Forvirret!

[Gjest Gjest]

Hvis typen, etter over ett år sammen med deg, fremdeles nekter å introdusere deg for venner og familie (fordi han mener det blir problematisk at du kanskje omgås de samme folka som han, ved et evt brudd), og sier han ikke ønsker et superseriøst forhold (han vil bo sammen med deg, men ønsker ikke å inngå noen formell samboerkontrakt).... hvordan tolker man slikt?

[Gjest Gjest_Knut_*]

At han vil ha i pose og sekk.

Elskerinne og hushjelp, uten å måtte ta stilling til alt det som følger med det å ha kjæreste.

[Gjest Dalwhinnie]

Nei, slik behandler man ikke en man elsker.

[Gjest Purple Haze]

Enig med gjesten over. Han vil bo sammen med deg, men er ikke superseriøs. Ok, i min bok er samboerskap ganske så seriøst. Han utnytter deg, til noe bedre dukker opp.

Jeg hadde ikke flyttet sammen med denne mannen, uten en skikkelig samboerkontrakt. Jeg hadde nok ikke flyttet sammen med denne mannen....punktum.

[Gjest Gjest_juni_*]

Ja, dette var rart. Virker ikke som han egentlig vil ha noe forhold, eller at han av en eller annen grunn skammer seg over deg.

[camilla*]

Nei, slik behandler man ikke en man elsker.

enig

[Gjest ts]

:gråte: Jeg regnet med det... Jeg forstår det bare ikke... For vi hadde det jo så bra! Vi hadde fremtidsplaner, og han sier han elsker meg.

Grunnen til at jeg lager denne tråden er fordi jeg gjorde det slutt med han i går, men er full av tvil (og periodevis med anger). Må skrive fra meg litt rett og slett. Og vil gjerne høre tilbakemeldinger på hva andre mener om saken. Jeg elsker han veldig høyt, og på de fleste andre områder hadde vi det supert. Men dette med at han aldri ville la meg treffe vennene og familien sin (alle viste at vi var sammen, og de hilset ofte til meg når de ringte han osv, det var bare det at han ikke ville at jeg skulle treffe dem og knytte bånd til dem på en måte), skurret alltid i bakhodet mitt. Hvorfor i alle dager skulle det være noe problem å la meg treffe dem? Jeg spurte om grunnen mange ganger, og han oppga ofte en ny og annerledes grunn for hver gang jeg spurte. Noe som selvsagt bare gjorde meg enda mer mistenksom og irritert.

Uff... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg savner han helt utrolig mye allerede :gråte: Får tårer i øynene av å skrive dette innlegget, enda jeg regner med at jeg gjorde det rette.

Kunne gitt så utrolig mye for at det skulle fungert.

[camilla*]

[Gjest missLady]

:gråte: Jeg regnet med det... Jeg forstår det bare ikke... For vi hadde det jo så bra! Vi hadde fremtidsplaner, og han sier han elsker meg.

Grunnen til at jeg lager denne tråden er fordi jeg gjorde det slutt med han i går, men er full av tvil (og periodevis med anger). Må skrive fra meg litt rett og slett. Og vil gjerne høre tilbakemeldinger på hva andre mener om saken. Jeg elsker han veldig høyt, og på de fleste andre områder hadde vi det supert. Men dette med at han aldri ville la meg treffe vennene og familien sin (alle viste at vi var sammen, og de hilset ofte til meg når de ringte han osv, det var bare det at han ikke ville at jeg skulle treffe dem og knytte bånd til dem på en måte), skurret alltid i bakhodet mitt. Hvorfor i alle dager skulle det være noe problem å la meg treffe dem? Jeg spurte om grunnen mange ganger, og han oppga ofte en ny og annerledes grunn for hver gang jeg spurte. Noe som selvsagt bare gjorde meg enda mer mistenksom og irritert.

Uff... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg savner han helt utrolig mye allerede :gråte: Får tårer i øynene av å skrive dette innlegget, enda jeg regner med at jeg gjorde det rette.

Kunne gitt så utrolig mye for at det skulle fungert.

Du gjorde nok det riktige...Uansett om det er vanskelig

Lykke til videre! Finner deg nok en bra kar som med GLEDE vil vise deg fram til ALLE!

[Gjest Chrissy82]

Kom deg bort fra han! Finn noen som elsker deg på den riktige måten og som ikke kan vente med å presentere deg for familie og venner! Det tok bare 1-2 uker så hadde jeg truffet familie og venner til han jeg er sammen med nå.

[Gjest ts]

Tusen takk for støtten dere.

Jeg tviler bare sånn på at jeg har gjort det riktige! Tenk om det var spesielle grunner til at han ikke ville introdusere meg for dem (han har hatt sosial angst)! Tenk om han bare trengte litt mer tid for å føle seg sikker på meg (første halvdelen av forholdet var veldig turbulent)! Tenk om ditt og tenk om datt... osv.

Er virkelig det at man ikke får møte venner og familie "god nok" grunn til å dumpe en man elsker?

Uff, kan ikke noen bare slå meg i hodet så jeg ser klart! Jeg vingler og angrer og føler meg lettet og trist omhverandre. Er så utrolig i tvil...

[camilla*]

Jeg møtte familie og venner veldig fort. Venter da ikke ett år.

Sorry med å si det men det er noe som ikke stemmer når han ikke vil introdusere deg etter så lang tid.

[Sunniva81]

:gråte: Jeg regnet med det... Jeg forstår det bare ikke... For vi hadde det jo så bra! Vi hadde fremtidsplaner, og han sier han elsker meg.

Grunnen til at jeg lager denne tråden er fordi jeg gjorde det slutt med han i går, men er full av tvil (og periodevis med anger). Må skrive fra meg litt rett og slett. Og vil gjerne høre tilbakemeldinger på hva andre mener om saken. Jeg elsker han veldig høyt, og på de fleste andre områder hadde vi det supert. Men dette med at han aldri ville la meg treffe vennene og familien sin (alle viste at vi var sammen, og de hilset ofte til meg når de ringte han osv, det var bare det at han ikke ville at jeg skulle treffe dem og knytte bånd til dem på en måte), skurret alltid i bakhodet mitt. Hvorfor i alle dager skulle det være noe problem å la meg treffe dem? Jeg spurte om grunnen mange ganger, og han oppga ofte en ny og annerledes grunn for hver gang jeg spurte. Noe som selvsagt bare gjorde meg enda mer mistenksom og irritert.

Uff... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg savner han helt utrolig mye allerede :gråte: Får tårer i øynene av å skrive dette innlegget, enda jeg regner med at jeg gjorde det rette.

Kunne gitt så utrolig mye for at det skulle fungert.

Sånn har jeg hatt i over 3 år jeg. Min x ville ikke flytte sammens med meg. Men fortalte titt og ofte hvor fint det hadde vært om vi gjorde det. Men da det ble snakk om det, og det faktisk skulle skje,ombestemte han seg hver gang,og det ble til at jeg gikk skikkelig på en smell. Hver mnd i laaang tid, gav han uttrykk for at vi skulle flytte sammen.Men når tiden for å si opp leiekontrakten min kom, så hadde han en eller annen undskyldning for å "utsette" til neste mnd.Så mine tanker om dette når jeg leser det, er at han vil ha i både pose og sekk,ja. Og da sier jeg til deg; kom deg unna.

[Gjest ts]

Sånn har jeg hatt i over 3 år jeg. Min x ville ikke flytte sammens med meg. Men fortalte titt og ofte hvor fint det hadde vært om vi gjorde det. Men da det ble snakk om det, og det faktisk skulle skje,ombestemte han seg hver gang,og det ble til at jeg gikk skikkelig på en smell. Hver mnd i laaang tid, gav han uttrykk for at vi skulle flytte sammen.Men når tiden for å si opp leiekontrakten min kom, så hadde han en eller annen undskyldning for å "utsette" til neste mnd.Så mine tanker om dette når jeg leser det, er at han vil ha i både pose og sekk,ja. Og da sier jeg til deg; kom deg unna.

Uff, nå høres det ut som jeg prøver å undskylde han. Men det er ikke tilfellet altså. Jeg vil bare oppklare litt: Vi har bodd sammen før. Så han er ikke så redd for å binde seg at selve samboerskapet skremmer han. Det er mer det at han ikke vil binde seg juridisk (altså samboerkontrakt). Vi bodde sammen før, på hans initiativ, og vi hadde det bra. Det var kun pga studiesituasjon (vi er begge studenter) at vi ble nødt til å flytte fra hverandre igjen.

Men ja... man kommer jo uansett ikke unna det faktum at det åpenbart er noe som skurrer der, når han ikke vil tegne samboerkontrakt. Angst for å binde seg, og for å slippe noen for tett innpå seg, regner jeg med... Han har hatt en del depresjoner og angst og slik. Og det at jeg synes synd på han pga det, gjør det bare enda tyngre å gå fra han. :gråte:

[Gjest Gjest]

Det går jo ikke an å ha et seriøst forhold hvor du ikke får møte familie og venner - greit nok at ikke alle presenterer svigermor etter de første usikre månedene, men når man ikke tør det med tanke på et mulig brudd i framtida, eller av andre grunner - hvordan skal man kunne satse ordentlig da? Skal den som ikke blir introdusert bare sitte der med hendene i fanget, skal dere aldri ha hans venner eller familie på besøk, skal dere aldri gå sammen i familieselskap, bryllup og begravelser, og skal han aldri bli kjent med dine venner heller? Det blir jo helt unaturlig, og ville nok gått utover samlivet deres, enten det skyldes en diagnose eller andre dårligere unnskyldninger. Og det at du synes synd på ham er ikke en god grunn for å være sammen med ham - det er en grunn til å prøve å være real mot ham.

(og forresten - jeg har etter hvert blitt ganske godt kjent med min samboers venner, men om det skulle bli slutt mellom oss hadde jeg ikke hatt noe behov for å oppsøke dem og utsette oss for å møtes "tilfeldig"... tror de fleste har det slik, samtidig som man også bør legge opp til at det ikke er krise å være nødt til å omgåes også etter et brudd. Hva hvis dere fikk barn sammen..?)

[Jojo]

Det er et eller annet som ikke stemmer når han ikke vil introdusere deg for venner og familie. Det er ingen unnskyldning at han er redd at du omgås med dem etter mulig brudd, for det første (som andre nevnte lengre oppe i tråden), tenker man ikke på brudd når man har det bra å håper å ha det bra. For det andre du hadde ikke trengt å beholde kontakt med "hans folk", om ikke de gjør det. Og da er det ikke opptil ham. Alle har ansvar for seg, og byen er liten. Du kunne blitt kjent med dem på andre måter og da er det ikke hans problem at dere har kontakt. Så det er feil å tenke slikt.

På den andre siden synes jeg du har gjort det rette! Og det er naturlig at du savner ham, men du kommer over det. Du fortjener bedre!

Opp homøret! Klem

[Gjest ts]

Takk.

Har sendt noen meldinger med han nå, og han sier bare at jeg ikke kan forvente noen avklaring på hvorfor jeg ikke fikk møte vennene hans. Han sier han liker å være alene, og at jeg bare skal "la det gå". :gråte:

Og nå angrer jeg nesten så mye på bruddet at jeg er fristet til å be om en sjanse til. Kunne nesten ønske han skrev rett ut at han ikke elsker meg. Da hadde jeg kanskje greid å slå meg til ro med at det er håpløst.

[Branna]

Hvis han ikke vil tilbake i forholdet, og du innerst inne vet at du har gjort det riktige, slik som du skrev tidligere, så er det nok best å la det ligge, tror jeg. Jeg vet det må være vanskelig, men det er jo bedre å slippe taket i ham og (etter hvert) finne en som setter pris på deg og vil satse fullt på et forhold sammen med deg, og inkludere deg i sin familie og vennekrets, og bli inkludert i din.

[camilla*]

Det er vondt en stund, men etterhvert vil du se at det var til det beste.

Og det finnes en der ute til deg som vil inkludere deg i livet sitt , på alle områder.

[Gjest Oxford]

Kom deg bort fra han! Finn noen som elsker deg på den riktige måten og som ikke kan vente med å presentere deg for familie og venner! Det tok bare 1-2 uker så hadde jeg truffet familie og venner til han jeg er sammen med nå.

Signerer denne. Etter veldig kort tid som kjærester hadde vi bl.a. allerede feriert sammen med hans foreldre og vært i selskap hos hans søsken.

Han har hatt en del depresjoner og angst og slik. Og det at jeg synes synd på han pga det, gjør det bare enda tyngre å gå fra han. :gråte:

Angst og depresjoner er ikke en god nok grunn til å ikke introdusere sin kjæreste/samboer for familie og venner. Angst/depresjoner o.l. er j*vlig, men jeg har aldri hørt om noen som av den grunn har problemer med å introdusere en kjæreste for familien sin.

Har sendt noen meldinger med han nå, og han sier bare at jeg ikke kan forvente noen avklaring på hvorfor jeg ikke fikk møte vennene hans. Han sier han liker å være alene, og at jeg bare skal "la det gå". :gråte:

Det er fælt å få høre noe sånt, men det beste i slike situasjoner er stort sett å la det hele gå. Det er min erfaring, i hvert fall.