Sliter så med min egen sammvitighet

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Sitter her ette enda en kveld med gråting, slille på badet sånn at ikke mannen min og barna skal høre meg.

Har hatt det veldig vanskelig i over 1 år nå.

Jeg og mannen min har to barn 3 og 5 år, vi har vært gifti snart 7 år.

De siste 3 årene har ekteskapet vårt skranglet. Vi har vokst fra hverandre, spesielt meg. Han har altid prioritert sin jobb fremfor meg og barna. Etter lang tid med familie terapi som ikke førte noen veg så bestemte jeg meg for at jeg ville ut av ekteskapet. Orket ikke å sitte helt alene vær kveld i et stort hus.

1 mnd etter at jeg tok ut seperasjon så kjørte mannen min utfor vegen. Han fikk store ryggskader og ble lam i bena.

Alt ble satt på hold. Det var grusomt for hele familien, men det gikk sakte bedre.

Han sitter i rullestol, sjangse for at han kommer til å kunne gå igjen er liten. Selvom han tildels kan bevege og føle litt i beina.

Jeg har stilt opp som om vi ikke var separert. Jeg har ikke engang flyttet ut av huset. Ungene vet ikke at vi er separerte enda. Mannen min fortalte sin fam at jeg ville skilles, da smalt dt skikkelig fra svigermor. Hun fortalte meg rett ut at sånn gjør man ikke. Man går ikke fra sin man fordi han er blitt skadd.

Han vil ikke at jeg skal reise fra han, skjønner jo det. men jeg er ikke glad i han lenger. Når jeg tenker på hvor mange ganger jeg har sitte og grått foran han uten at han har brydd seg de minste, så kjenner jeg tydelig at jeg ikke elsker han mer.

Så hva gjør jeg nå. Føler at folk seg på meg som en ond heks som vil dra fra sin skadde mann, hva vil barna tenke når de blir større. Etter at svigermor har fortalt sin versom av saken.

Kjenner jeg blir sint når han ber meg om hjelp. Han har ikke blitt mere glad i meg, men han er avhengig av meg nå. Før var det jeg som var avhengig av han. Han trodde aldri at jeg torte å ta ut skillsmisse fra han, men det gjorde jeg.

Og nå sitter jeg her da og varter opp min mann som aldri har brydd seg om meg. Han har altid satt jobben, venner og ja, andre kvinner foran meg. Men jeg sitter her ved hans side, mens folk kikker på meg og synes jeg er så hengivende og snill som steller for han. Hvs jeg drar fra han så er jeg grusom og hjerteløs.

[Gjest Gjest]

Oi da, dette var et dillemma verre enn doktor phil...

Føler skikkelig med deg!

Jeg mener at du skal fortsette separasjonen. Hvis ikke kommer du aldri til å bli lykkelig. Vær åpen om hvorfor. Dere ble tross alt separert før ulykken, så det virker ikke som om du stikker fordi han er blitt lam heller. Tror nok at svigermor er litt egoistisk oppi det hele. Føles nok bedre for henne om hun vet han blir stelt for. Men fortell henne sannheten, at du og barna har sittet hjemme alene kveld etter kveld. Og at du har prøvd, men til slutt funnet ut at separasjon var det rette for deg, og i lengden også barna. Det er det eneste du kan gjøre. Og dette forteller du også barna når de vokser til. Vær helt åpen. Noen vil alltid tro det verste, men jeg tror nok alle innerst inne vil forstå deg, uansett hvilken grunn du nå måtte ha til å gå.

[Polly Ester]

Jeg er enig med gjest over her. Du ville gå før han ble skadet, og det er ikke riktig at du skal pleie han resten av livet uansett.

Jeg ville nok også slitt med samvittigheten, men jeg ville heller ikke levd sammen med en person bare fordi denne personen trenger pleie resten av livet...

Og om dette hadde skjedd etter at du hadde flyttet ut, så hadde du vel ikke flyttet tilbake for å være pleieren hans heller?

[Beast]

Jeg er helt enig med både gjesten og Polly Ester. Det virker som om din mann har gått til mor og fortalt om skilsmisse for å få sympati og tviholde på deg, ettersom han nå er avhengig av deg, men pent unnlatt å fortelle at dette skjedde før ulykken. Det er urettferdig ovenfor både deg og barna, og jeg synes ikke du skal tillate dem å gjøre deg til "den onde heksen". Dersom han ønsker en sykelpeier, så får han begynne å betale deg, da. Men han kan ikke kreve at du skal bli hos ham fordi du synes synd på ham. "If you want to be pitied, you're pretty pitiful"

[Kosemose]

For en grusom situasjon!

Syns imidlertid ikke du skal bry deg så mye med hva svigermor tenker og sier, og i allefall ikke bli på grunn av hennes fordømmelse. Er hun av "den rette typen" vil hun forsøke å sverte deg og ta parti med sin sønns perspektiv uansett. Du vil nok aldri bli hennes favorittperson uansett.

Det du kan gjøre er å forklare svigerfamilien at du allerede hadde tatt ut seperasjon før han skadet seg men at du har utsatt prosessen fordi han ble så skadet, men at du nå vil fortsette siden følelsene dere imellom ikke har tatt seg opp. Også ville nok jeg (hvis jeg var i din situasjon) sagt at jeg skjønner det er vanskelig for dem, situasjonen tatt i betraktning, men at du håper de ikke lar sine følelser rundt dette gå ut over barna. Du kan jo også vurdere å skrive et brev til dem hvis de er mennesker det er vanskelig å snakke med.

Helt ærlig så syns jeg strengt tatt ikke du skylder dem noen forklaring eller at du trenger overbevise noen om at prosessen gikk i gang før han ble skadet. Hvis man ikke lenger klarer å leve sammen med noen og man vet at det ikke vil endre seg har man rett til å gå, også hvis den man lever sammen med har vært i en ulykke. Men skjønner jo at det kan virke kynisk og "dårlig" på omgivelsene...

[Luckyme]

Huff, for en vanskelig situasjon, og ikke minst frustrerende.

Mitt råd er å tenke på at livet er altfor kort til å nedprioritere seg selv og ta hensyn til alle andre rundt seg. Dette var en avgjørelse du tok, før din mann uheldigvis var utsatt for ett uhell. Skal du ødlegge DITT liv, fordi andre ikke har forståelse for at du velger å bryte ut.

Noen ganger synes jeg man kan unne seg å være egoistisk, tross alt, det er jo ditt liv, og du bestemmer hvordan du vil leve det!

ta vare på deg selv og dine egne ønsker. hvorfor skal man hele tiden være redd for hva andre sier og mener, når det du gjør er rett for deg? Skal du bruke mange år av ditt liv til å føle deg sliten og brukt, fordi andre synes og mener det er rett og rimlig.. Jeg synes ikke det

Få ett verdig liv for deg selv! Få ett godt liv med barna. Livet er for kort til å ødsle det bort. Du fortjenere å ha ett godt og lykkelig liv. Det vil du ikke få så lenge du holder ut med dette.

En klem fra meg, og håper du finner ut av dette

[Jade]

Ingen av dere er tjent med at du er sammen med noen du ikke elsker - og som kanskje ikke elsker deg tilbake...? Er det sykepleier han trenger, så får han skaffe seg det. Det er ikke din jobb.