Er det noe håp om å bli sammen igjen?

[nima]

Jeg og eksen gjorde det nylig slutt igjen etter flere forsøk på å ha et ordentlig forhold, men klarer ikke å få det til å funke. Grunnen er at eksen har forpliktelsesangst. Han klarer ikke den delen av forholdet som har med forpliktelser og slikt. Det handler ikke om at han vil treffe andre jenter, det har aldri vært et tema. Han klarer rett og slett ikke å gi nok i et forhold. Han har problemer med å snakke om følelser og jeg har mange ganger ikke følt meg versatt nok. Han gjør ikke dette med vilje, han bare freaker ut når det er snakk om følelser og forpliktelser og slikt. Han er veldig lukket. Han sier selv at han ikke var slik før, men at hans forrige forhold gjorde ham slik. Han fikk ikke nok i det forholdet og de hadde visst mange problemer. Jeg vet at han er litt deprimert og blir fort hissig. Han holder så mye inni seg som han ikke klarer å få ut og det er så vondt å vite at han har det slik og at jeg ikke kan hjelpe han. Jeg vet at han ikke vil være sånn, men han gjør ikke noe med det heller. Tingen er at begge elsker hverandre og bortsett fra dette stooooore problemet har vi det kjempe bra. Vi er hverandres beste venner, har verdens beste sex og liker mye av det samme og har samme humor. Han har sagt at om han klarte å være i et forhold hadde det vært med meg. Jeg vet at dette ikke er noe han bare sier for å ikke såre meg, eller komme ut av forholdet på en lett måte for han er alltid ærlig. Det er en av grunnene til at jeg elsker han så høyt. For to uker siden bestemte vi oss for ikke å ha mer kontakt på en stund. Vi har allerede vært slått opp i rundt tre mnd, men oppførte oss fortsatt som "par". Nå som det er ordentlig slutt føles alt bare så feil. Jeg føler ikke at det er ment slikt. Jeg føler at vi er ment til å være sammen. Men det funker jo ikke når han er så lukket og redd for forpliktelser. Vi begge vil jo at det skal funke, men det går bare ikke. Så nå håper jeg at siden vi ikke har kontakt så kanskje han tar til fornuften og prøver hardere å få orden på ting. Det ble visst litt langt dette, men håper dere orker å lese det og komme med svar for jeg er virkelig frustrert og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler så sterkt at vi hører sammen. Jeg syns han burde få hjelp til med problemene sine, men vet ikke om han er interessert i å dra til psykolog og han har virkelig problemer med å åpne seg. Jeg er den som kjenner han best og vet mest, men alikevel vet jeg lite. Hva kan jeg gjøre?

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Jeg er i akkurat samme situasjon som han er. Han trenger å føle seg trygg sammen med deg. Du må være tålmmodig og være der for ham. Han trenger sannsynligvis bekreftelse fra deg.

Eneste forskjell på meg og ham, er at jeg vil gjerne forplikte meg, men samboeren min mener jeg ikke er klar enda

Jeg har ikke så mye støtte å komme med akkurat i dag, siden min samboer kastet meg ut i går.

Men jeg håper virkelig at det går bra for dere. Ta det i hans tempo, så er jeg sikker på at det kommer til å fungere.

[nima]

Jeg er i akkurat samme situasjon som han er. Han trenger å føle seg trygg sammen med deg. Du må være tålmmodig og være der for ham. Han trenger sannsynligvis bekreftelse fra deg.

Eneste forskjell på meg og ham, er at jeg vil gjerne forplikte meg, men samboeren min mener jeg ikke er klar enda

Jeg har ikke så mye støtte å komme med akkurat i dag, siden min samboer kastet meg ut i går.

Men jeg håper virkelig at det går bra for dere. Ta det i hans tempo, så er jeg sikker på at det kommer til å fungere.

Huff det var da trist å høre da

Men tingen er at jeg er der for han og det vet han. Vi har prøvd så mange ganger og det er alltid jeg som blir såret. Når han ikke viser/sier hva han føler for meg, setter andre ting først alt for ofte, aldri klarer å planlegge noe fordi han ikke klarer å måtte binde seg til noe. Det er så slitsomt og han orker ikke å se hvor mye han sårer meg når det er det siste han vil. Jeg har sagt at jeg alltid er der for han og han vet at han kan snakke om alt til meg, men det går bare ikke. Vil så gjerne hjelpe han. Vi har kuttet kontakten nå og jeg tror at hvis jeg kontakter han nå og snakker med han om dette kommer han bare til å si at vi har allerede prøvd så mange ganger og han klarer bare ikke åpne seg. Men det må da være mulig for han å få hjelp til å fikse problemene hans???

Håper virkelig det ordner seg for deg. Må være en fæl ting å gå igjennom for begge partner tror jeg.

[Lissi]

Elsker han deg kommer han tilbake...

[nima]

Jeg trenger virkelig hjelp her! Jeg er så fortvilet og frustrert Vet ikke hva jeg skal gjøre eller om jeg i det hele tatt kan gjøre noe. Hele meg er bare et stort rot :gråte:

[Gjest Gjest]

I blant holder det ikke at man elsker hverandre. Ytre og indre omstendigheter kan gjøre et forhold klin umulig, selv om kjærligheten fra begge er der. Og i blant må man bare innse at det sunneste for en selv er å kaste inn håndklet og forsøke å komme seg videre.

Det ER mulig å fikse psykiske problemer, men da må den syke selv ønske det. Med mindre denne mannen er intressert i å arbeide vekk problemene sine, er det ingenting du kan gjøre.

Ta en avgjørelse og skap litt trygghet og faste rammer for deg selv. Enten tar du kontakt med han og får avklart om dere skal forsøke enda en gang, eller så bestemmer du deg for å bryte for godt. For der du er nå, i dette uklare grenselandet, går man bare og tviler og håper omhverandre, og man får aldri fred. I lengden er det belastende og usunt å ha det slik.

[Gjest]

Går han til psykolog? Har han vurdert det om han ikke gjør det?

Pgs tidligere opplevelse i samboers liv så er alt det som har med forpliktelser her og gjøre et ikke tema. Såklart, vi kan kose, ha sex o.s.v, men om vi er ute med venner oppfører vi oss mest som om vi er venner, altså jeg kan gi han et kyss eller en klem, men ikke noe holde i hånden o.s.v. og jeg godtar det helt og holdent rett og slett fordi jeg vet det er vanskelig for han.

Han er også deprimert så jeg har hele pakka, men jeg er veldig glad i han og jeg vil holde ut selv om det betyr at jeg må gi etter på en hel del som gjør at jeg føler meg mindre verdtsatt. Jeg vet nemlig at han er glad i meg, selv om han aldri sier det.

Jeg er vel også den eneste som har holdt ut med han. Lengste han har vært sammen med noen er 8 mnd og da var det ikke snakk om samboerskap som det nå er her.

Om det er slik din kjæreste også er så må du rett og slett innse at du må sette deg selv til siden for en stund til han blir bedre (evt kommer seg til psykolog/hjelp hos fastlegen). Om du velger det eller ikke er ditt eget valg, men å vise at jeg kan sette meg selv til side hjalp hvertfall veldig her, og dette er noe jeg opplevde fra 3-4 mnd ute i forholdet vårt og jeg holder ut enda selv om jeg føler meg meget lite verdsatt innimellom.

[Gjest Gjest]

Kjærlighet er, desverre, ikke alltid nok.

Omstendighetene rundt må også passe. Jeg sier ikke at ting må være perfekt, men det må være bra. Det er to personen som må være kompatible, de må være på vei til det samme målet for å si det slik (livets landevei og sånne klisjéer), og de må virkelig ville være sammen.

Det er mange andre menn der ute, mange potensielle ekte kjærligheter og sjelevenner. Det gjør ikke den kjærligheten du føler nå noe mindre på noe som helst hvis, men jeg vet at det sitter en mann der ute ett sted og bare venter på å gå veien med deg, og gi hele seg til deg. Ikke bare småbiter.

[nima]

Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe om han ikke vil ha hjelp og det er jo synd for egentlig tror jeg ikke det er så mye som skal til. Han må bare lære seg å ikke holde alt inni seg. Men jeg har bestemt meg for å gi ham litt tid og så se hva som skjer. Finner vi tilbake til hverandre så er det supert. Hvis ikke så var det ikke ment. Men jeg må si jeg har en sterk følelse av at det ikke er over enda. Men det kan jo bare være ønsketenkning.

[nima]

Nå har det gått en mnd siden jeg sist så han og holder på å gå ut av mitt gode skinn! Jeg vet at det ikke skal vre enkelt men jeg savner han så fryktelig at det verker innvendig. Savner alt med han og må virkelig bruke all selvdisiplinen jeg eier og har for ikke å ta kontakt. Jeg vet at om jeg skal ha et forhold med han nå, kommer jeg ikke til å få alt jeg trenger siden han ikke takler forpliktelser og jeg vet ikke hva som er best. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette. Huff. Jeg holder påå bli gal. Har bare lyst å prate med han, men hver gang vi gjør det klarer vi ikke å holde oss fra hverandre og så blir vi sammen igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal holde deg i skinnet jeg! Fortsett å bruke selvdisiplinen din du, du har mer styrke enn du aner! Du vet at du ikke får det du trenger om du tar kontakt og dere blir sammen igjen nå, så da har du egentlig ikke noe annet valg enn å fortsette som du stevner, om du da ikke VIL bli såret igjen, og det vil du ikke vel!

Hold ut!!

[Gjest Gjest]

Jeg tror du hadde gjort deg selv en stor tjeneste ved å få avklart situasjonen. Når man går rundt og venter, håper, tviler og grubler, sliter man seg til slutt helt ut. Det kan ende med at han drar deg med ned seg, og at du blir deprimert.

Ta kontakt med han og få det avklart. Om dere skal forsøke igjen eller om dere skal gjøre det slutt en gang for alle. Men: Tatt i betraktning at dere har forsøkt mange ganger og at han ikke gjør noe for å fikse problemene sine, tror jeg det beste for deg er å avslutte forholdet.

Jeg tror følelsen av at det enda ikke er helt slutt mellom dere bunner i at du har blitt så vant til å ha det slik. Pluss at du er glad i han, og du VIL at det skal fungere. En blanding av vane og ønsketenking kanskje?

Noen ganger er man nødt til å ta beslutninger som der og da føles veldig feil, men som på sikt viser seg å være riktige.

[nima]

Jeg så nettop eksen fordi han måtte levere noe som var mitt og det var mye verre enn jeg hadde trodd. Nå har han ordnet opp i et par ting som plaget han mye så det må da gjøre en forskjell? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, jeg bare klarer ikke leve uten han. Er redd for hvordan han kommer til å reagere om jeg forteller han dette. Hva om han bare sier at det er tungt men vi har prøvd så mange ganger og det går ikke. Jeg er helt knust nå for jeg elsker han virkelig og kan ikke tenke meg å leve uten han i livet mitt

[Gjest *nurket*]

Høres ut som eksen min dette her. Og han bør absolutt oppsøke psykolog.

Virker kanskje sånn for deg nå at du ikke kan leve uten han. Det virker gjerne sånn kort tid etter et brudd (en mnd er jo ikke lenge). Og når du da i tillegg står ansikt til ansikt med han, så er det ikke rart du reagerer. Å leve med en person som har disse problemene er utrolig slitsomt, og tærer på forholdet.

Hvis han klarer å oppsøke psykolog, og gå til faste samtaler og virkelig jobbe med seg selv. Ja da kan dere etterhvert vurdere å bli sammen igjen. Men jeg råder deg til å ta litt avstand til han. Du sårer kun deg selv.

[nima]

Han sa nå at vi har gjort det rette så vi kommer ikke til å bli sammen uansett om jeg ønsker det eller ikke. Han er så dårlig til å snakke om følelser og det får meg til å føle det som om han ikke bryr meg like mye om meg som jeg gjør om han. Så nå føler jeg meg ganske verdiløs og det er en jævlig følelse

[nima]

Skrevet litt mld med han nå og måten han takler hele greien på gjør meg så utrolig forbanna! At det går an å vre så totalt blokket for å snakke om noe som har det minste med følelser å gjøre. Er så sint at det koker av meg!!!