Sønn som har kuttet kontakt med moren

[Gjest Gjest]

Jeg har en bror som har kuttet all kontakt med moren vår . Det skjedde etter at hun forlot faren vår for en annen mann som hun møtte (og var utro med) mens de fremdeles var gift. Broren min var 17 år på det tidspunktet, det er nå over 7 år siden, og han er fremdeles ikke på talefot med mamma.

Hun er helt fortvilet over dette, og jeg føler meg litt fanget mellom barken og veden. Det virker som hun hele tiden vil ha meg til å megle mellom dem, men bare jeg nevner henne for broren min blir han sint, og jeg føler at jeg får et dårlig forhold til ham ved å gjøre det.

For å være ærlig tror jeg aldri han kommer til å snu, for hvis han i det hele tatt snakker om henne er det med uttrykk som "billig hore" osv. Det er så ulikt ham å bruke sånt språk om kvinner eller mennesker i det hele tatt, men akkurat når det gjelder moren vår virker det som han bare føler hat.

Er det noen som har vært i samme situasjon eller har noen råd?

[Gjest Gjest]

Jeg har noe lignende i min familie (to personer som ikke snakker sammen fordi den ene ikke vil det).

Personen som ikke vil ha noe med den andre å gjøre, kommer aldri til å skifte mening. Denne personen er for sta og for vrang til dette, så den eneste løsningen er å la være å havne i situasjoner hvor begge disse er invitert o.l.

Personen som ikke blir pratet til har bare godtatt dette. Det er sikkert litt sårt for denne personen, men det har pågått i så mange år at h*n vet at det alltid komme til å være slik. Dessverre. Det er vanskelig for de involerte og vanskelig for oss rundt. Men vi utenforstående kan ikke gripe inn, vi kan ikke gjøre noe for at disse noen gang skal ha noe med hverandre å gjøre igjen. Det er for sent og det er ikke vårt valg.

Disse personene sluttet å snakke sammen for snart tjue år siden. Det som har skjedd en gang er ikke av slik karakter at det aldri kan tilgis, men det er sårt - og det er stolthet og stahet inne i bildet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok du bør slutte å være mellommann mellom moren din og broren din.

[Gjest Gjest_Sol_*]

Av og til er kjemien mellom mor og datter, eller mor og sønn (i og med at vi snakker om mødre her) helt på trynet fra dag en barnet lærer seg å snakke/gå/observere verden. Det er virkeligheten.

Vi kan oikike tvinge foreldre og barn til å like hverandre eller å treffes i voksen alder. Det er hyggelig om de gjør det (!) men det er ingen selvfølge.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er grusomt at en sønn kutter ut sin mor på den måten, og kaller henne billig hore. Rister bare på hodet og håper han klarer å legge det bak seg og slutte å være så sta. Voldsomt til reaksjon. Du burde holde deg unna dette og be moren din om å kontakte han selv. Ellers burde hun la deg være ifred.

[viren]

Jeg forstår faktisk brorens reaksjon veldig godt, noen barn takler ikke at foreldrene går fra hverandre og spesielt ikke når de opplever at den ene forelderen svikter den andre. Det oppleves som at den ene forelderen har ødelagt familien barnet er en del av.

At broren ikke har tilgitt etter 7 år - som er lang tid - er ikke noe du kan gjøre noe med. Du kan sette deg ned med han en gang og be han tenke over om han virkelig ikke ønsker å ha kontakt med moren sin og et ok forhold til sin egen mor, over en feil hun har begått - men ellers synes jeg du skal si til din mor at du ikke ønsker å bli blandet inn og at hun får forsøke å fikse forholdet til sønnen sin selv.

Det er uholdbart at du skal føle deg illojal mot den ene eller andre av dem, dette er deres problem , ikke ditt.

[Gjest Sonic]

Barn er egoistiske jævler som ser på seg selv som midtpunktet i verden, og som en selvfølge at foreldrene gjør akkurat som de foretrekker selv/ har mest fordeler av. Når slike ting skjer, med at ene av foreldrene er utro, så skaper det en loyalitetskonflikt, og da føler naturlig nok unger at de blir tråkket på. Noen får også selv skyldfølelse.

[Gjest Sonic]

Det blir vel heller ikke noe lettere med tida. Om noen plutselig tar initiativ til å snakke nå, så kan det oppfattes som total innrømmelse av skyld, at jeg ikke hadde rett til å reagere så kraftig, og at det er jeg som skal være lei meg. Folk har så mange dumme holdninger i hodet sitt, når det fins enkle retoriske grep for å komme unna slike problemstillinger. Men ikke alle kan være profesjonelle psykologer, heller. Dessverre.

[Gjest Bellatrix]

Jeg forstår faktisk brorens reaksjon veldig godt, noen barn takler ikke at foreldrene går fra hverandre og spesielt ikke når de opplever at den ene forelderen svikter den andre. Det oppleves som at den ene forelderen har ødelagt familien barnet er en del av.

At broren ikke har tilgitt etter 7 år - som er lang tid - er ikke noe du kan gjøre noe med. Du kan sette deg ned med han en gang og be han tenke over om han virkelig ikke ønsker å ha kontakt med moren sin og et ok forhold til sin egen mor, over en feil hun har begått - men ellers synes jeg du skal si til din mor at du ikke ønsker å bli blandet inn og at hun får forsøke å fikse forholdet til sønnen sin selv.

Det er uholdbart at du skal føle deg illojal mot den ene eller andre av dem, dette er deres problem , ikke ditt.

Enig. Jeg kjenner en om har null kontakt med faren av samme grunn som i tilfellet hos ts. Eller dvs, der var faren utro, foreldrene skilte seg og faren hadde heller ikke kontakt med barna etterpå. Når h*n jeg kjenner møter faran i familiesammenkomster nå gidder h*n knapt å hilse, noe jeg forstår.

[Gjest men]

Så stygt gjort av broren din! Selv om han har rett til å være skuffet over moren, er det dårlig gjort å behandle henne så ille. Hun har tross alt gjort alt for ham i 17 år. Hadde det vært min bror, hadde jeg bedt ham bli voksen. Hadde aldri godtatt at noen kalte moren min en billig hore i mitt nærvær, uansett.

[Gjest Gjest]

Jeg syns du skal si fra til moren din at du ikke vil bli blandet inn. Jeg forstår godt at han reagerte på det moren gjorde. Når man er gift og har barn, burde man vite bedre enn å ødelegge andre sitt liv med å være utro. I hans øyne er hun forræderen som ødelagte familien.

Tenk over hva dere har før dere ødelegger det og hvem du påvirker.

[Gjest Gjest]

Når et barn som er så voksent som din bror var (17 år) når barnet tar det store valget om ikke å ha kontakt med en forelder, tror jeg det ligger mer bak enn det noen noen gang får høre om.

Det trenger ikke være en stor alvorlig ting, men kanskje noe som har skjedd over tid, kanskje er de helt forkjellige som mennesker.

Og når deres mor i tillegg går fra guttens kanskje største forbilde, og han ikke klarer å se noen grunn til det, eller han ser noe galt med måten det ble gjort på, ja så var kanskje det den store dråpen som gjorde at han ikke orket mer..

Men å kalle sin mor slike stygge ting burde han ha klart å la være med tanke på at hun faktisk ga han livet.

Jeg har selv et turbulent forhold til min mor og vet alt om mange små bekker som blir til en stor Å. Men vi har fremdeles kontakt. Mye fordi jeg ikke er villig til å ta fra mine fremtidlige barn muligheten til å kjenne sin bestemor, og fordi hun lever sammen med min kjære pappa....