Skal jeg beholde mannen min, eller satse på barn?

[Gjest Snart singel?]

Jeg vet dette er et tema som har gått igjen flere ganger. Forskjellen fra de andre trådene, er at jeg ikke vet om jeg selv vil ha barn heller.

Mannen i mitt liv er virkelig nettopp det - mannen i mitt liv. Vi har lovet hverandre framtida sammen. Og vi har det veldig bra.

Han har alltid sagt at han håper framtida betyr barn, men nå i det siste har han endret mening, og sier at han ikke ser for seg at han skal ha barn noen gang.

Selv er jeg i kjempetvil. Noen ganger føler jeg at å få barn er selve meninga med livet, mens i neste klarer jeg overhodet ikke se for meg å skulle ha barn.

Så hvor står jeg nå, egentlig? Er dette begynnelsen på slutten? Vi er såpass gamle, at hvis jeg skal ha sjansen til å rekke og finne meg en annen mann å få de riktige følelsene for, og få barn med, så må jeg gå nå. Men hvordan i alle dager skal jeg klare det?? Jeg bytter ut det vakreste jeg har opplevd i livet mitt, mot en usikker framtid... mot noe jeg ikke engang vet om jeg kommer til å velge, når alt kommer til alt.

Så uendelig usikker... Og trist. Og frustrert. Og med kjærlighetssorg allerede...

Hjelp... ?

[Lissi]

Det der er utrolig vanskelig og nesten umulig å gi noe råd på. Du må la hjertet ditt bestemme. Kanskje snakke med han om dette, finne ut hvor han virkelig står. Si at du selv er usikker, men om du ombestemmer deg, hvor står han da? At du tenker på å gå.

Dette er et tema som sikkert går igjen i de fleste forhold. Noen vil, andre vil ikke, og man blir klar på forskjellig tidspunkt. Ikke noe er så vondt som å måtte gå ifra en de virkelig elsker, fordi uenighet om dette.

Klart man får kjærlighetssorg. Du har funnet mannen i ditt liv. Men virker som du må ta et valg, det verste noensinne.

Vil man angre når man blir 50? Jeg er på skal/skal ikke hver eneste dag.

[NemoLinn]

Hei

Den situasjonen du er i nå er en vond og tung tid. Du har tanker og følelser som svirrer rundt i hodet og du vet ikke hva du skal gjøre for å kunne klare å løse problemet. I tillegg så er du selv usikker på hva du ønsker; barn eller ikke barn.

Jeg har selv vært i den samme situasjonen som deg.

Jeg møtte drømmemannen og vi ble kjærester og gift. Allerede på vår første date snakket vi om det med ønsket om barn. Han har jo to fra før, og for meg var det viktig å få sagt at jeg kan ikke innvolvere meg i en mann som ikke vil ha barn med meg. Dette fordi jeg ønsket meg barn selv. Vi har hele tiden hatt en felles forståelse for at barn det skulle vi få sammen.

Så på et tidspunkt i vårt ekteskap fikk han litt "kalde føtter" hvis jeg kan kalle det det. Vi hadde noen forferdelige runder sammen og hver for oss. Vi tenkte og grublet begge to for hvordan vi kunne løse dette.

Jeg kom så langt i min tenkning at jeg kunne ikke fortsette å være sammen med han hvis vi ikke kunne få barn sammen da det er viktig for meg i et ekteskap.

Heldigvis så ordnet alt seg for oss, og nå er jeg 5 uker + 4 dager på vei. hoppe:

Så det du må finne ut selv er om du har et sterkt ønske om barn, og om det ønsket om barn er høyere enn det å være sammen med mannen i ditt liv.

Noen ganger er faktisk ikke kjærlighet nok i et forhold.

Jeg tror mye vil kunne løses av seg selv så fort du finner ut hva du vil.

Og for all del, ha god kommunikasjon med hverandre. Det er alfa omega! Snakk sammen og del alle tanker og følelser omkring temaet.

Håper det løser seg for deg !

[Gjest Snart singel?]

Det der er utrolig vanskelig og nesten umulig å gi noe råd på. Du må la hjertet ditt bestemme. Kanskje snakke med han om dette, finne ut hvor han virkelig står. Si at du selv er usikker, men om du ombestemmer deg, hvor står han da? At du tenker på å gå.

Dette er et tema som sikkert går igjen i de fleste forhold. Noen vil, andre vil ikke, og man blir klar på forskjellig tidspunkt. Ikke noe er så vondt som å måtte gå ifra en de virkelig elsker, fordi uenighet om dette.

Klart man får kjærlighetssorg. Du har funnet mannen i ditt liv. Men virker som du må ta et valg, det verste noensinne.

Vil man angre når man blir 50? Jeg er på skal/skal ikke hver eneste dag.

Hei, Lissi

Takk for svar:)

Trist å høre at det fortsatt ikke er noen avklaring i livet ditt (har sporadisk vært innom tråder og sett at du har slitt.. ).

Vi har prata sammen om dette, og jeg vet hvor han står. Jeg har også klart å uttrykke tydelig hvordan jeg vurderer alle mulige argumenter (for/mot barn), jeg presenterer argumenene for han, og hvis jeg til slutt faller ned på den sida der jeg velger barn, så impliserer det at jeg går fra han. Han vet også at jeg vil prøve å komme til en avgjørelse så fort jeg kan, og at jeg derfor tenker mye, veldig mye, på dette akkurat nå.

Mannen min er helt fantastisk. Det er ingenting, overhodet, som skulle tilsi at dette ikke var et optimalt forhold, utenom dette med barn. Hvordan skal jeg klare å ofre dette forholdet for kanskje å få barn seinere? Og tenk om mannen min, uansett hvor usannsynlig det er, skifter mening etterhvert...

Pokkers biologiske klokke som gjør at tida renner ut for oss kvinner...

Pokkers umulige avgjørelse..

[Gjest Snart singel?]

I tillegg så er du selv usikker på hva du ønsker; barn eller ikke barn.

Ja, ekstremt usikker... Jeg har vært usikker i bortimot ti år! Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å komme til en avgjørelse der.. Fram til nå har jeg tenkt at jeg kan "gjøre meg klar" når mannen min blir klar. Men nå blir altså ikke mannen klar, og jeg må komme til en avgjørelse selv.

Så på et tidspunkt i vårt ekteskap fikk han litt "kalde føtter" hvis jeg kan kalle det det. Vi hadde noen forferdelige runder sammen og hver for oss. Vi tenkte og grublet begge to for hvordan vi kunne løse dette.

Jeg kom så langt i min tenkning at jeg kunne ikke fortsette å være sammen med han hvis vi ikke kunne få barn sammen da det er viktig for meg i et ekteskap.

Her hos oss er det stort sett bare jeg som tenker. Han vet hvor han står. Men han hører på meg, lytter, og er en grei "sparrepartner" å lufte tanker for. Til slutt er den eneste løsningen at jeg bestemmer meg for hva jeg vil... Det er en utrolig tung bør å ha på skuldrene...

Heldigvis så ordnet alt seg for oss, og nå er jeg 5 uker + 4 dager på vei. hoppe:

Så utrolig koselig! Gratulerer med baby i magen:)

Så det du må finne ut selv er om du har et sterkt ønske om barn, og om det ønsket om barn er høyere enn det å være sammen med mannen i ditt liv.

Det er her den umulige oppgaven skal løses...

Noen ganger er faktisk ikke kjærlighet nok i et forhold.

Men det er ofte sånt man lærer seg i ettertid, men som er helt umulig å se i nåtid.. Innbiller jeg meg.

Jeg tror mye vil kunne løses av seg selv så fort du finner ut hva du vil.

Og for all del, ha god kommunikasjon med hverandre. Det er alfa omega! Snakk sammen og del alle tanker og følelser omkring temaet.

Håper det løser seg for deg !

Takk, tusen takk, NemoLinn. Jeg jobber med saken, jeg lufter tanker for han... Skulle ønske han hadde litt mer han følte, ikke bare at han "vet hvor han står", sånn at jeg hadde mer å gripe tak i, på en måte... Han "sparrer" med fornuften, ikke med sine egne følelser og tanker.

[Cuba]

Hei!

Kjenner meg litt igjen i situasjonen din, har hatt noen av de samme følelsene.

Det virker som dere har et kjempe bra forhold og det er langt fra sikkert du vil finne en ny som kan måle seg med din nåværende kjæreste.

Og hva om du skulle bryte med han og finner deg en ny som vil ha barn og så kan brått en av dere ikke få barn..? Fins jo andre metoder, men da vil det kanskje bli lettere å angre på at du gikk fra mannen i ditt liv..

Jeg hadde nok tenkt meg godt om før jeg gikk fra han.. Og siden han har sett for seg barn i framtiden før kan det jo hende han ombestemmer seg igjen!?

Om du ser for deg at du bestemmer deg for å bli og dere aldri får barn, tror du dere kommer til å leve lykkelig sammen likevel?

[Gjest Snart singel?]

Hei!

Kjenner meg litt igjen i situasjonen din, har hatt noen av de samme følelsene.

Det virker som dere har et kjempe bra forhold og det er langt fra sikkert du vil finne en ny som kan måle seg med din nåværende kjæreste.

Ja, det er også et viktig element i argumentasjonen..

Og hva om du skulle bryte med han og finner deg en ny som vil ha barn og så kan brått en av dere ikke få barn..? Fins jo andre metoder, men da vil det kanskje bli lettere å angre på at du gikk fra mannen i ditt liv..

Ja, det er alltid en fare for det. Jeg har prøvd å få barn i et tidligere forhold, men den gang var jeg infertil (ingen eggløsning). Problemet skal være løst, ingenting tyder på at jeg har de samme problemene nå, men man kan aldri vite. Og selvfølgelig vil det være en tungt dersom jeg har gått, men forhåpentligvis er jeg jo blitt glad i en evt ny mann også, da...

Jeg hadde nok tenkt meg godt om før jeg gikk fra han.. Og siden han har sett for seg barn i framtiden før kan det jo hende han ombestemmer seg igjen!?

Jeg tenker så det knaker.. Men det er godt med innspill!

Han har sagt at han "håper (regner med?) han skal få lyst på barn etterhvert", men han har aldri sett for seg barn... Nå, derimot, har visst magefølelsen endret seg. Hvorfor vet verken han eller jeg, men det kan jo være f.eks. fordi jeg har vært mye ustabil (sliter med kraftig pms-humørsvingninger, depresjon, angst.. ), men alt dette jobber jeg med, og ting blir bedre. Sakte, men sikkert.

Om du ser for deg at du bestemmer deg for å bli og dere aldri får barn, tror du dere kommer til å leve lykkelig sammen likevel?

Ja, det er vel nettopp dét som er titusenkronersspørsmålet...

Takk for innspill, Cuba - jeg trenger andres tanker om dette også, til hjelp i å sortere mine egne:)

[Lissi]

Hei, Lissi

Takk for svar:)

Trist å høre at det fortsatt ikke er noen avklaring i livet ditt (har sporadisk vært innom tråder og sett at du har slitt.. ).

Vi har prata sammen om dette, og jeg vet hvor han står. Jeg har også klart å uttrykke tydelig hvordan jeg vurderer alle mulige argumenter (for/mot barn), jeg presenterer argumenene for han, og hvis jeg til slutt faller ned på den sida der jeg velger barn, så impliserer det at jeg går fra han. Han vet også at jeg vil prøve å komme til en avgjørelse så fort jeg kan, og at jeg derfor tenker mye, veldig mye, på dette akkurat nå.

Mannen min er helt fantastisk. Det er ingenting, overhodet, som skulle tilsi at dette ikke var et optimalt forhold, utenom dette med barn. Hvordan skal jeg klare å ofre dette forholdet for kanskje å få barn seinere? Og tenk om mannen min, uansett hvor usannsynlig det er, skifter mening etterhvert...

Pokkers biologiske klokke som gjør at tida renner ut for oss kvinner...

Pokkers umulige avgjørelse..

Vil bare si at jeg føler veldig med deg Har vært og er i tenkeboksen selv.

Man ender jo også opp med å tenke: elsker han meg nok om han lar meg gå??

(jeg har pr idag stoffskifteproblemer, cyste på eggstokken, ingen mens og blir 34 år. Ikke rart at jeg er bekymret om jeg kaster bort tiden.)

Jeg har forresten også slitt mye med hormonelle problemer og depresjon. Men ser veldig tydelig at mye av dette kommer av forståelige reaksjoner på ting min samboer har gjort. Det er tøft.

Endret 16. juli 2008 av Lissi33

[Gjest Cama]

Da jeg møtte min samboer hadde han to barn fra før, og var ikke interessert i å få flere. Jeg sa at det ikke var noe problem, for jeg hadde ikke lyst på egne barn. Men etter et par år så begynte følelsene mine rundt dette å endre seg. Jeg tenkte mer og mer på dette med å få barn, og følte i perioder at jeg bare måtte få barn dersom jeg noen gang skulle kunne være lykkelig. Andre ganger tenkte jeg at det var en lettelse å ikke ha barn, så var vi frie til å gjøre voksenting når vi ville, ingen våkenetter eller bleieskift osv.

Etter mye grubling fram og tilbake kom jeg likevel fram til at jo, jeg ønsker å få barn. Og heldige meg, samboeren min var helt med på notene, fordi han skjønner hvor viktig det er for meg også å få lov til å oppleve gleden ved å få egne barn. Og han er jo glad i barn selv, og ser fram til at vi to skal få et barn sammen.

Jeg har tenkt en del på hva som ville skjedd dersom han hadde vært fast bestemt på å ikke få barn. Det jeg raskt kom fram til var at jeg aldri ville forlatt min fantastiske samboer, barn eller ikke barn. Den kjærligheten vi har funnet i hverandre er så unik at den kan man bare ikke kaste bort.

Dette var en "avgjørelse" jeg tok før samboeren min hadde sagt at han ville ha barn likevel (jeg følte ikke at det var en avgjørelse, det bare var sånn det måtte være). Jeg sa det til han da jeg fortalte at det hadde blitt så viktig for meg å få barn: Dersom du ikke vil ha barn er det greit, jeg elsker deg og vil dele livet mitt med deg uansett.

Jeg ville ikke at han skulle føle at han enten måtte få barn med meg eller miste meg.

Det som slår meg er at du, TS, må kjenne litt ekstra på de følelsene du har for din kjære. Du sier han er fantastisk og at dere har det bra sammen. Det tviler jeg ikke på. Men det finnes mange fantastiske menn der ute som man kan ha det bra sammen med, uten at det er ekte kjærlighet med inne i bildet. Er du sikker på at det du føler for samboeren din er kjærlighet? Eller kan det hende at dere bare trives godt sammen og at han er en bra mann? At du føler han burde være ditt livs kjærlighet?

Vi er jo så forskjellige skrudd sammen vi mennesker, at det kan være vanskelig å forstå noen som tenker annerledes enn en selv. Ikke ta dette som kritikk eller noe negativt, det er ikke meningen! Jeg vil bare presentere en annen vinkel å se dette fra. Fordi fra mitt ståsted så er det umulig å gå fra sitt livs kjærlighet bare fordi vedkommende ikke vil ha barn. Man kan bli så uendelig lykkelige uten barn også. Og om du går fra han så finnes det ingen garanti for at du møter en mann som er halvparten så bra som han, og heller ingen garanti for at du får barn. Er det virkelig verdt å gi slipp på sitt livs kjærlighet på et sånt grunnlag?

Uansett hva du velger: Lykke til i dine vanskelige grublinger!

[Gjest Gjest]

Vil bare si at jeg føler veldig med deg Har vært og er i tenkeboksen selv.

Man ender jo også opp med å tenke: elsker han meg nok om han lar meg gå??

Man kan også snu den rundt og spørre: Elsker jeg han nok om jeg velger å gå?

[Lissi]

Man kan også snu den rundt og spørre: Elsker jeg han nok om jeg velger å gå?

Klart man kan!! Det er derfor vi fortsatt sitter hos våre partnere. Er jo et utrolig vanskelig valg. Jeg vet at min hvertfall ønsker barn. Bare ikke akkurat nå, noe som er forståelig. Men hvordan vet man at de er klar og et år eller to? Det har man ingen garanti for.

Derfor er det ren gambling.

[Mirabella76]

Dette spørsmålet er det nok ingen andre enn du sjølv, som kan gi svar på!

Kva som er det rette avhenger rett og slett av om det viktigaste for deg er å få bli mamma, eller om det er å dela livet med mannen din.

Håpar du kjem fram til den rette avgjerelsen. Skjønnar at det må vera vanskelig, men lytt til hjertet ditt!

[Gjest Gjest]

Jeg tror at du hadde visst det sikkert om du ikke ville ha barn. Og siden du er så usikker på dette, tror jeg at du kommer til å angre hvis du ikke får/prøver å få barn.

[Gjest Gjest]

Mannen i mitt liv er virkelig nettopp det - mannen i mitt liv. Vi har lovet hverandre framtida sammen. Og vi har det veldig bra.

(...)

Jeg bytter ut det vakreste jeg har opplevd i livet mitt, mot en usikker framtid... mot noe jeg ikke engang vet om jeg kommer til å velge, når alt kommer til alt.

Så uendelig usikker... Og trist. Og frustrert. Og med kjærlighetssorg allerede...

Hjelp... ?

Bli hos ham! :rødme:

[Gjest Snart singel?]

Vil bare si at jeg føler veldig med deg Har vært og er i tenkeboksen selv.

Man ender jo også opp med å tenke: elsker han meg nok om han lar meg gå??

(jeg har pr idag stoffskifteproblemer, cyste på eggstokken, ingen mens og blir 34 år. Ikke rart at jeg er bekymret om jeg kaster bort tiden.)

Jeg har forresten også slitt mye med hormonelle problemer og depresjon. Men ser veldig tydelig at mye av dette kommer av forståelige reaksjoner på ting min samboer har gjort. Det er tøft.

Jeg tror nok han elsker meg nok selv om han lar meg gå, ja. Han ville aldri stått i veien for noe jeg ønsker meg. Når det er sagt, så kan jeg heller ikke presse han til å få barn, fordi jeg vet at han ønsker alt det beste for meg.

Tror forresten jeg skal sende deg en pm, Lissi... Kommer etterhvert.

Man kan også snu den rundt og spørre: Elsker jeg han nok om jeg velger å gå?

Ja, jeg elsker han. Og jeg tror absolutt jeg elsker han nok, selv om jeg til slutt ender opp med å velge veien mot barn, uten han. Om jeg hadde valgt han, og dermed valgt bort barn, er jeg redd han alltid ville gått med følelsen av at han har "frarøvet meg" barn jeg ønsket meg.

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg, men jeg tror at for dem som virkelig vet at de vil ha barn, kan man elske mannen til verdens ende og tilbake igjen, men fortsatt velge å gå. Så viktig tror jeg det kan være med barn.

Da jeg møtte min samboer hadde han to barn fra før, og var ikke interessert i å få flere. Jeg sa at det ikke var noe problem, for jeg hadde ikke lyst på egne barn. Men etter et par år så begynte følelsene mine rundt dette å endre seg. Jeg tenkte mer og mer på dette med å få barn, og følte i perioder at jeg bare måtte få barn dersom jeg noen gang skulle kunne være lykkelig. Andre ganger tenkte jeg at det var en lettelse å ikke ha barn, så var vi frie til å gjøre voksenting når vi ville, ingen våkenetter eller bleieskift osv.

Foruten det at min kjære ikke har barn fra før, kjente jeg meg godt igjen i dette!

Etter mye grubling fram og tilbake kom jeg likevel fram til at jo, jeg ønsker å få barn. Og heldige meg, samboeren min var helt med på notene, fordi han skjønner hvor viktig det er for meg også å få lov til å oppleve gleden ved å få egne barn. Og han er jo glad i barn selv, og ser fram til at vi to skal få et barn sammen.

Min kjære forstår hvor viktig det er med barn, dersom man ønsker seg det. Og det blir like viktig andre veien... respektere at han ikke ønsker, og forstå at man ikke presse noen til å få barn. Men han vil ikke gjøre det slutt, så vi er begge inneforstått med at det til syvende og sist blir hva jeg finner ut at jeg vil, som avgjør om vi skal fortsette eller avslutte.

Jeg har tenkt en del på hva som ville skjedd dersom han hadde vært fast bestemt på å ikke få barn. Det jeg raskt kom fram til var at jeg aldri ville forlatt min fantastiske samboer, barn eller ikke barn. Den kjærligheten vi har funnet i hverandre er så unik at den kan man bare ikke kaste bort.

Sukk.. :rødme:

Dette var en "avgjørelse" jeg tok før samboeren min hadde sagt at han ville ha barn likevel (jeg følte ikke at det var en avgjørelse, det bare var sånn det måtte være). Jeg sa det til han da jeg fortalte at det hadde blitt så viktig for meg å få barn: Dersom du ikke vil ha barn er det greit, jeg elsker deg og vil dele livet mitt med deg uansett.

Hvis du følte at barn ikke var en avgjørelse, men bare sånn det måtte være.. hvordan kan du da si at du uansett ville ha valgt å bli hos din samboer? Ikke meninga å være kritisk... jeg bare leiter intenst etter svar - på alt, overalt - akkurat nå.

Jeg ville ikke at han skulle føle at han enten måtte få barn med meg eller miste meg.

Jeg forstår hva du mener. Derfor er det ikke snakk om at jeg kan bli, dersom jeg kommer fram til at jeg ønsker meg barn. Jeg må være hundre prosent sikker på at jeg kan (og helst vil) leve uten barn, og at det ikke er noe poeng i å gå rundt og håpe at han skal endre mening, dersom jeg velger å bli hos mannen min. Han skal slippe å måtte bekymre seg for at jeg innerst inne lengter etter barn, kanskje er en smule bitter for at han ikke vil ha, og at jeg kanskje håper i det aller lengste.

Det som slår meg er at du, TS, må kjenne litt ekstra på de følelsene du har for din kjære. Du sier han er fantastisk og at dere har det bra sammen. Det tviler jeg ikke på. Men det finnes mange fantastiske menn der ute som man kan ha det bra sammen med, uten at det er ekte kjærlighet med inne i bildet. Er du sikker på at det du føler for samboeren din er kjærlighet? Eller kan det hende at dere bare trives godt sammen og at han er en bra mann? At du føler han burde være ditt livs kjærlighet?

Det er helt greit at du stiller spørsmål ved dette, men jeg kan bare bekrefte at - ja, dette er Kjærlighet med stor K. Når han tar hånda mi når vi hverdagslig tusler til butikken sammen, og du kjenner det bruser i blodet, lykken nesten overmanner deg fullstendig - og dette skjer nesten hver eneste dag, selv etter år som kjærester... Jeg tror ikke dette kan være noe annet enn ekte kjærlighet, nei.

Vi er jo så forskjellige skrudd sammen vi mennesker, at det kan være vanskelig å forstå noen som tenker annerledes enn en selv. Ikke ta dette som kritikk eller noe negativt, det er ikke meningen! Jeg vil bare presentere en annen vinkel å se dette fra. Fordi fra mitt ståsted så er det umulig å gå fra sitt livs kjærlighet bare fordi vedkommende ikke vil ha barn. Man kan bli så uendelig lykkelige uten barn også. Og om du går fra han så finnes det ingen garanti for at du møter en mann som er halvparten så bra som han, og heller ingen garanti for at du får barn. Er det virkelig verdt å gi slipp på sitt livs kjærlighet på et sånt grunnlag?

Uansett hva du velger: Lykke til i dine vanskelige grublinger!

Jeg ser også det å gå fra min elskede som en umulighet... Og det er nok derfor jeg ikke klarer å tenke på annet om dagen, jeg føler det som jeg blir revet i to, og når jeg ikke føler at jeg revner, så føles kroppen som en bein- og muskelløs masse som helst bare vil kollapse og renne ned i nærmeste kumlokk...

For om jeg ser på det som umulig å gå fra han nå - hvordan vil jeg se på livet den dagen det er blitt umulig å få barn lenger, og jeg innser at det var det som skulle til for å gjøre livet mitt komplett? (Livet er akkurat passe akkurat nå, men ting kan jo endres... )

Tusen takk for dine erfaringer og tanker om denne situasjonen, Cama - jeg setter pris på det:)

[Gjest Snart singel?]

Klart man kan!! Det er derfor vi fortsatt sitter hos våre partnere. Er jo et utrolig vanskelig valg. Jeg vet at min hvertfall ønsker barn. Bare ikke akkurat nå, noe som er forståelig. Men hvordan vet man at de er klar og et år eller to? Det har man ingen garanti for.

Derfor er det ren gambling.

Amen to that!

Dette spørsmålet er det nok ingen andre enn du sjølv, som kan gi svar på!

Kva som er det rette avhenger rett og slett av om det viktigaste for deg er å få bli mamma, eller om det er å dela livet med mannen din.

Håpar du kjem fram til den rette avgjerelsen. Skjønnar at det må vera vanskelig, men lytt til hjertet ditt!

Ja, det er bare jeg som kan svare... til slutt. Men jeg har veldig behov for innspill, og setter stor pris på dem jeg har fått.

Og det store spørsmålet er jo nettopp å prøve å finne ut av hva som er det viktigste. Det er det jeg rives i fillebiter av å frustrere over, 24/7. Og hjertet mitt klarer ikke å gi meg noe svar, det bare gir meg følelsen av at det skal eksplodere snart...

Men takk for at du stakk innom og skrev noen ord

Jeg tror at du hadde visst det sikkert om du ikke ville ha barn. Og siden du er så usikker på dette, tror jeg at du kommer til å angre hvis du ikke får/prøver å få barn.

Men hvordan? Hvordan vet man det?? Jeg klarer verken å si "Ja, jeg vil ha barn", eller "Nei, jeg vil ikke ha barn." Da kommer de i tilfelle rett etterhverandre, i vilkårlig rekkefølge... Jeg aner ikke, rett og slett!

Noen frivillig barnløse som kan fortelle meg hvordan man kommer til en sånn konklusjon? Noen som har slitt med de samme tankene rundt barn/ikke barn som har forklaring på hvordan de til slutt ble enig med seg selv??

Bli hos ham! :rødme:

Jeg har også tro på kjærligheten

[Gjest Gjest]

Men hvordan? Hvordan vet man det?? Jeg klarer verken å si "Ja, jeg vil ha barn", eller "Nei, jeg vil ikke ha barn." Da kommer de i tilfelle rett etterhverandre, i vilkårlig rekkefølge... Jeg aner ikke, rett og slett!

Jeg har barn selv, og ville ikke ha vært foruten. Det har alltid vært en iboende visshet om at barn skulle jeg ha.

Jeg kjenner et par jenter som er frivillig barnløse, og felles for dem er at de har vært veldig klare på at de ikke ville ha barn. De har som meg hatt en iboende visshet om at de ikke ville bli mødre.

Det er derfor jeg tror at du kan komme til å angre hvis du velger bort muligheten for å få barn/prøve å få. Fordi du ikke har denne sterke vissheten om at du vil være barnløs.

I mitt stille sinn tenker jeg også at hvis kjærligheten mellom dere er stor nok, bør han gå med på ditt ønske. Spesielt siden han faktisk mente at fremtiden deres sammen innbar barn.

[Gjest Snart singel?]

Jeg har barn selv, og ville ikke ha vært foruten. Det har alltid vært en iboende visshet om at barn skulle jeg ha.

Jeg kjenner et par jenter som er frivillig barnløse, og felles for dem er at de har vært veldig klare på at de ikke ville ha barn. De har som meg hatt en iboende visshet om at de ikke ville bli mødre.

Det er derfor jeg tror at du kan komme til å angre hvis du velger bort muligheten for å få barn/prøve å få. Fordi du ikke har denne sterke vissheten om at du vil være barnløs.

I mitt stille sinn tenker jeg også at hvis kjærligheten mellom dere er stor nok, bør han gå med på ditt ønske. Spesielt siden han faktisk mente at fremtiden deres sammen innbar barn.

Takk for konstruktivt svar:)

Jeg skulle ønske jeg følte en visshet den ene eller den andre veien... Men jeg kjenner bare usikkerhet, uansett retning jeg snur meg.

En liten presisering bare: Han har "håpet at han skulle få lyst på barn etterhvert", han har ikke sagt at vi skulle ha barn helt sikkert. Men han har aldri vært avvisende med tanke på barn, men vært klar på at det ikke blir på en stund. Nå har han altså snudd, og sier at "magefølelsen min sier at jeg ikke skal ha noen barn".

Når det gjelder stor nok kjærlighet og dermed villighet til å gå med på å få barn, så er det en ekstremt stor ting å "gi etter på". Jeg kan til nøds se for meg at man kan la seg overbevise dersom man ikke har tatt et ordentlig standpunkt, men ikke når man har bestemt seg for å ikke ha... På den andre siden tenker jeg at det jo fortsatt er noe tid igjen før det er for seint, og at han kaaaanskje kunne ha ombestemt seg innen den tid. Men det er dumme tanker, og feil på alle mulige måter. Feil, fordi da blir det for seint for meg å få barn med noen andre, og feil overfor han, fordi det da legges et press på han, både i forhold til å få barn, og fordi "jeg har ofret så mye for å kunne bli hos han".

Nei, ikke lett, det her... ikke lett i det hele tatt.. Har grått litt nå, og det føles litt lettere. Men frustrasjonståka kommer nok sigende innover igjen snart nok.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er rart at noen i det hele tatt råder henne til å gå fra ham. Når hun sier dette er mannen i hennes liv, og hun ikke engang vet om hun ønsker barn. Skal hun da dumpe ham fordi hun kanskje en dag vil ha barn, og kanskje finner en ny mann hun elsker like høyt, og som kanskje vil ha barn med henne? Dette blir veldig mye kanskje, og hun bør da i hvert fall finne ut om hun faktisk vil ha barn først. Og det kan jo skje at han hun er sammen med endrer mening igjen han også.

TS, du sier selv at dette er mannen i ditt liv. Stand by your man!

[Gjest Snart singel?]

Jeg synes det er rart at noen i det hele tatt råder henne til å gå fra ham. Når hun sier dette er mannen i hennes liv, og hun ikke engang vet om hun ønsker barn. Skal hun da dumpe ham fordi hun kanskje en dag vil ha barn, og kanskje finner en ny mann hun elsker like høyt, og som kanskje vil ha barn med henne? Dette blir veldig mye kanskje, og hun bør da i hvert fall finne ut om hun faktisk vil ha barn først. Og det kan jo skje at han hun er sammen med endrer mening igjen han også.

TS, du sier selv at dette er mannen i ditt liv. Stand by your man!

Det er en veldig praktisk, pragmatisk og tilsynelatende måte å se det på...

Men jeg føler at det er mye, mye mer komplisert enn som så. Then again, det kan være fordi man blir så innprenta med viktigheten, det naturlige, det åpenbare, det selvfølgelige osv med å få barn, at jeg ikke klarer å skille mellom hva jeg vil og hva som er forventet av oss.

Når det er sagt, så tenker jeg mye på barn. Jeg tenker ekstremt mye på barn. På barn, rent generelt, hvor inspirerende, imponerende, søte og morsomme, intelligente og enkle de er. Jeg tenker tanken om å ha barn selv - på hvor utfordrende det er, på hvor stort det er, på hvordan det er å ha barn i magen, føde, våkenetter... på bekymringer, på gleder, på alt det vanskelige, på hvor "fanget" man blir med barn. Jeg kommer til konklusjoner om at jeg ikke vil ha barn, nei, det hadde aldri gått.. Så tenker jeg jo, selvfølgelig skal jeg ha barn - hvorfor ikke?! Og innen ti minutter er jeg på nei-sida igjen. Og sånn går no dagan..

Jeg klarer ikke å se for meg mannen min som pappa, faktisk. Hva betyr det? Når jeg ser for meg livet med barn, ser jeg ikke noen pappa der i det hele tatt... Hva betyr dét?? Er det fordi jeg nå vet så inderlig vel at avgjørelsen er min, og min alene? (I alle fall sånn det er pr nå)