stemamma, ikke så lett

[Gjest stemamma]

Er 20 år, stemamma til 2 gutter, sammen med en som er 32 år.

vi har vært sammen 1 år, men jeg klarer ikke helt å venne meg til at han har 2 barn. Jeg føler meg rett og slett ikke voksen nok til å plutselig sitte med 2 barn. Av og til synes jeg det er helt greit, men av og til skulle jeg ønske at han ikke hadde barn i det hele tatt.

Er det galt av meg å tenke slik? Jeg klarer ikke å bli glad i dem ordentlig heller..jeg bryr meg liksom ikke helt..(selv om det SER UT som jeg bryr meg), jeg gjør jo ting for dem/faren, men jeg føler at det er mer et slit å ha dem enn glede..uff for en stemor...

[Gjest Gjest]

Ikke vær for streng med deg selv! Du er bare 20 og har "havna" i en situasjon som er vanskelig. Selv er jeg 32 og stemamma, og vet hvor vanskelig og krevende det kan være. Det forventes at man skal være omsorgsperson og være glad i barn som ikke er ens egne, samtidig som man ikke har noen rettigheter i forhold til barnas oppdragelse og at barna kanskje ikke er veldig glad i deg. Mange forventer nesten at stemor skal være like oppofrende for barna som deres mamma er, mens stemor ikke får en brøkdel av det samme tilbake i form av rettigheter overfor og kjærlighet fra barna. (Sier ikke at det gjelder deg, bare generelt for en del steforeldre)

Jeg har selv erfart hvor vanskelig det er å skulle fylle rollen som stemamma. Man må trå veldig varsomt, for det er mange tær man skal unngå.

Men er man moden for oppgaven og har møtt drømmemannen, så får man det til å fungere. Iblant er det fort gjort å tenke at ting hadde vært så mye enklere uten barna, men husk da at faren deres ville ikke vært den samme uten dem. Det å bli far forandrer en mann, akkurat som det å bli mamma forandrer en kvinne.

Det har jo dessuten bare gått et år, kanskje du bare trenger mer tid?

Men om du føler at det ikke er dette du vil, så er det best at du trekker deg ut fortest mulig, før barna rekker å bli glad i deg og ta deg som en selvfølge i livene deres. Med barn i bildet så er ikke et brudd lenger bare en privatsak mellom deg og den du bryter med.

Hva tror du selv? Er du bare sliten og lei innimellom, eller føles denne situasjonen helt feil for deg?

[Gjest stemamma]

Ikke vær for streng med deg selv! Du er bare 20 og har "havna" i en situasjon som er vanskelig. Selv er jeg 32 og stemamma, og vet hvor vanskelig og krevende det kan være. Det forventes at man skal være omsorgsperson og være glad i barn som ikke er ens egne, samtidig som man ikke har noen rettigheter i forhold til barnas oppdragelse og at barna kanskje ikke er veldig glad i deg. Mange forventer nesten at stemor skal være like oppofrende for barna som deres mamma er, mens stemor ikke får en brøkdel av det samme tilbake i form av rettigheter overfor og kjærlighet fra barna. (Sier ikke at det gjelder deg, bare generelt for en del steforeldre)

Jeg har selv erfart hvor vanskelig det er å skulle fylle rollen som stemamma. Man må trå veldig varsomt, for det er mange tær man skal unngå.

Men er man moden for oppgaven og har møtt drømmemannen, så får man det til å fungere. Iblant er det fort gjort å tenke at ting hadde vært så mye enklere uten barna, men husk da at faren deres ville ikke vært den samme uten dem. Det å bli far forandrer en mann, akkurat som det å bli mamma forandrer en kvinne.

Det har jo dessuten bare gått et år, kanskje du bare trenger mer tid?

Men om du føler at det ikke er dette du vil, så er det best at du trekker deg ut fortest mulig, før barna rekker å bli glad i deg og ta deg som en selvfølge i livene deres. Med barn i bildet så er ikke et brudd lenger bare en privatsak mellom deg og den du bryter med.

Hva tror du selv? Er du bare sliten og lei innimellom, eller føles denne situasjonen helt feil for deg?

Tusen takk for svar=)

jeg vet egentlig ikke selv helt hva jeg føler, er ganske forvirra:S jeg bare ser på meg selv og ser på hvor vennene mine er/hva de gjør osv..de er i en helt annen situasjon, ingen barn, ingen ansvar annet enn for seg selv..de studerer og lever livet. Jeg føler meg liksom litt fastlåst her, men samtidig så vet jeg ikke om jeg klarer meg uten samboeren min, er ganske avhengig av han, aldri vært så glad i noen før.

jeg blir nok til å prøve et år til, men føler jeg det samme da så tror jeg at jeg kommer til å dra..er ikke noe god følelse å ha, liksom ikke bry seg om stebarna, ønske at de aldri var blitt til. Føler meg så frekk som sitter å sier dette, men jeg blir så lei iblant..må ta vare på andre sine unger som ikke kan ta seg av dem selv(moren er psykisk ustabil og tar seg særdeles lite av dem så det er jo litt synd i dem da..) men uff...jeg er så ung..

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar=)

jeg vet egentlig ikke selv helt hva jeg føler, er ganske forvirra:S jeg bare ser på meg selv og ser på hvor vennene mine er/hva de gjør osv..de er i en helt annen situasjon, ingen barn, ingen ansvar annet enn for seg selv..de studerer og lever livet. Jeg føler meg liksom litt fastlåst her, men samtidig så vet jeg ikke om jeg klarer meg uten samboeren min, er ganske avhengig av han, aldri vært så glad i noen før.

jeg blir nok til å prøve et år til, men føler jeg det samme da så tror jeg at jeg kommer til å dra..er ikke noe god følelse å ha, liksom ikke bry seg om stebarna, ønske at de aldri var blitt til. Føler meg så frekk som sitter å sier dette, men jeg blir så lei iblant..må ta vare på andre sine unger som ikke kan ta seg av dem selv(moren er psykisk ustabil og tar seg særdeles lite av dem så det er jo litt synd i dem da..) men uff...jeg er så ung..

Ja, du er ung. Men det finnes 20-åringer som er mer moden enn enkelte 40-åringer, så fysisk alder er vel ikke så viktig. Det som er viktig er den mentale alderen, og det er nok der det ligger for deg. Du vil gjerne ha friheten til å gjøre slikt som 20-åringer flest gjør. Gå på byen, på kafé, på kino osv akkurat når det passer deg, uten å ta hensyn til barn. Og de er ikke engang dine egne.

Jeg mener ikke å være negativ. Du KAN få det til å fungere, dersom det er det du vil. Men på det du skriver så høres det ut som du trenger en skikkelig tenkepause. Hva om du og samboeren din bor hver for dere en periode? Ikke gjør det slutt, bare prøv å bo på hybel en måneds tid. Da kjenner du kanskje om friheten er det du trenger, eller om du savner livet med samboeren din.

Husk at barna alltid vil være der, og det går utover dem også dersom du ikke går helhjertet inn for oppgaven. Å være stemor ER vanskelig. Og man må virkelig være topp motivert for å klare det. Å være mamma er en mye enklere oppgave, for da kommer følelsene for barna automatisk, og det føles mye mer naturlig å ofre sin egen fritid og sine egne behov for barnas skyld. Som stemor kommer ikke dette like naturlig, og man må jobbe mer med seg selv.

Du sier du føler deg avhengig av samboeren din. Det er ganske vanlig at man føler sånn, men når det kommer til stykket så klarer man seg veldig fint uten. Det er klart det ville blitt en sørgeperiode, for det er tøft å gå fra en man bryr seg om. Men om hans liv er feil liv for deg, så må du nesten ta den avgjørelsen fortest mulig, før barna knytter seg altfor mye til deg. Det er ikke bare dine egne behov som må vurderes her, men også barna sine.

Hvor gamle er barna?

[Gjest stemamma]

Ja, du er ung. Men det finnes 20-åringer som er mer moden enn enkelte 40-åringer, så fysisk alder er vel ikke så viktig. Det som er viktig er den mentale alderen, og det er nok der det ligger for deg. Du vil gjerne ha friheten til å gjøre slikt som 20-åringer flest gjør. Gå på byen, på kafé, på kino osv akkurat når det passer deg, uten å ta hensyn til barn. Og de er ikke engang dine egne.

Jeg mener ikke å være negativ. Du KAN få det til å fungere, dersom det er det du vil. Men på det du skriver så høres det ut som du trenger en skikkelig tenkepause. Hva om du og samboeren din bor hver for dere en periode? Ikke gjør det slutt, bare prøv å bo på hybel en måneds tid. Da kjenner du kanskje om friheten er det du trenger, eller om du savner livet med samboeren din.

Husk at barna alltid vil være der, og det går utover dem også dersom du ikke går helhjertet inn for oppgaven. Å være stemor ER vanskelig. Og man må virkelig være topp motivert for å klare det. Å være mamma er en mye enklere oppgave, for da kommer følelsene for barna automatisk, og det føles mye mer naturlig å ofre sin egen fritid og sine egne behov for barnas skyld. Som stemor kommer ikke dette like naturlig, og man må jobbe mer med seg selv.

Du sier du føler deg avhengig av samboeren din. Det er ganske vanlig at man føler sånn, men når det kommer til stykket så klarer man seg veldig fint uten. Det er klart det ville blitt en sørgeperiode, for det er tøft å gå fra en man bryr seg om. Men om hans liv er feil liv for deg, så må du nesten ta den avgjørelsen fortest mulig, før barna knytter seg altfor mye til deg. Det er ikke bare dine egne behov som må vurderes her, men også barna sine.

Hvor gamle er barna?

Barna er 2 og 8 år.

jeg og samboeren min er til tider mye fra hverandre grunnet jobben hans(reiser MYE). Han kan være borte i opptil 3 uker i gangen.men jeg savner han fryktelig da og teller dager til han kommer hjem igjen, men samtidig er det litt deilig med tid for seg selv uten hverken han eller barna. Men med en gang han kommer hjem så kommer jo barna til han.

også har jeg veldig lyst til å flytte også, trives ikke på plassen, trenger utdanning(som jeg MÅ ta en annen plass..osv), men han blir ikke med grunnet han har hus, jobb, barna og alt her. Jeg skjønner jo det...

jeg vet flere av venna mine som har sagt at de aldri kunne tenkt seg å vært stemor i denne alderen, og iallefall ikke til 2 stykker i den alderen. Men men..

jeg er så forvirra...og vet ikke hvordan det kan bli uten han...finner jeg meg boplass?har jeg råd å flytte?får jeg jobb/skoleplass? osv...er gresset grønnere på andre siden?

[Gjest Gjest]

jeg er så forvirra...og vet ikke hvordan det kan bli uten han...finner jeg meg boplass?har jeg råd å flytte?får jeg jobb/skoleplass? osv...er gresset grønnere på andre siden?

Akkurat dette er faktisk bagateller.

Neida, jeg forstår at det er tøffe valg å ta, men i det store bildet er det bagateller. Dersom du føler at livet ditt ikke fungerer slik det er nå, så er det best for alle parter å gå hver til sitt.

Å finne boplass: Ingen problemer. Flytt på hybel til å begynne med, så avanserer du derfra etterhvert.

Å ha råd til å flytte: Klart du har! Enten begynner du å studere (studielån pluss en liten ekstrajobb), eller så får du deg en jobb.

Å få studieplass/jobb: De fleste studier er overraskende enkle å komme inn på. Kommer du ikke inn der du ønsker så finner du deg en jobb. Arbeidsmarkedet består av gull og grønne skoger i dag.

Om gresset er grønnere på den andre siden: Aldri godt å vite. Men frykten for at det ikke er grønnere på andre siden er ingen god grunn til å bli i et forhold som ikke passer for deg. Du er ung en gang i livet. Ikke la den tida gå fra deg på grunn av noe som ikke hele hjertet ditt er med på.

[Gjest Gjest]

Det er alltid skummelt å skulle starte et nytt liv, stå på egne bein for første gang. Likevel gjør tusenvis av unge mennesker det hvert eneste år her i landet. Du kommer garantert til å møte flere i din situasjon. Det kan være knagert økonomisk, men alt går seg til!

[Gjest stemamma]

Det er alltid skummelt å skulle starte et nytt liv, stå på egne bein for første gang. Likevel gjør tusenvis av unge mennesker det hvert eneste år her i landet. Du kommer garantert til å møte flere i din situasjon. Det kan være knagert økonomisk, men alt går seg til!

Nok en gang; tusen takk for at du tar deg tid å svare

jeg er så redd for at jeg kommer til å angre om jeg forlater han. Jeg elsker han virkelig! Men den store drømmen min har alltid vært; finne en kjæreste, få vårt første barn sammen, gifte oss, bygge hus sammen, få meg en ordentlig jobb, reise rundt omkring i verden FØR man får barn da:) osv..NÅ har jeg jo en kjæreste, HAN har hus, men jeg føler det er litt mitt også, det blir ikke hans første, ikke andre, men tredje barn om vi får barn, føler det blir ikke så spesielt for han(samtidig som han helst ikke vil ha flere til), gifte oss ser jeg ikke for meg at vi blir til å gjøre..hum..men jeg skal slutte å være så negativ..skal prøve å gå inn for at dette SKAL fungere for oss alle sammen,s elv om det ikke blir lett..

det du sier at man er ung bare en gang i livet er noe jeg tenker MYE på..kommer jeg til å angre på dette forholdet om noen år?at jeg har brukt opp mine ungdomsår på barn(som ikke er mine), en 12 år eldre mann og uten utdannelse. uff jeg veit ikke..er litt skummelt å ende opp alene:S

[tingeling]

Hei TS

For 7 år siden satt jeg i et forhold med en super mann. Han var 6 år eldre enn meg, jeg var 24 og vi var 100% etablert. Ingen av oss hadde barn. Problemet for meg var at han var blitt mer venn/bror enn kjæreste. Og jeg ville mer enn det i en alder av 24. Det var ingen lett avgjørelse å dra fra alt trygt, men SÅ glad jeg er for det i dag. Jeg har tatt en full utdannelse, delvis i utlandet, har møtt drømmemannen som jeg nå er gift med og venter barn nr to med og har en super jobb. På samme måte som deg var jeg livredd for å ende opp alene, men du er bare 20 år. Du har mange år på deg før du i det hele tatt trenger å bekymre deg over noe slikt.

Les igjennom det du selv har skrevet så sier det nok seg selv hva som er riktig avgjørelse for deg. Ikke sett deg selv i en situasjon hvor du er økonomisk avhengig av en annen person. Ta den utdannelsen du drømmer og lev det livet du drømmer om. Tror det er verre å angre på noe man ikke gjorde enn noe man gjorde.

Og hvis du trenger litt drahjelp kan du ta en tur innom www.barnimagen.com og lese litt under forumet Mine, dine, våre barn.

Lykke til! Du har hele livet foran deg!

[Gjest Gjest_M_H_*]

Hei stemamma! Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne snakke med deg litt mer. Jeg er nesten i helt samme situasjon som deg. Det er fryktelig vondt, og jeg kunne virkelig tenke meg å ha noen som deg å dele erfaringer og tanker med. Jeg er 20 år jeg også, samboeren min er en del eldre.

Stor klem, M.

[Gjest Gjest_Nemi_*]

Hei!

Har lest meg gjennom det du har skrevet og svarene. Jeg er selv i samme situasjon som deg. For ikke så altfor lenge siden ble jeg sammen med en mann som er 13 år eldre enn meg, skilt og har tre barn fra før. Selv var jeg singel, på siste innspurt til å bli ferdig med utdannelsen min og mer eller mindre vant til å gjøre som jeg ville og når jeg ville det. Barna hans er i alderen 14, 12 og 10 så jeg kommer inn som en "stemamma" for dem, i en alder der hormonene løper løpsk hos, iallefall, de to eldste.

JEg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om å lure på hva jeg har gått til. Selv om jeg er 26 og jeg føler at jeg har "herjet fra meg" hva angår festing, og tilfeldige bekjentskaper så er jeg kjempenervøs for hvordan det her skal gå. For ikke lenge siden flyttet jeg sammen med kjæresten min, og dermed har jeg også flyttet sammen med barna i de ukene vi skal ha dem. Nå er det slik at moren bor på samme plass som oss og dermed har vi ungene annenhver uke fra høsten av. Selv om jeg, sålangt, går godt overens med ungene er jeg kjempenervøs for hvordan ting skal gå når jeg faktisk skal BO ilag med dem. Før har jeg bare "hengt" sammen med han og barna når han har hatt dem, og selv om dette har gått bra og ungene aksepterer meg som pappas kjæreste og sier de liker meg, så har jeg flere enn en gang tenkt "hærregud... det skal bli godt å komme seg på hybelen min for å slappe av!" etter maks to timer sammen med dem. Slike ting skremmer meg, og periodevis i sommer har jeg tatt meg selv i å tenke akkurat som deg: det hadde vært så mye enklere hvis det bare var meg og han, eller om han kun hadde ETT barn fra før.

I tillegg tenker jeg noen ganger på at jeg SELV skal "miste lysten" til å få egne barn fordi jeg går og venter på at hans barn skal bli "voksne" slik at han og jeg kan ha skikkelig kvalitetstid sammen. Det er virkelig fælt å tenke slik, som du selv sier, men jeg kan ikke noe for det.

JEg vet ikke om jeg har noen råd til deg egentlig, men det er som du sier: du er ung og uutdannet. Kanskje er det beste rådet det noen ga deg om å flytte på hybel for å kjenne på følelsen av hva du savner... En annen ting er at selv om du bor sammen med han og må flytte for å ta en utdannelse du trenger, så burde du kanskje gjøre det uansett. Selv om dere er sammen så burde det ikke stoppe deg. Hvor langt unna er det til det universitetet du vil studere på?

Kanskje det også er en ide å prøve å snakke med kjæresten din om det. Selv gjorde jeg det med min samboer forleden dag og det løsnet seg veldig for min del. JEg fortalte han at jeg var redd for at jeg skulle begynne å få en "kløe" etter å ville dra på fest og festivaler og var usikker på hvordan jeg skulle takle dette med å være en stemamma for tre barn i den alderen. Det hjalp uansett å snakke med han om det. Kanskje det er en ide for deg og?

Lykke til uansett.. Jeg vet hvordan du har det og synes du er tøff som tar opp slike tanker og følelser som disse. For det føles som om man er verdens mest råtne menneske når man tenker slik..

[Wildrose]

Er 20 år, stemamma til 2 gutter, sammen med en som er 32 år.

vi har vært sammen 1 år, men jeg klarer ikke helt å venne meg til at han har 2 barn. Jeg føler meg rett og slett ikke voksen nok til å plutselig sitte med 2 barn. Av og til synes jeg det er helt greit, men av og til skulle jeg ønske at han ikke hadde barn i det hele tatt.

Er det galt av meg å tenke slik? Jeg klarer ikke å bli glad i dem ordentlig heller..jeg bryr meg liksom ikke helt..(selv om det SER UT som jeg bryr meg), jeg gjør jo ting for dem/faren, men jeg føler at det er mer et slit å ha dem enn glede..uff for en stemor...

Hei. Slik jeg ser det, er du rett og slett ikke klar for de forpliktelsene du får når du sammen med kjæresten din. En ting er at alt kan fungere bra når det er bare dere to, men ungene er en del av hans "pakke". hvis du ikke trives , så er det nok ikke riktig tispunkt å være samboere? finn en hybel, vær sammen venner og vær sammen med kjæresten din Møt barna når du føler at det er mer stabilt og lystbetont for deg. , slik at det blir unødvendige belastninger for barne som allerede har en litt ekstra utfordringer pga. syk mor. Det kan hende det føles lettere om dere bor hver for dere og om noen år så har du kansje mer klar for din rolle som hans samber og stemor? Lykke til uansett.