Han sa stygge ting om meg til ungene sine...!

[Gjest Gjest_Fiona_*]

Igår krangla jeg med kjæresten (vi er praktisk talt samboere da vi deler en stor leilighet som er avdelt med en dør inne i leiligheten som vanligvis er helt åpen - på hver side er "hans" og "min" del.) på telefonen, han svarte ikke på over en time og iom at han har vært utro(?) før, tatt imot besøk fra ei dame fra utlandet, låste døra mellom oss og kutta kontakten helt med meg helt til hun dro igjen, (da hadde vi vært sammen i ett år) og jeg tok han tilbake men igår kveld krangla vi pga han ikke svarte i telefonen og pga at jeg ikke stoler på han og at han serverer meg løgner. Det endte med at jeg begynte å grine og han la på. Han gikk og låste døra istedet for å komme inn og prate med meg, og sto rett bak døra og snakka dritt om meg til ungene sine(!) som er 6,14,16 år. Der står han og snakker så mye dritt og sønnen har tydeligvis mye imot meg da jeg hører han si "hun er syk"... Jeg hører dette, ringer han og sier fra at jeg ikke orker å høre på at han snakker dritt om meg og at jeg nå drar ut. Dette var på natta, jeg ble ute til klokka fire inatt før jeg dro hjem for å sove. Det er så lydt og det besøket skal være der i ti dager til... I ti dager skal jeg sitte og høre på det der. Han kom inn til meg idag, sa hei som om ingenting var skjedd. Her har jeg grått i hele natt og er så såret og har ikke ord for hvordan jeg føler meg. Istedet for å si unnskyld eller noe, så later han som ingenting og jeg begynner å grine og si at jeg ikke orker å snakke med han. At jeg ikke orker mer av at han snakker dritt om meg til andre, og nå tilmed ungene sine! Han lot som om han ikke forsto hva jeg snakka om og sa at han ikke har gjort det. Jeg er så lei meg av å høre sønnen hans som jeg har vært så snill mot og alt, si at jeg er syk! Jeg sitter her og bare griner. Han gikk ut igjen da jeg sa jeg ikke vil snakke med han. Jeg ringte han senere og sa hva jeg følte men han gir blaffen og nekter. Og så sa jeg at nå er det nok. Det er nok nå. Du har såret meg nok nå. Det har gått for langt dette og du har ødelagt nok av livet mitt nå. Det er greit det, sa han. Jeg skal slippe å se han mer. Og jeg sa at aldri i verden at sønnen får bruke min leilighet til å bruke utgangen min! (den andre inngangen går ikke å låse opp når faren er ute av huset da han har nøkler og kan bare låse opp fra utsiden) Ikke snakk om å få en eneste unnskyldning eller forståelse. Jeg fyrte opp og avslutta med at jeg vil ikke ha NOENTING med han eller djevelungene hans mer å gjøre. Så la han på. Jeg er et følelsesmessig vrak nå. Og jeg mente ikke å si det siste jeg sa da. Men jeg ville bare såre tilbake. Jeg syns helt ærlig at de to eldste er uoppdragne, men hva kan man vel forvente når de er konstant alene uten foreldre tilstede... Og jeg har ikke sagt noenting at jeg syns det siden det ikke er mine unger og ikke min sak. Har vært der og prøvd å være en grei og real "stemor". Jeg sitter og bare griner og hører på ungene og han nå. Føler meg rett og slett mobbet. Er helt alene uten han og syns han har behandlet med urettferdig og dårlig... Og nå må jeg begynne å lete etter en ny leilighet for jeg orker ikke å være her i det hele tatt egentlig nå når det er blitt slik. Har aldri blitt kalt syk før... Og det skulle komme fra sønnen til han jeg elska... Og jeg skal på jobb straks og sitter bare i pyjamasen og griner...

[Nabodama]

Vanskelig å få med seg alt når du ikke bruker avsnitt.

Jeg lurer på hva det er som gjør at du finner deg i alt dette. At du elsker han, som du sikkert svarer på det, er ingen grunn til at du skal finne deg i dritt.

Han har en utenlandsk dame på besøk, og låser døra inn til deg mens det foregår.

Han snakker stygt om deg til ungene sine.

Etter hva jeg skjønner behandler han deg ikke akkurat med respekt.

Og hvilket besøk er det han har nå, som du må sitte å høre på?

Han behandler deg som en dørmatte, og du sitter der og godtar.

Rett ryggen nå, og dra på jobb. Så begynner du å se deg om etter leilighet, og går ut av dette forholdet som slett ikke er sunt for deg.

[Lissi]

Du må prøve å ta deg sammen og tenke på at du slipper å ha det sånn lenger. Ta en kald klut på øynene slik at du kommer deg på jobb uten å bli bombadert med spørsmål som garantert får deg til å begynne å grine igjen.

Han har jo behandlet deg utrolig dårlig, og dette vil du klare deg bedre uten.

Har du mulighet til å flytte litt lenger unna han?

[Gjest Gjest]

Du har latt denne situasjonen gått altfor langt, og har absolutt gjort det rette nå.

Ring jobben og meld deg syk. Pakk tingene dine og reis bort til du har funnet en plass å bo. Ikke ta kontakt med mannen, selv ikke om han kontakter deg.

Det er oppskriften på å komme over dette raskest mulig!

Opp til deg om du lar dette gå lengre. Han respekterer deg ikke, og er mer glad i seg selv enn deg. Han oppfører seg umodent, og kommer ALDRI til å bli den mannen du drømmer om at han kan bli. du fortjener mye bedre enn dette!

[Gjest Gjest_Fiona_*]

Han er "overalt" hvor jeg er uansett. Jobber i samme bygnning og alt. Om jeg flytter, må det uansett bli i nærheten. Likevel slipper jeg å høre på alt det pratet og nå har de eldste ungene fått det som de vil(?) da jeg er ute av bildet.

Jeg vil ikke være i det der, men er sjokkert over at han kan sitte og snakke om meg til ungene sine, som om han bruker dem som psykolog og for å få empati, sympati og for å få rettferdiggjort det han gjør.

Han sa på telefonen at jeg kontrollerer "alt" han gjør(!) Jeg ringte han igår da han sa han skulle komme hjem om fem minutter, og da han ikke hadde det og klokka var halv tolv, så ringte jeg han men han svarte ikke og trykte på avvis, og dermed blir jeg litt mistenksom siden han har gjort ting før. Hvis jeg ikke hadde ringt, hadde det også vært feil.

Ja, jeg vet at dette forholdet ikke er bra. Han har perioder der han er så kald og ufølsom også og ikke gir noen slags form for kjærlighet og da tenker jeg med en gang at han har noe annet "på gang". Har funnet en lapp med navnet til en jente, søkte henne opp på nettet og fant masse om henne. En vakker en, som søker bosted så jeg har tenkt at han kanskje venter på at jeg skal bli lei og flytte så hun nye får flytte inn. Ser jo at han ikke har så mye grenser.

Har vært inne på mailen hans, facebooken hans og alt og han har registrert seg på alle mulige slags datingnettsider, postordrebrudsider(!) og slikt og driver og skriver med andre. Hun han hadde på besøk, sa han at han ikke har mer kontakt med, mens jeg finner på mobilen hans at han har ringt henne, mailer fra henne og der hun skriver at hun skal komme tilbake...

Vel, han får bare holde på. Jeg orker ikke mer. Jeg har gjennomgått så mye på grunn av han. Ble gravid nesten med en gang vi ble sammen, og tok abort for han ville ikke ha enda flere unger omkring, (han har barn med fire forskjellige, altså flere enn de tre ungene) som han kalte det. Jeg gjorde som han ønsket og har slitt veldig med det i ettertid da jeg ønsket meg barn... Jeg er så lei meg på grunn av det. Jeg ønsker meg det så! Og jeg tenker på det hver eneste kveld jeg legger meg og angrer den dagen jeg tok abort men det er altfor sent nå.

Han har ødelagt nok nå. Det sa jeg til han. Nok nå. Han får det som han vil. Virker ikke som at han vil ha meg mer. Aldri fått ett eneste unnskyld etter slike episoder. Nå er det nok. Jeg føler meg så alene og uelsket, det gjør så vondt...

Jeg kommer garantert for sent på jobb. Men jeg kan ikke noe for det.

[Gjest Fix]

Det er virkelig ikke første gang jeg ser et slikt innlegg her på KG.

Jeg har sympati for situasjonen din, men jeg kan ikke fatte og begripe hvordan du orker å la deg tråkke på, du skulle tatt affære når han var utro mot deg. Jeg har masse sympati, men nesten så det gosser meg litt at du nå lærer, for dette skjer rett og slett fro ofte med damer til å være sant.

Hvorfor er det så mange damer som først blir bedratt, så blir dem faen meg igjen? Det er ikke kjærlighet, det er desperasjon. og det gjør meg vondt å se at så mange har det slik.(vet at mange kan akseptere et utroskap, men det er jo ikke bare det disse damene ofte må akseptere)

Jeg personlig ville blitt så forbanna om jeg hadde blitt bedratt at jeg aldri ville sett det mennekset igjen uansett samme faen, hadde jeg vært kvinne, hadde jeg sparka fyren i ballene. Du ber om å bli utnytta, du ber på dine knær, og han elsker det sannsynligvis. Gjør noe med situasjonen din nå ellers får du det bare værre. I fremtiden, sett krav til din partner, ikke aksepter alt. Det kommer til å blir værre om du ikke inser det nå. Jeg tror du klarer dette bra, så lenge du kommer deg vekk, og inn i en ny setting, uten nedbrytning og manipulering

[Cuba]

Det er vel han som er den "syke" her.. Du kommer til å være SÅ glad den dagen du har kommet deg vekk fra han og startet et nytt liv med mennesker som er glad i deg. Og etterhvert kommer du også til å finne en som er mye, mye bedre enn han. En som elsker deg og respekterer deg som du er No doubt!

Jeg syns du skal finne deg et nytt bosted så fort som mulig, og jeg ville også letet etter ny jobb. Ville fått en sånn idiot 100% ut av livet mitt.

Du bør også være glad for at du ikke fikk barn med han syns nå jeg. Skjønner at det må ha vært tungt med en abort, men det er ikke så mye å gjøre med nå. Se det positive i det; barnet ditt slapp å få han som far

Nei!! Kom deg videre og start en ordentlig familie med en mann som er bra for deg! Det fortjener du, og det får du!

Lykke til

[Cuba]

Jeg personlig ville blitt så forbanna om jeg hadde blitt bedratt at jeg aldri ville sett det mennekset igjen uansett samme faen, hadde jeg vært kvinne, hadde jeg sparka fyren i ballene. Du ber om å bli utnytta, du ber på dine knær, og han elsker det sannsynligvis. Gjør noe med situasjonen din nå ellers får du det bare værre. I fremtiden, sett krav til din partner, ikke aksepter alt. Det kommer til å blir værre om du ikke inser det nå. Jeg tror du klarer dette bra, så lenge du kommer deg vekk, og inn i en ny setting, uten nedbrytning og manipulering

Signerer denne!

Skjønner ikke hva som får noen damer til å godta og unnskylde så utrolig mye dritt..

Nekter å tro at det bare er jeg som kan klare å finne en god og snill kjæreste

[Gjest Fix]

så det gosser meg litt at du nå lærer, for dette skjer rett og slett fro ofte med damer til å være sant.

Det gjør virkelig ikke det, feil ordvalg. Det er bra at du nå lærer, så kansje du ikke blir sammen med en mann som har unger med 4 forskjellige damer neste gang. Det sier seg jo selv at en slik mann bør man være veldig trygg på før man satser (en kvinne med barn 4 ulike steder ville vært så uaktuell at du aner ikke). En gang player, alltid player. Sånn er det ofte. Og jo før du lærer jo bedre.

Hva med å finne en "vanlig" mann som kan gi deg all den kjærlighet og oppmerksomhet du trenger, istedenfor utroskap, dårlig selvbilde, mobbing, manipulering osv.

Hva er det som fikk deg til å ikke se faresignalene? Forelskelse kansje, men det går ann å overstyre en forelskelse. Forelskelse er som å være gal, og det har folk blitt kurert for før tror jeg.

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og håper alt går bra, men at du flytter ut, sett grenser for deg selv.

[Gjest Gjest_Fiona_*]

Vel, det tok et par måneder før han fortalte om alle de andre ungene sine. Ja, jeg skal flytte, leter etter en leilighet men har ikke råd til så mye og å leie helt alene er dyrt. Men jeg har allerede begynt å lete og håper jeg finne noe snart. Jeg kan ikke bytte jobb med det første.

Jeg har sagt fra til han at nå er det nok, men at jeg sa at jeg ikke vil se verken han eller djevelungene hans mer, skurrer i hodet på replay nå. Jeg skulle ikke ha sagt det men jeg var forbanna! Han sårer og sårer og jeg tar imot, nå slo jeg tilbake!

Han har kommet krypende før, etter å ha kasta meg ut. Han gjorde det på bursdagen min, da hun dama kom på besøk, og i tilfeller der jeg har blitt sur pga små ting. Jeg føler meg urettferdig behandlet. Nå ønsker jeg han bare det verste! Jeg kommer til å forsvinne fra leiligheten, dra vekk i helgen på sommerhuset til foreldrene mine og kose meg der, langt vekk fra han og drittpraten hans.

Men jeg liker ikke at han skal snakke om meg og til ungene sine. Unger er unger, og burde ikke blandes inn, de burde ikke utsettes for å se på en slik krangel mellom voksne. Og selvfølgelig tar de parti med faren sin, det er jo faren deres. Jeg forstår det. Men å kalle meg syk er å gå langt over grensa. Jeg kommer til å

gjøre hva jeg kan nå for å komme meg vekk på kveldne og slippe og sitte her hjemme. Han vet når jeg ikke er hjemme. Nesten så jeg vil at han skal angre seg, bekymre seg og men jeg vet at det kan ta en uke eller to nå før han tar kontakt, hvis han gjør det. Jeg vil ikke se han mer!

Og ja, jeg vil ha en ordentlig mann, en som er snill og alt det der. Men han virka jo slik i begynnelsen. Så ble jeg gravid og da begynte ting å vise seg...

[Gjest Oxford]

Jeg er enig med de fleste som skriver i denne tråden: Det er nok han som er "syk"; han eier ikke respekt for deg og han høres ut som en umoden egoist.

Jeg hadde flyttet, muligens byttet jobb og blitt ferdig med ham på alle mulige måter. Som "Cuba" skriver: Du kan på en måte være glad du ikke har et barn som binder deg til denne fyren for alltid, selv om det selvfølgelig gjør vondt å ta abort. Snart finner du nok en mann som respekterer deg og som elsker deg - og som ikke minst vil bli en god far for dine barn.

[Nabodama]

Og selv om han presset deg til abort, og flere ting begynte å vise seg, så tok du han tilbake.

IKKE gjør det denne gangen da, selv om han kommer krypende.

[Gjest Oxford]

Jeg har sagt fra til han at nå er det nok, men at jeg sa at jeg ikke vil se verken han eller djevelungene hans mer, skurrer i hodet på replay nå. Jeg skulle ikke ha sagt det men jeg var forbanna! Han sårer og sårer og jeg tar imot, nå slo jeg tilbake!

Jeg synes ikke at du burde tenke så mye på den setningen. Så lenge barna hans ikke hørte det, gjør det neppe noen skade. Med tanke på måten han har behandlet deg på og snakket om deg på, var det i mine øyne ikke en fæl uttalelse - selv om han kanskje selv hadde fortjent tittelen djevelunge mer enn barna sine.

[Gjest Fix]

Jeg synes ikke at du burde tenke så mye på den setningen. Så lenge barna hans ikke hørte det, gjør det neppe noen skade. Med tanke på måten han har behandlet deg på og snakket om deg på, var det i mine øyne ikke en fæl uttalelse - selv om han kanskje selv hadde fortjent tittelen djevelunge mer enn barna sine.

Personlig har jeg vel blitt kalt djevelunge hele oppveksten min, uten at det har gjort noe skade :-) Djevelunge høres egentlig i mine ører litt humoristisk ut, men det var kansje ikke ment sånn. Uansett, ikke tenk på det, du har full rett til å være litt slem tilbake. Dete r jo egentlig han "faren" du er slem mot, ikke ungene

Og til TS... Synes du har full rett til å være forbanna og det er godt å høre du ikke lar deg tråkke på lenger.

Ble glad av å høre det. Men prøv å ikke tenk, at nå bekymrer han seg for meg, for akkurat der har han kansje et lite tak på deg fortsatt, vet det blir vanskelig å glemme helt, men jeg tror du gjør lurt i å sny totalt, og bli skikkelig vanskelig ovenfor ham. Når du har fått han ut av hodet, kan du heller starte å se etter en skikkelig mann. En som vil elske og respektere deg, du har bedre forutsetninger for å finne det nå, for du har lært hvordan en mann ikke skal være. Neste gang, skal du ikke være skeptisk, men du skal være beinhard på hvor dine egne grenser går hele tiden, hver dag, og ta ta problemer opp eterhvert som de melder seg. Jeg vet det er lett å si, men vi må alle prøve på det ihvertfall.

Jeg forstår også at han var slik først etter en stund, men han er like dust nå for det. At han ikke var ærlig med deg ang antall unger, ville gjort meg fly forbanna. Men det du gjorde feil da, var og ikke ta et standpunkt der og da når du fikk vite det. For meg virker det som du var oppofrende og snill, den typiske settingen hvor man lar seg manipulere for ikke å skape konflikt. Jeg synes ikke du skal lastes for det i det hele tatt, men jeg håper du har lært og ikke akspeterer dritt en annen gang. Det er bare du som kan sette grenser for deg selv.

Lykke til på veien. Bare husk at du sannsynligvis har bøtter av karma og han har ingenting. Lykken står alltid til slutt den gode bi.

[Gjest Gjest]

Det eneste fornuftige å gjøre i en slik situasjon er selvsagt å bryte all kontakt og flytte. Du burde forstått hva slags mann dette er da han fikk besøk av en annen dame. Hvorfor enkelte kvinner tilgir slik oppførsel er over min fatteevne .

Hva venter du egentlig på? Hvorfor har du ikke flyttet allerede??

[Gjest Gjest]

Det eneste fornuftige å gjøre i en slik situasjon er selvsagt å bryte all kontakt og flytte. Du burde forstått hva slags mann dette er da han fikk besøk av en annen dame. Hvorfor enkelte kvinner tilgir slik oppførsel er over min fatteevne .

Hva venter du egentlig på? Hvorfor har du ikke flyttet allerede??

Ja, dropp den tapern der og kom deg langt bort fra ham.

Det er aldri morsomt å bli baksnakket, men ikke bry deg så mye om hva han måtte si til barna. De er sikkert mer enn vant nok til at han snakker stygt om andre og fremstiller seg selv som den gode og "uskyldige" part også når ting er hans skyld.

Når de blir voksne kommer de nok til å lære å ta det meste av det han sier med en stor klype salt uansett. Nå som de er barn forsøker de å "vinne" hans kjærlighet og oppmerksomhet ved å være enig med ham.

Jeg synes egentlig innmari synd på de barna som har en sånn far og rollemodell, men synes ikke du skal bekymre deg over at du sprakk og kalte dem "djevelunger". Det er sånt vi mennesker gjør når det blir for mye.

[mustapippuri]

Kom deg unna! For guds skyld, den fyren høres ikke god ut, og du kommer til å få det bedre uten ham.

[Glitnir]

Nå har jo alle saker minst to sider, men dersom bare halvparten av det du sier her stemmer, så løp og se deg aldri tilbake! Noe slikt vil bare bryte deg mer og mer ned, jeg kan ikke skjønne noe annet enn at du vil få det langt bedre alene.

[Gjest Gjest_Fiona_*]

Ja, så klart saken har to sider. Jeg ble sur pga at han ikke tok telefonen og spurte jo i en kvass tone hvorfor han ikke tok telefonen og sånn. Og jeg gråt på telefonen og var sikkert høylydt da. Men jeg har jo følelser også. I motsetning til han som virker helt kald... Jeg er helt utslitt nå, og har iallefall skjønt nå at han planlagte det hele. Han vet jo hvilke knapper han skal trykke på. Jeg skjønner at det var planlagt for i kveld har han et vennepar som ligger over som ikke bor i byen, og han har sikkert sagt til de at det er slutt mellom oss fordi han tok med hun utenlandske han hadde på besøk til de og sov over der, og siden hun tenker å komme tilbake, så vil han sikkert la de tro at han og jeg er over og at det er de to. Hvis han da ikke har lurt meg hele tida og latt meg tro vi er sammen og bruker meg imens og det er kanskje mest trolig da han har holdt på å kastet meg ut og tatt meg inn igjen. Alt har jo gått så fint så lenge han har vært snill og plutselig blir det vanskelig og da skjer sånne ting. Jeg føler meg brukt og så uelsket. Det er en så vond følelse. Jeg føler meg mindreverdig. Jeg vil bare vekk fra alt sammen. Skulle gjerne tatt noen dager fri for å slappe av men vil jo ikke være hjemme i leiligheten heller. Akkurat nå har han besøk og har ungene og koser seg og de prater og har det så hyggelig. Jeg sitter her alene, har ikke rukket å handle mat siden jeg knapt klarte å komme meg på jobb idag, og er sulten og utslitt. Jeg skulle ønske jeg aldri slapp han inn i livet mitt. Og jeg føler så for å ta igjen. Og jeg sendte han en melding idag om at jeg må snakke med han men ikke fått noe svar. Grunnen er at jeg er redd han skal ordne det så jeg blir kastet ut av leiligheten og får mindre tid å finne ny på. Han har slått av trådløstilkoblingen min, men heldigvis har jeg kabel. Han gjør alt mulig nå for å gjøre livet mitt vanskelig. Det har han truet med før. Det er ikke noe jeg kan gjøre. Om bare noen kunne gitt meg noe å sove på. Har angst av alt dette og er så deprimert... Dagen i morgen blir ikke enklere å komme igjennom enn denne.

[Beast]

Hve, sitt navn er det leiligheten din står i? Dersom den står i ditt navn, så kan han ikke kaste deg ut. Dersom den gjør det, så ville jeg rådet deg til følgende:

-Skaff deg en hel skokk med pappesker og pakk ned alt du eier (begynn med de viktigste tingene først) så fort som overhodet mulig.

-Kontakt venner og familie og finn ut om du kan oppbevare tingene dine hos dem, eller om du kan få hjelp til å finne et billig lager som kan oppbevare dem for deg.

-Hør med familien din eller noen nære venner om det er mulig for deg å bo hos dem frem til du har funnet en ny leilighet, eventuelt en bedre midlertidig løsning.

-Snakk med sjefen din og forklar situasjonen din, slik at h*n vet hva du sliter med for tiden og skjønner hva som skjer dersom noe skjer som påvirker jobben.

Håper du får ordnet opp så fort som overhodet mulig!

*klem*