Dette er så vanskelig, jeg holder nesten ikke ut

[Gjest Kenneth 24]

Ja, hvor skal jeg begynne. Dette er et vanskelig dilemma som tar mye krefter og energi.

Jeg sitter på så mye informasjon at det blir vanskelig å få med alt, men jeg gjør et forsøk.

Jeg har laber kontakt med mor og far. For meg føles det som om førstnevnte bærer på en skepsis overfor meg og mine verdier. Ofte når vi er i lag merker jeg en klar fornemmelse om at vi er uenige om det aller meste mellom himmel og jord. Jeg har pratet med min samboer om dette, vi er vel begge enige i at hun nok bare har nok med seg selv her i livet.

Jeg har sagt i fra hvordan jeg føler dette (hvordan vi føler dette), men da svarer hun bare: "Så, du synes ikke jeg er en god nok mor for deg", "Da er det kanskje best at vi ikke har kontakt lenger". Istedenfor å kanskje si: "Jeg hører fra du sier, dette er ukjent for meg, men jeg skal tenke på dette", eller "Det sårer meg at du føler det slik, vi må jo snakke om dette". Jeg synes hun er totalt fraværende som mor, hun bryr seg heller ikke om min samboer (noe som er svært sårende).

Her en dag ble jeg liggende å tenke i sengen: Er ikke det moren min drever med ekstrem nedvurdering? Samboeren min: ”Jo, hun har jo aldri tro på deg, og meg har hun aldri vist interesse for..”.

Hverken mor eller far kjenner meg, eller verdsetter mine egenskaper eller idealer. Søsteren til samboeren min kjenner meg bedre enn mine egne foreldre. Slik er det kanskje for mange, kanskje det bare er jeg som opplever dette ekstra sårende.

80% av venninnene til min samboer har eller venter på å få barn. Hun er selv veldig åpen på at dette er det store. Jeg er ganske klar på at dette er særs uaktuelt nå som min situasjon er vanskelig og uavklart. Det samme gjelder giftemål, dette er det største hun kan tenke seg, mens jeg ikke er tilhenger av ekteskapet. Jeg har tidligere sagt at dersom dette er det viktigste for den jeg elsker, så skal jeg gjøre det for henne. Men nå er det helt fjernt for meg.

Den glade historien fortsetter...

Jeg har ingen kamerater i det daglige, noe som er en stor skam (det er liksom ikke det man forteller om åpenlyst, men heller det man over alt holder skjult).

Jeg tenker at det vil åpne seg gode muligheter under studier der man treffer likesinnede, går ut på byen og i hele tatt er mer sosial.

Vi sitter med et huslån på over to millioner. For meg betyr ikke dette huset særlig mye nå som alt er så uavklart og vanskelig i det private liv. For henne er det nærmest alt. Hun har god utdannelse og arbeider i dag i skolen. 25 år, har mange venner og festende kolleger, og jeg sitter tilbake i skam. Hun har det meste tilrettelagt og fremtiden er liksom langt på vei sikret.

Jeg har et veldig godt forhold til min samboers familie, de er bare helt fantastiske (jeg, med min bakgrunn, ble helt forbauset når moren kom med blomster når jeg hadde fått ny jobb).

Det er interessert i meg og mitt, og jeg er interessert i deres agenda. Det blir vel slik når man bryr seg om hverandre og ikke forakter det som rører seg i forholdet til sine egne foreldre?

Jeg ser liten fremtid her jeg bor. Jeg har riktignok søkt på studier til høsten, men det blir ikke etter drømmemalen, når jeg må til Trondheim eller Bergen for å finne studier som virkelig interesserer. Det ser ut til å gå mot en safe løsning.

Altså, jeg mener, jeg har dette ene livet, jeg vil nødig sitte på en gamlehjem og angre over mer enn jeg må.

Senest nå i ettermiddag sa samboeren min: "Hvorfor drar du ikke for å studere da?" Jeg svarer at dette ikke går når man sitter med hus og lån. Hun forstår og respekterer min situasjon, men vi er begge usikre. Et hus er bra, en samboer er bra, men hva med det som rører seg utenfor dette, det er ikke noe som plutselig blomstrer. Jeg er så klar for å reise fra alt og begynne på ny et annet sted, eller i det minste ta en lang pause, få meg en god utdannelse og evt. komme tilbake.

Dette er så vanskelig at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det noe å ta med til en psykolog, liksom? Jeg trenger virkelig noen objektive vinklinger fra forumet. Takk på forhånd.

[Mamma1]

Ja, du kan så absolutt gå til en psykolog med dette, det er ingen skam.

Hva du ellers skal gjøre med livet ditt må du nesten finne ut selv, snakk ut med din samboer; kan dere selge? Overlever forholdet at du flytter vekk noen år? Vil hun bli med? Klarer dere å beholde huset, dersom dere får det avdragsfritt noen år? Med et lån på over to mill, kan det bli vanskelig med bare en inntekt.

[Gina T]

unnskyld, jeg vet ikke hva jeg skal si, men

[Gjest Nishiki]

Når alt er så svart og negativt som du føler det, burde du få en time hos noen som kan hjelpe deg å sortere ut tankene.

Når man sitter helt fast og kun ser det negative er det fint å ha en fagperson å prate med, en som får deg til å snu litt på tankene dine. Å få løst opp i tankeflokene kan sikkert hjelpe på både humør og livet generelt

[tingeling]

Hei

Det høres absolutt ut som at en psykolog kan hjelpe. Uoppklarte forhold til foreldre kan ødelegge mye. Kanskje du på sikt kan finne en aksept for at du er som du er og moren din er som hun er. Jeg vet at det ikke er lett, for man vil jo så gjerne. Kanskje det faktisk kan være riktig å kutte kontakten og heller satse på de som bryr seg i livet ditt: din samboer og hennes familie. Jeg vet ikke, men jeg håper at en psykolog kan hjelpe deg i riktig retning.

Angående huslån og studier: kanskje dere kan leie ut i noen år, slik at du kan ta de studiene du ønsker? Det er veldig synd å måtte velge en 50%-løsning pga et huslån.

Jeg håper at du finner ut av ting.

tingeling

[Gjest Kenneth 24]

Takk for alle svar, folkens.

Søvnløshet er en gjenganger. Får se om den gode responsen kan bidra til noen timer med søvn.

Flere av dere hinter vel om psykolog, kanskje det også blir første prioritet.

[Tamsin]

Jeg har ikke noe lurt å komme med, men jeg håper det ordner seg for deg.

[Fat Sally Lee]

Jeg vil anbefale en coach fremfor en psykolog, siden du ikke direkte sliter med psykiske problemer. En coach vil hjelpe deg å se løsinger og få nye innfallsvinkler.

Endret 16. juli 2008 av Fat Sally Lee

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale en coach fremfor en psykolog, siden du ikke direkte sliter med psykiske problemer. En coach vil hjelpe deg å se løsinger og få nye innfallsvinkler.

Det er vel et økonomisk spørsmål også. En coach er dyrt. Hvis TS får henvisning til psykolog fra fastlegen sin, slipper han å betale mer enn egenandel opp til frikortgrensa. Noe å tenke på, ihvertfall hvis han vurderer å slutte jobb og begynne å studere.

En annen ting er at det er ventetid hos psykologer, avhengig av hvor du bor. Jeg har gått til psykolog, ventet nesten et år før jeg fikk time (bor i en større by).

Til TS: jeg er enig i at du trenger noen å snakke med for å få klarhet i forholdet du har til foreldrene dine. Det er vel uaktuelt for deg å snakke med dem, det virker ikke som dere har noe felles språk.... Hvis foreldrene dine hadde gitt mer av seg selv og sine tanker og følelser, hadde du nok følt at du kjente og forstod de bedre. Du er jo heldig som har samboeren din. Å flytte til en by og begynne å studere kan bli ensomt, men samtidig er det viktig å ha de rette utfordringer. Hun kan ikke bli med da? Jeg håper du kan få en tidlig time hos psykolog - så fort som mulig - , du får nesten bare sette deg ned med gule sider og begynne å ringe rundt? Men du skal jo leve også, så du trenger å bestemme deg for hva du vil gjøre til høsten. Kanskje skal du flytte og gå til psykolog på den nye plassen hvor du skal studere, leie ut huset og overtale samboer til å få jobb der dere flytter? Ønsker degt lykke til uansett, vet det er dritt å kjenne seg uavklart,men hvis det er noen trøst tror jeg det er mange mennesker som går rundt med uavklarte følelser et helt liv, til skade for både seg selv og omgivelsene.. Du er bare 24 år, om 10 har du det sikkert mye bedre!

[Gjest kaffedama]

Etter å ha lest innlegget ditt, er min første tanke at du kanskje trenger hjelp med å sortere. Fastlegen kan hjelpe deg med å få kontakt med en psykolog. En coach kan også være bra (har selv hat god hjelp av det i en depresjon og har coacheutdannelse selv, send gjerne PM hvis du lurer på noe rundt det), men som noen andre sier kan det være dyrt. Psykolog kan også være dyrt hvis du betaler det selv. Det finnes også hjelpetelefoner e.l. som er gratis som du kan ringe til for å lufte hodet.

En øvelse du kan gjøre selv er å skrive en liste over ting som bekymrer deg, f.eks.

foreldre

samboer

studier?

søvnløshet

mangel på nettverk?

Skriv så ned for hver ting noen underpunkter rundt hva du tenker på, for å få det ut av hodet. Deretter finner du den VIKTIGSTE bekymringen i hver kategori og finner på et enkelt (LITE) tiltak du kan gjennomføre i løpet av dagen, og et du kan gjennomføre i løpet av den neste uka for å gjøre noe med det.

Eksempler kan være "ta en prat med mamma", "forsøke å få kontakt med andre som har gitt opp kontakten med foreldrene sine", "bestille time hos fastlegen", "sjekke om det er mulig å betjene lånet ved å leie ut huset", "bestille katalog over studiemuligheter i Bergen og Trondheim". Kryss ut etterhvert som om du har gjort dem, det er tilfredsstillende å se at man er i gang med å rydde opp i problemet!

Som sagt ville jeg først oppsøkt fastlegen. Fastlegen kan evt gi deg sovemedisin for en kort periode, han/hun kan hjelpe deg med å søke psykologhjelp og vet også om andre hjelpetiltak.

Man trenger ikke være "alvorlig psykisk syk" for å oppsøke psykolog, psykologer hjelper også mange vanlige mennesker med "vanlige" problemer.

[Gjest Gjest]

hei

jeg vil bare si.. vit at du ikke er alene om akkurat dette. Jeg er like gammel som deg og har det akkurat likedan. Det er vanskelig.. og man blir veldig sårbar.

Jeg har ingen gode tips.

Jeg ble bare veldig overrasket av å lese det du har skrevet, fordi alt var så likt som slik jeg har det.

[tingeling]

Etter å ha lest innlegget ditt, er min første tanke at du kanskje trenger hjelp med å sortere. Fastlegen kan hjelpe deg med å få kontakt med en psykolog. En coach kan også være bra (har selv hat god hjelp av det i en depresjon og har coacheutdannelse selv, send gjerne PM hvis du lurer på noe rundt det), men som noen andre sier kan det være dyrt. Psykolog kan også være dyrt hvis du betaler det selv. Det finnes også hjelpetelefoner e.l. som er gratis som du kan ringe til for å lufte hodet.

En øvelse du kan gjøre selv er å skrive en liste over ting som bekymrer deg, f.eks.

foreldre

samboer

studier?

søvnløshet

mangel på nettverk?

Skriv så ned for hver ting noen underpunkter rundt hva du tenker på, for å få det ut av hodet. Deretter finner du den VIKTIGSTE bekymringen i hver kategori og finner på et enkelt (LITE) tiltak du kan gjennomføre i løpet av dagen, og et du kan gjennomføre i løpet av den neste uka for å gjøre noe med det.

Eksempler kan være "ta en prat med mamma", "forsøke å få kontakt med andre som har gitt opp kontakten med foreldrene sine", "bestille time hos fastlegen", "sjekke om det er mulig å betjene lånet ved å leie ut huset", "bestille katalog over studiemuligheter i Bergen og Trondheim". Kryss ut etterhvert som om du har gjort dem, det er tilfredsstillende å se at man er i gang med å rydde opp i problemet!

Som sagt ville jeg først oppsøkt fastlegen. Fastlegen kan evt gi deg sovemedisin for en kort periode, han/hun kan hjelpe deg med å søke psykologhjelp og vet også om andre hjelpetiltak.

Man trenger ikke være "alvorlig psykisk syk" for å oppsøke psykolog, psykologer hjelper også mange vanlige mennesker med "vanlige" problemer.

Fantastisk bra svar! Veldig klare tiltak.