Ikkevoldelig kommunikasjon

[Ika]

Hei,

Jeg har i den siste tiden studert (både gjennom videoer, bøker og samtaler med andre) noe som heter Non-Violent Communication - Ikkevoldelig kommunikasjon - og har funnet ut at denne måten å møte andre på (når jeg klarer å få det til) veldig ofte gir mer givende kontakt med dem jeg har rundt meg - og langt bedre resultater - enn den kommunikasjonsformen jeg til dels er oppdratt til å bruke.

Slik som de fleste av oss er jeg oppvokst i et samfunn der vi er veldig raske til å sette dømmende merkelapper på andre (og oss selv!) når vi blir sinte, frustrerte, skuffede eller lei oss.

Eksempler på slike dømmende utsagn er: "Du er så egoistisk!", "Jeg er mislykket!" "Du er en narsissist!" "Du er stygg!" "Du er gal" Du er en j... idiot!" osv.

Problemet er at slike utsagn egentlig ikke gjør annet enn at den vi snakker med går i selvforsvar og det er da lite sannsynlig at vi da oppnår at vi blir forstått (om det er det vi vil) eller får vårt behov for å bli verdsatt og repektert møtt (om det er det vi vil).

Hver gang vi ytrer oss på en måte som gjør at den vi snakker med tolker det som et personlig angrep, er det forsvinnende liten sjanse for at vi virkelig oppnår å få våre behov i situasjonen møtt.

Altså er det egentlig i vår egen interesse (dersom vi vil bli forstått, respektert, verdsatt, elsket, oppnå kontakt, vennskap, nærhet osv...) å ytre oss på en måte som ikke oppfattes som

1) Angrep , eller

2) Krav/ en ordre

En som har forsøkt å utvikle en kommunikasjonsform som tar hensyn til dette er Marshall Rosenberg, forfatter av flere bøker om emnet, blant annet den som er linket over.

Rosenberg har utviklet dette ved å studere og lytte til mennesker som han har sett har et spesielt talent til å appellere til det beste hos sine medmennesker, og som også finner sin glede i å berike andre menneskers liv heller enn å skade andre.

Han har også studert språket til folk som ser ut til å finne mest glede i å skremme og dominere andre, og i å skape krig og konflikter rundt seg, for å finne ut hva som er forskjellen.

Det han fant ut var at de empatiske menneskene som får fram det beste i andre en god oppriktig kommunikasjon (også når det er reell uenighet), i stor grad

overhører og ignorerer personangrep når de vil nå fram til noen, men i steden forsøker å lytte til hvilke

a) følelser, og

b) behov

den andre utrykker, og forholder seg til disse i stedenfor til de dømmende utsagnene, som de rett og slett ser på som et utrykk for sinne/frustrasjon og umøtte behov i det andre menneskets liv.

De er også modige nok til å gi utrykk for egne følelser og behov, til konkret å fortelle akkurat hva det er som utløser følelsene og behovene, uten å karakterisere eller dømme den andre - og til å spørre om de føler de trenger fra den andre uten at det er en ordre der den andre "ikke har lov" å si nei.

I teorien høres det nokså enkelt ut, men i praksis er det ofte mye skumlere å gi utrykk for behov og følelser enn det er å dømme og gå i selvforsvar.

Det kan også være vanskelig å fortelle om sine følelser uten å angripe den andre eller gjøre ham direkte ansvarlig for sine følelser. For eksempel er det lett å falle i fallgruben: "Jeg blir så lei meg når du..." (gjøre den andre ansvarlig for mine følelser) i steden for å si f.eks:

"Da jeg kom hjem og det lå skitne klær på gulvet i stua og gangen og servicet på benken ikke var satt inn, ble jeg lei meg og frustrert. Jeg har behov for å ha det ryddig rundt meg for å føle fred og ro, og jeg har behov for å føle at det jeg gjør for å lage et koselig hjem blir verdsatt og satt pris på. Derfor skulle jeg ønske at dere kunne rydde opp etter dere. Er dere villig til å gjøre deres beste for å huske på å plukke opp klær som ligger på gulvet og sette inn i oppvaskmaskinen når dere har spist?"

(Det er ikke sikkert at man med denne metoden oppnår ryddighet til enhver tid, men kanskje mer forståelse for ens bakenforliggende behov, som tross alt er viktigere enn klærne på gulvet og servicet på benken, og antagelig ville dette uansett være en bedre metode enn å rope. "J... late slasker!" )

Er det noen andre her som har erfaringer med ikkevoldskommunikasjon?

Og hva er i så fall deres erfaringer?

Endret 23. juli 2008 av Ika

[Ika]

Her er to linker til intervjuer med Rosenberg der han forteller om metoden sin og sine erfaringer med fredsmekling i krigssoner:

Lengre intervju

Og link til Artikkel med utdrag fra bok

[Gjest Grillpike]

Interessant tema

Dette må nok drilles inn med praktiske øvelser. Det er kjempevanskelig å ignorere angrep og krav uten å komme med det samme tilbake. Det kan virke mye mer effektivt å svare med samme mynt.

Hva skal man feks si hvis partneren sier " Du rydder jo aldri opp etter deg!" ?

[Gjest Kei]

Jeg ser dette på som en slags overgangs-metode.

Jeg har inntrykk av at de fleste lever i gode forhold hvor man som oftest ikke går til angrep på partneren sin slik som du beskriver, og dermed er det ikke nødvendig å ty til metoder som dette for å rette på.

Men hvis man stadig går ned på det nivået så kan dette være en fin måte å lære seg selv vekk fra det.

De aller fleste jeg har vært borti som har prøvd metoder som disse (de har vært her en god stund, det er til og med en Simpsons-episode om det) blir til slutt lei av det rett og slett. Å måtte hele tiden huske på prefikser og regler og ikke minst det å hele tiden måtte "ta på seg skylden" for å være sint, sur, eller lei når man egentlig ikke har gjort noe galt, kan oppfattes som slitsomt i lengden.

De fleste som glemmer å gjøre ting i huset til den grad og så lenge at det har blitt til at det blir grov kjefting ut av det, kommer ikke til å huske det bare fordi man bruker flere ord på å si "kan du være så snill å ta ut av vaskemaskinen".

For all del, hvis begge to går inn for det så vil det fungere, slik som nesten alle andre former for "terapi" (for det er jo det dette er til en hvis grad), men hvis man er en om det, så kommer man ikke magisk til å nå inn til partneren bare ved å omformulere seg.

Hvis det har kommet til det at samlivet har blitt en krigssone så kan dette være en ide, gjerne kombinert med terapi slik at man får satt seg ned i en ramme og virkelig tatt det i bruk.

Når det er sagt så syns jeg alltid man skal snakke til og behandle de man elsker med respekt og forståelse... men en gang i blant må det også være lov å bli drittlei

[Gjest Gjest_Transmogrifier_*]

Interessant tema

Dette må nok drilles inn med praktiske øvelser. Det er kjempevanskelig å ignorere angrep og krav uten å komme med det samme tilbake. Det kan virke mye mer effektivt å svare med samme mynt.

Hva skal man feks si hvis partneren sier " Du rydder jo aldri opp etter deg!" ?

Du svarer, jeg kunne ha vært flinkere til å rydde opp etter meg. Men jeg vil allikevel at du skal rydde opp det rotet du har latt ligge på gulvet foran TVen.

[Ika]

Interessant tema

Dette må nok drilles inn med praktiske øvelser. Det er kjempevanskelig å ignorere angrep og krav uten å komme med det samme tilbake. Det kan virke mye mer effektivt å svare med samme mynt.

Hva skal man feks si hvis partneren sier " Du rydder jo aldri opp etter deg!" ?

Hei og takk for svar!

Absolutt enig i at det må øves en del før det funker. Og det er definitivt lettest når man ikke selv er alt for "trigga" av det den andre sier.

Er man veldig trigga tror jeg egentlig det viktige er å komme i kontakt med egne følelser og behov og gi seg selv masse empati før man begynner å snakke med den andre. Når man er vant til å gjøre det, tar det ikke nødvendigvis så veldig lang tid.

Hvis partneren min sa, du rydder jo aldri opp etter deg! Ville jeg kanskje sagt: Er du frustrert og sint fordi malersakene mine ligger ut over bordet og gulvet i stua og du ønsker å ha det ryddigere her, og har du et ønske om at jeg også bidrar mer til dette?

Når jeg hadde fått det på det rene hva som er partnerens følelser og behov (kanskje dreier det seg egentlig ikke mest om rotet i stua i det hele tatt, men om at han har følt seg avvist i noen situasjoner i det siste - eller kanskje føler han seg kvalt av rot), ville jeg ha kommet med mine følelser og behov.

Her er forresten en demonstrasjon fra en work shop med et lignende tema som ditt eksempel:

I denne videoen bruker de sjiraffdukker og sjakaldukker for å demonstrere IVK. Sjiraffen er symbolet for et menneske som hele tiden sørger for å være i kontakt med sitt eget hjerte, dvs følelsene og behovene sine og som også forsøker å se/høre og forstå den andres behov og følelser.

Sjakalen derimot har en tendens til å høre/tolke det aller meste som personlige angrep og reagerer da enten med depresjon (føler seg mislykket og dømmer seg selv) eller med sinne og angrep (dømmer andre). I følge Rosenberg, som har funnet på disse figurene er sjakalen egentlig "en sjiraff med et "språkproblem"".

Her er et liknede rollespill til (riktignok ikke like morsomt):

Endret 23. juli 2008 av Ika

[Ika]

Jeg ser dette på som en slags overgangs-metode.

Jeg har inntrykk av at de fleste lever i gode forhold hvor man som oftest ikke går til angrep på partneren sin slik som du beskriver, og dermed er det ikke nødvendig å ty til metoder som dette for å rette på.

Men hvis man stadig går ned på det nivået så kan dette være en fin måte å lære seg selv vekk fra det.

De aller fleste jeg har vært borti som har prøvd metoder som disse (de har vært her en god stund, det er til og med en Simpsons-episode om det) blir til slutt lei av det rett og slett. Å måtte hele tiden huske på prefikser og regler og ikke minst det å hele tiden måtte "ta på seg skylden" for å være sint, sur, eller lei når man egentlig ikke har gjort noe galt, kan oppfattes som slitsomt i lengden.

De fleste som glemmer å gjøre ting i huset til den grad og så lenge at det har blitt til at det blir grov kjefting ut av det, kommer ikke til å huske det bare fordi man bruker flere ord på å si "kan du være så snill å ta ut av vaskemaskinen".

For all del, hvis begge to går inn for det så vil det fungere, slik som nesten alle andre former for "terapi" (for det er jo det dette er til en hvis grad), men hvis man er en om det, så kommer man ikke magisk til å nå inn til partneren bare ved å omformulere seg.

Hvis det har kommet til det at samlivet har blitt en krigssone så kan dette være en ide, gjerne kombinert med terapi slik at man får satt seg ned i en ramme og virkelig tatt det i bruk.

Når det er sagt så syns jeg alltid man skal snakke til og behandle de man elsker med respekt og forståelse... men en gang i blant må det også være lov å bli drittlei

Hei og takk for innspillet

Jeg er selvfølgelig enig at det er lov til å bli sur og drittlei, og jeg er også enig i at man ikke alltid kan gå rundt og følge en "oppskrift", sånn sett kan en veldig "skjematisk" eller "regelryttersk" variant av IVK fungere best som en overgang fra voldelig kommunikasjon. Slik du sier. (Jeg føler dog ikke at det er en slik variant Rosenberg underviser i i work shoppene sine).

Du skriver også om mennesker du kjenner som blir frustrert og lei av metoder som gjør at det må ta skylden for ting som ikke er deres skyld og som forlanger at de ikke skal føle det de føler. Dette er veldig forståelig. Jeg ville aldri i livet innlatt meg på en slik metode selv. Aldri!

I IVK, slik jeg forstår det, er poenget nettopp å anerkjenne det man faktisk føler og til og med å kunne gi veldig ærlig og konkret utrykk for det. Det er heller ikke en metode som krever at man skal være enig med den andre.

Det eneste metoden går ut på er å lytte til sine egne og den andres behov og følelser. Uten noen forpliktelse til å oppfylle den andres behov om man ikke føler for det.

Da jeg startet med IVK, var jeg i starten redd for at denne måten å tenke på skulle gjøre meg mindre ekte og mindre ærlig i mitt forhold til andre.

Når det gjelder ærlighet, må jeg si at det å våge å fortelle hva mine behov er, er mer radikalt ærlig enn noe raseriutbrudd jeg noensinne har kommet med i mitt liv (selv om raseriutbrudd for meg innimellom var langt bedre enn det eneste alternativet jeg kjente før, nemlig å holde inne med det jeg tenkte og bli taus og depressiv).

For eksempel krever det (tro det eller ei) utrolig mot å si noe sånt som for eksempel: "Når du kommer to timer for seint til avtalen vår uten å ringe å si fra eller være tilgjengelig på telefon, pappa, så blir jeg redd og lei meg og sint. For jeg har behov for å føle at jeg virkelig har en far og for den tryggheten det gir og for å føle at du verdsetter meg og for å oppleve dette har jeg behov for at du dukker opp nogenlunde i tide til de avtalene eller i det minste ringer om du virkelig ikke kan nå det. Kunne du være villig til å forsøke å komme nogenlunde i tide - eller ringe - i fremtiden?"

Det ville være mye lettere å si: "Din forbanna løgnaktige narsissistiske drittsekk! du tenker bare på deg selv og driter i alle andre!"

Likevel er det i følge min erfaring mer forløsende å utrykke hva jeg virkelig føler og ønsker meg "fra dypet av min sjel" i steden for hva jeg tenker om den andre.

Det er også mye større sjanse for å bli møtt og forstått når jeg gjør dette enn når jeg angriper. Men jeg kan naturligvis ikke regne med å forandre holdningene til det andre mennesket. Det eneste mennesket jeg virkelig kan gjøre noen forandring med, om jeg ønsker det, er meg selv.

Når det gjelder ekthet, er jeg personlig litt delt på det. Om jeg alltid skal ordne utsagnene mine bestandig etter formen:

1) Beskrive den konkret situasjonen som trigget meg: Akkurat hva hendte i denne situasjonen

2) Hva føler jeg

3) hvilke behov er ikke møtt

4)hva ønsker jeg meg av den andre,

så blir det lett litt knølete. Derfor gjør jeg ikke bestandig dette. Ektheten i innholdet er likevel ivaretatt, føler jeg, selv om akkurat denne formen kan bli litt utenpåklistra om den brukes slavisk.

Jeg må forresten bare gratulere deg med å ha så mye god kommunikasjon rundt deg. Selv om jeg har mange gode minner fra oppveksten min er jeg også er jeg vokst opp med mye "sjakalspråk" rundt meg og er vant til utsagn som: "Du er alltid så egoistisk", "Kunne du ikke gjort denne ene lille tingen for meg, er det så vanskelig for deg det da?", "Er dette så j... traumatisk for deg dette da", "Så gjerrig du er, unner du ikke meg den gleden du da" osv... så vel som sur og ruvende taushet.

Derfor er jeg er lykkelig over å lære andre måter å kommunisere på. Folk som allerede kommuniserer godt, trenger naturligvis ikke lære seg kommunikasjonsteknikker.

Endret 23. juli 2008 av Ika