Jeg klappet til min lille sønn,

[Gjest Gjest_Kathrine_*]

Har problemer med å leve med meg selv i dag.

Har hatt en vanskelig tid i det siste.

Jeg mistet min man til kreft for snart 4 mnd siden, og livet mitt har vært tungt etter det.

Jeg sitter nå alene med vår lille sønn på 4 år.

I går så var han så vanskelig. Han skrek og hylte og kastet ting rundt seg. Livet har ikke vært så lett for han helle stakkar liten gutt.

Jeg prøvde å stoppe han fra å kaste ting rundt i stuen , da han spyttet på meg. Helt uten å tenke meg om så klappet jeg til han i ansiktet. Ikke så hardt men nok til at deet gjorde vondt. Han ble helt stille så begynnte han forsiktig å gråte.

Jeg fikk så lyst til å kaste opp. Jeg kan ikke få meg selv til å fatte at jeg slo min lille sønn. Er totalt imot fysisk avstraffelse av barn, her i huset er det nekting av barne TV og tid på rommet som er det strengeste du får.

Synes så synd på sønnen min. Han har mistet pappaen sin og nå slår mammaen hans han. Tror ikke jeg egner meg til å være mor.

[liv]

Sett deg ned å snakk med gutten din. Fortell han at det er greit å savne pappaen, at du også gjør det. Fortell han også at det ikke er lov å slå, at du ikke mente det og at det var feil gjort av deg. (uten å ta opp noe med hans oppførsel for da kan han tro at det var hans feil at han ble klappet til)

[Gjest Gjest]

Men kjære deg. Du er jo bare et menneske. Alle gjør ting vi innimellom angrer på.

Unger kan drive en til vanvidd, drive psykisk terror som man som foreldre ikke bare kan rømme fra. Har selv klapset til mine unger. Etterpå har jeg vært kjempe lei meg, snakket med dem og forklart at det ikke var rett det jeg gjorde og for så å be om undskyldning.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Be om unnskyldning, og si at det ikke var gutten sin feil.

Kanskje du trenger noen i samme situasjon å prate med..

[Gjest Gjest_Kathrine_*]

Snakket med han i går. Beklaget meg så mye. Forklarte han at det jeg hadde gjort var slemt og ikke lov. Forklarte at jeg ver veldig lei meg og at mamma alldri skulle gjøre det igjen.

Han virker helt fin i dag. Spiste godt til frokost, og leker med lekene sine.

Vet ikke helt om han skjønner hva det betyr at noen dør. Men han sier stadig vekk at "Pappa kommer ikke mer".

Ble så fryktelig skremt av meg selv. Har aldri trodd at jeg kunne slå noen.

Dette er så fortvilende

[birma]

Har du noen form for avlastning? Slik at du kan slappe av fra tid til annen - komme litt til hektene? Kanskje en helg som du kan dra på spa med en venninne?

Man skal ikke slå, det har du helt rett i, og det er farlig å miste kontrollen.

[Gjest Dallandra]

Når dere krangler og du er så lei og føler irritasjonen ligger helt ytterst i huden. Sett dere ned og les en bok sammen istedenfor.

Det prøver jeg på, og det virker.

Ellers skal du få en stoooor av meg, du har opplevd det vi andre frykter.

[Tusenfryd]

Støtter det alle her skriver. Det er forferdelig, men noen ganger så... jeg har aldri slått, men jeg har kranglet med mitt barn og smelt noen dører. Da har jeg alltid bedt om unnskyldning etterpå og forklart at mamma var dum og sagt unnskyld. Men jeg har - når ungen har vært trollete i forkant sagt at "men du også oppførte deg ugreit og du kan også be om unnskyldning".

Til en annen gang kan jeg anbefale deg at du bare fjerner deg fra situasjonen. Det har jeg begynt å gjøre, da får jeg roet meg slik at jeg ikke blir strukket for langt. Ting som kastes er tross alt bare ting, og jeg kan godt gå fra det - heller det enn å klikke.

[Gjest Gjest]

Jeg sitter nå alene med vår lille sønn på 4 år.

I går så var han så vanskelig. Han skrek og hylte og kastet ting rundt seg. Livet har ikke vært så lett for han helle stakkar liten gutt.

Jeg prøvde å stoppe han fra å kaste ting rundt i stuen , da han spyttet på meg. Helt uten å tenke meg om så klappet jeg til han i ansiktet. Ikke så hardt men nok til at deet gjorde vondt. Han ble helt stille så begynnte han forsiktig å gråte.

Synes så synd på sønnen min. Han har mistet pappaen sin og nå slår mammaen hans han. Tror ikke jeg egner meg til å være mor.

Kanskje ting kunne ha gått bedre om du klarte å endre innstilling og tankesett litt hver dag? Det høres enkelt ut men det er vanskelig. Kjenner du noen andre i livet ditt som kan støtte opp litt og som er noe positive og glade?

Jeg synes det høres veldig uheldig ut at du som mor synes synd på din sønn. Dersom en forelder synes synd på barnet, føler kanskje barnet at det er en grunn til at man skal synes synsd på det og dermed føle seg litt som en "stakkar" og litt offerrolle.

Hva om du heller så mer positivt, optimistisk, støttende og humoristisk på din sønn? Dersom du sliter i ditt liv vil din sønn preges av det. Det er synd. Derfor håper jeg du kan få hjelp til å få skikk på ditt eget liv. På den måten kan din sønn få det bedre.

Er det et realistisk håp at du selv havner i stabil balanse?

[Gjest Gjest]

Kanskje ting kunne ha gått bedre om du klarte å endre innstilling og tankesett litt hver dag? Det høres enkelt ut men det er vanskelig. Kjenner du noen andre i livet ditt som kan støtte opp litt og som er noe positive og glade?

Jeg synes det høres veldig uheldig ut at du som mor synes synd på din sønn. Dersom en forelder synes synd på barnet, føler kanskje barnet at det er en grunn til at man skal synes synsd på det og dermed føle seg litt som en "stakkar" og litt offerrolle.

Hva om du heller så mer positivt, optimistisk, støttende og humoristisk på din sønn? Dersom du sliter i ditt liv vil din sønn preges av det. Det er synd. Derfor håper jeg du kan få hjelp til å få skikk på ditt eget liv. På den måten kan din sønn få det bedre.

Er det et realistisk håp at du selv havner i stabil balanse?

Har du egentlig lest startinnlegget...?

[Gjest Gjest_guest_*]

Ikke noen hyggelig situasjon, men som noen andre her har sagt; Du er bare et menneske du også!

Mamma var alene med meg og mine søsken da vi var små, vi er 3 stk. Og min bror har adhd, mamma gikk på skole, og det var generelt hektisk hjemme hos oss. Og en eller 2 ganger ble det for mye for mamma og en av oss fikk en klask. Mamma snakket med oss etter en sånn situasjon og unnskyldte seg veldig og forklarte at det ikke var vår feil, men at hun hadde gjort noe som ikke var lov.

For og si det sånn, jeg tok ingen skade av den klasken der! Så ikke bekymre deg for det.

Og lykke til videre, kan ikke være noe lett for deg nå!

[Far til 2]

Jeg tror du er på veg til å unngå tilsvarende en annen gang ettersom du er så bevist på det du gjorde.

Det kommer vanskeligere situasjoner etterhvert som gutten blir eldre, og da er det en fordel å ha vært gjennom denne hendelsen en gang og tenkt over den slik at det ikke skjer igjen.

Jeg ble også slått ÈN gang. Og jeg var også 3-4 år den gangen (jeg husker det fordi vi flyttet kort tid senere). Jeg "fortjente" nok å bli satt på plass, for det jeg gjorde var utvilsomt feil. Men den som husker hendelsen best er faktisk jeg. Min mor, far og søster kan ikke huske det, så dette er noe som brant seg inn og som blir der resten av livet.

Jeg har naturligvis tilgitt for lenge siden, men hendelsen har kansje hjulpet meg til å aldri bruke tradisjonell vold mot egne barn. Med den bevisstgjøringen du viser tror jeg ikke du heller vil gjøre noe tilsvarende en annen gang, selv om du kan bli provosert langt mer enn det du ble denne gangen.

[Ciara]

Kjære TS!

Be sønnen din om unnskyldning, og etter det synes jeg du skal tilgi deg selv. Jeg hørte en gang at man skal behandle seg selv som man ville behandle en god venn, verken verre eller bedre. Så spørsmålet er: Ville du klandret din gode venninne som nylig hadde mistet mann sin for å ha mistet fatningen et øyeblikk og fiket til barnet? Jeg tror ikke det. Det er menneskelig å feile, og mange har i fortvilelsen gjort som du. Ikke at det riktig å fike til barn, selvsagt, men måten du tenker om dette på viser at du overhodet ikke er uskikket som mor.

Forøvrig ble også jeg fiket til en gang som barn, da jeg var på samme alder som din sønn, og jeg har ikke tatt noen skade av det. Tvert i mot skjønte jeg faktisk at faren min var veldig fortvilet, at jeg hadde oppført meg veldig dårlig og at det bare rant over for ham fullstendig et øyeblikk.

Ta vare på deg selv

[Gjest Gjest]

Jeg har sloss med både venner og sønnen min. Vi er da forsatt venner, jeg skjønner ikke helt hva som er så big deal. En fight over fjernkontrollen en dag førte til at sønnen min stanget meg inn i veggen. Jeg tok å tuppan i leggen og slo han i trynet. Det var for to år sida.

[Gjest Gjest]

Er det bedre å klappe til et lite barn på fire år enn et voksent menneske? Jeg syns ikke det. Uansett hvor trasig livet er, så er det et tegn på at ting ikke er bra og på at det er viktig at du tar grep. Jeg skjønner godt at du og sønnen din er inne i en veldig vanskelig periode nå, men for meg forsvarer ikke det at du slår en fire åring når du blir pressa. Jeg syns du burde oppsøke hjelp så dere kan bryte det som høres ut som et dårlig samspill. Når en krangel ender med at han spytter på deg og du klapper til ham er det et tegn på at du trenger hjelp. Det kan høres ut som du trenger hjelp til å stable en ny hverdag på bena og det kan hende at dere begge hadde hatt godt av at du i en periode fikk noen dager barne fri i ny og ne. Dere har begge en fersk sorg å hanskes med og det er viktig at dere og ikke minst du får litt tid til å deale med dette. Mulig dette er altfor lite medfølende innlegg og at ts og andre syns jeg dømmer for hardt, men du skal vite at det er godt ment og at jeg tror det du forteller om er et symptom som fortjener et bedre svar enn klemming og "vi er da bare mennesker". Jeg tror slett ikke du er en dårlig person, men jeg tror du er i en forferdelig livssituasjon som er i ferd med å gå ut over den du er mest glad i i verden, så jeg håper du ser deg rundt og tar i mot den hjelp og støtte som skal være der ute for deg, før det er for sent og før dere kommer inn i sirkler som er enda vanskeligere å bryte.

[Gjest Gjest]

Kanskje ting kunne ha gått bedre om du klarte å endre innstilling og tankesett litt hver dag? Det høres enkelt ut men det er vanskelig. Kjenner du noen andre i livet ditt som kan støtte opp litt og som er noe positive og glade?

Jeg synes det høres veldig uheldig ut at du som mor synes synd på din sønn. Dersom en forelder synes synd på barnet, føler kanskje barnet at det er en grunn til at man skal synes synsd på det og dermed føle seg litt som en "stakkar" og litt offerrolle.

Hva om du heller så mer positivt, optimistisk, støttende og humoristisk på din sønn? Dersom du sliter i ditt liv vil din sønn preges av det. Det er synd. Derfor håper jeg du kan få hjelp til å få skikk på ditt eget liv. På den måten kan din sønn få det bedre.

Er det et realistisk håp at du selv havner i stabil balanse?

Signerer denne jeg!

[Gina T]

nå vet du ivertfall hva du ikke skal gjøre i kommende situasjoner

[iss]

Kanskje ting kunne ha gått bedre om du klarte å endre innstilling og tankesett litt hver dag? Det høres enkelt ut men det er vanskelig. Kjenner du noen andre i livet ditt som kan støtte opp litt og som er noe positive og glade?

Jeg synes det høres veldig uheldig ut at du som mor synes synd på din sønn. Dersom en forelder synes synd på barnet, føler kanskje barnet at det er en grunn til at man skal synes synsd på det og dermed føle seg litt som en "stakkar" og litt offerrolle.

Hva om du heller så mer positivt, optimistisk, støttende og humoristisk på din sønn? Dersom du sliter i ditt liv vil din sønn preges av det. Det er synd. Derfor håper jeg du kan få hjelp til å få skikk på ditt eget liv. På den måten kan din sønn få det bedre.

Er det et realistisk håp at du selv havner i stabil balanse?

Signerer en annen gjest som lurer på om du har lest tråden? "få skikk på livet sitt"?? Leste du omstendighetene rundt TSs liv?

Synes det var mange andre som kom med gode råd, og det gjør meg vondt at du opplevde det vi alle frykter