Når bør man få barn?

[Gjest Gjest]

Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende er nå 28 år, høyere i byene

Mine kriterier har alltid vært: stabilt parforhold, solid økonomi, være voksen selv. Og nå var jeg plutselig der tidligere enn jeg hadde trudd. Og den største frykten er å aldri få barn. Men i mitt yrke blir det sett ned på å få barn før man fyller 30, dette er forbeholdt "de som ble igjen hjemme etter videregående, jobber på rimi og er gift med en som gikk byggfag". Jeg vet det vil ødelegge karrieren (jobber 100-200 overtidstimer pr mnd), så er et vanskelig valg.

Noen som synes de ventet for lenge eller fikk for tidlig der ute?

[Gjest Purple Haze]

Det finnes vel ikke noe fasitsvar på når det er best å få barn, rent bortsett fra at man må tenke på at man kun er fruktbar en viss periode i iivet.

Selv fikk jeg barn tidlig, og har aldri angret på det.

At man blir sett ned på på jobb fordi man velger å få barn før man er 30, er i min verden helt på jordet. Når det er sagt, bør man vel ikke få barn hvis man jobber så mye at man ikke har tid til dem.

[Fluffie]

Faa barn naar du foeler det passer inn i ditt liv. Og ikke la deg styre om hva alle andre maatte mene om det. Kanskje maa karrieren staa paa vent litt mens barna er smaa, men saann er det bare, med mindre man har en mann som kan vaere mer hjemme.

[Skade]

Faa barn naar du foeler det passer inn i ditt liv. Og ikke la deg styre om hva alle andre maatte mene om det. Kanskje maa karrieren staa paa vent litt mens barna er smaa, men saann er det bare, med mindre man har en mann som kan vaere mer hjemme.

Enig med deg, Fluffie!

Man kan ikke tenke på hva andre mener. Vil man ha barn, må man jo få dem når man har lyst, og ikke høre på når andre sier man skal få dem. Og vil man ha barn bør man jo sette karrieren i andre rekke

[Arkana]

Også enig med Fluffie, få barn når du vil ha barn.

Selv er jeg snart 30 og mannen snart 39, og vi venter vårt første barn i løpet av året og det er helt perfekt for oss.

[Snilse]

Det er riktig å få barn når dere føler dere er klare for det. Enkelt og greit. Tror ikke det har noe med alder å gjøre, men hvor man er i livet.

Jeg var nesten 30 da vi fikk barn. For oss var det det som passet ut fra jobb, økonomi ol. Det som skremmer meg nå er at alle forventer at vi skal få nr 2 i rimelig tid i forhold til første mann. Syns vi har det fint nå jeg!

Tenk dere godt om, men ikke for godt

Lykke til. Dere skal vite at det vil bli deres livs beste erfaring!!

[Gjest *Mim*]

Hvis du har oppfylt kriteriene du har satt, synes jeg du skal sette i gang om du har lyst! Jeg er glad for at jeg begynte å få barn tidlig - jeg tok det mye mer med ro enn jeg ser at mange 30 + - mødre gjør. Men det igjen er heldigvis individuelt.

[Chiquita]

Med 3-6 timer overtid hver dag (dersom du jobber 30 dager i mnd, noe som kanskje ikke er så sansynlig), så bør du spørre deg selv om dette også er noe du vil fortsette med etter at du får barn.

For dersom dette er helt normalt i ditt yrke, så synes jeg ikke at barn passer inn i settingen - barnet fortjener en mor og en far som har tid til det, og som vil bruke tid på det.

Du må tenke igjennom hva DU vil (og den kommende far da, selvfølgelig), og når dere synes at det passer

[Gina T]

Du er mest fruktbar i 20-årene

[Gjest Gjest]

Hva er viktigest for deg? Den jobben du har nå, eller barn?

Siden du jobber så ekstremt som du gjør, så håper jeg lønnen din er tilsvarende ekstrem. Så hva med å ta 1-2 år hvor dere lever så rimelig som mulig, og legger alt dere kan til side? På den måten får dere muligens inn vaner som gjør det lettere å gå over til å leve med en lavere inntekt, og en buffer du (dere?) kan bruke til å finne et annet yrke?

[Gjest Gjest]

Du er mest fruktbar i 20-årene

Og mindre moden (i det aller fleste tilfeller).

Og kanskje du gjerne vil bare være deg selv også, før du får barn.

Aller mest fruktbar er du vel 15-18, eller noe, hvis man skal trekke frem sånne ting.

"Du er mest fruktbar" burde ikke være en avgjørende faktor.

Det er sjeldent at man angrer på å få barn, men å få barn tidligere enn det DU er klar for fordi du har blitt skremt av alle avisoverskriftene og foraene som er fulle av den andelen som sliter er heller ikke riktig.

Er det riktig for deg å få barn nå, få barn.

Joda, jeg VET at det KAN ta lengre tid jo eldre du er, men det er ikke garantert. Du kan være født steril også. Du vet aldri.

Ta det når det føles riktig for deg og den du skal få barn sammen med. Når det kommer til babymaking er dere to de eneste det handler om.

Ikke jobben, ikke hva folk mener den ene eller den andre veien, ikke hva vi sier. Dere to. Det er de eneste som har noe å si her.

(Okay, nå mener jeg ikke å rakke ned på folk som får barn tidlig, overhode ikke. All honor to you, gjorde du det som var riktig for deg! Absolutt!

Jeg bare syns "Du er mest frukbar" er et utrolig dårlig argument. Særlig når det står helt alene på den måten. )

Nå skjønner jeg jo at jeg heller ikke har svart på spørsmål til TS, men jeg måtte. Jeg beklager. Det er en svakhet

[Gjest Gjest_Ung mor_*]

Jeg valgte å få barn da jeg var 27 år, til tross for at jeg var nyutdannet og i en jobb som krevde vanvittig mye. (Consultingbransjen.) Det er ikke til å stikke under en stol at det ble annerledes enn jeg tenkte. Jeg trodde at å ha au pair var en fin løsning. Det jeg ikke ante var at jeg skulle savne barnet så mye at jeg ikke orket å være så mye borte fra det. Jeg jobber 100 % stilling, men det blir sjelden overtid. I tillegg har vi valgt å sjonglere på arbeidstidene våre, slik at vi klarer å få gitt barnet korte dager i barnehagen. Han er nå i barnehagen fra ca 9 - 15, og det er lenge nok for fireåringen vår.

Hos oss har det å få barn betydd at min karriere har gått litt i stå. Min mann har brukt like mye tid på barnet som meg (ja, heller litt mer), men var kommet så mye lenger på karrierestigen at han hadde mye mer goodwill og fleksibilitet å spille på. (Han hadde vært i arbeidslivet i 15 år, mens jeg kun i ett år.)

Til tross for alt dette ville jeg ikke valgt annerledes. Jeg tror mine problemer ville vært de samme om jeg hadde ventet i fem år lenger, jeg ville allikevel levd under forventningen om mange arbeidstimer. Det tar lang tid å komme unna den. Dessuten ser jeg jo at jeg får mange yrkesaktive år etter at barnet er blitt stort, hvor jeg kan realisere meg sterkere i arbeidslivet igjen. Det er tross alt viktigere å få de barna man ønsker seg enn den beste jobben.

[Gjest Gjest]

Gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende er nå 28 år, høyere i byene

Mine kriterier har alltid vært: stabilt parforhold, solid økonomi, være voksen selv. Og nå var jeg plutselig der tidligere enn jeg hadde trudd. Og den største frykten er å aldri få barn. Men i mitt yrke blir det sett ned på å få barn før man fyller 30, dette er forbeholdt "de som ble igjen hjemme etter videregående, jobber på rimi og er gift med en som gikk byggfag". Jeg vet det vil ødelegge karrieren (jobber 100-200 overtidstimer pr mnd), så er et vanskelig valg.

Noen som synes de ventet for lenge eller fikk for tidlig der ute?

Det "passer" sjelden å få barn. Likevel blir barn født, og veldig mange av dem er hjertelig velkomne.

Den beste tiden å få barn er så snart man føler at man har lyst nok.

Siden veldig få gjør det, vil jeg likevel velge å fokusere på fordelene med å starte tidligst mulig. Hvor tidlig det er, vil være ekstremt individuelt.

Det kan bli for sent å få barn, fordi helsa svikter før tiden - pga ulykker eller dårlige gener. Det er verre å ha små barn dersom du har dårlig helse, enn når du har en krevnde jobb. Jobben kan endres, helsa kan ofte ikke.

Det var det generelle. Så et eksempel:

Da jeg var ung var jeg meget analytisk, og vurderte det slik at det vil være fint å "være ferdig med" småbarn mens jeg ennå er relativt ung. Jeg hadde selv "gamle" foreldre og så at de alltid var slitne.

Mht karriere kunne jeg ikke skjønne annet enn at studentliv of småbarns-periode måtte være en perfekt kombinasjon.

Altså jobbet jeg et par år etter videregående (må ha jobb for å få permisjon med lønn. Ingen vits i å gjøre det mer tungvindt enn nødvendig) og fikk jeg barn når jeg var 21; begynte å studere når jeg var 22.

Antagelsene om studier og småbarn viste seg å stemme; glimrende kombinasjon!

Fryktelig mye verre å være i arbeid med barn i skolealder, men det går det også. Det kan man nesten ikke unngå, uansett når man får barn - hvis man jobber.

Nå er jeg 40, har akkurat fullført videreutdanning (får en del ekstra tid når barna tar lappen), barnet flytter bort for å studere, karrieren er ok. Kanskje ikke så imponerende som den kunne ha vært om jeg aldri hadde hatt familie, men nå har jeg tid og ikke minst krefter til å gjøre en innsats dersom jeg skulle ønske det.

De fleste andre på min alder er for slitne av nattevåk til å orke mer enn det aller nødvendigste, og deres karrierer er ikke så mye mer imponerende heller. Barnløse skusler bort utrulig mye tid i 20-årene, og når man så får barn i 30-årene blir det liksom aldri helt fart på karrieren likevel.

En annen faktor med å vente er besteforeldre. Min yngste søsters barn vil aldri treffe sine besteforeldre. To generasjoner med sen start gjør at de var døde før barnebarnet ble født.

[Gjest imli]

Og mindre moden (i det aller fleste tilfeller).

Og kanskje du gjerne vil bare være deg selv også, før du får barn.

Aller mest fruktbar er du vel 15-18, eller noe, hvis man skal trekke frem sånne ting.

"Du er mest fruktbar" burde ikke være en avgjørende faktor.

Det er sjeldent at man angrer på å få barn, men å få barn tidligere enn det DU er klar for fordi du har blitt skremt av alle avisoverskriftene og foraene som er fulle av den andelen som sliter er heller ikke riktig.

Er det riktig for deg å få barn nå, få barn.

Joda, jeg VET at det KAN ta lengre tid jo eldre du er, men det er ikke garantert. Du kan være født steril også. Du vet aldri.

Ta det når det føles riktig for deg og den du skal få barn sammen med. Når det kommer til babymaking er dere to de eneste det handler om.

Ikke jobben, ikke hva folk mener den ene eller den andre veien, ikke hva vi sier. Dere to. Det er de eneste som har noe å si her.

(Okay, nå mener jeg ikke å rakke ned på folk som får barn tidlig, overhode ikke. All honor to you, gjorde du det som var riktig for deg! Absolutt!

Jeg bare syns "Du er mest frukbar" er et utrolig dårlig argument. Særlig når det står helt alene på den måten. )

Nå skjønner jeg jo at jeg heller ikke har svart på spørsmål til TS, men jeg måtte. Jeg beklager. Det er en svakhet

Man er faktisk aller mest fruktbar når man er 22-23 år

Så å få barn mens man er i 20-åra er lurt sånn fruktbarhetsmessig sett.

Hvis du jobber så mye som du gjør, og vil fortsette med det, bør du ikke få barn. Barn fortjener foreldre som har tid til det.

Men så er det verd å huske på at karriere kan man satse på hele livet, mens barn har man tidsfrist på å få til. Hva med å sette karrieren på vent noen år, og satse videre når ungene er blitt større?

Tenk på hva som er viktigst for deg.

Jeg fikk barn tidlig, og er glad for det. Min foreldre fikk også barn tidlig, så min sønn har dermed besteforeldre i midten av 40-åra, og det utrolig flott. Tenk så lenge de kan følge ham, og han får ha spreke besteforeldre lenge.

[Gjest Purple Haze]

Når man argumenterer med når man er mest fruktbar, så er det faktisk et ganske viktig poeng. Mange tar det som en selvfølge at de kan bli gravide når de er mellom 35-40 år. Det er dessverre ingen selvfølge, og mange må ha hjelp.

Dessuten øker risikoen for flerfødsler med alderen, og det samme med risikoen for at det skal være noe galt med fosteret.

Også noe å tenke på.

Jeg fikk barn tidlig, og heldigvis for det. Da jeg var 30, begynte jeg med tidlig overgangsalder, og var ikke lenger fruktbar. Det hører selvfølgelig med til sjeldenhetene at man starter overgangsalder så tidlig, men man vet neimen meg aldri.

Jobbe kan man gjøre hele livet, å få barn er det tidsbegrensning på.

[Gjest Gjest]

Takk for mange svar.

Barn er nok første prioritet på sikt. Men samtidig føler jeg at det blir et helt nytt liv. Jeg er veldig glad i jobben min, og må skifte bransje om jeg skal få barn. Mannen min jobber like mye, og ofte netter og helger. Men økonomisk kan en av oss godt trappe ned. Jeg er helt enige i alle som har sagt at man ikke kan jobbe så mye som jeg gjør nå om jeg skal ha barn, og har ingen intensjoner om dette.

Jeg føler også at jeg må forsake så mye - impulsiv reising og weekendturer, og lange kvelder på restauranter med god vin... Vi må begynne å tenke gjennom at en av oss til enhvertid er hjemme. Men på den annen side er vi heldige som traff hverandre så tidlig at vi virkelig har fått oppleve tosomheten i mange år. Og jeg trur jo også at du får mye mer enn du taper når du får barn=)

Hmm. Men spørs om det blir "bare et år til" i jobben først... Jeg er fortsatt ung, og da vil jeg føle meg helt sikker. Håper jeg.

Og med kontakter innen medisinen kan jeg si; Man er mest fruktbar når man er ca 23. Barn født av tenåringer klarer seg dårligere senere i livet (statistisk). Fruktbarheten er fallende fra fylte 23, men risikoen for barnløshet er først vesentlig redusert når man har passert 35...

[Gjest Gjest]

Du sier at en av dere bør trappe ned ja. Hvorfor ikke mannen din?

Jeg synes ikke nødvendigvis at det er kvinnen som skal være denne ene til å trappe ned

[Gir]

Jeg også tenker slik som deg. Jeg vil være voksen nok selv, ha bra og stabil økonomi, en bolig med plass til å vokse opp i og en fin jobb før jeg setter i gang å formere meg. Dessuten vil jeg være gift først.

Jeg ønsker også å bygge meg opp nok "goodwill" på jobben så det er mer fleksibelt innen jeg må ut i permisjon, gå tidligere pga barnehage etc. Dette tar noen år.

Når det er sagt, så er alt dette på plass allerede, unntatt ekteskap. Så hvis vi skulle slumpe til å bli gravide nå så hadde det heeeelt sikkert gått kjempebra.

Det passer aldri uansett tror jeg, men man må passe på å ha mulighet til å sette av nok tid til å oppdra et individ til å bli et godt menneske.

[Gjest Gjest]

Du sier at en av dere bør trappe ned ja. Hvorfor ikke mannen din?

Jeg synes ikke nødvendigvis at det er kvinnen som skal være denne ene til å trappe ned

Egentlig helt enig. Og han skal få trappe ned, for jeg skal ikke bli hjemmeværende. Og jeg synes ikke det er riktig at barna knapt ser en av foreldrene. Min jobb kan vanskelig trappes ned, da jeg har klienter som trenger fleksible folk. Og selv om jeg er i en såkalt "høyinntektsgruppe" ligger han fortsatt dobbelt så høyt i inntekt...

Permisjonen skal i alle fall deles 50-50=)

[Frk.H]

Men i mitt yrke blir det sett ned på å få barn før man fyller 30, dette er forbeholdt "de som ble igjen hjemme etter videregående, jobber på rimi og er gift med en som gikk byggfag".

Helt enig - dette er nok en ganske vanlig holdning.

Jeg tror på mange måter det er karriereødeleggende å få barn - har sett det flere ganger i min bransje... med mindre du ikke er gift med en som har byggfag som kan være hjemme store deler av permisjonen

Jeg kommer nok i all fall til å vente til nærmere 35... da har jeg et godt fotfeste for å være hjemme et år. Jeg er kanskje "gammel" da, men heller det enn at jeg vil angre på at jeg ødela for meg selv. Barn er faktisk ikke hele livet!