Om å bestemme seg for å få barn...

[Frk Doodad]

Jeg har alltid tenkt at jeg gjerne vil ha barn en gang....men aldri satt noe 'tidsfrister' om at jeg vil ha barn innen en hvis alder.

Nå har sambo poppet ut med spørsmålet. Når skal vi få barn? Og han er igrunn rimelig klar for å prøve nokså snart. Det var veldig ok å snakke om dette med han....

Men, nå har jeg tenkt litt og blitt kjempestressa. Synes det virker så skummelt, og vet ikke helt om jeg er klar for det ennda. Jeg vet at hvis jeg hadde blitt gravid 'ved en tilfeldighet' hadde det vært greit, og barnet hadde blitt tatt imot med åpne armer. Likevel synes jeg det er en større ting å planlegge å bli gravid.

Hvordan vet man at man er klar for å få barn? Noen som har noen tanker/erfaringer å dele om dette?

[Rapitap]

Jeg er litt på samme måte som deg.....føler meg aldri klar, og vet ikke hva det innebærer å være klar annet enn at forholdet man er i må være stabilt og gode familieforhold på begge sider, samt en god økonomi.....da er man muligens klar til å ta imot ett nytt menneske....?

[Gjest Mayamor]

Jeg tror du blir klar når du merker liv inni livmoren.

Du har 9 mnd på deg til å venne deg til tanken.

Klart det er skremmende, men herlighet så fantastisk.

Jeg tror ikke noen tid passer bedre enn en annen.

Kanskje jeg ville fått ferdig utdannelse og fått meg litt jobberfaring først.

Lykke til med avgjørelsen.

Mayamor

[Gjest Qlio]

Jeg tror egentlig aldri at man føler seg direkte klar, jeg???

Man vil alltid være litt småredd og skeptisk til noe man aldri har opplevd, de fleste drømmer om ting å gjøre og ting å se før man får barn.

Vi drømte om å få barn lenge, det siste "hinderet" var at jeg ville ha fast jobb før vi startet prøvingen. For oss var det viktig at vi følte at vi hadde ett stabilt og godt forhold, trygge jobber, at vi hadde de samme grunnprinsippene til livet (ref. holdninger, barneoppdragelse) og rast fra oss det verste.

Livet slutter ikke selvom man får barn,

man må bare planlegge litt ekstra!

[Gjest Tex]

Frk. Doodad:

Hvor gammel er du da...?

[Gjest Hufsa1]

Tror det er den dagen du sier at hadde det skjedd ved en glipp så er det åkej.. Det er nemlig sånn at å velge å få barn er et uendelig stort valg, med uoversiktlige konsekvenser, uansett. Å uendelig vakkert og fantastisk. Fikk barn alene, dvs far stilte opp selv om forholdet var over. Har aldri angret en eneste gang. Selvsagt har det vært tøft, med jojo-økonomi, foreldre med hver sine liv, bleieskift og våkenetter, engstelse for om barnet hadde feber, om det gikk greit hos pappa første gang alene, om uendelig dårlig samvittighet når man turner ut av senga halv syv for å slepe ungen ut i barnehagen for å rekke jobb, og tusen andre ting. men det er en ting som slår alt det andre- gleden over og med barnet ditt. Gjør det når tanken ikke skremmer deg.

[Klips]

Tror som de andre sier at det går mer på grader av klar

For oss var det i hvert fall en skummel beslutning å ta, men det var liksom ingen ordentlige grunner til å vente lenger heller. Bare å hoppe i det

Lykke til med beslutningen.

[Padmee]

Det passer aldri å få barn. Et barn kommer alltid i veien fpr det livet en lever nå.

Misforstå meg rett nå, jeg mener ikke dermed å si at et barn er i veien eller at et barn ikke er velkomment eller noe. Det jeg mener er at når en får et barn må en også forandre på det livet en lever. En kan ikke fortsette som før. Derfor passer det aldri å få barn i det livet en lever, en må skape seg et nytt liv der barnet er inkludert. Det skjer først etter at barnet er født. En kan legge tingene til rette først, men det nye livet der barnet passer inn 100%, det kommer først etter at barnet er født.

[Gjest Anonymous]

Det passer aldri.. Alltid noe du vil oppleve først eller en plass du vil reise først eller noe du skulle ha gjort.. Hvor gammel er du?? Jeg har 2 søte små jenter, fikk den første rett før jeg fyllte 23. Har aldri angret, men hadde jeg valgt omigjen skulle jeg fått meg en bedre utdannelse først. Sånne ting blir ekstra dyrt når en har barn. Ellers er det viktigste at dere har det bra sammen og sånn liksom. Du er jo mest produktiv før fyllte 30 og sjangsen for f eks mongolide barn øker etter fyllte 35 selv om slike ting kan skje uansett er det jo en tankevekker. Ikke greit å ha småbarn som for gammel heller. Man har mer energi jo yngre man er. Syns du høres klar ut siden det hadde vært greit med en glipp Barn beriker livet..

[Miew]

Det passer aldri 100% å få barn.

Sånn er livet, man er aldri 100% sikker på alt.

Det finnes ikke fasitsvar på et slikt spørsmål.

Annet enn; hva føler du selv?

Er dette en mann du vil ha barn med?

...og såklart lignende spørsmål :smile:

[Gjest Anonymous]

Jeg merket veldig godt den dagen jeg var klar for å få barn, da var det bare å vente på at gubben ble klar Det tok lang tid før jeg ble gravid, og selv om det var frustrerede da, så er jeg glad for den tiden vi fikk "for oss selv" Føler vi fikk opplevd mye spennende som vi kanskje ikke ville gjort om vi hadde hatt unger. Mitt tips er å vente med å bli gravid til du føler at det er det du vil, og ingenting annet

[VesleBråka]

Jeg lurer på selv hvor lenge det er til vi vil ha barn. Akkurat nå er det ikke noe brennende ønske, men en dag hadde det vært fint. Barn er jo morro. Men det er også morro å ta en impulstur på kino, ut å ta en kaffe eller øll og sånt. Og spesielt morro er det å ikke ha barn når man ser et par med en liten unge som har et raserianfall uten særlig grunn, sånn som idag

Venter litt til jeg

[Gjest Anonymous]

Hei,

vil bare si at det også er viktig å tenke gjennom hva man vil dersom det viser seg at man ikke blir gravid. Dette gjelder nemlig så mange som ett av sju par. Det kan hende at dere ikke blir gravide, og da er det antakelig lettere å komme 'helskinnet' gjennom den erfaringen hvis man har snakket sammen først... Adopsjon? Prøverør? Forbli barnløse?

-H

[Gjest Anonymous]

Jeg tror det varierer fra person til person om en blir helt klar for barn, eller om en først blir klar når de først er der.

Rent praktisk, i forholdt til jobb, utdanning, bolig osv kan en selvfølgelig si at det aldri passer helt perfekt (som mange her sier), selv om det absolutt kan passe mer eller mindre bra.

Men når det gjelder det føleslsesmessige, må jeg si meg uening med de som sier at en aldri blir helt klar for å få barn. Det gjelder sikkert mange, men noen av oss blir faktisk helt klar for det også. Følelsen jeg hadde var en slags følelse av at NÅ er det på tide at livet går videre... jeg hadde hatt fine år med studentliv og som samboer, men nå var det likevel tid for forandring. Jeg har sterk familiefølelse, vet ikke om det har noe med det å gjøre? Vi var også blant de som måtte streve, så sånn sett er jeg glad jeg var klar og vi satte igang såpass tidlig. Når jeg sier jeg er klar betyr det selvfølgelig ikke at jeg tror jeg vet hvordan det faktisk blir å få barn... regner med at forandringene i livet blir større enn en kan "forutsi" på forhånd

Når det er sagt, tror jeg det er noen som aldri når det stadiet at de føler seg helt klar. De kan likevel takle det helt fint når det først skjer... for de tror jeg egentlig det bare er å "hoppe i det" når de ytre omstendighetene er i orden (en har funnet mannen i sitt liv, fullført utdanning osv)... hvis man er sikker på at man i det hele tatt ønsker seg barn, selvfølgelig.

[Frk Doodad]

Tusen takk for mange fine svar.

For å svare på et par spørsmål først, selv er jeg 25, samboeren min er 30. Og jeg har litt mistanke om at det var det å runde 30 som satte tankene hans i sving om det å få barn. Vi har begge fast jobb, helt grei økonomi, har vært sammen 3 år + og har et trygt og stabilt forhold.

Slik jeg ser det er det et ok tidspunkt å prøve å få barn slik 'praktisk' sett.

Det virker fornuftig som noen sier her at man har 9måneder å forberede seg følelsesmessig fra man blir gravid til man faktisk sitter med et barn i armene. Jeg er ikke i tvil om at det å få barn er en fantastisk opplevelse og jeg tror ikke man angrer når man først er i den situasjonen.

Det som jeg synes er vanskligst akkurat nå er å si at NÅ prøver vi å få barn. Jeg har fortsatt en del ting på 'lista mi' over ting jeg vil gjøre først (reiser, opplevelser, karrieremessige ting). Men blir denne lista noensinne tom eller dukker det stadig opp nye ting på den. Jeg vet at dette kan høres litt sånn overfladisk ut i forhold til det å faktisk bringe et nytt liv til verdenen. Men her og nå er det slike ting som må ligge til grunn for et valg.

Hmmm, nå om dagen ombestemmer jeg meg omtrent 1000 ganger om dagen. Jeg er jo innmari glad i barn, og jeg tenker på slike ting som at foreldrene mine blir jo også gamlere. Jeg vil jo gjerne at mine barn skal ha et forhold til besteforeldrene også.

[Gjest Solskinn]

Lister med ting man vil har man alltid, så det må man nesten sette til side. Men du skal ikke gjøre det fordi samboeren din er klar, du skal vente til du selv er det. Å vite at man er klar er som du selv sier ikke så enkelt.

Vi har kommet til det stadiet at vi burde sikkert jobbe litt lenger sånn rent karrieremessig, ha tid til hverandre som vi ikke har hatt på ett par år og nyte godt av at vi snart endelig har råd til å reise bort. Men samtidig er vi helt kapable til å ta vare på en liten en og ville bli veldig glad om det kommer en hoppende. Så vi tok avgjørelsen om at vi slutter med prevansjon og lar naturen gå sin gang. Ingen aktiv prøving, men vi prøver heller ikke å la være å bli gravide!

La det synke inn, så en dag vet du at du er klar, det tror nå i alle fall jeg!

[Gjest kitty]

Hei.

Innlegget ditt kunne nesten vært skrevet av meg selv. Kjenner meg igjen i situasjonen din.

Har lenge følt at kroppen min har vært mer enn klar nok til å få barn (er 24, har vært sammen med samboer i 4 år). Da en venninne av meg fikk barn, vibrerte det godt i eggstokkene mine ja...

Så det er altså ikke det fysiske som er problemet, men følelsene rundt å ta et slikt valg. En dag er jeg helt klar og ser ikke noen problemer med å få barn. Andre dager tar panikken meg. Så det er opp og ned fra dag til dag. Har vel funnet ut at jeg aldri kommer til å få bare dager der jeg er sikker på at det er en lur ting å gjøre. Er forferdelig redd for ikke å strekke til som forelder.

På tross av disse jo-jo følelsene bestemte vi oss for å prøve for et par måneder siden, men det har ikke blitt noen resultater enda. Jeg gleder meg og gruer meg til den dagen man evnt. får vite at man er gravid, men håper og tror at følelsene vil falle litt mer på plass da. For da er det jo en realitet. Da er det bare å gjøre det beste ut av tingene, og jeg tror det er lettere å forsone seg med følelsene da.

Selv brukte jeg en 3-4 måneder for å bestemme meg endelig for å prøve, så ta tiden litt til hjelp så finner du nok ut av det. Lykke til.

klem fra

lykkelig prøver

[Gjest Hilde K S]

Det passer nesten aldri å få barn. Det er alltid en ferie, et kurs, en ny jobb eller annet som kommer i veien.

Det fine er da at man har ni månder å venne seg til tanken !

Jeg trot også som flere her har sagt at klar det er man ikke før man blir gravid .

[Solstrålen]

Er enig i at det aldri vil bli en PERFEKT tid å få barn på.. er jo alltid noe.. Og det å bli gravid ved "uhell" er ikke det samme som å planlegge..

For min/vår del er det nok leeenge til vi planlegger barn. Vi gifter oss om en måned, og har lagt mange planer for livet FØR vi får barn. Vi har lyst å reise mye og oppleve endel ting.. Økonomisk er vi heller ikke klar for et barn, da jeg har 3 år igjen, MINST, før jeg er ferdig utdannet.

Min søster fikk barn for 8 mnd siden, og hun er jo bare URSØT. Og jeg kjenner at det er en ting som jeg ønsker også, men ikke før om en goood del år til!

Men hvis det skulle skje ved uhell, så blir barnet tatt i mot med åpne armer... Men tror nok det vil bli vanskelig, særlig for meg, hvis det skulle skje! Jeg har vært alvorlig syk over lengre tid, og nå er jeg klar for å leve livet med min herlige mann! Hos oss passer det rett og slett ikke inn!

Lykke til til alle dere som prøver og planlegger!!

[Liza]

jeg er 22 og skulle gjerne hatt barn med en gang! men vil ha noen år til alene med min kjære først. samtidig vil jeg ikke være for gammel når jeg får førstemann heller, så om jeg kunne få være 22 i noen år til, hadde det vært helt perfekt! :D :D

mine barn skal ihvertfall få oppleve besteforeldrene sine, så jeg personlig synes det er veldig seint å få første ungen når man er 35+. (sikkert mange grunner til at man velger å vente så lenge da, men).

kjenner ei på 35 (som sa at det var nå eller aldri, ellers ble hun for gammel) som har mista tre stk, føler at det bekrefter mitt syn.