Så sliten

[Gjest Utslitt]

Dette blir ett langt syte-innlegg, men må bare få luftet frustrasjonen min....

Er så sliten for tiden, allerede når jeg våkner om morgenen føler jeg at energien er på minus...

Har følt meg slik i veldig lang tid, og for ett par mnd siden ble jeg t.o.m sykemeldt pga at jeg rett og slett var utslitt + hadde mangel på så og si alt av vitaminer.

Selv da jeg ble sykemeldt så fikk jeg ikke noe form for hjelp av min sambo "nå som du likevel går hjemme, så ser jeg ikke problemet at du gjør det som trengs hjemme...."

Men jeg gjør ALT.

Jobber selv 100%, henter/leverer i bhg, rydder og vasker hjemme, vasker klær, passer på at gutten har alt han trenger, jeg er den som tar gutten med på lekeplassen, leser for han, bader for han, osv....

Det eneste min sambo gjør er å jobbe, det er det eneste som står i hodet på han.... hver bidige dag er det overtid, og jeg må ta meg av alt annet som foregår.

På jobb er vi underbemannet, så må gi ekstra mye der også, men vet bare ikke hvor jeg skal få energien fra...

Hvordan skal jeg få sambo til å innse at jeg faktisk trenger litt hjelp? Jeg orker bare ikke slite meg ut mer...

Får jeg ikke litt hjelp snart kommer jeg til å bukke under...

Tårene triller nå når jeg skriver, for jeg er så totalt utslitt at jeg ikke klarer å se noen løsning...

[Polly Ester]

Ikke at jeg sier at du skal gå din vei, men det hadde jeg gjort.

Du blir mer sliten av å gjøre alt selv når dere egentlig er to voksne som skal dele på ting, enn å være alene og gjøre de samme tingene - da har du ikke forventningene om å få hjelp heller.

Jeg gikk fra mannen min for ikke så lenge siden, da hadde jeg fått nok. Nå har jeg det sååå ryddig og fint hjemme fordi det er meg som rydder etter meg. Det er deilig. Jeg savner ikke å ha et hus i kaos rundt meg og en mann som ikke engang rydder opp etter seg selv og syns han gjør nok bare fordi han rydder inn og ut av oppvaskmaskina et par ganger i uka...

[Gjest Gjest]

kjedelig situasjon. jeg mener at dersom personen ikke ser alvoret så må du sette foten ned ordentlig, for å få ham til å skjønne.

det var det eneste som funket hos oss. jeg pratet og pratet og han hørte ikke på meg, eller tok meg ikke alvorlig, og den dagen jeg ble drittlei og sa at jeg ville han skulle flytte, den dagen skjønte han alvoret.

og nå jobber vi videre med saken.

trist, men noen ganger virker det som om det er den eneste måten noen mennesker virkelig forstår alvoret i situasjonen.

klem til deg, og håper at det ordner seg.

[Gjest Gjest]

Du må nok prøve å sette foten skikkelig ned. Ikke bare hinte eller antyde. (Vet ikke hva du gjør, men...) Si klart å tydelig at du trenger hjelp i huset og med barnet. Fordel oppgaver. Gi han faste ansvarsområder. Hvis dette ikke nytter:

La mannen din klare seg selv.

"Lek" at du er alenemor en stund. Du må jo jobbe, hente barnet i barnehagen osv. Men dropp ALT som er for din mann.

Vask dine og barnets klær. La mannens klær ligge i skittentøyskurven til han ikke har flere rene plagg å ha på seg. Da vasker han dem nok selv.

Lag middag til deg og barnet før mannen kommer hjem. Ikke la det ligge igjen rester. Så må han selv ta ansvar for maten han skal ha.

Aldri rydd opp etter mannen din. Om han lar mat ligge igjen på kjøkkenbenken, la det ligge til det mugner. Ekkelt, ja, men kanskje nødvendig for at han skal bli oppmerksom på alle småting som må gjøres i huset. Ting skjer ikke av seg selv.

Pass på å holde rommet til barnet ryddig og rent, og ellers rent i områder i huset der barnet ferdes. Men la hybelkaninene formere seg fritt på soverommet deres. Så får de ligge til mannen støvsuger/vasker selv.

Osv.

Når barnet ligger trygt i senga så krever du DIN personlige tid. Forlang at mannen blir hjemme for å passe barnet, mens du går ut på kino, på besøk til venner, går tur osv.

Etter ei stund på denne måten burde vel mannen skjønne litt av hva du faktisk gjør for hjemmet?

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare forestille deg hvordan din hverdag må være. Ikke vet jeg om jeg kan komme med noen gode råd, men jeg vil gjerne si noe. Utgangspunktet mitt er kanskje ikke det beste da jeg er singel, bor for meg selv og stort sett bare har meg selv å tenke på.

Da jeg leste innlegget ditt kjente jeg at jeg bare syntes synd på deg og tenkte at mannen din er en idiot. Unnskyld meg, men ærlig talt. Regner med at dere er voksne.

Tar han virkelig ikke del i familen? Hva med lillegutt? Tilbringer han tid med han?

SAMLIV - leve sammen, hjelpe hverandre, dele.

Mitt forslag er.

Skriv en logg over alt du gjør. Klokkeslett og detaljert hva du gjør.

Gjør dette en uke eller så, og så kan du ta en alvorlig prat med mannen, han må jo være blind for at det du gjør i hverdagen.

Forstår han det ikke da heller, kan du si du reiser vekk en uke, at oppskiften (loggen din) på hva han må gjøre for å holde hjulene igang har du allerede gitt han.

Det kan kanskje virke litt "hollywood" å gjøre, men han trenger en wake-up-call!

En annen tanke slo meg også...kan det være at han rett og slett rømmer fra samlivet deres? Bruker jobben som unnskyldning? Har du og han noen problemer?

Mulig det er slemt av meg å si noe om det, men det virker bare for drøyt at en voksen mann oppfører seg sånn.

Håper du finner en måte å få han til å høre etter når du forteller han hvordan du har det. Og at når han endelig gjør det, forstår og forbedrer seg.

[Gjest Gjest]

Vet hvordan du har det. Har i perioder følt at jeg er mer mamma for mannen min enn kone. Det eneste som funker er faktisk å gå til streik! Enig med andre som har svart deg - ta vare på deg selv og ungen din, og la han seile sin egen sjø. Forhåpentligvis skjønner han da hvor mye du gjør, og setter pris på det. Tar han ikke poenget da, så hadde jeg vel vurdert å gå, ja. Uansett hvor glad du er i han, så skal du ikke utslette deg selv for at han skal ha en problemfri hverdag!

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

jeg gikk ut av ekteskapet med to små barn for mange år siden og har noen tanker om dette.

Jeg var alene om alt og min mann ble bare en ekstra belastning.

Det at han ikke gjorde noe eller var med på organiseringen gjorde meg ikke sliten når han jobbet borte. Men når han var hjemme og ikke deltok i dette - DET gjorde meg sliten og utmattet og tom.

Og hva skyldes det? Jo, mine forventninger til at han skulle være del av familien - at vi var ett team og skulle samarbeide og samordne oss som familie. Altså mine forventinger til han som han ikke innfridde.

Tenk litt over det bare - bare ett lite innspill.

Jeg gjorde det rette i min situasjon / mitt liv ved å velge å fjerne meg fra noe jeg hadde forventninger om som ikke var tilfelle og som tømte meg.

[Pinkie]

Høres ut som moren og faren min for mange år siden. Jobben hans tok opp all tiden hans. Kan nesten ikke huske at pappa var hjemme da jeg var liten.

Til slutt ble mamma så utslitt og nedbrutt at hun bare gråt hele tiden. Da gikk det opp for han hvor sliten hun faktisk var. Så nå hjelper han til han også.

Pappa byttet til slutt jobb for å kunne være mer sammen med familien sin. I dag er de mer forelsket enn noen gang virker det som. Og det etter over 30 år med ekteskap.

[Gjest Gjest]

Syns det er for gærent av mannen din å oppføre seg på den måten. Sett deg ned med han og forklar at du måtte ta en pause fra jobb fordi du var utslitt, og at det var meningen at du skal få krefter igjen, ikke være hans personlige hushjelp!

[Gjest Gjest]

Send ham tilbake til mammaen hans.

[Gjest Gjest]

Når avtalte dere at dette var DITT ansvar?

DU trenger hjelp, sier du. Feil, dersom dere ikke har en klar avtale på at du har ansvaret for alt dette.

La mannen ta sin del. Ikke lek mamma'n hans.