Barnet vil ikke til far

[Fjordline]

Jeg har aleneansvar for en 10åring. Pga reiselengde har vi satt samvær til hver 3dje helg, men jenta vil ikke til faren. Det har vært slik fra hun var 2år. I perioder har det gått bra men oftest klamrer hun seg fast og gråter av redsel når hun skal inn på flyet eller bussen.

Sant skal være at far har vært bitter på meg og latt dette gå utover barnet ved å ikke svare på tlf når hun har ringt og en meget lang historie der han og samboer fremmet angstsymptomer for å kunne melde meg til barnevernet, ved å endre hele tilværelsen i hverdagen på samvær ved å være meget kontrollerende på alt. Dette ble sterkte reaksjoner på hos barnevernet og de hennla saken på grunnlag av at de fant ingen samsvar mellom fars bekymring hos mor.

Etter dette begynte far å roe seg ned og vi lot samværene være hjemme hos foreldrene til far, fordi barnet da følte seg tryggere og samtidig fikk treffe fra.

Etter hvert gikk vi over til å ha samværene hjemme hos far og det har fungert greit helt til nå siste halvåret.

10åringen ringer meg på natta, gråter og vil hjem.

Før hun skal reise får hun vondt i magen, blir stille og mutt. Så kommer gråten over at hun ikke vil reise og gruer seg for å at det ikke skal gå bra og ville hjem igjen. Hun klarer ikke sett ord på hva det er annet enn at hun ikke føler seg klar til å reise, best å være hjemme. Mange ganger har samværene ikke blitt noe av fordi hun ikke vil og bare gråter. Det har da gått ofte 2 mnd mellom treffene. Ofte har jeg kjørt henne helt frem for at hun skal få være med faren.

Jeg boikotter ikke, faktisk gjort mer enn hva mange ville gjort for at far og barn skal ha kontakt, men det har ikke vist noe positiv effekt.

Jeg er usikker på om det er hjemlengesl hun plages av eller om hun og far ikke kommer godt overrens, og hvor mye jeg skal "press" henne.

Far legger hele ansvar over på meg og det er vanskelig å komme i dialog med han om oppdragelse og avgjørelse. Stander svar er "Det er best du snakker med henne og tar en avgjørelse på det"

Jeg har en god dialog med mor til faren. Hun har vært like fortvilet som meg til tider over fars måte å oppføre seg på ovenfor meg og barnet.

Han har nå uttrykt for moren at han er redd han mister helt kontakt med barnet sitt. Det er det jeg og frykter og tenker dette kan være et resultat av hele hans oppførsel oppigjennom årene.

Hun er så stor nå at hun forstår mer.

Dette var langt - men er det noen som har 10åringer og erfaringer med samvær og hjemlengsel? Hvor vanlig er det og hva er beste håndtering?

[sommerglede]

hvorfor tvinge jenta til noe hun ikke vil.....???

vet det kan være tøft for faren,. men å tvinge jenta ville jeg absolutt ikke ha gjort....

la henne være så kanskje hun vil til han når hun blir klar for det..

[Fjordline]

hvorfor tvinge jenta til noe hun ikke vil.....???

vet det kan være tøft for faren,. men å tvinge jenta ville jeg absolutt ikke ha gjort....

la henne være så kanskje hun vil til han når hun blir klar for det..

Jeg tvinger henne ikke, vil hun ikke, så vil hun ikke. Men sitter jo igjen med følelsen av å bli sett på som en boikott-mor.

Det er nok sårt for faren ja, men tenker det er en konsekvens han må ta på sin kappe . Enkelte mener jeg bør "tvinge" henne og vil tilslutt bli vant med å være der.

Jeg har vanskelig for å plasere en strekt gråtende 10åring på en buss alene.

Det blir ikke aktuelt fra min side - ser ikke at det kan gjøre noe godt. Hun er av den sårbare typen, ikke så moden og tøff at hun mestrer alt kanskje andre 10åringer mestrer.

Føler meg i en frustrert situasjon som var godt å få lettet ut her.

Samtidig så blir jeg jo preget av det jeg og for ting jeg planlegger når far skal ha samvær, må jeg droppe i siste liten fordi hun ikke reiser alikevel. Men jeg har en samboer som er veldig snill sånn at jeg får hjelp og avlastning til egne aktiviteter.

[Far til 2]

Jeg har aleneansvar for en 10åring. Pga reiselengde har vi satt samvær til hver 3dje helg, men jenta vil ikke til faren.

...

...

Hvorfor er det så lang avstand mellom dere at barnet må ta fly ?

Mht fedre som melder mødre til barnevernet tror jeg dun kan det det med knusende ro. Mor må i de fleste tilfellene skade barnet på offentlig sted og under påsyn av myndighetene for at en slik anmeldelse skal ha noen virkning.

Jeg foreslår at dere diskuterer problemet mht samvær med en barnepsykolog slik at dere kan komme frem til en løsning som er til det beste for barnet.

[Fjordline]

Hvorfor er det så lang avstand mellom dere at barnet må ta fly ?

Mht fedre som melder mødre til barnevernet tror jeg dun kan det det med knusende ro. Mor må i de fleste tilfellene skade barnet på offentlig sted og under påsyn av myndighetene for at en slik anmeldelse skal ha noen virkning.

Jeg foreslår at dere diskuterer problemet mht samvær med en barnepsykolog slik at dere kan komme frem til en løsning som er til det beste for barnet.

Vel vi har vært igjennom familiekontor for å få et samarbeid på samværene, hos bup for å konstatere om barnet hadde eller ikke hadde psykiske problemer slik far mente barnet var skadet av mor. Bup fant ingen ting, bare en vanlig jente under positiv utvikling.

Hun fungerer normalt på skole, med venner, på overnatting hos venner og familie.

Men når hun skal til far, da vegrer hun seg.

Har i mange år prøvd å få dialog med far men han nekter. Jeg har vært i kontakt med psykolog ang hjemlengsel og fått noen tips. Disse tips har jeg luftet for far, men han er ikke imøtekommende.

Så hva gjør jeg da?

[Far til 2]

Vel vi har vært igjennom familiekontor for å få et samarbeid på samværene, hos bup for å konstatere om barnet hadde eller ikke hadde psykiske problemer slik far mente barnet var skadet av mor. Bup fant ingen ting, bare en vanlig jente under positiv utvikling.

Hun fungerer normalt på skole, med venner, på overnatting hos venner og familie.

Men når hun skal til far, da vegrer hun seg.

Har i mange år prøvd å få dialog med far men han nekter. Jeg har vært i kontakt med psykolog ang hjemlengsel og fått noen tips. Disse tips har jeg luftet for far, men han er ikke imøtekommende.

Så hva gjør jeg da?

Hun er som du sier "ei normal jente" og det er ikke funnet psykiske problemer. Det er i det minste et signal om at jenta ikke har tatt skade av "hans oppførsel" (slik du ordlegger deg).

Avstanden mellom dere er imidlertid stor og hun er i en alder hvor venner betyr mer enn tidligere. Mulig hun rett og slett ikke trives hos faren fordi hun ikke har det nettverket med venner som hun har hos deg.

Hvis du signaliserer til faren at hun rett og slett kjeder seg, uten en masse kritikk av barnets far (kritikk får de fleste av oss til å gå i forsvarsposisjon eller motangrep) er det mulig de kan finne på noe spennede sammen.

[FruF]

Eg vil ikkje overdramatisera eller male fanden på veggen, men er det mogleg at jenta ikkje har det bra hjå far, at det er noko som skjer der som du ikkje veit? Folk er forskjellige, òg når dei er ti år, men eg trur ikkje det er vanleg at ungar blir stille, mutte, får vondt i magen og gruer seg, eller grin før dei reiser og i telefonen midt på natta. Eg syns det verkar som ein reaksjon som er sterkare enn "berre" heimlengsel. Eg ville spurt fagfolk om råd igjen, eg syns ikkje ungar skal måtta gjera noko dei gruer seg til og er redde for gjentatte gonger. Kan far ha samvær med ho der de bur?

[Fjordline]

Eg vil ikkje overdramatisera eller male fanden på veggen, men er det mogleg at jenta ikkje har det bra hjå far, at det er noko som skjer der som du ikkje veit? Folk er forskjellige, òg når dei er ti år, men eg trur ikkje det er vanleg at ungar blir stille, mutte, får vondt i magen og gruer seg, eller grin før dei reiser og i telefonen midt på natta. Eg syns det verkar som ein reaksjon som er sterkare enn "berre" heimlengsel. Eg ville spurt fagfolk om råd igjen, eg syns ikkje ungar skal måtta gjera noko dei gruer seg til og er redde for gjentatte gonger. Kan far ha samvær med ho der de bur?

Jeg har jo tenkt samme tanken, men eg har ikke noe som sier eller viser at det har skjedd noe annet enn at de fra tok henne gleden ved å gjøre henne psykisk syk en periode for å få det til å virke som meg som var årsaken til det. Det har vel gjort sin skade og derfor hun føler seg tryggest hjemme. Det er en lang bakhistorie på dette område hvor far og samboer jobbet hardt med å få "noe" på meg til barnevernet uten å lykkes.

Er vel en ris til egen ræv han får tilbake nå uten at han ser det selv.

Alikevel tenker eg det er synd at far ikke skal være en viktig rolle i livet.

hun sier hun savner ikke pappa og det gjør ingen ting om hun ikke får treffe han på lenge.

Da blir jeg urolig men ikke så mye jeg kan gjøre.

Eg kommer nok til å ta det oppigjen med bup etter sommeren for å få videre råd.

Takker for all engasjement så langt - det letter frustrasjonen

[Gina T]

stakkars jente .. dessuten er hun bare 10 år, og hvis hun ikke vil si hva det er bør du ta 100% i noen år til hun er klar for det.

[FruF]

Huff, det er ein vanskeleg situasjon de er i. Du kjenner jenta di best sjølv, men kunne det vera ein idé å sei noko slikt til ho: "Eg er mor di og vil gjera alt for at du skal ha det bra. Men når det gjeld faren din veit eg ikkje kva som er bra for deg. Eg trur du treng faren din, og at du vil bli lei deg seinare om du ikkje har samvær med han no. Men så ser eg jo at du blir lei deg kvar gong du skal reisa til han. Det er eg som bestemmer, og ikkje du, men har du noko å fortella som gjer det lettare for meg å vita kva som er best for deg?"

Eg er sikker ikkje rett person til å gi råd, har verken ungar sjølv eller erfaring med skilsmisser. Men eg er glad i og kjenner folk som i barndommen ikkje alltid hadde det bra. Dei forsøkte å formidla det, men signala blei enten oversett eller feiltolka. Eg har ofte tenkt at nokon burde spurt dei rett ut, på ein god og trygg måte, så hadde dei kanskje fått det bedre.

[Gjest Gjest_Sørlandsjenta_*]

Først av alt, vanskelig situasjon du er i.

Jeg vokste opp slik. Bodde med min mor i Oslo - mens min far bodde i Ålesund. Hver sommer ble jeg tvunget til å fly opp dit og være der noen uker. Vet min mor trodde hun gjorde det rette.. men i ettertid ser vi alle at det ikke er det.

Jeg var livredd. Kjente jo faren min dårlig siden han hadde bodd så langt unna så lenge jeg kunne huske. Å bo hos en "fremmed" mann som vil ha de samme "rettighetene" som moren din - er rett og slett skummelt..

Forholdet mellom min far og meg ble alt annet enn bra.

Vet dette bare er en enkeltsituasjon, men hadde tenkt nøye før jeg hadde tvunget min lille jente til noe slikt..

Kan ikke han heller komme ned til deres by og bo hos noen venner eller noe? Være sammen på dagen i kjente omgivelser med hennes venner osv..?

Håper det ordner seg for dere alle

[Gjest ¤bella¤]

Først av alt, vanskelig situasjon du er i.

Jeg vokste opp slik. Bodde med min mor i Oslo - mens min far bodde i Ålesund. Hver sommer ble jeg tvunget til å fly opp dit og være der noen uker. Vet min mor trodde hun gjorde det rette.. men i ettertid ser vi alle at det ikke er det.

For meg var det omvendt. Jeg ville ikke til pappa, men måtte. Er veldig glad for at mamma stod på det i dag.

Hva sier du til jenta i telefonennår hun ringer hjem når hun er der?

[Gjest Gjest]

Hun er som du sier "ei normal jente" og det er ikke funnet psykiske problemer. Det er i det minste et signal om at jenta ikke har tatt skade av "hans oppførsel" (slik du ordlegger deg).

Avstanden mellom dere er imidlertid stor og hun er i en alder hvor venner betyr mer enn tidligere. Mulig hun rett og slett ikke trives hos faren fordi hun ikke har det nettverket med venner som hun har hos deg.

Hvis du signaliserer til faren at hun rett og slett kjeder seg, uten en masse kritikk av barnets far (kritikk får de fleste av oss til å gå i forsvarsposisjon eller motangrep) er det mulig de kan finne på noe spennede sammen.

Og du går rett i forsvarsposisjon på andres vegne.

Det kan faktisk hende at ikke alle har vært like uheldig i omsorgsfordelingssak som det du har.

Ha nå litt forståelse...

Om jeg var mor ville jeg tatt en prat med far, og sagt at du helst vil slippe å tvinge henne når hun selv viser slik vegring for å dra. Og om far tror han kan gjøre noe fr å gjøre besøkene til noe å glede seg til....

[Ciara]

Jeg vil bare si til deg, TS, at jeg synes det er beundringsverdig at du jobber sånn for at datteren til skal ha et godt forhold til sin far etter det han har gjort mot deg. Flott at du ønsker så sterkt at hun skal treffe faren! Lykke til.

[Far til 2]

Og du går rett i forsvarsposisjon på andres vegne.

Det kan faktisk hende at ikke alle har vært like uheldig i omsorgsfordelingssak som det du har.

Ha nå litt forståelse...

Om jeg var mor ville jeg tatt en prat med far, og sagt at du helst vil slippe å tvinge henne når hun selv viser slik vegring for å dra. Og om far tror han kan gjøre noe fr å gjøre besøkene til noe å glede seg til....

Nei. Jeg går IKKE i forsvarsposisjon. Jeg referer til hva som skjedde i vårt tilfelle.

Da jeg flyttet ut og fant meg en midlertidig bolig fikk jeg beskjed fra moren at barna ikke ville til meg. De var for små til at jeg klarte å plukke opp disse signalene selv om jeg forsøkte etter å ha blitt informert av moren. Men jeg kan altså ikke utelukke det, og tror at hvis moren hadde rett var det basert på at det var lite barnevennlig og at de ikke hadde noen venner i nærheten.

Senere fant jeg en egnet bolig med kort vei fra moren. Da VALGTE barna å være mer hos meg enn hos moren på ettermiddagen. Etter en stund ble det så "ille" at moren valgte å ta fra dem ukepengene hvis de dro bort til meg. Det var altså ikke meg som farsfigur som var så ille for barna (om det stemte at de ikke ville til meg).

Nå er jeg imidlertid bostedsforelder, og oppmunter til mer samvær med moren slik at de kan bygge ny tillit til henne. Å "oppmuntre" til samvær er ikke det samme som å presse barna. De har sansynligvis hatt det tøffere enn oss voksne etter samlivsbruddet, og jeg ønsker ikke på noen måte å frata dem en forelder som nå fungerer bedre som forelder enn noen gang tidligere (takket være morens ny kjæreste som er den som er "den rolige" og som kan snakke med rolig stemme både til barna og til mor om det oppstår konflikt).

På sikt vil barna ha stor glede av et nært forhold til moren. Det samme gjelder fedre og barns behov for nær kontakt med far. Bl.a. derfor mener jeg det på generell basis er viktig å finne årsaken og være så objektiv som mulig. Det siste er nesten umulig å være 100%. Derfor er det viktig å finne årsaker og kansje benytte en objektiv 3.part om dette finnes i nærmiljøet.

Endret 31. juli 2008 av Far til 2

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Til trådstarter.

kanskje er dette et idiotisk forslag, men kan ikke far ta sine samværshelger hjemme på deres hjemsted en periode for å se hvordan det går da?

Enten at han og datteren bor hjemme i din og din datters bolig den helgen, mens du kanskje kan være hos en venninne eller hos dine foreldre?

Eller kanskje han og datteren kunne lånt en hytte eller leilighet i nærheten.

Da er datteren i sitt trygge miljø og får positive opplevelser sammen med sin far, og far får et hyggelig samvær sammen med sin datter... kanskje får han møte hennes venner, oppleve litt av hennes hverdag...

Ønsker dere uansett lykke til.

[Gjest Stjernedryss]

Det jeg tenker er at kjemien mellom far og barn kanskje ikke er så bra. Dersom faren er ute etter å finne negative ting å ta deg på er det klart at dette vil ha dårlig påvirkning på jente selv om dette helt sikkert ikke nevnes for henne. Hun føler den negative instillingen likevel. Jeg har vokst opp sammen med begge foreldrene mine, men tror ikke at jeg heller ville likt å bli sent bort hver 3. helg for å være sammen med faren min selv om han gjorde så godt han kunne. Det er ikke alle som egner seg så veldig bra til å ta seg av barn, kanskje faren hennes er en sånn en? Hva om han komme til dere og har samvær, så kan kanskje du eller en annen person jenta føler seg trygg på også være der.

[la Flaca]

Dette var langt - men er det noen som har 10åringer og erfaringer med samvær og hjemlengsel? Hvor vanlig er det og hva er beste håndtering?

Jada. Har ei stedatter på 10 år, som bor langt unna og dermed har sjeldent samvær. Hadde vi pushet på med opprettholding av fast samvær hadde nok hjemlengsel og motvilje vært et problem her også. For det var det for et år siden.

Hun ombestemte seg og ville ikke til pappa likevel, og var hun hos oss kunne hun plutselig få hjemlengsel. Særlig med én gang det skjedde noe hun ikke likte. Dårlig humør og upopulære avgjørelser hadde lett for å settes i forbindelse med samværet hos pappa, og "jeg får lov til mye mer hos mamma" dukket fort opp i sånne sammenhenger. Problemet kom som regel til overflaten om kvelden etter leggetid. Da kunne hun ringe moren, sent - og gråte i telefonen. Samtidig fikk vi høre av moren at jenta klaget en del over at mamma og pappa ikke bodde sammen og at hun savnet en orntlig "familie" (mor flyttet ut da jenta var under året).

I motsetning til din historie har pappan alltid vært den som har tatt initiativ til samvær og strukket seg langt for å få max ut av situasjonen. Samværet har alltid vært positivt og avslappet. Likevel altså, har jenta vært veldig plaget med hjemlengsel og vegret å reise til pappa. Selv om situajonen tilsier at samvær med pappa og familien burde være lystbetont. Løsningen vår ble å droppe fast samværsavtale og la jenta bestemme selv når hun vil komme og reise igjen. Alle senker skuldrene, og hjemlengsel etc. er blitt et ikke-tema. Hun kommer sjeldnere, men når hun er hos oss er hun en annen person og vi vet at hun er hos oss bare fordi hun har lyst. Hun vet jo at hun kan reise når hun vil. Hun snakker heller ikke om forholdet til samvær hos pappan som problematisk lenger. Jeg tror det er befriende for henne å kunne ha et valg. Og selv om vi må ta til takke med lite samvær er opplevelsen av samværet helt supert i forhold til hvordan det var før, da det ble tredd ned over hodet på henne

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet iht Kvinneguidens regler

Bolledeig - mod