Om å velge å få barn eller ikke

[Gjest -Maggie-]

Dette gjelder jo først og fremst dere som har tatt et bevisst valg om å få barn eller ikke få det - eller andre som måtte ha tanker rundt det.

Jeg skal ikke ha barn enda, men tenker av og til over om jeg ønsker det senere eller ei. Hva gjør at dere ønsket dere barn, og hvilke prioriteringer har dere som ikke vil ha barn, tatt?

Jeg er glad i å reise og oppleve - er det noen her som har klart å kombinere barn og en litt annerledes livsstil enn jobb-barn-hjem (eventuelt en kombinasjon)? Jeg vet jo at det finnes foreldre med barn som får det til å fungere - men kanskje de har et ekstra initiativ- og energigir?

Dere som er foreldre: jeg antar at de fleste synes barna er verdt mer enn alt det dere må nedprioritere pga dem. Men hvilke ting kunne dere ønske at dere hadde mer frihet til - og savner dere friheten man har uten barn?

Jeg er en frihetsjunkie. Jeg vil gjerne bli inspirert til å se at et liv med barn kan inneholde mer enn de typiske "A4-tingene" (uten at det er noe galt med en a4-tilværelse, la det være sagt).

[sEnsAtion]

Hvis du våkner opp en dag og kjenner et sug i magen av et savn til et lite nurk å gi omsorg til, så kan du sette et barn til verden og skape et liv som du gir trygghet og omsorg.

Hvis du våkner opp en dag og kjenner et sug i magen av å reise rundt i verden og oppleve ting, så gjør dette først.

Skal man sette barn til verden bør det være ønsket og planlagt, slik at man kan legge til rette for barnet så det får et best mulig utgangspunkt i livet.

Noen er klare for barn før de avslutter tenårene.

Noen er ikke klare for barn før de når tretti.

Noen er aldri klare for barn.

Det er derfor viktig å lytte til seg selv og sitt eget behov, ikke hva andre forventer av deg.

[Gjest Gjest]

Jeg er en frihetsjunkie. Jeg vil gjerne bli inspirert til å se at et liv med barn kan inneholde mer enn de typiske "A4-tingene" (uten at det er noe galt med en a4-tilværelse, la det være sagt).

Jeg føler at det siste her ikke lar seg kombinere med barn. Man mister friheten rett og slett, man har ansvar hele tiden. Selvfølgelig kan man ha øyeblikk eller perioder av frihet, men det er ikke sånn som når man er alene.

Om du vil ha mer enn de typiske A4-tingene er vel opp til deg. Om du gidder og har overskudd. Ofte er det bare basic-tingene man orker. Men igjen, dette kommer an på så mye: nettverk, enkelt eller krevende barn, sykdom, frisk, alder osv osv.

Når ungene blir større og mer selvgående blir det også mer tid til overs. Men her har man heller ingen garanti; kanskje man får barn som ikke har venner, prøver dop etc etc. That's life.

[Gjest Gjest]

I utgangspunktet ønsket jeg ikke barn, men heller et liv rikt på opplevelser. Det som gjorde at jeg forandret mening, var at det er mulig å kombinere dersom forholdene ligger til rette, som nevnt over; friskt barn, energi og overskudd hos deg, familie/venner som kan steppe inn når det trengs. Det andre var at jeg tiltross for hva mange fortalte meg, innså at livet ikke trengte å forandre seg dersom man fikk barn, veldig mye kan gjøres sammen med barna, om det er reiser eller andre aktiviteter.

Jeg tror det meste står og faller på deg, men etter at barnet kommer, stiller det større krav til planlegging, energi og tilrettelegging fra deg. Ønsker deg lykke til!!!

[Gina T]

For å få en ting sagt: Helst ikke få barn hvis du er over 40

[Humleblomst]

Jeg ønsker å få barn. Men jeg har aldri hatt behov for denne friheten som du beskriver. Jeg kan like å reise og oppleve, men det bare under nøye planlagte forhold. Jeg har ikke noe behov for å kunne våse rundt uten å komme hjem, finne på ting på impuls eller lignende. Jeg synes det er godt å ha en base i hjemmet, vite hva som skjer dagen før det skjer og spise middag med samboeren min hver dag (selv om det selvfølgelig finnes dager som er unntak fra dette, men ikke uten at jeg har tenkt gjennom om det passer).

Jeg har ikke barn enda, men jeg har en hund. Det er absolutt ikke det samme som et barn, det sier jeg ikke, men det at livsstilen er tilpasset en hund gjør at mye må planlegges i utgangspunktet (jeg er ikke en av de som synes at det "bare" er en hund, så den klarer seg). Derfor tror jeg nok at livet mitt kommer til å endre seg mindre den dagen jeg får barn, enn det det kommer til å gjøre for mange andre par jeg kjenner.

Likevel har jeg liten tro på at livet er over og at man må ofre sjelen sin den dagen første ungen er født. Jeg tror at et barn fint kan leve under mange forskjellige forhold. Det viktigste for et barn er kjærlighet, oppmerksomhet og planlegging, ikke gule kjøkkengardiner og volvo med tank på taket. Men det å reise på restplassturer med en begrenset mengde penger funker dårlig med barn. Det å drikke døgnet rundt, og hive deg rundt med noen venner som har funnet en fest en times kjøring fra der du bor uten å planlegge hjemturen, passer også dårlig med barn. Ihvertfall så lenge det ikke er den helgen ungene er på besøk hos bestemor.

[Arkana]

Hvem er det som sier at man ikke kan kombinere reising med barn da? Det er ikke slik at straks man får barn må man sitte hjemme og bare spille ludo eller se barne-TV, det er fullt mulig å ha et aktivt liv med barn også. Jeg kjenner f.eks. noen som reiste rundt i Thailand i 2 mnd med sine to barn på 6 år og den yngste bare 5 måneder. Jeg synes det virker litt misforstått at man har slike uante mengder frihet som barnløs, mens man ikke har noe som helst som forelder.

Endret 16. juli 2008 av Arkana

[Gjest -Maggie-]

Det er derfor viktig å lytte til seg selv og sitt eget behov, ikke hva andre forventer av deg.

Neida, jeg er ikke opptatt av hva andre forventer. Jeg bare tenker litt rundt hva jeg ønsker for min egen del.

Når ungene blir større og mer selvgående blir det også mer tid til overs. Men her har man heller ingen garanti; kanskje man får barn som ikke har venner, prøver dop etc etc. That's life.

Det er jo selvfølgelig et veldig godt poeng. Det er ikke bare en selv det kommer an på, og alt kan ikke styres.

I utgangspunktet ønsket jeg ikke barn, men heller et liv rikt på opplevelser. Det som gjorde at jeg forandret mening, var at det er mulig å kombinere dersom forholdene ligger til rette, (...) Det andre var at jeg tiltross for hva mange fortalte meg, innså at livet ikke trengte å forandre seg dersom man fikk barn, veldig mye kan gjøres sammen med barna, om det er reiser eller andre aktiviteter.

Jeg tror det meste står og faller på deg, men etter at barnet kommer, stiller det større krav til planlegging, energi og tilrettelegging fra deg. Ønsker deg lykke til!!!

Takk for det! Fint å høre at andre får det til.

Jeg har ikke barn enda, men jeg har en hund. Det er absolutt ikke det samme som et barn, det sier jeg ikke, men det at livsstilen er tilpasset en hund gjør at mye må planlegges i utgangspunktet (jeg er ikke en av de som synes at det "bare" er en hund, så den klarer seg). Derfor tror jeg nok at livet mitt kommer til å endre seg mindre den dagen jeg får barn, enn det det kommer til å gjøre for mange andre par jeg kjenner.

Det tror nok jeg også. Jeg er vant til å ha hund og de begrensninger det innebærer, og det er ikke noe problem. Ansvar er helt OK. Selv om barn og hund selvsagt ikke kan sammenlignes helhetlig, som du sier.

Jeg tror at et barn fint kan leve under mange forskjellige forhold. Det viktigste for et barn er kjærlighet, oppmerksomhet og planlegging, ikke gule kjøkkengardiner og volvo med tank på taket.

Hehe - sant.

Det å drikke døgnet rundt, og hive deg rundt med noen venner som har funnet en fest en times kjøring fra der du bor uten å planlegge hjemturen, passer også dårlig med barn.

Hehe - det er ikke den type livsstil jeg ønsker meg eller har behov for.

Hvem er det som sier at man ikke kan kombinere reising med barn da? Det er ikke slik at straks man får barn må man sitte hjemme og bare spille ludo eller se barne-TV, det er fullt mulig å ha et aktivt liv med barn også. Jeg kjenner f.eks. noen som reiste rundt i Thailand i 2 mnd med sine to barn på 6 år og den yngste bare 5 måneder. Jeg synes det virker litt misforstått at man har slike uante mengder frihet som barnløs, mens man ikke har noe som helst som forelder.

Man kan selvfølgelig reise, men jeg er ikke noe utpreget "charter-menneske". Jeg har inntrykk av at de fleste barnefamilier velger slike steder pga det praktiske, men det går sikkert an å få til andre ting også med god planlegging.

[Arkana]

Jeg har inntrykk av at de fleste barnefamilier velger slike steder pga det praktiske, men det går sikkert an å få til andre ting også med god planlegging.

Dette var på ingen måte en charterferie. Så vidt jeg husker leide de en leilighet de to første ukene, og resten av tiden reiste de rundt helt tilfeldig og stoppet og fant et sted å bo der de hadde lyst. Tror ikke de planla noe mer eller mindre enn andre ville gjort. Er man innstilt på at barn = null frihet, så blir det helt sikkert slik, men mitt inntrykk er at mangel på frihet er noe barnløse innbiller seg, eller kanskje liker å tro for å få sin egen tilværelse til å føles bedre.

Vil du ha barn, så få barn, og vil du ikke ha barn, så la være. Men det er ingen grunn til at du skal måtte gi opp noe viktig fordi du har barn.

[Gjest -Maggie-]

Dette var på ingen måte en charterferie. Så vidt jeg husker leide de en leilighet de to første ukene, og resten av tiden reiste de rundt helt tilfeldig og stoppet og fant et sted å bo der de hadde lyst. Tror ikke de planla noe mer eller mindre enn andre ville gjort. Er man innstilt på at barn = null frihet, så blir det helt sikkert slik, men mitt inntrykk er at mangel på frihet er noe barnløse innbiller seg, eller kanskje liker å tro for å få sin egen tilværelse til å føles bedre.

Vil du ha barn, så få barn, og vil du ikke ha barn, så la være. Men det er ingen grunn til at du skal måtte gi opp noe viktig fordi du har barn.

For å få sin egen tilværelse til å føles bedre? Hva tenker du på her?

Ellers er det som sagt flott å høre at folk får det til. Det kommer sikkert mer an på hva slags person man er, enn om man har barn eller ikke. Med mindre det er spesielle omstendigheter som barns sykdom el. Men sånne ting kan man jo aldri forutse uansett hvem det måtte skje.

[hverdagslykke]

For meg er den viktigste friheten friheten til å en gang i blant spise middag ute med en venninne, ha en helg fri (på egenhånd eller med mannen), til å jobbe litt ekstra hvis det dukker opp uforutsette ting på jobben e.l. Jeg er ikke så opptatt av å reise rundt i verden.

"Min" type frihet synes jeg jeg har godt av selv med en toåring i hus. Jeg har en fleksibel mann som også får sin frihet når det trengs, og vi samarbeider godt rundt sånne ting. Besteforeldrene stiller opp som barnevakt nesten hver gang vi spør.

Man blir mindre fleksibel når man har fått barn, men i mine øyne har jeg fortsatt stor frihet.

Det å ha barn gir meg utrolig stor glede gjennom den kjærligheten han gir meg og jeg gir han, gjennnom å se et lite menneske lære og oppdage nye ting lærer jeg mye nytt og får et nytt syn på mange ting, jeg setter stor pris på fellesskapet i det å være/ha en familie, ...., jeg kan legge ut i det vide og det brede her.

Å ha barn føles utrolig meningsfylt, helt annerledes enn jeg kunne forestille meg før jeg ble mamma. Jeg setter fortsatt utrolig stor pris på de andre delene av livet mitt, å jobbe, være kjæreste, ha venner, være ute, men med barn har jeg fått en ekstra dimensjon.

[Arkana]

For å få sin egen tilværelse til å føles bedre? Hva tenker du på her?

Jeg tenkte nok på typen "Jeg har ikke barn, men jeg har i allefall mer frihet", for det finnes dem som trenger en unnskyldning for ikke å ha barn (og tydeligvis ikke synes "jeg vil ikke ha barn" er nok). Jeg mener ikke at det nødvendigvis gjelder deg, poenget mitt var vel heller at du kan få det du vil. Til syvende og sist er det jo et personlig valg, men jeg tenker nok at hvis du velger bort barn fordi du tror du ikke får reist så mye som du vil, da har du kanskje innerst inne ikke spesielt lyst på barn uansett?

[Gjest -Maggie-]

Jeg tenkte nok på typen "Jeg har ikke barn, men jeg har i allefall mer frihet", for det finnes dem som trenger en unnskyldning for ikke å ha barn (og tydeligvis ikke synes "jeg vil ikke ha barn" er nok). Jeg mener ikke at det nødvendigvis gjelder deg, poenget mitt var vel heller at du kan få det du vil. Til syvende og sist er det jo et personlig valg, men jeg tenker nok at hvis du velger bort barn fordi du tror du ikke får reist så mye som du vil, da har du kanskje innerst inne ikke spesielt lyst på barn uansett?

Ok. Nei, jeg trenger ingen unnskyldning for å ta et slikt valg, men det kan jo være andre som føler det slik.

Ellers føler jeg at det handler om litt mer enn å bare ikke "få reist så mye jeg vil". Det handler om hvordan jeg vil leve livet mitt (for å uttrykke meg litt pompøst) og hvilke prioriteringer jeg vil ta. Ikke bare reising, selv om det er viktig for meg og en del av det hele.

Det er uansett greit å høre ulike erfaringer, mitt generelle inntrykk fra de foreldrene jeg kjenner til er nemlig at "alt blir litt vanskelig". Det har sikkert aller mest med innstilling - og ikke minst behov å gjøre. Det er jo ikke sikkert de jeg har snakket med har like store ambisjoner på de områdene som jeg har selv.

Takk for alle svar, forresten.

[Gjest imli]

Når det gjelder reising med små barn, vil jeg i alle fall påpeke at det ikke er helt uten risiko. Eksotiske reiser med spebarn kan gå veldig galt. Det er mange barn som har blitt alvorlig syke og til og med dødd av div sykdommer som vi ikke har her hjemme, kun fordi foreldrene absolutt skulle på eksotisk og spennende ferie.

Skriver ikke dette fordi jeg tror det ikke går an å reise med små barn, men man må være klar over at man løper en risiko. Skal man reise, bør man absolutt heller velge charrter enn eksotisk.

[Gjest -Maggie-]

Velger man å få unger må man selvfølgelig ta hensyn til det, og det er ikke slik at jeg ikke kan unnvære å reise et år eller to, altså. Det er mer på flere-år-basis jeg tenker på.

[Gjest imli]

Joda, bare så det ble nevnt noen som reiste med en unge på 5 mnd lenger opp. Bar under ett år er i alle fall veldig utsatt. Feks kan noe så enkelt som diaree være dødlig. Og det gjelder større barn også.

[Arkana]

Joda, bare så det ble nevnt noen som reiste med en unge på 5 mnd lenger opp. Bar under ett år er i alle fall veldig utsatt. Feks kan noe så enkelt som diaree være dødlig. Og det gjelder større barn også.

De har leger og sykehus i andre land også.

[Gjest imli]

De har leger og sykehus i andre land også.

Selvfølgelig, men det kommer helt an på hvor man reiser. I noen land snakker befolkninga feks dårlig engelsk, det er langt til sykehus, det er dårlig med medisiner osv. Hjelpen kan være langt unna..

[Gjest Gjest]

Selvsagt finnes det unntaksmennesker som kan være globetrottere med hele barneskokken på slep (Angelina Jolie og Brad Pitt har jo nannies i fleng til å få til slike ting), men om du kikker litt rundt på oss vanlig dødelige og flertallet av de som har barn, så er det faktisk slik at å få barn begrenser din personlige frihet. Mye er opp til deg selv og hva du bestemmer deg for at er mulig, men flertallet barnefamilier har en hverdag bestående av rutiner og trivialiteter. Fact of life. Barn trenger rutiner og de skal følges opp med skole, venner, barnehage, trening, osv osv. Midt opp i alt dette mister man jo masse tid til seg selv, det er ikke til å stikke under en stol.

Selvsagt finnes det unntak, men som sagt; se deg rundt og du finner fort ut hvordan livet med barn fortoner seg for de fleste. Litt realisme skader ikke, selv om alle klarer dra på 3 mnd ferie til Thailand med barn om man bare vil. Men det blir mye mer stress og mas enn om man drar alene og/eller med kjæresten/venner.

[hverdagslykke]

Og forøvrig har jeg en frivillig barnløs venninne i førtiåra som sier at de som har minst forståelse for hennes situasjon er de som "bare fikk barn". De misunner henne friheten til å reise, spise ute med mannen stadig vekk og bruke pengene helt annerledes enn de fleste småbarnsfamilier gjør. De som har fått barn etter et bevisst valg, har vært mer forberedt i utgangspunktet på hva de velger og velger vekk ved å få barn.