Veien å gå for å blir alene mor...

[mayo]

trenger råd, har snakket med NAV og famillie kontoret, men er det noen som kan komme med noen råd hvordan de selv opplevde å reise i fra faren til barnet og begynne på nytt? Nytt bo sted? Utdanning? Støtte?

Takk påføre hand:)

[Mamma1]

Hei, jeg kan fortelle deg om mine erfaringer, men de er nok litt annerledes, i og med at barna var så små når jeg reiste.

Når det gjelder utdanning kan du få overgangsstøtte til yngste barnet er 5 år( kun dersom du er under utdanning) Dersom du ikke utdanner deg vil du kun få denne støtten til yngste barnet er 3 år.

Du vil få barnetrygd for ett ekstra barn. Og du vil få farsbidrag, dersom dere ikke har delt omsorg. Dersom du har små barn som trenger tilsyn når du er på skole/jobb kan du få dekket utgiftene til barnehage/sfo med inntill 60%.

Du vil få ekstra støtte fra lånekassen, men dette kan du gå inn på deres nettsider å sjekke selv.

[Reveal]

Korrigerer Mamma1...

Overgangsstønad (som du kan få i tre år- evt utvidet til 5) kan du få så fremt barnet er under 18.

Men dersom barnet er over 3 år må du enten være være under utdanning, i jobb eller stå som reell arbeidssøker.

Overgangsstønaden reguleres i forhold til evt annen inntekt.

Endret 15. juli 2008 av Reveal

[Gjest Gjest]

Hei, jeg kan fortelle deg om mine erfaringer, men de er nok litt annerledes, i og med at barna var så små når jeg reiste.

Når det gjelder utdanning kan du få overgangsstøtte til yngste barnet er 5 år( kun dersom du er under utdanning) Dersom du ikke utdanner deg vil du kun få denne støtten til yngste barnet er 3 år.

Du vil få barnetrygd for ett ekstra barn. Og du vil få farsbidrag, dersom dere ikke har delt omsorg. Dersom du har små barn som trenger tilsyn når du er på skole/jobb kan du få dekket utgiftene til barnehage/sfo med inntill 60%.

Du vil få ekstra støtte fra lånekassen, men dette kan du gå inn på deres nettsider å sjekke selv.

Tror ikke det stemmer helt. Dersom man får overgangsstønad, får man mindre fra lånekassen enn andre studenter. Man får ikke stipend, og man vil få fratrekk i studielån fra første krone man tjener i jobb -og da mener jeg før skatt trekkes. dvs. dersom du tjener 1000 kr og betaler 30% skatt får du utbetalt 700 kr, men lånekassen reduserer din rett til studielån med 1000 kr.

Du vil heller ikke ha rett til hele barnebidraget dersom du får overgansstønad.

Det du derimot får rett til er lavere skatt, så lenge den eneste inntekten er overgangstrygd. Hvis du så jobber litt slik at totalinntekten overstiger en gitt grense (endrer seg over tid), så må du betale ekstra skatt inntil du har "tilbakebetalt" den reduserte skatten pga trygd. Dine penger kaller dette for "pipelortskatt".

Du må for all del vurdere grundig om det vil lønne seg å jobbe ved siden av studier. Sannsynligvis vil en liten jobb redusere inntekten i stede for å øke den.

Dersom enslige foreldre skal studere, lønner det seg altså å gjøre det på heltid, raskest mulig. Du kan få studiestøtte i inntil 3 år, og det er fullt mulig å leve av det man får, men det er ikke rom for utskeielser.

Du vil de fleste steder ha fortrinnsrett til studenbolig, og studentbarnehage, og lesesalsplass.

Det å være aleneforelder er faktisk også veldig gunstig for studiene. Du må være hjemme om kveldene, og kan like gjerne lese. Altså er du ferdig med pensum lenge før eksamen.

Se gjerne på studietiden som en kortvarig, men langsiktig investering, og dropp å bruke tid på å tidkrevende venner slekt og fritidsaktiviteter. konsentrer deg om studier og barn i noen få år. Det er gunstig både for barneoppdragelsen og studieprogresjonen.

Fordelen med å være student mens man har småbarn og dårlig råd, er at de fleste i omgivelsene har like dårlig råd. Studentboliger gjør det altså lettere å være fattig aleneforelder. ikek fordi det er billigere, men fordi naboene også er fattige.

[Mamma1]

Ok, la meg få korrigere både meg selv og andre her.

Overgangsstønad kan få frem til barnet er tre år, uavhengig av hva du driver med, men jobber du, så vil de trekke overgangsstønaden din. Når det yngste barnet har fylt tre år, må du være i yrkesrettet aktivitet for å ha rett til overgangsstønad. Dette betyr at du enten må være tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, eller du må være i arbeid eller utdanning som utgjør minst halvparten av full tid.

Du kan fp overgangsstønad i tre år, frem til barnet fyller åtte år, dersom du utdanner deg kan du få det i to år ekstra. Stønadstiden kan forlenges dersom du har omsorg for mange barn, eller du ble aleneforelder før du var 18.

Dersom du blir aleneforelder etter at det yngste barnet har fylt 8, kan du på visse vilkår for overgangsstønad i to år, frem til det yngste barnet fyller 10.

Overgangsstønad frem til barnet er 18, kan du få bare dersom barnet har funksjonehemmeing, sosiale problemer eller sykdom.

Overgangsstønaden er på ca 10500.

Du får også barnettrygd for ett barn mer enn du faktisk har, så der vil du i allefall få 1940 (1 barn)

Stønad til barnetilsyn, 64%av de faktiske utgifter til barnet er ferdig med 4.klasse.

Du kan også få utdanningsstønad. Dette kan du få i den tiden du har rett til overgangsstønad. Stønaden skal dekke utgifter til skolepenger, skolemateriell og reiser mv. utgifter. Du kan også få stønad til dekning av ekstra boutgifter og flytteutgifter i forbindelse med utdanningen.

Så dersom du nå bor rimelig, la oss si at du betaler 2000kr i husleie, og du må flytte for å utdanne deg og denne leiligheten koster 4000 kr, så kan du få dekket 2000kr i mnd. Jeg fikk dekket hele husleien fordi jeg bodde gratis før jeg begynte på utdanning.

Mange av disse stønadene vi forandre seg ved inntekt, dette må du spørre nav om.

[vilja]

Dersom du jobber, får du overgangsstønad i tre år , uavhengig om barnet blir 3 år. Jeg har, og barna mine er 4 og 8 år. jeg har overgangsstønad i to år til, om jeg ikke gifter meg eller blir samboer. Samboerskap regnes som sikkert etter 12 mnd.

Nav dekker 64% av bhg/sfo utgifter og du får dobbel barnetrygd, + farsbidrag, om ikke dere deler omsorgen.

[*trulta*]

Nav dekker 64% av bhg/sfo utgifter og du får dobbel barnetrygd, + farsbidrag, om ikke dere deler omsorgen.

Man får ikke dobbel barnetrygd om man har mer enn ett barn, det riktige er å si at man får barnetrygd for ett barn ekstra. Jeg har tre barn, får barnetrygd for 4. Du vil også kunne få bidrag selv om dere deler omsorgen, det blir regnet ut ifra inntektene til deg og barnets far.

Ellers spør du om hvordan det var... Prosessen fra en bestemmer seg for å gå fra hverandre kan være tøff, den var iallefall det for meg. Lurte ofte på om jeg hadde gjort det rette, for vi hadde våre diskusjoner, og tilværelsen som alenemor er ikke alltid så enkel. Men for meg var det det eneste riktige, for x'en og barna også, selv om det ikke alltid kunne virke sånn. Ting går seg til, og om man har et dårlig forhold, vil man bare kunne få det bedre med å bryte, og være alene... Flott at du har tatt kontakt med nav og familiekontor, de kan gi deg masse gode råd i forhold til økonomi og stønader, samt gode råd om barnet, utdanning og jobb.

Lykke til

Endret 22. august 2008 av *trulta*

[Far til 2]

Det er en interesant vinkling på de svarene som har kommet.

Alle tar det tydligvis som en selvfølge at MOR blir aleneforelder og far blir ....??..?

Og alle snakker om økonomi.

Men hvordan blir en aleneforelder om den andre forelderen ønsker å delta i barnets oppvekst ? Hvordan fratar en et barn faren sin ? Hvilke konflikter oppstår ved bruddet ? HVordan kan konfliktene unngås på sikt? Hva kreves av aleneforelder mht tid som nedlegges rundt det vå være aleneforelder ? Finnes det løsninger som gir mor mer fritid, større mulighet til utdannelse, bedre muligheter for økonomi fremfor å bli passiv mottager ?

[EmmaW]

Men hvordan blir en aleneforelder om den andre forelderen ønsker å delta i barnets oppvekst ? Hvordan fratar en et barn faren sin ?

Nå har jeg lest en del av innleggene dine, og vet at du står på barrikadene for fars rettigheter, og det er vel og bra.

Men du ser vel selv hvordan det du har skrevet kan oppfattes?

Som alenemor for tre barn hvis far nedprioriterte familie foran karriere og et utsvevende sexliv, er jeg blant de SVÆRT mange som har endt opp i denne situasjonen delvis uforskyldt.

Selv om jeg vet at jeg ikke kan klandres, at far var den som virkelig tråkket i salaten og opptrådde egosentrisk og umodent, lar jeg meg likevel såre av at du spør "hvordan fratar man et barn faren sin".

Å være den som tar initiativet til et brudd er tungt, selv når man ikke har noe valg. Jeg har sittet ensom, lusefattig, og deprimert i tiden etter bruddet, og har i tillegg til egen sorg og smerte tatt innover meg all smerten mine barn er påført av sin tankeløse far.

At økonomien tar hovedfokus er kun et spørsmål om å overleve for de fleste småbarnsmødre. De færreste har brukt tid på å forberede seg på et eventuelt brudd, slik vi kanskje burde (både menn og kvinner). Derfor er det naturlig at kvinner med småbarn er i en sårbar situasjon. Og siden spørsmålet kom fra en kvinne tar diskusjonen naturlig den retningen.

[Far til 2]

Men hvordan blir en aleneforelder om den andre forelderen ønsker å delta i barnets oppvekst ? Hvordan fratar en et barn faren sin ?

...

Nå har jeg lest en del av innleggene dine, og vet at du står på barrikadene for fars rettigheter, og det er vel og bra.

Men du ser vel selv hvordan det du har skrevet kan oppfattes?

Som alenemor for tre barn hvis far nedprioriterte familie foran karriere og et utsvevende sexliv, er jeg blant de SVÆRT mange som har endt opp i denne situasjonen delvis uforskyldt.

Selv om jeg vet at jeg ikke kan klandres, at far var den som virkelig tråkket i salaten og opptrådde egosentrisk og umodent, lar jeg meg likevel såre av at du spør "hvordan fratar man et barn faren sin".

Å være den som tar initiativet til et brudd er tungt, selv når man ikke har noe valg. Jeg har sittet ensom, lusefattig, og deprimert i tiden etter bruddet, og har i tillegg til egen sorg og smerte tatt innover meg all smerten mine barn er påført av sin tankeløse far.

At økonomien tar hovedfokus er kun et spørsmål om å overleve for de fleste småbarnsmødre. De færreste har brukt tid på å forberede seg på et eventuelt brudd, slik vi kanskje burde (både menn og kvinner). Derfor er det naturlig at kvinner med småbarn er i en sårbar situasjon. Og siden spørsmålet kom fra en kvinne tar diskusjonen naturlig den retningen.

Det jeg reagerer på er beskrivelsen "Veien å gå for å bli alene mor".

Alle svarene relaterer seg til hvilke økonomiske støtteordninger som finnes. INGEN, slik jeg leser svarene, tenker på barna som ofte mister det meste av kontakten med sin far. Ingen tenker heller på de konflikter og den arbeidsbelastningen det er å være aleneforelder. Ingen tenker på behover for egen fritid selv om dette også er en problemstilling som kommer opp etterhvert.

Det finnes en del fedre som er drittsekker og som i hovedsak tenker på seg selv, på lik linje med at det finnes en del mødre som kun tenker på seg selv både før og under bruddet. Men hvor f... er det blitt av fokuset på barna ? Det snakkes så pent om barnas beste både her inne og andre steder, men likevel fokuserer veldig mange mødre på hvilke økonomiske støtteordninger de får etter at de har fratatt barna en far.

Jeg forstår at økonomi er en del av problemstillingene som mange alenemødre opplever. Men jeg synes altfor mange alenemødre har fokus på penger og støtte fremfor hvilke problemer barna sitter igjen med etter å ha blitt fratatt en oppegående far ?

Det virker som om de fleste mødre forventer å få omsorgen alene etter et samlivsbrudd. Det er kansje ikke så rart ettersom vi har et lovverk og en praksis som også medfører at fedre forventer å miste mye av kontakten med egne barn. Men hvordan kan myndighetene akseptere et slikt fokus ?

Konflikten mellom foreldrene MÅ holdes separat fra

samvær og omsorgsløsninger og ikke velge løsning basert på hva en får i støtte. Idag brukes foreldrenes konflikt som et argument for å frata barna en forelder.

Og hvordan oppfattes det at stadig fler av deres medsøstre er samværsforeldre. Skaper dagens praksis en stigmatisering av de mødre som ikke har daglig omsorg ? Isåfall er dere med på å stigmatisere deres medsøstre, frata barna mye samvær med far. Nedgradere fars viktighet ovenfor barn. Mange er dessuten med på å skape langvarige konflikter mellom mor og far. På sikt kan det skape utslitte aleneforeldre og begrenset økonomi. Idag fokuserer VELDIG mange på hvilke økonomiske støtteordninger en får som aleneforelder. Hva med den dagen disse støtteordningene tar slutt ?

Jeg synes flere bør tenke mer langsiktig og ha fokuset på barnas beste, på tross av egenkonflikt med barnas far.

[Gjest Gjest]

Har ikke vært så lenge inne på KG at jeg har rukket å registrere meg, men begynner allerede å bli lei propagandaen til Fartil2.

TS har da ikke på noen tidspunkt nevnt at hun ikke ønsker det beste for barna. Hun har spurt om råd rundt en prosess hun tydeligvis har begynt på. Økonomi er en del av denne.

Vi vet ikke hele historien. Kansje er mor den "store stygge ulven her", kansje er "far en drittsekk". Uansett er det fint om man ikke alltid vrir et hvert innlegg til å skulle passe sin egen agenda.

[Gjest Gjest]

Enig med deg over.

Økonomi er en del av prosessen, viktig å få den i orden.

[Far til 2]

Har ikke vært så lenge inne på KG at jeg har rukket å registrere meg, men begynner allerede å bli lei propagandaen til Fartil2.

TS har da ikke på noen tidspunkt nevnt at hun ikke ønsker det beste for barna. Hun har spurt om råd rundt en prosess hun tydeligvis har begynt på. Økonomi er en del av denne.

Vi vet ikke hele historien. Kansje er mor den "store stygge ulven her", kansje er "far en drittsekk". Uansett er det fint om man ikke alltid vrir et hvert innlegg til å skulle passe sin egen agenda.

Problemet er ikke trådstarter spesielt, men alle svarene som dreier seg om økonomi.

Hvordan opplever f.eks barna det å ikke treffe faren sin så ofte? Hvordan opplever andre den ekstrabelastningen det tross alt er å være aleneforelder ? Hvordan opplever andre situasjonen når de ikke lenger har så mye økonomisk støtte.

Veien å gå for å bli alenemor er for de fleste MYE mer enn økonomi. Barnets far kommer til å være barnets far resten av livet. Det betyr bl.a. at foreldrene MÅ snakke sammen helt frem til barnet er gift. Konfliktene som kan vare i både 10 og 20 år er med andre ord også en del av det en får på kjøpet.

Noen er riktignok helt kalde på dette. De viker ikke en tomme og ønsker at far skal seile sin egen sjø. Helst aldri mer være i kontakt med barnet.

Men dette er heldigvis ikke det vanlige håper jeg. Derfor bør flere gi råd rundt det som kan omtales som "dagligdagse" problemer.

[Gjest Nope]

da jeg ble singel så begynt en kamp for at far skulle ha dem,han oppga på NAV at han hadde normal samvær.Noen som han ikke har hatt.(flytt fra hverandre mars-07)

Han kom med mange unsskyldninger for å ikke ha dem,tåpelige unnskyldninger..."får ikk noe privatliv" er en av de.

Barna godtok det da,men de har det vondt.Og å ringe til dem er vist grusomt vanskelig.Nå "tvang jeg han til å ha de i 2 uker i sommer,og hverdag fikk jeg tlf fra han der han bare søt og klagde om hvor mye mat de spiste og om at han måtte gjøre ting med dem( nei han betaler ikke bidrag heller) de 12,14 og 15 år

Og det er det meste han har hatt dem,han har ikke hatt dem en hel helg.Nyttårsaften slengte han de til sine foreldre,der de satt å snakket dritt om meg,og at jeg skulle ha blitt slått i hode,for at jeg ikke hadde de på nyttårsaften (nå var dette første nyttårsaften jeg ikke har vært med ungene,far har alltid vært på fylla)Så nå nekter ungene å snakke med besteforeldrene.

Det er noen av de problemene en kan få med samlivsbrudd + de økonomiske.