dårlig samvittighet av å tenke på nr 2..

[Gjest Gjest]

Har et barn på snart 1,5 år, og har begynt å tenke på å få nr 2 i løpet av neste år. Gleder meg veldig, men er redd for at jeg tar meg vann over hodet da.

Dere 2-barnsmødre, hvordan var det å få enda et barn? Ble alt snudd opp-ned? Og følte dere at dere hadde like mye tid og mulighet til å følge opp og være sammen med eldstemann?

Får så dårlig samvittighet av tanken på at barnet mitt vil bli lei seg pga h*n får mindre oppmerksomhet..

Er det vanlig å føle det slik, og gikk det bedre enn dere hadde trodd?

Takknemlig for svar

[Gjest Gjest]

Selvsagt er det vanlig å tenke slik, men herlighet-om du vil ha flere barn skal du da ikke tenke på at førstemann blir lei seg om du får en til.

Det vil bli en lekekompis for eldstemann og evt. den nye babyen.

Hvorfor skal du fra 1,5 års alder skåne barnet ditt for slike saker - livet er hardere enn den problemstillingen der......ærlig talt

[Gjest Gjest]

Ja jeg er da fullt klar over at det finnes langt større problemer enn dette!

Men så er dette noe jeg tenker mye på, og jeg lurer på hvordan "det egentlig ble" når nr 2 kom, for dem som vil dele erfaringer..?

[Gjest Purple Haze]

Å få nr 2 var en berikelse, enkelt og greit. Da aller, aller fleste mennesker har kjærlighet og omsorg nok til flere barn. Barn som har søsken, har som regel utrolig mye glede av hverandre, både i oppveksten og i voksen alder.

Hos oss var nr 1 en stolt storebror stort sett hele tiden. Han var veldig opptatt av broren sin da han var baby, ville hjelpe til med praktiske ting, kose med babyen og leke med han. Da de ble større, var de gode lekekamerater, og i ungdommen er de veldig knyttet til hverandre.

Så hvis du har lyst på nr 2, skal du ikke tenke at du frarøver nr 1 noe, men du tilfører noe positivt i livet dens.

[suri]

Jeg er kjempeglad for at jeg har fått begge mine to barn. Jenta mi som er eldstemann er snart 3 år og minste mann er 16 mnder. Så det er 19 mnder mellom dem.

Men det har vært hardt til tider. Særlig da minstemann var baby, de første 2 månedene. Jeg satt konstant og ammet og bar på han da han skrek ustoppelig og ville ha pupp hele tiden. Da han ble 2 mnder gikk det bedre.

Det var de 2 første månedene som var verst synes jeg, da jeg ikke fikk noe tid sammen me jenta mi. Men det er jo ikke alle som har det slik

I den alderen de er i nå går det fint. De krangler en del, men hvem gjør ikke det? Tror de vil bli gode kamerater når de blir litt eldre. Kjempeglad for at jeg fikk to tette. Men for et arbeid!! Særlig i den alderen de er i nå. Merker at de er veldig sjalu på hverandre. Det den ene har skal også den andre ha. Sitter en i fanget mitt skal den andre det også. Begynner den ene og skrike for å ha slått seg skriker den andre for at han har liksom slått seg. Så de finner på mye rart. Skulle vel egentlig helst hatt 2 av hver leke

[Leanne]

hadde mange av de samme tankene selv da vi planla barn nr 2... Ble gravid da jenta mi var 1,5, så hun ble storesøster da hun var 2 år og 2 mnd...

Det gikk veldig bra

Begge mine barn sov mye mens de var babyer, så brukte tiden da babyen sov til å finne på noe med storesøster.. Ellers lå lillebror mye på gulvet på leketeppet fra han var 2 uker gammel, og da la storesøster seg ved siden av han og de koste seg masse...

Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli glad nok i barn nr 2, da jeg var såååååå glad i jenta mi ifra før, men det ble jeg.. Tok nok litt tid å bli like glad i de, er stor forskjell på en baby som "bare ligger der" og en 2åring som sier glad i deg mamma hele dagen... Nå er barna 3,5 og 1,5 og leker masse sammen..

[Gjest TS]

Takk for svar

Godt å få vite at andre har hatt de samme tankene, selv om jeg vet at de fleste nok har mange tanker og følelser rundt det å få enda en liten engel:)

Gleder meg til å se min lille datter som stolt storesøster en dag (ganske snart håper jeg) :rødme:

Takk igjen, har fått mer ro i sjelen nå..

[AnetteR]

Har ikke barn selv, men som en del av en søskenflokk kan jeg si at jeg er vanvittig glad for hvert barn mine foreldre fikk. Det er flott å ha søsken, både som barn, tenåring og etterhvert som voksen.

Kanskje litt langsiktig for deg akkurat nå, men verdt å ha i bakhodet

[Serene]

For det første synes jeg det var lettere med to enn en, forstår ikke hvordan de takler det, de med bare et barn. Ungene finner hverandre, leker med hverandre, har utrolige glede av hverandres selskap, selv fra spedbarnsalder. Jeg følte at det krevdes mindre av meg med nr to, kunne få gjort mye mer, feks ta oppvasken uten å holde en unge på hofta, denne gang kunne nr to holdes i selskap av storebror, helt fantastisk.

Når det gjelder det der med oppmerksomhet fordelt på ungene, så løser det seg selv. Beibien sover mer enn storebror/ søster, og når det skjer, så har dere en stund for dere selv, leker, snakker, ser på barnetv eller noe. Kanskje pappan passer på beibien en stund, og dere går på kafe alene, evnt pappan finner noe på med storebror/ søster. Det der går seg til, føler ikke at vi har hatt noe problem på det området, eller at vi har brukt mye energi på å tenke hvordan vi skal unngå sjalusi osv. Det er nøyaktig 2 år mellom våre to eldste, venter ny nå til høsten.