Lykkelig ekteskap?

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg bare lurer på hvem der ute som er gift, og om dere isåfall er lykkelig eller ikke?

Man hører jo som regel bare om skilsmisser, utroskap og lignende når det er snakk om ekteskap.. Så jeg lurer på om dette er reelt, eller om man kan tro på "evig kjærlighet" fortsatt???

[Nabodama]

Hei.

Jeg bare lurer på hvem der ute som er gift, og om dere isåfall er lykkelig eller ikke?

Man hører jo som regel bare om skilsmisser, utroskap og lignende når det er snakk om ekteskap.. Så jeg lurer på om dette er reelt, eller om man kan tro på "evig kjærlighet" fortsatt???

Ja, det lurer jeg også på av og til.

Jeg er gift, vi har vært sammen i 7 år, gift i 5 av de.

Fortsatt lykkelige, og veldig nær hverandre uten at det føles klamt.

Vi har hatt èn alvorlig krise, og opp- og nedturer også, men stort sett har vi det veldig bra.

[Gjest Fix]

Hei.

Jeg bare lurer på hvem der ute som er gift, og om dere isåfall er lykkelig eller ikke?

Man hører jo som regel bare om skilsmisser, utroskap og lignende når det er snakk om ekteskap.. Så jeg lurer på om dette er reelt, eller om man kan tro på "evig kjærlighet" fortsatt???

Mine 4 beste kompiser har alle foreldre som fortsatt er gift, altså 5 av 5 (alle fra ungdomsforhold), ganske utrolig men hvorfor er ikke slik mulig lenger?.

Det er vanskelig å komme med noen forklaring, uten å bli litt resignert og lei seg, fordi sannheten den er ganske vond å svelge, vi kan til en viss grad takke oss selv. Vi har den siste tiden blitt et samfunn der den individuelle egoismen har blitt noe vi hyller og ikke hater. Porno har blitt naturlig, (vel halve dagbladet er fullt av dildoer og pornoshow(ser på porno selv, men jeg synes den hverdagsfremstillingen vi nå ser av porno blir på kanten) Det har gått såpass lang tid nå med kværning ut og kværning inn at uansett hva du gjør så er det liksom helt greit. Jeg savner den tiden da en som tente på gummifrakker ble sett på som en weirdo. Og de felste damer synes dildoen var kald og fremmed. Jeg vil ha et gammeldags forhold(uten no sjåvinistgreier), med en jente som lever i nåtiden, men det er jo litt selvmotsigende.

Jeg tror ikke samfunnet slik det er nå, er skapt til forhold som varer, men da blir det jo ens egen oppgave og gjøre utviklingen til skamme. Det er nok vanskelig når de verdiene som hylles høyest er individualisme, moteklær og botox. Men heldigvis er ikke alltid vi menneskene enige i de verdiene som råder på markedet.

Når verdiene er skrudd dit de er idag, har ikke forhold de samme forutsetninger for å lykkes. De gamledagse verdiene var kansje kjedelige, men de passet bedre for "evig kjærlighet"

Det er nok ikke lett, men jeg tror på "evig kjærlighet" og er fast bestemmt på at jeg skal finne det. Men idag blir man gjerne sett på som en dust hvis man ser etter noen for resten av livet. Det må da finnes nok kjærlighet hos andre at dem kunne ønske seg av alt på jord å dele resten av sitt liv, med en annen. Tanken er jo fantastisk.

[Lissi]

Hei.

Jeg bare lurer på hvem der ute som er gift, og om dere isåfall er lykkelig eller ikke?

Man hører jo som regel bare om skilsmisser, utroskap og lignende når det er snakk om ekteskap.. Så jeg lurer på om dette er reelt, eller om man kan tro på "evig kjærlighet" fortsatt???

Jeg tror på det! Selv om utfordringene er der så tror jeg fint at man kan elske noen for alltid:)

[Gjest Oxford]

Jeg lurer av og til på det samme som deg.

Dog har jeg fortsatt troen på evig kjærlighet og at ekteskap kan holde livet ut. At et lykkelig forhold er problemfritt og at samlivet bare er en dans på roser, tror jeg derimot ikke. Men: Om man virkelig er glad i hverandre og er villig til å jobbe for å holde sammen, så har jeg troen på at alt er mulig.

[Gjest Gjest]

Jeg vet om flere godt voksne par som ikke bare er gift av gammel vane eller hensyn til barn og økonomi, men som har det genuint godt sammen. Flere av dem har vært sammen siden de var tenåringer (det var vel vanligere å gifte seg tidlig, enten for å få ha sex, eller for å ta konsekvensene av sex man allerede hadde hatt). Det virker som de som klarer seg best er de som er litt storsinnede (tolererer noen svakheter hos den andre, kritiserer ikke småting), ikke for forskjellige sosialt/personlighetsmessig og flinke til å samarbeide og finne på ting i hverdagene (noen felles interesser enten det er jakt, hytte eller bokklubb). Også må man respektere den andre - og jeg innbiller meg at mange som har fått et ekteskap til å fungere på disse premissene også har bedre odds for å lykkes en gang til om man skulle miste partneren tidlig - fordi man rett og slett innehar noen viktige og gode egenskaper.

Det er selvsagt også mange som finner ut at de ikke passer så godt sammen med den de er gift med, men som finner en sjelevenn i ekteskap nr to eller tre - men jeg har vel så mye tro på at om begge ønsker å gjøre det beste ut av det de har, og er godt utrustet med kommunikasjonsevner, velvilje og empati, kan forholdet fungere selv om det ikke sa pang første dagen eller året man var sammen. Men om man ikke får det til er det vel ikke noe stort tap å gå - som noen er inne på er samfunnet vårt mer lagt opp til at man kan ha det ok alene, eller at man får flere sjanser. Heldigvis. Mange av våre beste- og oldeforeldres ekteskap var nok mer en dyd av nødvendighet enn et livsvarig lykkelig kjærlighetsforhold selv om de holdt ut hele livet...

Men ja, forventningene til et forhold i dag er nok helt annerledes enn tidligere, på godt og vondt - generelt har vi vel langt større forventninger til det meste fra bolig til kvaliteten på biffen enn før, uten at vi blir helt fornøyd noen gang... Jeg ser ikke fordelene av å resignere og tenke at "jaja, man er i hvert fall to om å dele på utgiftene" om man ikke lenger har noe å snakke om, oppfører seg lusent mot hverandre osv, men jeg tror heller ikke det er sunt å tro at et godt forhold skal være helt uten uenigheter, nedturer og kriser.

[Regndråpe]

Huff, jeg også tenker mye på akkurat det. Jeg og samboeren min har det veldig bra, men innimellom er det akkurat som om jeg overanalyserer og "leter" etter feil. Akkurat som man "forbereder" seg på at det skal bli slutt en dag. Eller ett eller annet. Gjør så vondt å tenke sånn, men det popper opp automatisk innimellom. Men jevnt over tror jeg sterkt på den evige kjærligheten. Spesielt da det også er ett godt og sterkt vennskap mellom oss. Tror det er ganske viktig. Men når man ser på statistikkene over skilsmisser kan man begynne å lure på hva som forgår.

[Regndråpe]

Må vel legge til at jeg ikke er gift, men er forlovet