Kjæresten serverer små løgner

[Gjest TS]

Jeg fersker kjæresten min i små, hvite løgner "hele tiden." I utgangspunktet bare bagateller, gjerne for å unngå furting/små-krangling fra min side. Det er av hans oppfatning at det ikke gjør så mye siden han ikke lyver om "noe stort." Jeg har klart og tydelig sagt ifra at jeg ikke godtar løgn uansett hvor liten eller stor den måtte være, tillit er alfa og omega i et forhold. Det som i tillegg er så skummelt er at han er skremmende god til å lyve. Han kan dikte opp overbevisende historier på stedet. Jeg kan gi han sjanse på sjanse til å si sannheten, jeg sier det på en rolig og fattet måte og "lover og ikke bli sint" hvis han sier det som det er, men neida.. Han står på sitt. Selv om jeg VET at det ikke stemmer. Nå er jeg der hvor jeg ikke klarer å stole på han lenger.. Min største frykt er at han skal være utro, selv om jeg ikke har noe grunnlag for å tro at han er det. Hver gang han sier han skal et sted tar jeg meg i å ikke tro på han, og heller tenke at han skal til en dame eller noe.. Og når han kommer hjem og jeg ut i fra klær eller andre ting helt tydelig kan se at det har han ikke vært så gremmes jeg fordi jeg tror slike ting.. Men jeg kan ikke noe for det! Han lyver jo "hele tiden".....

[vilja]

Kanskje han er redd for å ikke væe bra nok for deg? Kanskje han føler seg undrelegen, og lyver for å glatte over tabber etc?

Jeg har det slik av og til selv. At jeg kan ikke si det som det er fordi det ser ikke bra ut, eller at det var noe som gikk galt p.g.a meg.

-Også om ting folk ikke har noe med kan jeg dra hvite løgner om!

[Gjest Kæresten din...]

Jeg fersker kjæresten min i små, hvite løgner "hele tiden." I utgangspunktet bare bagateller, gjerne for å unngå furting/små-krangling fra min side. ....

Slutt å furt og syt når han forteller deg sannheten..

Rart han orker deg, når han ikke føler at han kan komme med fakta og sannheter uten at det skal renne ut alskens dævelskap ut av deg..

Jobb med deg selv hvis du vil at de skal vare..

[Gjest Gjest_carrie_*]

Hm, har vi samme kjæreste? Hehe, dette var en perfekt beskrivelse av min kjære..

Jeg har ikke noe godt svar på det du spør om, men hvis andre har vil jeg også gjerne høre det.

Jeg holder på å bli sprø av alle disse løgnene, jeg blir jo helt paranoid her! Som deg, tror jeg også at mye av grunnen er at han vil unngå krangling/furting.

Men tanken på at løgnene skyldes at han er utro, henger over meg stadig vekk.

Mulig han vurderer det han gjør som uskyldig, samtidig som han vet/ tror at det er noe jeg vil reagere på. Derfor serverer han en løgn, for å gjøre det mer behagelig for seg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg fersker kjæresten min i små, hvite løgner "hele tiden." I utgangspunktet bare bagateller, gjerne for å unngå furting/små-krangling fra min side. Det er av hans oppfatning at det ikke gjør så mye siden han ikke lyver om "noe stort." Jeg har klart og tydelig sagt ifra at jeg ikke godtar løgn uansett hvor liten eller stor den måtte være, tillit er alfa og omega i et forhold. Det som i tillegg er så skummelt er at han er skremmende god til å lyve. Han kan dikte opp overbevisende historier på stedet. Jeg kan gi han sjanse på sjanse til å si sannheten, jeg sier det på en rolig og fattet måte og "lover og ikke bli sint" hvis han sier det som det er, men neida.. Han står på sitt. Selv om jeg VET at det ikke stemmer. Nå er jeg der hvor jeg ikke klarer å stole på han lenger.. Min største frykt er at han skal være utro, selv om jeg ikke har noe grunnlag for å tro at han er det. Hver gang han sier han skal et sted tar jeg meg i å ikke tro på han, og heller tenke at han skal til en dame eller noe.. Og når han kommer hjem og jeg ut i fra klær eller andre ting helt tydelig kan se at det har han ikke vært så gremmes jeg fordi jeg tror slike ting.. Men jeg kan ikke noe for det! Han lyver jo "hele tiden".....

Stol på magefølelsen du.

Har hatt et lignende forhold og er fortsatt forbanna på meg selv for at jeg ikke gikk tidligere.

[Gjest nobilian]

***

Du "godtar" ikke løgner...

Du høres litt ut som en overordnet, om du skjønner.

Kanskje han synes du krangler for mye og for fort, og ikke vil gi deg sjansen?

[Gjest Gjest]

Jeg har en kamerat som er på samme måte. Etter mange år har jeg funnet ut at det er en form for "lystløgner" han er. Lyver om helt banale ting, av og til er jeg nesten sikker på at han tror på det selv. Han lyver om ting som er så tåpelig at det er lett å avsløre. Gjerne små, helt ubetydelige ting. Motsier seg selv og har en tendens til å være enig med de fleste. Jeg har tatt opp problemet med han flere ganger, men likevel fortsetter det i samme stil. Han er en person som hater konflikter og som gjerne vil bli godt likt av alle. Problemet (som han selv ikke ser) er at det virker motsatt. Venner irriterer seg, det blir flaut og pinlig og jeg har dessverre ingen løsning å komme med. Har mange ganger sagt at han kan fortelle meg hva som helst, jeg tåler å høre alt - bare han ikke lyver. Folk som lyver er nemlig det verste jeg vet. Av og til lover han bot og bedring, men like fort er han tilbake med småløgnene sine. Tror muligens det er en måte å markere seg på pluss gjøre seg mer interessant. Han kan også nekte på ting han har sagt tidligere dersom noen konfronterer han med det. Utrolig irriterende, hadde nok aldri orket en samboer som er på samme måten. Men som sagt så tror jeg det skjer automatisk med slike personer, de er rett og slett vant med å lyve (eller pynte litt på sannheten..)

[Jade]

Kanskje han er vant til å få mye kjeft når han sier sannheten om dumme småting. F.eks. som å ha brukt litt for mye penger på øl på en hverdag el.l. Ikke nødvendigvis kjeft fra deg (eller kanskje?), men fra foreldrene eller tidligere kjærester. Kanskje han er vant til å unngå konflikter på denne måten?

[Gjest TS]

Hei igjen, TS her.

Dere kan ha fått inntrykk av at jeg er ei sur og kranglete kjerring, men det er jeg ikke. Det er en av grunnene til at jeg lurer sånn på hvorfor han gjør dette! Jeg føler meg ganske "rettferdig" hvis det går an å si det, dvs at jeg kommenterer/tar opp ting på en måte som samsvarer med "alvorlighetsgraden." Nok om det.

Noen ganger har det skjedd at han har prøvd å glatte over egne tabber med disse løgnene som noen sier. Da fordi han er litt flau regner jeg med. Ikke tabber i forhold til meg forøvrig. Andre ganger er det for å unngå krangel med meg, fordi han vet at han har gjort noe han ikke burde, men gjorde det allikevel fordi han ikke ser problemet (ARG).

Gutter: er dere så konfliktsky at dere sier dere enig i noe dere egentlig ikke er enig i, bare for å slippe å diskutere? for så å gå bak ryggen og håpe at kjære aldri finner det ut? ARRRRG

Kjæresten min høres veldig ut som denne "lystløgneren" som blir beskrevet her. Han er veldig opptatt av å bli likt av alle, og sier dermed ja til alt selv om han VET at det kommer til å kræsje med noe. Så må han drive å dikte opp ting for den/de han nedprioriterer. Han HATER

[Gjest TS]

TS igjen, jeg kom borti send knappen litt for tidlig

[Gjest tempura]

Jeg har en kamerat som er på samme måte. Etter mange år har jeg funnet ut at det er en form for "lystløgner" han er. Lyver om helt banale ting, av og til er jeg nesten sikker på at han tror på det selv. Han lyver om ting som er så tåpelig at det er lett å avsløre. Gjerne små, helt ubetydelige ting. Motsier seg selv og har en tendens til å være enig med de fleste. (...)

Han er en person som hater konflikter og som gjerne vil bli godt likt av alle. Problemet (som han selv ikke ser) er at det virker motsatt. (...)

Men som sagt så tror jeg det skjer automatisk med slike personer, de er rett og slett vant med å lyve (eller pynte litt på sannheten..)

Å, jeg er i en nær relasjon til en som er akkurat sånn. Av og til er det som ergrer meg mest nesten at han gidder å juge når han avslører seg selv med en selvmotsigelse like etterpå likevel.

Men han har faktisk forbedret seg nokså kraftig etter at jeg sa fra så kraftig jeg kunne en gang (forsøkte dog å gjøre det uten å ydmyke og dømme ham - men fortalte hvordan det var for meg å bli jugd rett opp i fjeset og at jeg har behov for å kunne føle tillit til dem som står meg nær - og jeg kuttet kontakten noen uker også fordi jeg var så sinna og såret).

Hender likevel jeg tenker litt på hvordan det er med "store ting" når noen lyver så lett om de små. Likevel vet jeg at folk kan være gode mennesker selv om de har denne dårlige vanen med å lyve. Jeg kjenner lystløgmnere som virkelig er til å stole på når det gjelder. (Det gjelder å skille denne sorten fra psykopatene og narscissistene).

Og når sant skal sies: Det hender jeg griper meg selv i en løgn eller halvsannhet også. I perioder litt oftere enn jeg liker faktisk, men jeg jobber med saken...

[Gjest Gjest]

Har også kjent noen "lystløgnerer, folk som lyver lett om de mest bagatellmessige ting. Disse har ikke vært snille mennesker, snarere tvert imot. Stilte aldri opp eller hjalp til med noenting når det trengtes.

Men alle andre rundt en syntes dette mennesket var sååå snill og god. Merkelig. Vel, psykopater lyver jo gjerne.....

[Gjest TS]

Kjenner ingen kjæresten min i mye av det som blir skrevet her.

"Hender likevel jeg tenker litt på hvordan det er med "store ting" når noen lyver så lett om de små." - akkurat dette jeg sliter med også.

Det som er så spesielt oppi dette er at kjæresten min faktisk er et av de snilleste menneskene jeg kjenner. Og dette er ikke bare en subjektiv mening. Han har vanvittig god moral, er veldig flink til å stille opp osv. Så disse løgnene står liksom ikke helt i stil til hvordan han er som person.

Tja, hva mer kan jeg si? Jo, han har et rimelig stort markeringsbehov. Han er i utgangspunktet rolig og litt sjenert, men i situasjoner overfor nære og kjære, hvor han føler seg veldig trygg, har han det med å legge på når han forteller historier, som da også blir en måte å juge på.. Hmm..

Dette begynner ihvertfall å tære på. Jeg elsker han, vi har vært sammen i mange år, men i starten var jeg vel litt blind for dette. Nå sier jeg ifra hver gang han overdriver/juger/whatever, men det ser ikke ut til å nå frem..

[Gjest tempura]

Har også kjent noen "lystløgnerer, folk som lyver lett om de mest bagatellmessige ting. Disse har ikke vært snille mennesker, snarere tvert imot. Stilte aldri opp eller hjalp til med noenting når det trengtes.

Men alle andre rundt en syntes dette mennesket var sååå snill og god. Merkelig. Vel, psykopater lyver jo gjerne.....

Ja, problemet med folk som lyver mye er vel at man må kjenne dem så himla lenge (kanskje over ti år) før man er sikker på om de er alrighte eller ikke.

Men man kan kanskje få noen hint når man ser hva de lyver om?

Jeg innbiller meg at det er et dårlig tegn når folk (stadig) lyver om hvor de har vært eller hvem de har vært sammen med.

Eller når historiene deres aldri stemmer med det andre folk sier skjedde. (Det gjør dem ikke onde, men det er slitsomt å omgås folk som har en helt annen virkelighetsforståelse enn resten av verden).

Eller når de lyver om penger - særlig hvis man ikke får tilbake det man låner dem, men bare får unnskyldninger. Det er et skikkelig dårlig tegn.

Han jeg skrev om i forrige post, kommer forresten fra en familie hvor det virker mer akseptert å komme med "hvite løgner" i mange situasjoner enn å si sannheten: Det er for eksempel ikke akseptabelt der å si at man er for sliten til å treffes, i stedet finner man på at man har en kinoavtale e.l. (jeg nekter å gjøre det selv, men han gjør det av og til på mine vegne...grrr....).

Var man for opptatt til å ta telefonen, sier man at man la den igjen hjemme osv...

I min egen familie er det to som lyver om røyking for hverandre. Det er utolig komisk. Jeg har lovet begge høyt og hellig om ikke å si noe om den andres røyking.

Jeg tror helt vanlige menn ofte lyver om røyking og sex.

[Lissi]

Jeg fersker kjæresten min i små, hvite løgner "hele tiden." I utgangspunktet bare bagateller, gjerne for å unngå furting/små-krangling fra min side. Det er av hans oppfatning at det ikke gjør så mye siden han ikke lyver om "noe stort." Jeg har klart og tydelig sagt ifra at jeg ikke godtar løgn uansett hvor liten eller stor den måtte være, tillit er alfa og omega i et forhold. Det som i tillegg er så skummelt er at han er skremmende god til å lyve. Han kan dikte opp overbevisende historier på stedet. Jeg kan gi han sjanse på sjanse til å si sannheten, jeg sier det på en rolig og fattet måte og "lover og ikke bli sint" hvis han sier det som det er, men neida.. Han står på sitt. Selv om jeg VET at det ikke stemmer. Nå er jeg der hvor jeg ikke klarer å stole på han lenger.. Min største frykt er at han skal være utro, selv om jeg ikke har noe grunnlag for å tro at han er det. Hver gang han sier han skal et sted tar jeg meg i å ikke tro på han, og heller tenke at han skal til en dame eller noe.. Og når han kommer hjem og jeg ut i fra klær eller andre ting helt tydelig kan se at det har han ikke vært så gremmes jeg fordi jeg tror slike ting.. Men jeg kan ikke noe for det! Han lyver jo "hele tiden".....

Sånn er det her også. Har du tenkt på om de gangene han sier ting som det er: takler du det? Møter du han med kritikk? I slike sammenhenger kan det bli lettere å ta en hvit løgn for de får bare pes uansett. Jeg sier ikke at du gjør dette men bør tenke over det. Jeg er veldig bevisst på dette, og ofte takker jeg han for at han fortalte meg ting som jeg mener er av stor betydning som kunne misforstås om jeg måtte finne det ut selv.

Helt håpløst å gå rundt å tenke som vi gjør, vi sliter oss ut på det.

Jeg er også redd å at de kanskje blir utro tilslutt siden vi likevel mistenker dem i alt de gjør.

Jeg prøver å se det sånn, at han faktisk kom med de små løgnene han gjorde fordi han var sliten og orket ikke en krangel. Ikke sikkert det hadde blitt krangel, men det blir det jo om han lyver. Man møter seg selv i døra.

[Lissi]

Hei igjen, TS her.

Dere kan ha fått inntrykk av at jeg er ei sur og kranglete kjerring, men det er jeg ikke. Det er en av grunnene til at jeg lurer sånn på hvorfor han gjør dette! Jeg føler meg ganske "rettferdig" hvis det går an å si det, dvs at jeg kommenterer/tar opp ting på en måte som samsvarer med "alvorlighetsgraden." Nok om det.

Noen ganger har det skjedd at han har prøvd å glatte over egne tabber med disse løgnene som noen sier. Da fordi han er litt flau regner jeg med. Ikke tabber i forhold til meg forøvrig. Andre ganger er det for å unngå krangel med meg, fordi han vet at han har gjort noe han ikke burde, men gjorde det allikevel fordi han ikke ser problemet (ARG).

Gutter: er dere så konfliktsky at dere sier dere enig i noe dere egentlig ikke er enig i, bare for å slippe å diskutere? for så å gå bak ryggen og håpe at kjære aldri finner det ut? ARRRRG

Kjæresten min høres veldig ut som denne "lystløgneren" som blir beskrevet her. Han er veldig opptatt av å bli likt av alle, og sier dermed ja til alt selv om han VET at det kommer til å kræsje med noe. Så må han drive å dikte opp ting for den/de han nedprioriterer. Han HATER

Ja det tror jeg:(

[Lissi]

Hm, har vi samme kjæreste? Hehe, dette var en perfekt beskrivelse av min kjære..

Jeg har ikke noe godt svar på det du spør om, men hvis andre har vil jeg også gjerne høre det.

Jeg holder på å bli sprø av alle disse løgnene, jeg blir jo helt paranoid her! Som deg, tror jeg også at mye av grunnen er at han vil unngå krangling/furting.

Men tanken på at løgnene skyldes at han er utro, henger over meg stadig vekk.

Mulig han vurderer det han gjør som uskyldig, samtidig som han vet/ tror at det er noe jeg vil reagere på. Derfor serverer han en løgn, for å gjøre det mer behagelig for seg selv.

Dette er skummelt. 3 stk som er sammen med samme mann??? Er det rart han lyver da?

[Gjest TS]

Dette er skummelt. 3 stk som er sammen med samme mann??? Er det rart han lyver da?

Men ja, jeg har prøvd en slik tilnærming som du selv har. Faktisk så har jeg for litt siden fått han til å innrømme en ting, han var veldig skeptisk, men jeg lovet å ikke bli sint og jeg gjort det ikke. Sa at jeg ikke likte det, men ga han "pluss i boka" for å innrømme det. Gutter er som barn altså!

Det må være veldig slitsom for han å bli mistenkeliggjort hele tiden, men han er jo skyld i det selv..

HELDIGVIS har jeg enda til gode å ta han i en løgn om hvor han har vært eller hvem han har vært sammen med. Han lyver heller ikke om penger.

[Lissi]

Men ja, jeg har prøvd en slik tilnærming som du selv har. Faktisk så har jeg for litt siden fått han til å innrømme en ting, han var veldig skeptisk, men jeg lovet å ikke bli sint og jeg gjort det ikke. Sa at jeg ikke likte det, men ga han "pluss i boka" for å innrømme det. Gutter er som barn altså!

Det må være veldig slitsom for han å bli mistenkeliggjort hele tiden, men han er jo skyld i det selv..

HELDIGVIS har jeg enda til gode å ta han i en løgn om hvor han har vært eller hvem han har vært sammen med. Han lyver heller ikke om penger.

Jeg tror bare man må sile ut litt. Hva er uskyldig og hva godtar man ikke rett og slett! Små idiotiske hvite løgner henger jeg meg ikke så veldig oppi bortsett fra å si at han ødelegger bare for seg selv ved å lyve om filleting. Så har du de tingene han lyver om så får meg til å pakke kofferten å stikke... noe som ikke har noen effekt lenger, så det har jeg slutta me.. Min har siste sjans nå faktisk.