Hva om...jeg hadde vært hjemmeværende

[Gjest Businesswoman]

Jeg har en jobb mange ville ha hatt, reiser en del i jobben, treffer spennende menn (gifte og single) og tjener anstendig bra, kan hvertfall ikke klage. Jeg har ikke vanskeligheter med å få menn...så jeg ser sikkert grei ut og er normalt hyggelig og positiv også. Men jeg har ikke familie/barn/mann og det er noe jeg savner. Jeg er også 30+ så alderen er riktig.

Men jeg treffer ikke Mannen. Vel, jo, gjorde det, men han var gift. Da gikk det toget. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke hvor behagelig det ville være å bare være hjemmeværende: med barn, fritid og nye livet som det er. Det er ikke bare-bare å jobbe fullt, forsørge seg selv, gjør og fikse alt selv, ta til takke med oppmerksomhet fra opptatte menn, arrangere ferieturer alene eller med en venn, feire jul og høytider med par...det hadde vært mye mer koselig å ha en egen familie!

Det å gå på jobb hver dag, og snakke om de samme tingene med de samme kollegene er greit nok, det gir en inntekt og det skjer noe. Men mandag til fredag fullt opp hele året hvert år?

Det hadde vært veldig behagelig å bli forsørget av en mann som tjente bra, og at en kunne være mer hjemme. Det tenker jeg som fullt arbeidende kvinne.

Men det er forbudte tanker! I dag er det likestilling i Norge og da skal ikke kvinner være hjemme.

Eller hva?

[Gjest Gjest]

Jeg har litt erfaring med å være hjemmeværende, dvs jeg jobber hjemmefra og har i perioder forholdsvis mye fri. Jeg synes det kan være kjedelig å være hjemme over tid - man får lite bekreftelse og impulser utenfra synes jeg. Greit nok å være hjemme med barn endel lengre enn minimum, og ikke jobbe 100% og mer til - det tror jeg både samboern min og jeg kommer til å prioritere om vi kan (altså å senke levestandarden og heller jobbe 80% hver eller vekselsvis i perioder f eks), men å gå helt hjemme i mange år mens mannen jobber, det frister ikke i det hele tatt - hva skal man egentlig ta seg til når barna blir større? Husarbeid og matlaging rekker man selv om man har en deltidsstilling...

[Gjest Businesswoman]

Kanskje å trappe ned til 50% stilling er en løsning? Da kan man få mer fritid.

[Gjest Gjest]

Da er det bare ut å lete!

[Gjest utlogget brukermann]

Jeg har en jobb mange ville ha hatt, reiser en del i jobben, treffer spennende menn (gifte og single) og tjener anstendig bra, kan hvertfall ikke klage. Jeg har ikke vanskeligheter med å få menn...så jeg ser sikkert grei ut og er normalt hyggelig og positiv også. Men jeg har ikke familie/barn/mann og det er noe jeg savner. Jeg er også 30+ så alderen er riktig.

Men jeg treffer ikke Mannen. Vel, jo, gjorde det, men han var gift. Da gikk det toget. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke hvor behagelig det ville være å bare være hjemmeværende: med barn, fritid og nye livet som det er. Det er ikke bare-bare å jobbe fullt, forsørge seg selv, gjør og fikse alt selv, ta til takke med oppmerksomhet fra opptatte menn, arrangere ferieturer alene eller med en venn, feire jul og høytider med par...det hadde vært mye mer koselig å ha en egen familie!

Det å gå på jobb hver dag, og snakke om de samme tingene med de samme kollegene er greit nok, det gir en inntekt og det skjer noe. Men mandag til fredag fullt opp hele året hvert år?

Det hadde vært veldig behagelig å bli forsørget av en mann som tjente bra, og at en kunne være mer hjemme. Det tenker jeg som fullt arbeidende kvinne.

Men det er forbudte tanker! I dag er det likestilling i Norge og da skal ikke kvinner være hjemme.

Eller hva?

Jeg har 2 betraktninger til innlegget ditt:

1. Å være sammen med en kvinne som er 100% hjemmeværende kan være en stor utfordring for mannen, og dermed blir det en utfordring også for forholdet. Å komme hjem fra jobb, etter en stressende dag med massevis av møter, problemer osv til en kone som bare er SÅÅ klar for "mellommenneskelig samspill" er ikke - IKKE - ønskelig. Tro meg. Dersom du skal være 100% hjemmeværende må du mao sørge for å fylle opp det sosiale behovet du ellers ville fått gjennom jobben på andre måter. Ikke ta det utover mannen når han kommer hjem iallefall.

2. Setningen jeg har highlightet er interessant. Av flere grunner. Selvsagt fordi den rører med selve kjernefamiliens tradisjonelle oppbyggning, men også fordi den får meg til å tenke litt over samspillet par imellom: Jeg har nylig selv datet en kvinne som minner veldig mye om deg selv. Iallefall slik du beskriver deg og din hverdag. Hun er både vakker, sterk, med en utrolig energi og mer gode egenskaper enn jeg gidder å skrive opp her. Men i tillegg til dette vil hun også være "prinsesse". Hun trenger å få gråte, bæres på gullstol osv i ny og ne og trenger at mannen i hennes liv ser at hun vil være litt prinsesse av og til. Så langt så greit. Jeg har alltid prøvd å behandle damene mine som prinsesser. Ikke alltid, men av og til. Problemet oppstod da jeg skjønte at HUN ikke hadde til hensikt på noen som helst måte å la meg være "konge" litt av og til. Hun skulle være likestillt på alt, også på det jeg oppfatter som mine arenaer; bilkjøring, hobbyer osv. Og da spør jeg meg; Hvorfor tror norske kvinner at de fortjener å bli behandlet som prinsesser.....sagt på en annen måte; Hvor er motivasjonen til mannen for å behandle sin kvinne som prinsesse når han ikke få lov å være konge? Jeg vet mange reagerer kjempenegativt på denne retorikken. Å være prinsesse er liksom litt akseptert (bruden osv) men ordet konge får tankene over på en slags despot som alltid skal ha sin vilje. Det er IKKE det jeg tenker på i det hele tatt, og det er heller ikke det menn generelt tenker på. Men vi trenger å få være konger, og når dere ikke vil la oss bli det, blir det også unaturlig for oss å behandle dere som prinsesser. Et ganske åpenbart men tabubelagt paradoks fant jeg ut når jeg tok det opp med henne.

Jeg tror du får et fattig liv om du velger bort all jobb for å suse hjemme med en mann som tar seg av deg på alle måter. Men det er en mellomting her. En gyllen middelvei, som jeg tror, om du finner, kanskje er lykken for de fleste par. Det er bare så j...... vanskelig å finne den.

Lykke til.

[Gjest Fix]

Jeg har en jobb mange ville ha hatt, reiser en del i jobben, treffer spennende menn (gifte og single) og tjener anstendig bra, kan hvertfall ikke klage. Jeg har ikke vanskeligheter med å få menn...så jeg ser sikkert grei ut og er normalt hyggelig og positiv også. Men jeg har ikke familie/barn/mann og det er noe jeg savner. Jeg er også 30+ så alderen er riktig.

Men jeg treffer ikke Mannen. Vel, jo, gjorde det, men han var gift. Da gikk det toget. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke hvor behagelig det ville være å bare være hjemmeværende: med barn, fritid og nye livet som det er. Det er ikke bare-bare å jobbe fullt, forsørge seg selv, gjør og fikse alt selv, ta til takke med oppmerksomhet fra opptatte menn, arrangere ferieturer alene eller med en venn, feire jul og høytider med par...det hadde vært mye mer koselig å ha en egen familie!

Det å gå på jobb hver dag, og snakke om de samme tingene med de samme kollegene er greit nok, det gir en inntekt og det skjer noe. Men mandag til fredag fullt opp hele året hvert år?

Det hadde vært veldig behagelig å bli forsørget av en mann som tjente bra, og at en kunne være mer hjemme. Det tenker jeg som fullt arbeidende kvinne.

Men det er forbudte tanker! I dag er det likestilling i Norge og da skal ikke kvinner være hjemme.

Eller hva?

Dette er ikke ment bittert, men jeg har en kjip dag, og den blir ikke noe bedre med det første.

For all del go for it, men det som sier en del om personligheten din hvis du virkelig mener det, ønsker du å bli forsørget eller elsket?. Noen tanker om kjærlighet og verdi har du ikke gjort deg her, bare den praktiske økonomiske delen, ikke rart du ikke har type.

Men jøss du kan sikkert være vaskekona mi du mens jeg går på jobb, forvent bare ikke annet enn underkuing og vanskelige tider i tillegg er jeg ikke så rik heller så økonomien blir det kjipt med. Hvorfor kan du heller ikke bare være voksen, og ta likestillingen for det den er? Vi har samme muligheter, samme rettigheter, det er ikke lenger noe svakt og sterkt kjønn, det er bare forskellige kjønn. Som dog er veldig annerledes, men likeverdige.

En mann som tjener mellom 3 og 4 hundre tusen i året, er etter hva jeg har overhørt blandt venniner, uinteressant med tanke på noe seriøst???Sykt. Jeg vet at dette ikke gjelder for de fleste, men det er faktisk helt sykt hvor opphengt damer som har penger er i penger (ikke prøv å si noe annet for jeg kan bevise, at penger er den aller største grunnen til at kvinner velger partner (SSB).

Det er nesten like ille som gutters puppegloing, vi er fascinert av puppene deres, dere er fascinert av lommebøkende våres. Om dere ikke er fascinert av akkurat lommeboka, så er det annet staus symbol der med engang som teller sterkt inn.

Noen damer er virkelig ondskapsfulle når det kommer til penger, dere skal ha dem og dere skal helst ha dem gratis og gjerne på bekostning av kjærlighet, for få damer som har noe verdisyn der (jeg er liberal, frigjort, veldig årlreit mot damer alltid) men der klarer jeg ikke se logikken deres.

Faktisk tror jeg en del damer ikke kan noe for det, det er et medfødt innstinkt at dersom man finner en type med mye penger overlever ungene mine, ettersom andre verdier har blitt viktigere, så har allikavel ikke dette endret seg nevneverdig, kun de som har fått gode gener klarer å skille klart nok mellom hva de vil ha og hva som tenner dem, jeg veit det er kontroversielt, men høres det helt ulogisk ut at dersom man tenner på penger, er det en kobling i hjernen som ikke helt stemmer evt hvis man ikke evner å tenne på menn man leter etter så har man i hvertfall en utfordring. Er man Anna-Nicole så go for the money honey, men jeg tror en del lurer seg selv, og det er gasnke så idiotisk ettersom dem forventer gode tider, og opplever det stikk motsatte.

At man har fått et litt svakt gen kan man ikke noe for, men man kan ta tak i seg selv og følge virkeligheten. Vi trenger ikke mer penger i samfunnet, vi trenger ikke mer kapitalisme, vi trenger ikke aksjer og kurser og dritt og møkk.

Det vi trenger er godhet, vennskap, kjærlighet, glede, markjordbær, høy man kan hoppe i. Heftige diskusjoner, små kyss, klemmer. Vi trenger ikke flere business women, vi trenger færre business menn. Kapitalismen har sbart utspillt sin rolle. Deter like sikert som at Krigen i irak ikke var for å skape fred, men det har vel alle glemt.

Jeg synes ikke det er så rart at verden er så urettferdig og fæl, med alle de brødhuene som går rundt og ikke burde forplanta seg. Noen bryr seg ikke, men mange damer er så opphengt i penger og makt at jeg spyr. Det aller værste er at en del av dem kommer her på KG og syter over hvorfor ikke kjæresten dems bryr seg om dem.

megmegmegmegmeg. Bare MEG!

makan!

PS. ikke ta det personlig for det er ikke ment slik, jeg skjønner at du skrev innlegget som en utfordring, men møter du fix'ern på en dårlig dag, må du tåle en smule overhaling på vegne av alle verdens dumme damer.

Uansett, lykke til og håper du heller går for noe litt mer ekte. Hvem har sagt du må jobbe resten av livet, kan du ikke bare pakke baggen med din nye kjæreste og legge ut på en jordomseiling? Det finnes flere alternativ en hjemmeværende og businesswoman vettu :-O Open your mind.

Forventer et troll-innlegg fra en businessmann som bekrefter mitt innlegg. Kapitalistsvin, og nei jeg er ingen kommunist, men kapitalisme begynner å lyde som et skjellord snart det og. No sosialist fuckers no fascist fuckers, just plain normal people for god sake.

[Lissi]

Vel, vi er forskjellig. Det beviser innlegget over.

Jeg tolker dette som om du føler livet som karrierekvinne føles tomt ut i perioder, og at du hadde vært lykkelig med også å være hjemme med mann og barn og gjøre det du har lyst til. At dette i utgangspunktet handler om penger istedet for kjærlighet skjønner jeg ikke hvor kommer fra??

Slik jeg ser det vil du ikke nødvendigvis ha en rik mann. Du vil bare finne det som er verdien i livet for deg.

Det er helt vanlig at single damer i 30 årene begynner å savne noe mer. Jeg skjønner deg utrolig godt:) Klem

Kommentar til prinsesse-konge-mannen: Det fins så mange kvinner som regjerer og dominerer hele husholdningen så jeg har ikke noe problem med å forstå hvor du vil. Jeg er vel en slik-uten at jeg ønsker være det, men noen må få ting til å surre rundt;)

[Gjest Businesswoman]

Til dere to menn som har svart over her (eller om det er en og samme) og til Lizzi: I hear you, ok?

Uansett, jeg hadde ikke tenkt å gjøre virkelighet ut av dette, jeg vil nok "alltid" jobbe fullt i min gode stilling, uansett om jeg treffer en fin familiemann og får barn eller ikke.

Det var veldig kjekt å lese innspillene og betraktningene til dere alle i tråden her uansett.

Ha en fin dag!

[Gjest Gjest]

Til dere to menn som har svart over her (eller om det er en og samme) og til Lizzi: I hear you, ok?

Uansett, jeg hadde ikke tenkt å gjøre virkelighet ut av dette, jeg vil nok "alltid" jobbe fullt i min gode stilling, uansett om jeg treffer en fin familiemann og får barn eller ikke.

Det var veldig kjekt å lese innspillene og betraktningene til dere alle i tråden her uansett.

Ha en fin dag!

Jeg kjenner med igjen i startinnlegget til TS jeg! Særlig etter jeg har vært gjennom en periode med veldig mye stress på jobben. Da får jeg en tomhet inni meg, og jeg tenker at jobben da ikke kan være så viktig.

Jeg har selv en jobb med mye ansvar og som gir meg mye. Men man jobber jo for andre, så til syvende og sist ønsker man jo ikke at jobben skal være så viktig. Men jobben er viktig, den gir deg noe tilbake! Å gå hjemme hele dagen tror jeg ikke ville vært en god løsning for meg i lengden. Som det ble nevnt her vil det også kunne tære på et forhold.

[Gjest *Mim*]

Jeg hadde trivdes godt med å være hjemme, og har ingen problemer med å innrømme det. Men heldigvis har jeg muligheten til å jobbe noe hjemmefra, ellers kunne det kanskje blitt kjedelig i lengden.