Trenger man å være singel

[Gjest Tulliball]

Etter 10 år med faste forhold så ble jeg singel, noe som ikke varte så lenge. Jeg traff en nydelig jente som jeg fallt pladask for, kul jente på alle måter. Vi endte selvfølgellig opp med å bli sammen og dette har vart i rundt et år nå.

I og med at jeg har måttet ta hensyn til at jeg har hatt dame hele mitt liv så trenger jeg fart og spenning. Hun jeg har møtt har hatt noen år som singel og har tydeligvis festet, levet livet og hatt det morro. Hun er klar for å slå seg til ro og hun er faktisk lei av å gå på byn, noe jeg overhode ikke er. Jeg vil ut å feste, leve livet, oppleve osv. Det virker som vi er på litt forskjellige nivåer siden jeg ikke har fått rast i fra meg.

Nå sitter jeg med et skikkelig dilemma. Skal jeg velge singelivet og slå ut håret eller skal jeg bli i forholdet? Jenta er faktisk den jenten jeg har hatt det kjekkest sammen med av alle jenter jeg har møtt. Hun er griseflott og i bunn og grunn helt 100% en slik jeg har lyst å dele livet mitt med. Men så var det denne trangen til å oppleve, utforske, gjøre som jeg vil uten å måtte ta hensyn, høvle over litt flere jenter for å se om gresset er grønnenere osv. Siden jeg ikke har vært singel i mitt voksne liv så vet jeg faktisk ikke hva det vil si å være singel. Jeg vet ikke hva savnet etter en kjæreste er, jeg vet rett og slett ikke hvorfor det er gull å ha en kjæreste for jeg har jo alltid hatt en. Ikke bare en selvfølgelig, men noen som faktisk så og si har overlappet hverandre.

Hva gjør jeg nå? Skal jeg la være å tenke mer på dette og nyte den flotte jenten jeg har eller skal jeg gjøre som magen sier. Jenta har jeg ikke lyst å gi slipp på! Og samtidig så kommer jeg jo kansje til å angre meg resten av mitt liv på at jeg ikke noen gang har levet livet før jeg slo meg til ro. Uansett hva jeg velger så kommer jeg nok til å angre, det er det som er problemet. Jeg har bikket 30 og føler på en måte jeg er for gammel til å slå ut håret nå, det skulle jeg gjort når jeg i midten av 20 årene. På en annen side, skal jeg slå meg løs og ta igjen alt det tapte så MÅ jeg gjøre det nå, for det er vel allerede litt i seneste laget. Jeg trenger noen synspunter i fra dere andre som er singel bare for å lette litt på trykket. Er dette med å ha en periode i livet hvor man er singel viktig, er det noen dere kunne vært for uten? Jeg vet ikke. Er vel kansje slik at når man er i et forhold så kunne det vært kjekkt å være singel og motsatt...*ler* Joda, alt i alt er jeg en glad gutt som sikkert bare tenker litt for mye. Og så er jeg vel i grunnen nysgjerrig på dette livet som singel fordi jeg aldri har vært det.

[Gjest Purple Haze]

Det er veldig sjelden man får i pose og sekk her i livet. Jeg ville råde deg til å være åpen om tankene dine til dama di. Hvert fall om at du føler at dere er litt på forskjellige steder når det gjelder fest og moro. Kanskje dere kan finne et kompromiss.

At du tenker på å harve over andre jenter, ville jeg holdt for meg selv....

Jeg tror at alle trenger en singelperiode, men slik du beskriver følelsene dine for denne dama, tror jeg du vil angre på det hvis du kaster dette vekk.

La oss si at du gjør det slutt, fester og herjer et år, og så angrer på at du gjorde det slutt. Kanskje er du da klar for å slå deg til ro. Jeg tipper at hun ikke akkurat sitter og venter til du er klar for det.

[Gjest Gjest_meg_*]

Du kan jo feste og ha det moro selv om dere er sammen! Snakk med henne om det. Si det som det er; at du vil oppleve det du gikk glipp av i 20-årene. Hun vil sikkert forstå deg siden hun har vært gjennom det selv. Selv om du har det gøy ute på byen og på fester betyr jo ikke at du må være singel.

MEN. En kollega av meg gikk rett fra et langt forhold inn i et nytt forhold da han var 24 år. De giftet seg, men nå, 13 år etter er de skilt. Grunnen? Han hadde ikke hatt nok frihet i livet sitt, han følte seg "bundet" og nå ville han ut og feste. De ble skilt nå i sommer og har to barn sammen. Kjempetrist, selvfølgelig.

[Gjest Gjest_Bobby_*]

Singellivet er ingenting å trakte etter.

Jeg har vært singel i ett år, og jeg synes det er kjedelig. Ingen å prate med når en vil, skal en finne på noe sosialt må det planlegges, lage mat alene, ingen som backer deg opp når du har dagen derpå fylla angst, ingen som kan passe på hovedøra når du bærer opp ting i bygården der en bor, ingen som inviterer det femte hjula på vogna fordi alle vennene er etablerte, ingen å planlegge ferie med, ingen å diskutere med, ingen å ha sex med - faktisk, tilfeldig sex er SÅ oppskrytt, du som er i forhold har kanskje ikke prøvd det, men det suger lut. Det er ikke deg den andre parten egentlig knuller, det er sitt eget selvbilde, du er bare der og er høyst tilfeldig i sexlotteriet - dessuten er sex med en du bryr deg om og som tar hensyn til deg mye, mye bedre. Tro meg, dette vet jeg. Dine single venner innrømmer ikke dette så lett, men jeg vet om INGEN som hadde sin beste opplevelse med ei de dro med seg hjem og dasket på med en halvslapp fyllepølse. Så kan du etterpå krisemaksimere med å lese noen kapittel om kjønnssykdommer (f.eks. herpes, som du aldri blir kvitt ... eller kjønnsvorter som stadig kommer tilbake når du tror det var over ... eller HIV som endrer en del av planene dine i livet... faktisk så er det flere tilfeller av heteroseksuell smitte av HIV nå ...)

I singellivet er det ikke mye hæla i taket. Om du liker å gå å pusle for deg selv og er ikke så glad i å ha folk rundt deg, så må du nå prøve det. Over 30? Har du vært på et disko i det siste? Om du ikke har lagt merke til det så er du "weird old guy" som stirrer på småripsa.

Jo, kanskje i livet får du den kvelende følelsen av at du er fanget og har gått glipp av noe. Nuvel, jeg har aldri tatt den jordomseilingen jeg drømte om som tenåring. Ikke angrer jeg, fordi jeg vet at seiling er blodslit, det er pisse kaldt i Atlanteren også på sommeren osv. Jeg setter pris på det jeg har, når jeg har det. Livet, det er noe du har NÅ, det består av de små øyeblikkene.

Du tar et valg, faktisk mange i denne prosessen du gjennomgår. Om hun vet hva du tenker, så pakk inn en del ting som kan gjøre henne såret. Du er veldig selvopptatt i denne tankeprosessen, det er for så vidt normalt. Om hun er så fin og bra som du sier, så kan du nok komme til å angre.

Lykke til med de valg du ender opp på. Ingenting slår fantasien, men huske at det er nettopp det det er ... fantasi. I stedet for at du tar ferie, gi henne en ferie ... gå hjemme og tråkk i hverdagen, så vet du litt bedre hvordan det vil være alene.

[Gjest Purple Haze]

Dette summerte igrunnen singellivets dårlige sider veldig bra. Slik er det å være singel, hvis man ikke er desperat etter å drive sengehoppping på jevn basis.

Singellivet er ofte oppskrytt, og har du en dame som du setter så pris på som TS gir uttrykk for, bør du ta vare på det.

Men snakk gjerne sammen om å kunne finne på litt mer sprell som par. Da får du kanskje rast litt mer fra deg, uten å ødelegge en fin ting.

[Gjest Tulliball]

Jeg må jo bare takke for deres innspill i denne tråden!! Er jo ikke lett å finne noen å snakke med om slikt, begrenser seg litt hvem man vil skal vite at man sliter med slike tanker.

Av erfaring så er små ting som jeg irriterer meg over med jenter ting som bare irriterer meg mer og mer med tiden. Nå er jeg redd det skal bli det samme men at jeg irriterer meg over meg selv, mer og mer med tiden som går. Men så var det jo dette med denne jenta som er tvers gjennom god, helt 100% seg selv og finnes ikke overfladisk, hun er morsom og har kommentarer som jeg ler meg skvett av. Hun er utrolig flott både med og uten klær og hun tar godt vare på meg på alle måter. En del felles interesser har vi og, det er noe jeg ikke har hatt så mye av med de jeg har hatt tidligere. Så ja, det ville jo være verdens største idiotstrek å kvitte meg med henne. Men likevel så ligger nysgjerrigheten på dette singellivet og murrer. Verden er jaggu meg ikke lett..!!

[Gjest Lommerusk]

.

Endret 24. august 2009 av Lommerusk

[Gjest Gjest_Enig_*]

Den viktigste erfaringen fra singellivet er ikke festing og andre damer, men det å ha ansvaret for sitt eget liv helt alene. Akkurat dette vokser man nemlig svært mye på, og det å kjenne litt på ensomhet og tilegne seg en følelse av selvstendighet tror jeg alle faktisk har litt godt av. Selv vil jeg aller helst finne ei jente som har nettopp denne ballasten med seg. "Forholdshoppere" gjør meg rett og slett en smule skeptisk.

Spørsmålet er jo hvor mye du er villig til å betale for denne erfaringen, da, og jeg kan si deg allerede nå at de fleste fester og "flirts" glemmes ganske fort. Er du så glad i jenta di som du her gir uttrykk for, så synes jeg du kanskje heller bør konsentrere deg mer om å bevare det fine du har funnet fremfor å gjøre deg opp illusjoner om singellivet som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten.

Singellivet kan forøvrig bli en realitet før eller siden likevel.

Nettopp! Det jeg tenker på med folk som alltid har hatt kjæreste, alltid noen å lene seg på, de kommer til å slite, når de sitter der alene uten kjæresten som de er "ingenting" uten... Noe som er veldig trist, det er viktig, spør du meg, å bygge opp selvtillit og gutts nok til å klare seg selv når det er vanskelig. Jeg er singel, og har mange venner som jeg kan ringe, og være med, som hjelper meg når de trengs. MEN, jeg vet at, og jeg har flere ganger klart meg selv i vanskelige situasjoner og perioder. Noe som har gjort at jeg har vokst veldig.

Det å være singel er langt mer enn å ha det moro og feste, men også å bare være deg selv og se hvordan du takler livet alene... Forhold er bra det, om du liker personen og tror dere kan vare.. så ikke gi slipp på det, men kanskje det er en alene periode du trenger for å lære litt mer om deg selv..

just my 2 cents..