Kjøpe gave til vennindes barn?

[Rakel]

Lurer bare på hva dere gjør?

Min beste venninde fikk en gutt for et år siden, og jeg fødte en gutt også like etterpå.

Vi har hatt mye kontakt, men etter at samboeren hennes viste flere lite hyggelige sider av seg selv, har hun trukket seg unna meg mer og mer.

Vet ikke helt grunnen egentlig, men jeg tror at det handler om at jeg vet... og at hun da blir påminnet..

Uansett har hun i hvert fall sluttet å ringe, betro seg, og stemmen og latteren er blitt rar/kunstig. Fra å ringe flere ganger daglig, er nå kontakten redusert til et par ganger i måneden.

Nå fylte nettop gutten hennes 1 år, og jeg kom på det litt etterpå. Beklaget at jeg ikke hadde husket det samme dagen, men tenkte så at jeg nok ubevisst hadde regnet med en liten markering, og i hvert fall at jeg (som liksom skal være den nærmeste) og min jevngamle baby ville bli bedt i hvert fall. Jeg spurte da om hun ikke hadde feiret det, men hun sa at nei, det var ikke vits i det. Han var så liten, og alle var på ferie.... ?

Da jeg spurte om han ikke hadde fått gaver, så hadde hun alikevel bakt litt og han hadde fått av storesøster, de selv og en halvbror. Hennes søster hadde også "vært innom" med en gave senere...

Uff, kjenner at jeg blir så lei meg. Alt er liksom blitt så forandret, ikke slik vi har hatt det før.

Og så kommer selvfølgelig alle tankene.. Er det noe jeg har gjort? Var det helt forferdelig av meg å glemme dagen.. (Men jeg er vant med at vi snakker så ofte, og at det da alltid blir diskutert på forhånd.)

Ja, ja... spørsmålet skulle egentlig være om jeg burde kjøpe noe flott og komme med alikevel, eller la det være.. men etterhvert som jeg skrev, så er vel heller spørsmålet hvordan dere ville reagert dersom deres bestis plutselig sluttet å være som "vanlig", tok mindre og mindre kontakt, og sa at det ikke var noe, bare at "det var så travelt".

(Gave vil jeg kjøpe uansett)

[NemoLinn]

Det er jo kjempe kjedelig at forholdet mellom deg og bestevenninna de har endret seg, men forhold endrer jo seg når man får barn. Plutselig blir man veldig opptatt av babyen og andre familiærerelasjoner.

Det beste du kan gjøre for deg selv og henne er jo at du tar det opp med henne hva som plager deg. Ingen av dere kan lese hverandres tanker, og da kan det være greit med en god og ærlig prat hvor dere kan være åpne mot hverandre. Fra alt du kan vite, så kan hun kanskje synes at det er du som har forandret deg veldig mye etter at du fikk barn. Kanskje hun ser det som at du er den som er ansvarlig for at dere ikke har så mye kontakt lenger.

HVorvidt du burde kjøpe gave til ungen til venninna di som hadde bursdag, er vel helt opp til deg selv.

Hvis det hadde vært meg og min bestevenninne, hadde jeg ville kjøpe en liten gave til ungen hennes.

Dog, skulle det vise seg på senere tidspunkt at dere ikke holder kontakt med hverandre, så hadde jeg droppa det.

Du kan jo også se hva hun gjør når det kommer til ditt barns bursdag? Kjøper hun en lite gave da?

[Gina T]

Ja, gave bør du kjøpe!

Men utrolig trist det som har skjedd med veninna di da! Du bør fortsette å støtte henne!

[Humleblomst]

Har du prøvd å snakke med venninnen din om hva som har skjedd? Jeg har ihvertfall vært i et forhold tidligere der jeg ikke direkte ble tvunget til å kutte ut venninnene mine, men det skjedde likevel på grunn av reaksjonene fra ham jeg var sammen med. Det som skjedde var at han ville at jeg skulle være hjemme med ham, han planla masse (masse=hva slags film/tv vi skulle se og at vi skulle ha middag sammen, han var ikke så komplisert av seg...) med meg uten å spørre og forventet at jeg skulle være der. Og laget jeg andre planer og gav beskjed om det ble han skuffet fordi han ikke ville være alene, det var så synd i ham for han hadde ingen venner å gå til. Han hadde venner, men han var for lat til å gå noe sted og vennene gadd ikke alltid å komme til ham, så da ble han sittende alene. Småsjalu var han også, han syntes ikke noe om at jeg gikk på byen uten ham. Og han nektet meg jo ingenting, men han spilte på at jeg fikk skyldfølelse av å ha venninner som kontaktet meg og ville finne på ting med meg, når han ble igjen alene. Så det var enklere for meg der og da å bli hjemme og prioritere ham, for da slapp jeg å føle meg som møkk etterpå.

Det er ikke så lett å forstå sitt eget forhold når man står mitt oppi det, det tar litt tid for de fleste hvis de ikke har tenkt på det før. Jeg så ikke sammenhengene i mitt forhold før jeg var på god vei ut av det ihvertfall. Heldigvis for meg hadde jeg ingen barn med ham, og venninnene mine var der fremdeles da jeg var blitt "bare meg selv" igjen.

Det jeg vil frem til er at det er en stor sansynlighet for at venninnen din ikke engang skjønner helt hva det er som skjer, og at hun ikke har noen ønsker om at deres vennskap skal endres. Det har bare blitt sånn, og hun føler gjerne at hun må stille opp hjemme for mann og barn. Hun føler kanskje at det har kommet en avstand mellom dere og reagerer på det, uten at hun klarer å gjøre noe med det. Jeg ville anbefale deg å ringe henne hvis du har noe å fortelle, og prøve å behandle henne mest mulig som før. Gi ungen hennes en gave, ikke nødvendigvis den dyreste, men en fin gave med omtanke bak og et koselig kort til. Forhåpentligvis kommer dere nærmere hverandre etterhvert, og hun vil uansett vite at du er der selv om hun har det vanskelig. For uansett om det er slik eller sånn, har hun det nok ikke så lett utifra det du beskriver. Og da er det godt at noen andre tar litt ansvar for vennskapet og viser at de er der i tunge tider også.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres ut som en god ide å kjøpe en liten gave, og kanskje noe til venninnen også, ettersom det høres ut som hun har det litt vanskelig. Det hadde sikkert vært fint om du fikk truffet henne og prøvd å få vite litt mer om hva hun tenker og hvorfor ting har blitt som nå (tror det er best å ikke mase eller "insinuere" noe, men å vise at man er verdt tilliten på en måte).