Trenger desperat noen råd

[Gjest Gjest_Mia_*]

Logget meg ut for denne...

Jeg har vært sammen med samboeren min i over 2 år. Jeg har over lengre tid slitt med depresjon og sosial angst, samt litt spiseforstyrrelser men er nå kvitt det verste.

Samboeren min er meget klar over dette og har hjulpet meg hele veien til dit jeg er nå. Jeg har vært utrolig heldig som har hatt ham

I dag var vi bedt på grilling hos en kompis av han. Han sa fra 2 timer før at vi skulle dra da og da. Greit nok, jeg sminka meg og var klar. 30 min før vi skulle dra fikk jeg et angstanfall (mat+masse mennesker funker bare ikke enkelte ganger). Han ble fly forbanna og sa at vi allerede var en time sene og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg ba ham om å ikke mase, at han måtte gi meg litt tid.

Men han nekta. Jeg lå der og strigråt og visste ikke hvorfor eller noe som helst, men dere som har hatt angstanfall vet hvordan det er.

Han begynte å si at jeg alltid laget drama før vi skulle noe sted(men det er ikke sant, vi har vært hos kompisene hans 5 ganger denne uka og jeg har ikke sagt noe som helst, bare bitt tenna sammen og kost meg til slutt).

Han sa at han ville være sammen med kompisene hans siden de dro snart(er hjemme på sommerferie fra studiestedene sine) men dette er ikke sant da 2 av dem ikke drar før i september og greit, 1 drar i morgen, men vi har hengt med dem hver dag uka her!

Jeg sa at jeg trengte sikkert en time å roe meg ned på men dette var uaktuelt. Det var ikke gøy å komme sent når de andre var ferdig med å grille. Jeg sa meg enig i dette,men at jeg ville virkelig bli med, jeg trengte bare litt tid. Han bare gikk.

Ringte ham og spurte hvordan han bare kunne gå når jeg lå og gråt. "Det var kjempelett" sier han og legger på.

Har sendt ham masse sinte meldinger og ringt ham(greit, det er barnslig av meg men jeg er så sint og lei meg!) og han sier jeg "melker" det at jeg har sosial angst og at jeg alltid skaper drama.

Men jeg vet jeg ikke gjør det! Jeg er kanskje ikke den letteste å ha med å gjøre,men alt jeg trenger er litt tid. Og som sagt, vi har hengt sammen denne gjengen 3-4 dager i uka i 1 mnd nå.

Jeg kunne ALDRI ha forlatt ham, uansett grunn.

Jeg ringte og sa det var slutt. Han ba meg om å skjerpe meg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, han kommer ikke hjem før i morgen kveld og jeg har det så utrolig vondt!

[Supramundane]

Du har en psykisk lidelse som du tydeligvis er veldig bevisst på selv. Jeg har ingen personlige erfaringer, men jeg har flere nære bekjente som sliter med forskjellige lidelser selv. De trenger også tid på seg til å "hente seg inn" etter f.eks et angstanfall. Dette er noe alle må ha forståelse for. De kan ikke noe for det selv, og jeg mener i alle fall bestemt at samtlige som har slike lidelser ville valgt de bort på flekken. Angstanfall styrer man ikke selv, men man prøver så godt man kan å "forberede seg" på situasjoner som fremkaller de. Når det først skjer mener jeg at samboeren din virkelig burde vært mer forståelsesfull.

Ekte angst har ingenting med å lage drama å gjøre.

Det virker som at han er totalt blottet for forståelse for hva du går igjennom. Det er noe dere er nødt til å ta tak i..

Edit: At han kan få seg til å si "Det er kjempelett" får meg til å sitte igjen med en følelse av at han er ute etter å være slem. Rett og slett slem.

Endret 13. juli 2008 av Supramundane

[Nabodama]

Du har en psykisk lidelse som du tydeligvis er veldig bevisst på selv. Jeg har ingen personlige erfaringer, men jeg har flere nære bekjente som sliter med forskjellige lidelser selv. De trenger også tid på seg til å "hente seg inn" etter f.eks et angstanfall. Dette er noe alle må ha forståelse for. De kan ikke noe for det selv, og jeg mener i alle fall bestemt at samtlige som har slike lidelser ville valgt de bort på flekken. Angstanfall styrer man ikke selv, men man prøver så godt man kan å "forberede seg" på situasjoner som fremkaller de. Når det først skjer mener jeg at samboeren din virkelig burde vært mer forståelsesfull.

Ekte angst har ingenting med å lage drama å gjøre.

Det virker som at han er totalt blottet for forståelse for hva du går igjennom. Det er noe dere er nødt til å ta tak i..

Edit: At han kan få seg til å si "Det er kjempelett" får meg til å sitte igjen med en følelse av at han er ute etter å være slem. Rett og slett slem.

Etter det hun sier har han da hjulpet henne mye, og stilt opp for henne.

Virker som han er litt lei, og at han ihvertfall var det i dag.

Til ts, hvorfor lagde dere så mye bråk ut av dette da? Kunne dere ikke blitt enige om at han dro først og du kom etter når du hadde fått roet deg?

Kanskje har du lent deg litt for mye på ham over tid, slik at han nå begynner å kjenne det som en belastning?

[Gjest Gjest]

Jeg synes han høres ut som et rasshøl, rett og slett. Det hjelper ikke at man har hjulpet til mye før; ingenting forsvarer å oppføre seg slik mot noen i krise.

Dette ser jeg på som så alvorlig at jeg hadde dumpet ham på flekken.

[Nabodama]

Jeg synes han høres ut som et rasshøl, rett og slett. Det hjelper ikke at man har hjulpet til mye før; ingenting forsvarer å oppføre seg slik mot noen i krise.

Dette ser jeg på som så alvorlig at jeg hadde dumpet ham på flekken.

Det spørs hva man definerer som krise. Et angstanfall er i min verden ikke en krise, sammenlignet med mye annet. Selv om man gråter er man ikke i krise.

Denne mannen har støttet og hjulpet mye, og det at han går fra henne èn gang er ikke noe jeg ville sagt er rasshøl-oppførsel.

Jeg er enig i at han kunne vært mer støttende, men vi vet ikke hvor ofte dette skjer, kanskje han rett og slett er sliten han også.

[Gjest Gjest]

Det spørs hva man definerer som krise. Et angstanfall er i min verden ikke en krise, sammenlignet med mye annet. Selv om man gråter er man ikke i krise.

Det kan definitivt være en krise. Ved harde panikkangstanfalt kan det føles som om man er i ferd med å dø. Det kan være en utrolig psykisk påkjenning. Personlig ville jeg heller ha brukket hvert ben i kroppen enn å oppleve noe sånt igjen.

[Gjest Gjest]

Det kan definitivt være en krise. Ved harde panikkangstanfalt kan det føles som om man er i ferd med å dø. Det kan være en utrolig psykisk påkjenning. Personlig ville jeg heller ha brukket hvert ben i kroppen enn å oppleve noe sånt igjen.

og det sier jo litt om å leve med mennesker med angst...ikke lett.

[Gjest *smak*]

Det kan definitivt være en krise. Ved harde panikkangstanfalt kan det føles som om man er i ferd med å dø. Det kan være en utrolig psykisk påkjenning.

Leste en plass at angsanfall er den mest ubehagelige opplevlesen et menneske kan oppleve. Det sier litt..

[Nabodama]

Det kan definitivt være en krise. Ved harde panikkangstanfalt kan det føles som om man er i ferd med å dø. Det kan være en utrolig psykisk påkjenning. Personlig ville jeg heller ha brukket hvert ben i kroppen enn å oppleve noe sånt igjen.

Da vet jo du hvordan det føles. Det vet ikke jeg, og heller ikke kjæresten til ts. Det er vanskelig å forstå hvordan det er når en ikke har opplevd det selv.

Nå har jo kjæresten levd med dette lenge, og hun er også blitt bedre, men det kan faktisk hende at det blir litt mye for kjæresten også i lengden.

[tingeling]

Jeg har kjent på begge sider av dette. Hr selv slitt med depresjon og panikkangst og har en mor som over lenger tid har vært deprimert.

Ikke døm samboeren for hardt. Han er bare et menneske. Og de fleste mennesker har gode og dårlige dager. Når man har en psykisk lidelse blir man ofte (ufrivillig) selvsentrert - i hvertfall i perioder (sitat min psykolog). Og det er utrolig tøft å være sammen med en med psykiske lidelser.

Når det er sagt så kunne han ha håndtert ting annerledes. Det er ingenting i veien for å si at du kunne komme etter når du var klar og at han evt kunne komme og hente deg da. Eller bli enige om at du blir hjemme denne gangen og at han heller tok en litt kort kveld sammen med kompisene.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer egentlig mest på at han selv etter å ha hatt muligheten til å få litt avstand og tid til å tenke sa at det var "kjempelett" å dra fra deg når du lå og gråt. Det høres rimelig spesielt ut.

[lillesky]

Først:

Har du noen venninner du kan ringe til, som du kan prate med om dette, og heller helst komme hjem til deg? For det er vondt å være alene i en situasjon som dette.

Jeg er enig i noe av det som sies her.

Å leve sammen med noen med psykiske problemer er tungt, og det at han har støttet deg mye viser at han er glad i deg. Han er kanskje sliten selv, og derfor klikket han på deg? Dere må iallefall få pratet om dette, og finne ut hva dere skal gjøre en annen gang en slik situasjon oppstår. For min del hadde jeg heller blitt hjemme. Du har jo vært med han ut flere ganger denne uka, ikke rart du er sliten og fikk et anfall!

Ringte ham og spurte hvordan han bare kunne gå når jeg lå og gråt. "Det var kjempelett" sier han og legger på.

Det høres skikkelig ondskappsfullt ut. Men han sa det sikkert i sinne.

[Gjest TS]

Takk for svar:)

etter mye om og men så ringte han meg og sa han aldri i livet ville det skulle bli slutt mellom oss. Han skal komme hjem tidligere fra kompisene sine slik at vi får snakket om det.

Jeg skjønner han om han er lei, jeg hadde ikke taklet å være sammen med en person som er såppass ustabil som jeg. Jeg har skikkelig humørsvingninger, kort lunte mesteparten av tiden og det er mange ganger han har gitt meg et kick i ræva som jeg har hatt godt av. Men i denne situasjonen synes jeg han gikk for langt. Greit at man blir sinna og lei, men man må kunne respektere den andre parten og krangle "fair".

Jeg har gått til psykolog før og vurderer å starte igjen. Skal begynne på universitetet til høsten og håper jeg ikke får et angstanfall på skolen så det hadde kanskje vært greit å prøve å forberede seg så godt som mulig.

Som sagt, jeg skjønner samboeren min er sliten, enkelte dager klarer jeg ikke å dra på butikken engang fordi jeg ikke føler meg pen eller vellykket nok for verden utenfor. Men han var rett og slett et rasshøl i dag og siden kompisen hans bor 1 time unna med tog så var det ikke bare bare å komme etter heller...

Siden dere alle virker så smarte og opplyste, noen forslag til hvordan man takler et angstanfall? Har ikke opplevd de største enda tror jeg, mer psykisk smerte enn fysisk om jeg kan forklare det sånn. Men det er mer fristende å hive seg ut vinduet enn å bli i den situasjonen.

Takker for alle innspill og blir glad for råd for hva jeg kan gjøre for meg selv når jeg får et anfall og hvordan jeg kan få samboeren min til å forstå hva som skjer og hva jeg føler akkurat da.

[Bjørnemor]

Hei, jeg lever med panikkangst! Å, det er ikke lett... man tror man rett og slett skal dø, og man er livredd... vil flykte fra situasjonen. 100 tanker flyr igjennom hodet på en gang. Det er ikke noe annet enn grusomt. På det fysiske kjenner man at hjertet nesten hopper ut. Blir tørr i munnen og føler man ikke får puste.. svett og kald på en gang. Det er utrolig slitsomt å leve med. Man kan ikke flykte fra seg selv liksom....

Jeg synes ikke du skal presse deg til noe du ikke er klar for. Du er ikke urimelig for at du tar den tiden du trenger for å komme deg igjen. Høres ut som en umoden kommentar fra din sambo.. mulig han ikke helt forstår seg på det å være psykisk syk. Men dårlig oppførsel er dårlig oppførsel. Det er ikke vanlig folkeskikk å si noe slikt til ett menneske. Det kunne han ha spart seg for.

Det hjelper mangen ganger å utsette seg for det en er redd for. Sakte men sikkert. Angsten når ett høydepunkt, for så å gå nedover igjen til å gi seg om en blir i situasjonen. Det hjelper meg å tenke på at det er ikke farlig. Det vil gå over. Det er noe på den andre siden også. Å det som venter meg på den andre siden er ikke så farlig. Dette har jeg tenkt feks. hvis jeg har gått på trening å fått ett angsannfall. Så har jeg tenkt.. bli i situasjonen å se hva som skjer.. selvom man bare har lyst til å løpe ut derfra. Å da når man ser det går litt over, så er det lettere og lettere for hver gang man gjør den samme tingen.

Jeg har også tabl om det skulle bli for ille...

Nå skal jeg også begynne på skole til høsten. Gruer meg endel...

[tingeling]

Siden dere alle virker så smarte og opplyste, noen forslag til hvordan man takler et angstanfall? Har ikke opplevd de største enda tror jeg, mer psykisk smerte enn fysisk om jeg kan forklare det sånn. Men det er mer fristende å hive seg ut vinduet enn å bli i den situasjonen.

Jeg har som sagt tidligere slitt med panikangst. Her er det som fungerte for meg (i tillegg til psykolog): jeg leste om det. På den måten forsto jeg at det som skjer ikke er fysisk farlig. Men det er utrolig skremmende. Når jeg etterhvert ble kjent med mine egne reaksjoner og aksepterte at tilstanden ikke er (fysisk)farlig begynte jeg å innføre følgende taktikk: når jeg kjente at et anfall nærmet seg så gikk jeg raskt til et sted hvor jeg kunne være alene. satte/la meg godt til rette og tenkte "OK, kom igjen". Hvis du i tillegg vet ca hvor lenge disse anfallene varer så blir det lettere å gjøre slik. Da kan du ta en kikk på klokken og si til deg selv at "dette stinker, men om X minutter så er det verste over og da skal jeg gå og skylle ansiktet med kaldt vann og spise en is" (eller noe slikt). Etter at jeg begynte med den taktikken så tok det ikke lang tid før anfallene forsvant.

Det høres kanskje dumt ut men hvis du møter anfallene med "krummet nakke" (se for deg et dyr med horn som skal møte en motstander så skjønner du hva jeg mener med krummet nakke) så tar du makten fra dem. De har kun makt over deg så lenge som du er redd for dem.

[Gjest78]

Bra råd fra Tingeling her. Det høres jo ikke bare ut som du var redd for mat + mennesker, siden du var redd lenge før du faktisk kom dit, du var redd for at når du kom i situasjonen skulle du ikke takle den. Med andre ord har du fått angst for angsten. Og det gjør at sjansen for at det skal oppstå har blitt mye større. Hvis du tenker at "angsten får bare komme, så skal jeg takle den", har du mye mer makt til å gjøre hva du vil, ikke hva angsten vil.

Som sagt over, mennesker med psykiske problemer har en tendens til å bli veldig egoistiske, fordi det er det eneste de greier å tenke på. Samtidig får man en del "hjelp" fra folk, som rett og slett ikke har peiling, og bare gjør vondt verre. Min mann hadde en tendens til å si til meg "du må!" når jeg sa at jeg ikke kunne/ville være med på noe, fordi han visste at jeg i og for seg hadde bedre av f.eks å være med ut i stedet for å sitte hjemme, eller å gjøre ting selv i stedet for å la han gjøre det. Men problemet var at når han sa det visste jeg at det ikke var noen vei utenom, og den lille angsten jeg hadde brøt ut i fullstendig panikk. Så psykologen min måtte faktisk si til han at det er sant at jeg bør prøve å gjøre disse tingene, men det må være fordi jeg bestemmer det selv.

I situasjonen du var i synes jeg du burde latt han dra, enten at han fikk grille med vennene sine alene, eller at du kom etter når du var klar. Det er faktisk ikke rettferdig at han bestandig skal rette seg etter din angst heller, selv om du ikke kan noe for at du har den.