Kan det reddes?

[Gjest Gjest - trådstarter]

Må bare rydde litt i hodet, og forhåpentlig få andres synspunkter på forholdet.

Har vært sammen i noen år, og vi har latt forholdet gli ut. Vi har mistet en del av den tette kommunikasjonen, blir bare hverdagsstoff nå. Nærheten er mer eller mindre borte. Vi snakker ikke lenger om fremtiden. Føler at vi har mistet hverandre i årenes løp. Følelsene går mer mot vennskap enn kjærlighet.

Er glad i han fordi han er en av de få som står meg veldig nær. Han er som et familiemedlem..men det gjør det bare vanskeligere å være kjæresten hans. Har mistet lysten på nærhet, føles rart å være nær noen jeg har et vennskapelig forhold til. Samtidig er det ikke en god tanke å gå fra han. Vi er jo fortsatt glade i hverandre på et nivå.... Vil gjerne snakke med han om dette, men han blir bare frustrert...han vil gjerne at jeg skal føle som før, og vil ikke snakke mer når jeg sier at det er vanskelig å styre følelsene. Blir lei meg, vil ikke såre han..... Føler bare for å få ryddet litt i tankene.

[Gjest missLady]

Hmm.. Vet ikke hva du har prøvd eller ikke. Men hva med å prøve å gjøre litt kjæresteting sammen igjen? Dra på date rett og slett! Og ja, du bør nok også snakke litt med han om det.. Har nok ikke noen andre råd jeg..

Lykke til:)

[Gjest Gjest - trådstarter]

Må innrømme at jeg sliter med motivasjonen. Har forsøkt å jobbe mye med forholdet, mens han har tattt rollen som gratispassasjer. Er nok derfor mer sliten og "tappet" enn det han er. Han har vondt for å forstå dette. Vi står nå på et punkt hvor vi ikke kan bli stående særlig lenge. Vi ødelegges her vi står. Jeg er sliten, vet ikke hvordan jeg skal føle han som en kjæreste igjen. Samtidig vil jeg ikke kaste det over bord dersom vi kan få det til bedre. Er veldig forvirret nå....

[Gjest Erfaren]

Må bare rydde litt i hodet, og forhåpentlig få andres synspunkter på forholdet.

Har vært sammen i noen år, og vi har latt forholdet gli ut. Vi har mistet en del av den tette kommunikasjonen, blir bare hverdagsstoff nå. Nærheten er mer eller mindre borte. Vi snakker ikke lenger om fremtiden. Føler at vi har mistet hverandre i årenes løp. Følelsene går mer mot vennskap enn kjærlighet.

Er glad i han fordi han er en av de få som står meg veldig nær. Han er som et familiemedlem..men det gjør det bare vanskeligere å være kjæresten hans. Har mistet lysten på nærhet, føles rart å være nær noen jeg har et vennskapelig forhold til. Samtidig er det ikke en god tanke å gå fra han. Vi er jo fortsatt glade i hverandre på et nivå.... Vil gjerne snakke med han om dette, men han blir bare frustrert...han vil gjerne at jeg skal føle som før, og vil ikke snakke mer når jeg sier at det er vanskelig å styre følelsene. Blir lei meg, vil ikke såre han..... Føler bare for å få ryddet litt i tankene.

Hm, mitt råd, basert på personlige erfaringer, og annet kunnskap om dette fra venner o.a, er vel omtrent som så:

Har dere voksne barn sammen, eller barn som har nådd tenårene?

Om dere har det, er det helt i orden å gå fra hverandre. Dette takler de, da de sikkert har fått med seg hvordan forholdet mellom foreldrene egentlig er.

Om dere ikke har barn, se bort fra det jeg sa. :-)

Min mening om dette er at dersom dere begge er superfornøyd med å bare være venner, og leve i et såkalt platonisk forhold/ekteskap, så er det flott for dere. Ingenting er bedre enn det, om dere begge synes det er greit!

Dersom en av dere ikke er fornøyd, så sliter dere litt, dersom den andre faktisk synes det er greit, og gjerne vil holde sammen fordi "det er helt greit".

Jeg forstår at dere er knyttet sammen: mange års ekteskap gjør jo det med folk: lager bånd og man er så vant til hverandre: den andre har sett en i så mange situasjoner og det føles trygt.

Dersom dere har forsøkt å snakke om dette flere ganger, og den ene faktisk ikke er fornøyd med tingenes tilstand, så synes jeg nok at dere bør vurdere å avslutte parforholdet deres. Kanskje det er mulig å beholde vennskapet likevel, om begge er innstilt på det? Men for min del handler et parforhold om mer enn bare vennskap, det må ligge noen elementer av kjærlighet og litt forelskelse og litt spenning der også - selv om forholdet har vart i mange år.

Dersom en av dere vil ha et mer intimt forhold, mer sex og litt spenning/forelskelse, så sliter dere litt, og bør avslutte forholdet, gitt at begge er enige om at en slik type kjærlighet annet enn vennskapelig ikke kan oppdrives.

Hva føler dere selv da, er begge fornøyd, eller bare den ene? Har dere forsøkt å redde forholdet? Dere behøver jo ikke å miste hverandre som "venner" uansett hvordan dere velger å leve videre?

Jeg har snakket med så mange i din situasjon, og basert på det vil jeg si: jeg anbefaler parene å gå videre hver til sitt. De pleier å bli så mye lykkeligere da, og føler mer at de lever. Men det var bare mitt råd. Du føler vel selv hva som er best for deg og din mann? Lykke til.

[Nabodama]

Vi har vært der dere er nå, for ca etår siden.

Vi har jobbet oss nærmere hverandre igjen, og nå er følelsene fullt tilbake igjen. Det var hos meg følelsene døde ut, nettopp fordi vi gled fra hverandre.

Det var tungt å komme i gang igjen, ettersom jeg egentlig hadde gitt opp, men jeg er glad vi satset på det vi hadde.

Nå kunne jeg ikke tenke meg å være uten mannen min, og ihvertfall ikke å finne en annen mann.

Muligheten er der, og det kreves mye av begge, men mest av deg, som sliter med følelsene.

[Gjest Louise, 45]

Jeg må si jeg mener det ikke er liv laga, når man må jobbe så til de grader at man hjernevasker seg/tvinger seg til å "like" den andre. Vel, jeg er i mot at man på død og liv krampaktig skal forsøke å holde loiv i flammer som har sluknet. Jeg mener...er veden våt og der ikke er noen fyrstikker: da er det på tide å finne ny påtenningsved, fyrstikker og fint vær.

[Nabodama]

Jeg må si jeg mener det ikke er liv laga, når man må jobbe så til de grader at man hjernevasker seg/tvinger seg til å "like" den andre. Vel, jeg er i mot at man på død og liv krampaktig skal forsøke å holde loiv i flammer som har sluknet. Jeg mener...er veden våt og der ikke er noen fyrstikker: da er det på tide å finne ny påtenningsved, fyrstikker og fint vær.

Det der kjenner jeg meg ikke igjen i.

[Gjest Gjest - trådstarter]

Mye av problemet er at frustrasjonen kryper over ørene på meg. Blir så frustrert av å stå i et forhold der jeg jobber og jobber og ikke får lønn for strevet. Prøvde på nærhet i kveld, og det gikk så til H.... som det kunne.

Nabodama: Hvordan klarte du å bygge opp følelsene dine igjen?

[Lissi]

Må innrømme at jeg sliter med motivasjonen. Har forsøkt å jobbe mye med forholdet, mens han har tattt rollen som gratispassasjer. Er nok derfor mer sliten og "tappet" enn det han er. Han har vondt for å forstå dette. Vi står nå på et punkt hvor vi ikke kan bli stående særlig lenge. Vi ødelegges her vi står. Jeg er sliten, vet ikke hvordan jeg skal føle han som en kjæreste igjen. Samtidig vil jeg ikke kaste det over bord dersom vi kan få det til bedre. Er veldig forvirret nå....

Jeg har det akkurat slik som du, men vi elsker hverandre så høyt at vi ikke klarer gå, selv om vi kanskje burde. Det er tøft, jeg også har jobbet hardt og lenge.

Man kommer til et punkt man kjenner man tapper seg. Da må man enten gå eller gjøre noe med måten du tenker på. Å få han til å forandre seg på alle punkter er rett og slett umulig. Så det handler egentlig mest om deg. Godta ting og han som de er, ellers møter du deg selv i døra gang på gang.

Jeg også drømmer om hvordan ting kunne vært... kanskje det kan bli sånn om man slutter å jobbe så hardt med å forandre den andre, men bare godta litt mer? Om det er ting man kan leve med?

Får man det sååå mye bedre med noen andre?

Man kan finne våt ved. Våt ved tørker med tiden. Sjelden veden er perfekt fra første dag. Så når din ved har tørket, bytter du den ut, med hva da?? Hvem har sagt at kvaliteten på veden vil være bedre? NOPE, så lenge begge føler og elsker, og ikke vil det skal bli slutt, så må man bare få det til å fungere, på et vis.

Send over oppskrifta om du har ei;)

[Nabodama]

Mye av problemet er at frustrasjonen kryper over ørene på meg. Blir så frustrert av å stå i et forhold der jeg jobber og jobber og ikke får lønn for strevet. Prøvde på nærhet i kveld, og det gikk så til H.... som det kunne.

Nabodama: Hvordan klarte du å bygge opp følelsene dine igjen?

Ta det litt etter litt. Få ham med på laget, prat mye, kom hverandre nærmere ved hjelp av det først.

Har ikke lyst til å legge ut så mye om det her, men send meg en pm hvis du vil.

[Nabodama]

Jeg har det akkurat slik som du, men vi elsker hverandre så høyt at vi ikke klarer gå, selv om vi kanskje burde. Det er tøft, jeg også har jobbet hardt og lenge.

Man kommer til et punkt man kjenner man tapper seg. Da må man enten gå eller gjøre noe med måten du tenker på. Å få han til å forandre seg på alle punkter er rett og slett umulig. Så det handler egentlig mest om deg. Godta ting og han som de er, ellers møter du deg selv i døra gang på gang.

Jeg også drømmer om hvordan ting kunne vært... kanskje det kan bli sånn om man slutter å jobbe så hardt med å forandre den andre, men bare godta litt mer? Om det er ting man kan leve med?

Får man det sååå mye bedre med noen andre?

Man kan finne våt ved. Våt ved tørker med tiden. Sjelden veden er perfekt fra første dag. Så når din ved har tørket, bytter du den ut, med hva da?? Hvem har sagt at kvaliteten på veden vil være bedre? NOPE, så lenge begge føler og elsker, og ikke vil det skal bli slutt, så må man bare få det til å fungere, på et vis.

Send over oppskrifta om du har ei;)

Veldig godt sagt, Lissi

[Gjest Gjest_Mariella_*]

Jeg må si at jeg ikke er enig i synbspunktene til Lizzie og Nabodama, men har full forståelse for at dere begge har jobbet mye (mer enn den andre) og at der har landet på å godta mer...for å beholde ham.

Jeg kan ikke forstå at folk klamrer seg til hverandre og sier de "elsker" hverandre når forholdet faktisk ikke gavner dem og mannen ikke anstrenger seg nok. Husk at når man jobber for et forhold, så forutsetter det at 2 (to) begge (begge) partene (mann og kvinne) jobber like mye og anstrenger seg og en entusiastiske på vegne av forholdet.

I deres tilfeller høres det litt ut som enveiskjøring, men skal være forsiktig her, i og med at dette vet dere best selv.

Trådstarter, jeg mener at dere bør starte på nytt hver for dere, dette høres dødt ut.

[Gjest Gjest_Mariella_*]

Jeg må si jeg mener det ikke er liv laga, når man må jobbe så til de grader at man hjernevasker seg/tvinger seg til å "like" den andre. Vel, jeg er i mot at man på død og liv krampaktig skal forsøke å holde loiv i flammer som har sluknet. Jeg mener...er veden våt og der ikke er noen fyrstikker: da er det på tide å finne ny påtenningsved, fyrstikker og fint vær.

Hm, jo, det kan jeg si meg enig i. Er det ikke liv laga, forsøk å rydde opp begge to. Funker det ikke å rydde opp, og dere har forsøkt: da er det på tide med "bye, bye" og move on.

Husk at dere kan være venner og se hverandre likevel, men av og til er et brudd det mest elegante og riktige man kan gjøre her i verden, både for seg selv og barna. Ikke la vanens makt ta overhånd.

[Nabodama]

Jeg må si at jeg ikke er enig i synbspunktene til Lizzie og Nabodama, men har full forståelse for at dere begge har jobbet mye (mer enn den andre) og at der har landet på å godta mer...for å beholde ham.

Jeg kan ikke forstå at folk klamrer seg til hverandre og sier de "elsker" hverandre når forholdet faktisk ikke gavner dem og mannen ikke anstrenger seg nok. Husk at når man jobber for et forhold, så forutsetter det at 2 (to) begge (begge) partene (mann og kvinne) jobber like mye og anstrenger seg og en entusiastiske på vegne av forholdet.

I deres tilfeller høres det litt ut som enveiskjøring, men skal være forsiktig her, i og med at dette vet dere best selv.

Trådstarter, jeg mener at dere bør starte på nytt hver for dere, dette høres dødt ut.

Jeg har som sagt ikke lyst til å legge ut hele historien her, men det som er sikkert, er at mannen her i gårde virkelig gjorde en innsats han også, og den første tiden var det han som dro lasset. For jeg hadde gitt opp, og var på tur ut av forholdet. Skal det lykkes, kreves det innsats fra begge.

Vi lyktes, setter mer pris på hverandre enn før, og jeg "elsker" ham ikke, jeg ELSKER ham.

Det handler heller ikke om å godta mer for å beholde ham. Jeg er fullt ut i stand til å klare meg selv. Det Lissi snakker om er å godta personen som han er, og innse at på noen områder, må man faktisk det. Da dreier det seg om småtteri, egentlig. Ikke om utroskap, alkohol, vold og alvorlige ting.

[Gjest regine ii]

Mulig dette blir en digresjon - men hvorfor skal man måtte "jobbe" for å godta den andre som han er? Han var da vel sånn da dere ble sammen?

Det er greit at man ikke skal gi opp ved første motbakke, og at en må jobbe for at forholdet skal "overleve". Men det går definitivt en del grenser her. For egen del hadde jeg ikke orket et forhold hvor jeg hele tiden måtte "kjempe" og hvor jeg i utgangspunktet egentlig ønsket at mannen var en "helt annen/hadde andre verdier" hva vet jeg.

Jeg er nå sammen med en mann som er som han er. Det har jeg visst fra dag en. Vi er fryktelig glade i hverandre og har det fint sammen. Å være sammen med han er ikke veldig energikrevende for meg, tvertimot gir det glede.

Tidligere har jeg imidlertid vært sammen med en hvor det hele tiden måtte jobbes og slites for å ha det bra. Der var det også slik at jeg gjerne ville ha tingene (og mannen) slik og sånn, men han var ikke sånn, og ville ha det annerledes. Vi elsket selvsagt hverandre, vi og..... og mente vel at det var sånn det skulle være. Men vet du hva - det ER ikke det. Det forholdet tappet meg for energi på alle måter, og jeg er helt overbevist om at uansett hvor mye vi hadde "jobbet" så ville det alltid vært et slit. Og jeg vil iallfall ha mer ut av livet enn det!

(og dette er ikke ment som et angrep på noen av de som har svart at forhold måjobbes med og at man MÅ kjempe - men man må kunne stikke fingeren i jorda og se når et forhold BARE er destruktivt)

[Nabodama]

Mulig dette blir en digresjon - men hvorfor skal man måtte "jobbe" for å godta den andre som han er? Han var da vel sånn da dere ble sammen?

Det er greit at man ikke skal gi opp ved første motbakke, og at en må jobbe for at forholdet skal "overleve". Men det går definitivt en del grenser her. For egen del hadde jeg ikke orket et forhold hvor jeg hele tiden måtte "kjempe" og hvor jeg i utgangspunktet egentlig ønsket at mannen var en "helt annen/hadde andre verdier" hva vet jeg.

Jeg er nå sammen med en mann som er som han er. Det har jeg visst fra dag en. Vi er fryktelig glade i hverandre og har det fint sammen. Å være sammen med han er ikke veldig energikrevende for meg, tvertimot gir det glede.

Tidligere har jeg imidlertid vært sammen med en hvor det hele tiden måtte jobbes og slites for å ha det bra. Der var det også slik at jeg gjerne ville ha tingene (og mannen) slik og sånn, men han var ikke sånn, og ville ha det annerledes. Vi elsket selvsagt hverandre, vi og..... og mente vel at det var sånn det skulle være. Men vet du hva - det ER ikke det. Det forholdet tappet meg for energi på alle måter, og jeg er helt overbevist om at uansett hvor mye vi hadde "jobbet" så ville det alltid vært et slit. Og jeg vil iallfall ha mer ut av livet enn det!

(og dette er ikke ment som et angrep på noen av de som har svart at forhold måjobbes med og at man MÅ kjempe - men man må kunne stikke fingeren i jorda og se når et forhold BARE er destruktivt)

Joda, jeg er helt enig med deg i dette.

Vi må heller ikke jobbe og slite for at forholdet skal være bra. Og jeg har heller aldri villet at han skulle endre seg, selv om vi på mange områder er ganske ulike. Men det har sin sjarm det også.

Men vi hadde det så bra at vi ikke passet på forholdet i det hele tatt, og en dag hadde vi kommet så langt fra hverandre at vi virkelig MÅTTE ta i et tak hvis vi skulle fortsette sammen.

[Lissi]

Veldig godt sagt, Lissi

Ja er noe som kommer fra en veldig klok dame jeg kjenner :gjeiper:

[Lissi]

Jeg må si at jeg ikke er enig i synbspunktene til Lizzie og Nabodama, men har full forståelse for at dere begge har jobbet mye (mer enn den andre) og at der har landet på å godta mer...for å beholde ham.

Jeg kan ikke forstå at folk klamrer seg til hverandre og sier de "elsker" hverandre når forholdet faktisk ikke gavner dem og mannen ikke anstrenger seg nok. Husk at når man jobber for et forhold, så forutsetter det at 2 (to) begge (begge) partene (mann og kvinne) jobber like mye og anstrenger seg og en entusiastiske på vegne av forholdet.

I deres tilfeller høres det litt ut som enveiskjøring, men skal være forsiktig her, i og med at dette vet dere best selv.

Trådstarter, jeg mener at dere bør starte på nytt hver for dere, dette høres dødt ut.

Vet du, om man skal kreve ting av sin mann hele døgnet, så er det kanskje ingen mann som vil holde ut. Man har jobber som krever sitt, nesten døgnet rundt. Så i tillegg til at sjefer maser, så skal vi gå hjemme å lage helvete og forvente ditt og datt hele døgnet? Hos oss har vi satt av tid til oss to. Han hjelper endel med husarbeid selv om jeg er hjemme om dagen, og helgene er bare for oss to. Skal jeg drive å piske han rundt og kreve og kreve, så blir han møkklei.

Hvor hardt bør man jobbe for et forhold? Betyr jobbe at man skal få det som man vil, få den andre til å gi alt du har behov for? Hvorfor ikke gi litt space og slappe litt av og la forholdet gå litt av seg selv? Jeg får det jeg trenger av kos og nærhet hele døgnet, skulle gjerne hatt sex litt oftere, men jo mer man maser og peser jo mindre tid og lyst blir det. Skal jeg bytte mann KUN pga det? Jeg skjønner meg ikke helt på dem som sier det er så lett å bytte mann. Elsket dere virkelig de mennene dere forlot? Pga husarbeid, lite sex, eller at de så på en pornofilm?

Jeg syns det høres utrolig slitsomt ut å måtte ANSTRENGE seg for et forhold hver dag. Hadde flere slappet litt av og ikke gått rundt og kvernet på alle forventningene man har til den andre, men godtatt at slik har vi det, og egentlig så har vi det ganske bra. Kanskje man er heldig å ha en så sterk kjærlighet mellom seg, men så ødelegger man den av bagateller.

En ting jeg vet, er at jeg ikke kommer til å elske noen som samboeren min. Jeg har aldri elsket noen før på den måten. Dessuten vet jeg at vi kommer gjennom våre problemer, vi er på god vei :rødme:

[Bokalven]

Uansett hva dere bestemmer dere for: Snakk med ham!

Jeg har opplevd å være "i andre enden", fikk ikke lv å delta i tankeprosessen, og følte ting ble kastet på meg. Dét var aktisk mer sårende enn å bli gjort slutt med - å ikke ha fått delta og snakket om ting først. At vedkommende bare hadde gått og tenkt ting uten å si noe til meg.

[Gjest Betty89]

Uansett hva dere bestemmer dere for: Snakk med ham!

Jeg har opplevd å være "i andre enden", fikk ikke lv å delta i tankeprosessen, og følte ting ble kastet på meg. Dét var aktisk mer sårende enn å bli gjort slutt med - å ikke ha fått delta og snakket om ting først. At vedkommende bare hadde gått og tenkt ting uten å si noe til meg.

Altså for all del ikke gi opp! (enda..) Det kommer en grå hverdag i alle forhold. Ingen forhold er blomstrende rosenrød hele livet. Det kommer oppturer og nedturer, noen perioder varer lenge andre ikke så lenge. Du er kanskje i den lange perioden. Men jeg er sikker på at det vill gå over. Kan du se for deg ett liv uten mannen din? kan du se for deg han leie en annen dame i handa, ønsker du dette? Snakk sammen, få frem den gnisten som en gang var der :-) Den er der et sted! :love: