg jobber sammen med. Han er singel, og vil ikke involvere seg for mye i meg siden jeg er gift. Hadde jeg vært singel eller bare vært samboer, hadde han gitt alt for meg, har han sagt. Men siden jeg er gift og har et barn, stiller saken seg anderledes. Jeg har det bra i ekteskapet mitt, og vil ikke bryte det for ham. Men likevel klarer jeg ikke å slutte å tenke på ham. Vi meldes en del på mobil og flørter i skjul på jobb. Jeg var nesten utro en gang med ham på en firmafest, og etter dette snakker vi mye om "forholdet" vårt. Han sier at han ikke er interessert i bare sex eller leking, men mener alvor. Han vil ikke ikke være den som ødelegger et ekteskap med bare uforpliktet sex...

Jeg kommer ALDRI til å gå fra mannen min, men jeg har likevel behov for å snakke og ha kontakt med kollegaen min. Jeg klarer ikke å sette ord på dette eller forklare hvorfor, men jeg bare MÅ holde kontakten. Jeg tenker på ham hele tiden, men kunne aldri tenkt å tilbringt resten av livet sammen med ham. Dette høres helt teit ut, men sånn er det faktisk. Forvirret??? JA, gjett!!!

Hvis jeg skal gi deg et råd, så ville jeg fortsatt og holdt kontakten med vennen din. Jeg ville nevnt såvidt litt for ham hva du følte. Slik det høres ut som forholdet deres er nå, tror jeg ikke du kommer til å ødelegge det ved å være åpne og ærlig for ham. Jeg om "min" flamme har et veldig godt forhold, selv om vi vet hvor vi står i forhold til hverandre.

Lykke til! Fortell oss hvordan det går. Kanskje jeg kan lære noe av deg...

[NonStop]

Sier han noe som får deg til å tro at han vil ha deg som noe mer enn venn? På oppførselen kan det jo virke sånn, men..

Du skriver det at sterke følelser har slått rot hos dere begge, men SIER han noe om hva han FØLER for deg?

Jeg tror nok ikke at han har det lett heller, det er ikke bare-bare å gå i fra kone (og barn?).. om han tenker på det da..

Det er ikke alle som takler det, eller vil utsette seg selv og andre for det...

Sykdom? Økonomisk kaos? Turbulent samliv?

Kan jo høres ut som om han har nok å tenke på en stund...

Kanskje sammen med deg, så føler han at han får et pusterom i fra alle problemene?

Eg tror eg ville ventet en stund med å fortelle han hva du føler, roet det ned en stund... La han få orden på livet? Kanskje han bare trenger deg som god venn nå når han har det vanskelig?

Vet det er vanskelig å holde seg vekke når en er glad i noen, men...

Kanskje du kan prøve love deg selv å ikke bli mer involvert før han evnt. skiller seg?

For alt i verden IKKE bli elskerinnen hans!!

Vil han ha deg, så skiller han seg, da gjør han det for deg og for seg selv!

Men om han føler at det er for mye som 'holder han igjen' at han aldri vil blir fri, så gi slipp på han..

Det vil gjøre vondt, men vil være til det beste...

Vet ikke om dette var til noe hjelp, men...

Ta tiden til hjelp !

Ønsker deg alt godt !! Lykke til....