Hjelp - jeg trenger råd

[Gjest Gjest_Lisemor_*]

Jeg håper på noen kloke ord som kanskje kan gi meg pekepinn til hva jeg skal gjøre. Saken er at min svigerfar ble enkemann 5 måneder siden, og har allerede funnet seg en ny kjæreste!!!

Min svigermor var et fantastisk menneske, riktignok med sine feil hun som alle andre - men ressurssterk og involvert. Vi måtte dessverre se henne gradvis visne bort gjennom et helt år, og svigerfar var den som var med henne 24 timer i døgnet. Forholdet deres var sterkt, om enn med gnisninger. De hadde fellesinteresser og så ut til å trives sammen.

Min mann ser ikke ut til å ha noen særlige reaksjoner på dette, sier selv at det er greit og forventet. Jeg derimot, har store kvaler, og føler at det er å trampe på hennes minne. Han burde hatt nok respekt både for svigermor og oss barn/svigerbarn, og ventet. Å involvere seg i ett nytt forhold bare 4 måneder etter er hjerteløst eller tankeløst.

Det verste er at hun kommer inn i hans hjem, som var deres hjem og ser ut til å ha sovet i ektesengen Jeg er ikke den spionerende typen, og skulle kun inn i rommet for å lufte ut og ha gjennomtrekk i fra naborommet. Etter dødsfallet, har det kun vært én dyne og pute der. Dermed var det lett å legge merke til når det var kommet to på plass.

Min mann har tydeligvis ikke tenkt å si noe, men jeg vet at dette blir for vondt for meg å holde inne. Har noen tips og råd om hvordan og hva jeg bør legge dette fram for svigerfar?

Blir glad for hvert minste lille innslag her altså

Venter i spenning...

[Gjest Gjest]

Min mann har tydeligvis ikke tenkt å si noe, men jeg vet at dette blir for vondt for meg å holde inne. Har noen tips og råd om hvordan og hva jeg bør legge dette fram for svigerfar?

Blir glad for hvert minste lille innslag her altså

Venter i spenning...

Hva er det du har tenkt til å legge frem? At du har problemer med at han har fått seg ny dame, eller at han har sex med henne?

Anyway: Inviter dem begge to til et familieselskap, forsøk å invitere så mange av slekta som mulig. Så legger du det frem der. La alle andre få uttale seg om hva de mener om dette forholdet, og anmod din svigerfar og det kvinnemennesket han har fått tak i til å lytte til det som blir sagt og følge de rådene (instruksene) som kommer.

Hvis de velger å ignorere det dere mener, så bør dere forsøke å få umyndiggjort svigerfaren din.

Makan!!

Lykke til, du høres ut som en helt nydelig svigerdatter som så absolutt bryr deg om din svigerfars aller beste - uten tvil.

[Gjest Lamia Lenis]

...

Endret 18. oktober 2009 av Lamia Lenis

[Gjest Gjest]

Jeg håper på noen kloke ord som kanskje kan gi meg pekepinn til hva jeg skal gjøre. Saken er at min svigerfar ble enkemann 5 måneder siden, og har allerede funnet seg en ny kjæreste!!!

Min svigermor var et fantastisk menneske, riktignok med sine feil hun som alle andre - men ressurssterk og involvert. Vi måtte dessverre se henne gradvis visne bort gjennom et helt år, og svigerfar var den som var med henne 24 timer i døgnet. Forholdet deres var sterkt, om enn med gnisninger. De hadde fellesinteresser og så ut til å trives sammen.

Min mann ser ikke ut til å ha noen særlige reaksjoner på dette, sier selv at det er greit og forventet. Jeg derimot, har store kvaler, og føler at det er å trampe på hennes minne. Han burde hatt nok respekt både for svigermor og oss barn/svigerbarn, og ventet. Å involvere seg i ett nytt forhold bare 4 måneder etter er hjerteløst eller tankeløst.

Det verste er at hun kommer inn i hans hjem, som var deres hjem og ser ut til å ha sovet i ektesengen Jeg er ikke den spionerende typen, og skulle kun inn i rommet for å lufte ut og ha gjennomtrekk i fra naborommet. Etter dødsfallet, har det kun vært én dyne og pute der. Dermed var det lett å legge merke til når det var kommet to på plass.

Min mann har tydeligvis ikke tenkt å si noe, men jeg vet at dette blir for vondt for meg å holde inne. Har noen tips og råd om hvordan og hva jeg bør legge dette fram for svigerfar?

Blir glad for hvert minste lille innslag her altså

Venter i spenning...

Antagelig var hun vel syk før det året hun visnet vekk? Du skriver selv at han bisto 24 t i døgnet. tenk på hva han har savnet før og under sykdommen. kansje han har behov for nærhet? Sex? Når tiden går vil han få tid til å bli ferdig med sorgen. Ikke sikkert den kommer brått og lenge etter et dødsfall.

Antagelig så vokner han til virkeligheten en dag....da kan det også komme en depresjon,han kan føle skyld over det han har gjort nå.

kansje de var enig på forhånd...før hun døde?

Han skal ha respekt for barn,svigerbarn,barn skriver du,men hva om du kan respektere hans liv,hans sorg,hans fortvilelse?

Ikke all sorg som vises.

[Gjest Gjest]

Jeg derimot, har store kvaler, og føler at det er å trampe på hennes minne. Han burde hatt nok respekt både for svigermor og oss barn/svigerbarn, og ventet. Å involvere seg i ett nytt forhold bare 4 måneder etter er hjerteløst eller tankeløst.

Det verste er at hun kommer inn i hans hjem, som var deres hjem og ser ut til å ha sovet i ektesengen Jeg er ikke den spionerende typen, og skulle kun inn i rommet for å lufte ut og ha gjennomtrekk i fra naborommet. Etter dødsfallet, har det kun vært én dyne og pute der. Dermed var det lett å legge merke til når det var kommet to på plass.

Jeg er generelt interessert i å prøve å forstå folk, men du har karaktertrekk her som ligger ganske langt fra mine egne, og det er vanskelig for meg å føle meg inn i. (Jeg forutsetter at du ikke bare har skrevet dette for å erte folk). La meg forklare hva som skurrer for meg, så kan du utdype hva som er problemet, slik du ser det, kanskje kan du få et råd som da hjelper deg.

For det første, så er jeg av den oppfatning at når et menneske har dødd, da er alt som skjer for de som er gjenværende. Jeg tror ikke på et liv etter døden, og jeg tror ikke svigermoren din ville merket det om jeg tisset på graven hennes. Her er vi kanskje forskjellige.

For det andre, så mener du at svigerfaren din skulle lagt en demper på sine interesser og sin måte å leve videre på, for å behage dine preferanser. Du unnskylder dette kanskje med at dine preferanser er de moralsk riktige. I og med at jeg ikke kjøper absolutt moral, så har jeg vanskelig for å se dette som noe annet enn naivt og fordringsfullt fra din side. Hvorfor skal denne personen leve videre på en måte som er konformt med dine verdier?

Jeg tror det til syvende og sist er så enkelt som at du må vurdere brudd/ikke brudd. Du får nok neppe svigerfar til å forstå at det han gjør er moralsk galt, av to enkle grunner. For det første: han vil alltid finne på en unnskyldning for å forsvare seg selv, for det andre har du ikke et godt argument utover hva du selv liker, og det er et egoistisk arugment. Du må gjerne si at du vil han skal leve i sølibat i 10 år, og at du hadde foretrukket det, men jeg tviler på at han lar seg overtale.

[Gjest Gjest_Lisemor_*]

Jøss - hadde ikke regnet med så kjappe svar.

Først og fremst; jeg ønsker å be svigerfar om å ta det litt rolig i svingene og la oss få tid til å bli vant med denne nye situasjonen. Synes ikke det er urimelig.

Til Lamia Lenis: hvordan kan du si at det strengt tatt ikke er min sak? Det er klart jeg ikke kan eller vil bestemme for ham, men å tro at noe slikt ikke påvirker de nærmeste må da være ganske så naivt? Bare spør, jeg... All samvær med andre mennesker skal være utifra respekt så lenge de ikke har gjort noe som ikke fortjener det.

Jeg kunne ha skrevet sikkert 10 sider om denne saken, og da ville dere forstått at jeg faktisk er glad på hans vegne - men med en dårlig bismak i munnen. At de har sex er ikke noe jeg hang meg opp i, men at de har det i ektesengen. Han visste at vi bor her endel og skulle komme, likevel er han tankeløs og forsøker ikke å skjule noe.

Enig i at sorgen vises på forskjellige måter. Men jeg mener fremdeles at respekt for andres følelser er også viktig. Det bør ikke være slik at noen har rangen i forhold til følelser. Jeg var veldig glad i min svigermor, og savner henne sårt. Det vet jeg at alle de nærmeste gjør.

Takk for innspillene deres, det får meg til å tenke i andre baner og kanskje skjønne litt mer. Vet enda ikke hvordan jeg skal ta fatt i dette, tenker jeg gir det litt tid i første omgang. Det er iallefall sikkert at jeg ikke skal arrangere noe familiemøte... For meg er dette høyst personlig, så jeg foretrekker å ta det med svigerfar kun.

[Fluffie]

Han er en voksen mann, mistet sin kone gjennom mange aar, og saa vidt jeg forstod var det ikke et uvented doedsfall saa han var forberedt. Han soerger garantert over kona, og kanskje han finner best troest i aa treffe en ny kvinne og ha et nytt og godt forhold med henne. Hva er best for han, tror du? Aa visne hen i sorgen av respekt for resten av familien, eller aa faa litt glede og varme inn i livet igjen som kan hjelpe han til aa staa paa videre? Det er godt mulig han faar en type stoette ut av dette forholdet som han ikke kan faa noe annet sted.

[Gjest Gjest]

Til Lamia Lenis: hvordan kan du si at det strengt tatt ikke er min sak? Det er klart jeg ikke kan eller vil bestemme for ham, men å tro at noe slikt ikke påvirker de nærmeste må da være ganske så naivt? Bare spør, jeg...

Er det noen som sier det ikke påvirker de nærmeste? Det påvirker jo deg, tydeligvis. Men det påvirker ikke alle på samme måten, og det er ikke alle som føler seg kompromittert av svigerfars måte å gå videre med livet sitt på.

All samvær med andre mennesker skal være utifra respekt så lenge de ikke har gjort noe som ikke fortjener det.

Hva impliserer denne instillingen rent konkret i dette tilfellet her da?

At de har sex er ikke noe jeg hang meg opp i, men at de har det i ektesengen. Han visste at vi bor her endel og skulle komme, likevel er han tankeløs og forsøker ikke å skjule noe.

Nei, det er ganske behagelig å slippe å skjule sin seksualitet. Et kjennetegn på at en blir voksen, er at en ikke lenger bryr seg om hva andre mener om ens seksualitet. Jeg tror du er litt kjapp til å tolke det at svigerfar ikke har dine verdier, eller legger vekt på dine verdier, som at han generelt er et tankeløst menneske. Virker som du er litt for rigid i ditt syn på hva som er rett og hva som er galt til å se dette fra flere sider.

Enig i at sorgen vises på forskjellige måter. Men jeg mener fremdeles at respekt for andres følelser er også viktig.

Hva mener du i praksis at "respekt" for andres følelser innebærer? At det skal fattes et demokratisk vedtak for når og hvem en skal få lov til å ligge med etter sorg? Det virker for meg som om du bare setter fancy ord på måter å unnskylde egne følelser på- du er ukomfortabel med situasjonen, og for å legitimere at du er ukomfortabel, så må svigerfar være skyld.

Det bør ikke være slik at noen har rangen i forhold til følelser. Jeg var veldig glad i min svigermor, og savner henne sårt. Det vet jeg at alle de nærmeste gjør.

Det har jeg skjønt. Og jeg har vel også skjønt at du føler deg fornærmet på hennes vegne. Hvordan kan svigerfar glemme henne så fort. Det går da ikke an? Han burde da i hvert fall være lei seg like lenge som meg.

For meg er dette høyst personlig, så jeg foretrekker å ta det med svigerfar kun.

Ja, men det kan du også gjøre. Det er kanskje en bedre ting å gjøre enn å gå innestengt med negative følelser som du allikevel ikke klarer å holde skjul på, så lenge du lufter følelser på en måte som ikke impliserer at det er en som har rett og en annen som tar feil. For du beveger deg på veldig farlig og ømtåelig grunn her.

[Gjest Lisemor igjen]

Til Gjest/Gjester i innlegg 5:

Dette er en seriøs henvendelse fra min side. Jeg kan ikke skjønne hvilken interesse noen har av å sløse bort tid på å dikte opp historier, bare for å erte/tirre andre. Når det gjelder et liv etter døden; det tror jeg på i motsetning til deg. Likevel ville det å tisse på noens grav være respektløst om man tror på det ene eller det andre her. Klart, hvis ingen ser det kan det heller ikke skade. Nåja, det ble en litt for ureell situasjon for meg.

Jeg unner som sagt svigerfar et lykkelig liv fremover, og dermed også et nytt forhold. Men det er nå typisk mannfolk å ikke tenke på at handliger kan såre. Vanligvis er jeg i mot å holde ting skjult, men i dette tilfellet er min tanke at han helst skulle ha tonet det ned nå i begynnelsen. Hvorfor mener du at det er egoistisk å ønske dette? Mener du at alle mennesker bør ture frem akkurat som de ønsker uten den minste tanke på følelsene til andre? Helt ærlig? Det må jo bli trøbbel av sånt, kanskje bare irritasjoner til å begynne med - men over tid?

Brudd eller ikke brudd er dessuten ikke-tema for meg. Familie er familie. Så enkelt, hverken mer eller mindre. Alt kan løses. Voksne mennesker bør i det minste kunne klare å være enige om å være uenige. I denne familien har fraværet av snakking og følelser vært problemet. Det er de skjønt enige om. Jeg kan ikke skrelle av meg mine karaktertrekk for å passe inn, ei heller har jeg noe ønske om det. Jeg er min egen person som tar hensyn så lenge det ikke er prinsipielt vanskelig for meg å gjøre det. Så får andre heller kalle det egoistisk.

En klem til gjest i første innlegg for at du forsto så kjapt essensen. Takk til deg!

[Gjest Gjest 5 og 8]

Dette er en seriøs henvendelse fra min side. Jeg kan ikke skjønne hvilken interesse noen har av å sløse bort tid på å dikte opp historier, bare for å erte/tirre andre.

Av og til er det gøy.

Jeg unner som sagt svigerfar et lykkelig liv fremover, og dermed også et nytt forhold. Men det er nå typisk mannfolk å ikke tenke på at handliger kan såre. Vanligvis er jeg i mot å holde ting skjult, men i dette tilfellet er min tanke at han helst skulle ha tonet det ned nå i begynnelsen. Hvorfor mener du at det er egoistisk å ønske dette?

Jeg sier ikke at det er kritikkverdig. Det er helt legitimt at du føler det ville vært bedre for deg om han hadde gått stillere i dørene. Du har disse følelsene, og du føler ikke slik fordi du er ond. Men det er følelser du har som er opphavet til disse tankene, og meningene du har tar utgangspunkt i dine behov. Du har bare oversatt dine behov til absolutt moral, for å kunne legitimere at du har egne behov, sannsynligvis fordi du har en innstilling om at egoisme i seg selv er en galt ting. (min tolkning av motivasjonen bak argumentene dine, korriger meg om jeg gjør deg urett)

Mener du at alle mennesker bør ture frem akkurat som de ønsker uten den minste tanke på følelsene til andre? Helt ærlig? Det må jo bli trøbbel av sånt, kanskje bare irritasjoner til å begynne med - men over tid?

Tenk deg om. Hvilken matematisk formel beskriver hva som er moralsk riktig mengde i denne saken å ta hensyn til andre, kontra å ta hensyn til seg selv? Jeg mener det er sunt for svigers å ha nytt følge. Jeg kan ikke se noen ulemper for ham, annet en potensielle ulemper ved å tråkke på dine følelser mtp konflikter i familien. Da blir det fra hans ståsted et spm om hvor mye han vil være komfortabel med å legge bånd på seg, hvor viktig det er for ham å redusere sine egne interesser for å unngå å provosere deg, og et spm om han over lang tid vil være happy med å reduserere seg selv og sin person for å behage andre.

Om det ikke fins common ground, eller kompromissmuligheter, så er det kanskje slik at dere ikke har noe grunnlag for å ha med hverandre å gjøre.

Brudd eller ikke brudd er dessuten ikke-tema for meg. Familie er familie. Så enkelt, hverken mer eller mindre. Alt kan løses.

Det betyr kapitulasjon fra en part. Det er ikke alle interessekonflikter som kan løses, men noen er mer redd for konflikter enn andre.

Voksne mennesker bør i det minste kunne klare å være enige om å være uenige. I denne familien har fraværet av snakking og følelser vært problemet. Det er de skjønt enige om.

Jeg har sett så mye forskjellig fra voksne mennesker, så hva folk bør og ikke bør, det spiller det i og for seg liten rolle å ha noen mening om. Forrige uke stod det en artikkel i en tyskspråklig avis om en psykolog som mente at mennesker som taklet sorg med stillhet, kunne ha det bedre om de ikke ble tvunget til å måtte formulere seg, mot sin vilje.

Men generelt sett, er det bra å snakke med familiemedlemmer om betente ting, du må skaffe en atmosfære og stille spm på en lite dømmende måte, gjerne også målrettet for å fiske fram løsninger.

Jeg kan ikke skrelle av meg mine karaktertrekk for å passe inn, ei heller har jeg noe ønske om det. Jeg er min egen person som tar hensyn så lenge det ikke er prinsipielt vanskelig for meg å gjøre det. Så får andre heller kalle det egoistisk.

Ja, det er egoistisk, men slik jeg ser det, er denne holdningen en egoisme som gjør deg godt.

En klem til gjest i første innlegg for at du forsto så kjapt essensen. Takk til deg!

Jeg skjønner at du ikke var glad for tilbakemeldingene du fikk fra meg. Jeg har et forslag til hvordan du kan ta opp dette med svigers, men nå tar jeg heller kvelden. Tror ikke du er så interessert heller, etter at du fant ut at jeg var en person med verdier du ikke kan identifisere deg med.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne kanskje skjønt det hvis du var datteren hans, men som svigerdatter synes jeg faktisk ikke du har noe som helst du skulle sagt.

Pass dine egne saker. Enkelt og greit.

[Gjest dalieo]

Jeg unner som sagt svigerfar et lykkelig liv fremover, og dermed også et nytt forhold. Men det er nå typisk mannfolk å ikke tenke på at handliger kan såre.

Men hvem er det disse handlingene sårer? Det er jo tydeligvis du, som "bare" er svigerdatteren, som bryr deg mest. Hva har barna hans sagt om dette? Du sier jo selv at mannen din ikke vil gjøre noe med det, og da synes jeg du burde respektere det.

Han elsket kona si, hun døde, og han gikk videre. Det er hans liv.

[Brunhilde]

Du, lisemor, er tydeligvis en fordømmende sjel som forventer at andre mennesker skal leve etter dine normer. Bli voksen og innse at det ikke er sik livet er.

Mennesker dør og noen blir tilbake. Forventer du at de skal leve i ensomhet for å tilfredsstille dine behov?

Jeg syns du skal unne svigerfaren din alt godt, og du har, som en annen innlegger så riktig skriver, ikke noe med hva han gjør og med hvem!

Jeg tror forresten at gjesten i innlegg 2 er ironisk, har ikke den tanken slått deg?

Endret 15. juli 2008 av Brunhilde

[Gjest glamourgirl]

Kjære deg! Jeg tror at du føler at dette forstyrrer din sorgprosess, du føler at han ikke har respekt, at hun sover i ektesengen osv...

Men tenk deg om... Du er ikke datteren hans, men svigerdatteren, det er ikke din sak. Lager du et nummer ut av det, så vil det bli en sak. Da vil barna bry seg, og barnebarna osv...

Tenk for en sorgprosess han har vært igjennom, og hvor godt det er for han å leve litt igjen med et friskt menneske. Han har på ingen måte funnet en ny svigermor til deg. La ham nyte livet, senke skuldrene og ikke bland deg.

Det er ikke uvanlig at menn treffer nye partnere tidligere enn kvinner etter å ha mistet partner, ofte fordi de er flinkere enn oss til å ha adskilte båser i hjertene sine...

[Gjest Gjest_Lisemor_*]

Hmmm...fordømmende sjel? Det er første gang noen har indikert noe slikt om meg. Deres reaksjoner på det jeg har å si, er faktisk tvert i mot hva flere kolleger og venner har sagt. Egoistisk er vel også noe som ikke er blitt sagt om meg i det hele tatt, snarere tvert i mot. Lurer jo på hvor forsiktig man må være i dette forumet for å få litt mer råd og tips som var det jeg ba om. Skjønner selvsagt at dere kan skrive deres meninger, noe jeg selvfølgelig forventer. Synes likevel det ble litt bombastisk det hele.

Det lille jeg har skrevet her sier noe om meg, men dere kjenner verken familiebakgrunn eller historie. Å da "diagnosere" meg som fordømmende, virker lite saklig. At svigerfar sørger, DET vet jeg så inderlig godt. Men jeg sørger også, og er nok litt på tuppa pga situasjonen. Slike harde ord som noen av dere kommer med, overrasker meg. Skulle jeg svare et menneske som har mistet sin andre mor, ville jeg valgt mine ord med omhu. Å si at svigerdatter er "bare" er kanskje å gre alle under samme kam? Mitt forhold til svigermor var mer som mor/datter forhold.

Det er kun min mann som har uttalt seg, vi vet ingenting om de andres reaksjoner enda.

Jeg er interessert i å høre alle forslag. Hva jeg syns om den andres verdier er ikke relevant for meg. Som jeg har nevnt over, tror jeg ikke at jeg kan dømme noen - uten å kjenne personene som uttaler seg. Hvis forslaget er bra, hva har det med saken å gjøre om personen som kommer med det har andre livsverdier? Jeg velger for meg selv å vurdere alle muligheter.

Uansett; takk til alle som har svart

Jeg har kunnet blåse ut her, og det kjennes godt. Det er også godt å høre andres meninger, selv om jeg sier meg uenig i noen av konklusjonene.

[Gjest glamourgirl]

Og rådet mitt er å la det ligge...

Hadde pappa mistet mamma, og truffet en ny dame kort tid etterpå, så hadde ikke jeg løftet et øyelokk...

Ok, skal moderere meg litt, om jeg så hadde, så hadde jeg ikke laget noe nummer ut av det med mindre han hadde spurt meg. Og da hadde jeg sagt at det er hans liv, og er han glad?!?

Endret 15. juli 2008 av glamourgirl

[Brunhilde]

Jeg kan godt forstå at vi svarer annerledes enn venner og kolleger. Vi kjenner deg jo ikke, og vi behøver ikke skåne deg, ser du ikke det?

Jeg syns faktisk du er ganske ufin som ikke unner svigerfaren din litt glede i en sikkert tung tid.

Det er viktig å tenke på at alle sørger forskjellig, og at alle måter å sørge på er like riktige. Med andre ord, du kan sørge og hedre svigermors minne slik du vil, men da må du også vise raushet overfor svigerfar til å la han takle sorgen slik han ønsker! Det at han har fått en ny venninne behøver absolutt ikke bety at han har glemt sin døde kone, men at han har avfunnet seg med at hun ikke kommer tilbake og at han ser at livet går videre. Riktig for ham, og da må du nesten bare tie med dine tanker og akseptere tingene slik de er!

[Heritære]

Min tante mistet sin kjære mann gjennom 30 år for 1 1/2 år siden. Hun var også rimelig kjapp med å date nye menn etter min onkels død som hun hadde pleiet gjennom 3 lange år. For å være helt ærlig så tror jeg min tante hadde sørget "på forhånd" og at døden kom som en befrielse for de begge. Min onkel var klar for å død, som han sa selv. Legene kunne ikke gjøre mere for han, smertene var sterke og tante var helt utslitt. Så hennes reaksjon med å date så tidlig tror jeg var en måte for henne å takle sorgen på. Ingen i min familie syntes at hun burde ha ventet lengre. Hun er fortsatt ukentlig på graven og "snakker" med sin døde mann. Sitter der og forklarer ham hva som skjer og hvorfor, kanskje dette er noe din svigerfar også gjør? Vi reagerer alle så forskjellig...

Så til ts, synes du kanskje heller kunne ta en prat med din svigerfar og spørre ham hvordan han har det. Om det er noe du kan hjelpe ham med, kanskje han er ensom og trenger en å støtte seg til. Og hva vet du om hans nye venninne, kanskje hun er i samme situasjon? At de har delt seng trenger ikke nødvendigvis være at de har hatt sex, kanskje bare en arm å ligge på, gråte ...hva vet vi eller du? Så i hovedsak så må jeg nok si meg enig med de fleste her, dette er ikke noe du har noe med. Det er din svigerfars privatliv og hans sorg. Så lenge han ikke strekker ut en hånd selv så synes jeg ikke du skal blande deg inn i hva han gjør.

Sørg på din måte og tenk heller på alt det du hadde sammen med din svigermor og alt det dere alle sammen hadde. Tror nok han sørger sterkt enda og at han ikke føler selv at hva han gjør er respektsløst, kanskje hans kone ba han om leve videre og ikke sørge seg ihjel.....mange ønsker jo bare sine kjære det beste når de selv forstår at de ikke kan gi mer selv.

Endret 15. juli 2008 av Heritære

[Lissi]

Til Gjest/Gjester i innlegg 5:

Dette er en seriøs henvendelse fra min side. Jeg kan ikke skjønne hvilken interesse noen har av å sløse bort tid på å dikte opp historier, bare for å erte/tirre andre. Når det gjelder et liv etter døden; det tror jeg på i motsetning til deg. Likevel ville det å tisse på noens grav være respektløst om man tror på det ene eller det andre her. Klart, hvis ingen ser det kan det heller ikke skade. Nåja, det ble en litt for ureell situasjon for meg.

Jeg unner som sagt svigerfar et lykkelig liv fremover, og dermed også et nytt forhold. Men det er nå typisk mannfolk å ikke tenke på at handliger kan såre. Vanligvis er jeg i mot å holde ting skjult, men i dette tilfellet er min tanke at han helst skulle ha tonet det ned nå i begynnelsen. Hvorfor mener du at det er egoistisk å ønske dette? Mener du at alle mennesker bør ture frem akkurat som de ønsker uten den minste tanke på følelsene til andre? Helt ærlig? Det må jo bli trøbbel av sånt, kanskje bare irritasjoner til å begynne med - men over tid?

Brudd eller ikke brudd er dessuten ikke-tema for meg. Familie er familie. Så enkelt, hverken mer eller mindre. Alt kan løses. Voksne mennesker bør i det minste kunne klare å være enige om å være uenige. I denne familien har fraværet av snakking og følelser vært problemet. Det er de skjønt enige om. Jeg kan ikke skrelle av meg mine karaktertrekk for å passe inn, ei heller har jeg noe ønske om det. Jeg er min egen person som tar hensyn så lenge det ikke er prinsipielt vanskelig for meg å gjøre det. Så får andre heller kalle det egoistisk.

En klem til gjest i første innlegg for at du forsto så kjapt essensen. Takk til deg!

Ja ironi er en fin bil:)

Jeg er enig med de andre her, dette har du strengt talt ikke noe med.

Hadde det vært ok om han kjøpte ny sex å ha sex i?

Hva om kona ikke har fungert på to år? Pga kreft? Kanskje han har sørget vel og lenge allerede?

Kanskje dette er det beste som kunne hendt en mann i sorg? Jeg forstår tankegangen din, men dette er den gangen du faktisk bør tenke på andre enn deg selv.

Men det hadde vel passet bedre at han satt å gråt i ti år, ble sykemeldt, måtte ha lykkepiller og terapi. Vær overlykkelig at dere har muligheten til å gå så fort videre etter en veldig vond tid, selv om det er knalltøft.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hmmm...fordømmende sjel? Det er første gang noen har indikert noe slikt om meg. Deres reaksjoner på det jeg har å si, er faktisk tvert i mot hva flere kolleger og venner har sagt. Egoistisk er vel også noe som ikke er blitt sagt om meg i det hele tatt, snarere tvert i mot. Lurer jo på hvor forsiktig man må være i dette forumet for å få litt mer råd og tips som var det jeg ba om. Skjønner selvsagt at dere kan skrive deres meninger, noe jeg selvfølgelig forventer. Synes likevel det ble litt bombastisk det hele.

Nå går du veldig i forsvar her fordi du har fått råd som ikke sammenfaller med hva du ønsket og fordi folk her inne reagerer på ditt utgangspunkt i denne saken. Jeg reagerer også på ditt utgangspunkt i saken fordi jeg ser ikke at din svigerfars liv/gjøren og laten er noe du skal bry deg om så lenge det ikke er ulovlig. Jeg skjønner du har det vondt og at du sørger. Men da burde du jobbe med det. Ikke hvordan andre skal takle ting for at du ikke skal føle. Slik kan vi ikke leve. Det eneste vi kan gjøre noe med er oss selv. Hvorfor er fokuset på hvor vondt dette er og hvor sårt det føles og hvor lite respektfullt det er? Hvorfor??? Hvorfor kan ikke du glede deg og se det positive for din svigerfar? Om han ligger i den eller den sengen..........du kan ikke mene at du skal ha rett til å si noe i den saken til han?? Du kan føle - men du kan ikke si hvordan andre skal leve. Når hans barn ikke ønsker å ta opp saken - så burde du holde deg unna - dine følelser i dette er ikke det essensielle. At din svigerfar trives og livner opp burde være det essensielle.

Det lille jeg har skrevet her sier noe om meg, men dere kjenner verken familiebakgrunn eller historie. Å da "diagnosere" meg som fordømmende, virker lite saklig. At svigerfar sørger, DET vet jeg så inderlig godt. Men jeg sørger også, og er nok litt på tuppa pga situasjonen. Slike harde ord som noen av dere kommer med, overrasker meg. Skulle jeg svare et menneske som har mistet sin andre mor, ville jeg valgt mine ord med omhu. Å si at svigerdatter er "bare" er kanskje å gre alle under samme kam? Mitt forhold til svigermor var mer som mor/datter forhold.

Ja, jeg tror du er på tuppa i situasjonen. Og så lenge du ser det selv så kan du også kontrollere deg selv - ved å fokusere på deg og ditt og ikke infiltrere andres levemåte som argument.

Nå virker du plutselig sår fordi du møter motstand og noen sier du er svigerdatter. Det er jo fakta. Hverken mer eller mindre. Hva du føler du er - er kanskje noe annet. Men hva tror du disse barna føler du er? Du er nok svigerdatter enten du vil eller ikke - selvom du føler du har mye følelser nå. Men de må du takle selv - ikke argumentere andre inn i det. Det rettferdiggjør ikke at du kan fortelle din svigerfar hvordan han skal leve og i hvilket tempo han skal leve. Fokuser på at det er en mann som har fått det godt etter mye vondt. Du er tross alt en "utenforstående"/svigerdatter - og du må takle deg selv i dette - ikke andre.

Det er kun min mann som har uttalt seg, vi vet ingenting om de andres reaksjoner enda.

Og jeg synes absolutt at du IKKE skal spørre de andre barna om deres reaksjoner. Det får bli en søskensak - ikke ditt bord. Jeg hadde begynt å lure hvis noen av mine svigrinner skulle stille spørsmål ved min fars livsførsel hvis ikke mine brødre ikke hadde noen innvendinger og det ikke handler om noe annet enn din sorgprosess.

Jeg er interessert i å høre alle forslag. Hva jeg syns om den andres verdier er ikke relevant for meg. Som jeg har nevnt over, tror jeg ikke at jeg kan dømme noen - uten å kjenne personene som uttaler seg. Hvis forslaget er bra, hva har det med saken å gjøre om personen som kommer med det har andre livsverdier? Jeg velger for meg selv å vurdere alle muligheter.

Uansett; takk til alle som har svart

Jeg har kunnet blåse ut her, og det kjennes godt. Det er også godt å høre andres meninger, selv om jeg sier meg uenig i noen av konklusjonene.