Vi som har prøvd over ett år

[Duracella]

Hvordan har dere det?

Erfaringer?

Tanker?

Følelser?

Hva tenker partneren din?

Andre fam./venner som vet?

Eller vanskelig å ikke si noe?

Det er jo noen av spm. du kan svare på om du vil : )

Jeg selv er prøver i 13. mnd. og har det egentlig greit. I begynnelsen (første halve året) var jeg mer urolig. Vi lengter etter å "bli gravide", og håper det skal skje snart! Vi har ventet lenge, er lei av å vente, men takler det bra.

Ingen i vennekrets eller familie vet, men vi får mange spm. om når VI skal få barn da?? Ja, de skulle bare visst . . .

[Gjest Gjest]

Vi syns det er ganske tungt vi, fordi uansett hvor vi kommer kikker de på magen min først sånn at jeg blir veeeeeldig opptatt av hvordan klærne fremhever magen feks... Og mannen min ser at jeg blir lei meg.

Folk spør hele tiden, og etter at vi giftet oss for to år siden har ting eskalert til nye høyder med folk som tar meg på magen og spør og graver hele tiden.

Når vi nå vet hvorfor vi ikke har lyktes er det faktisk kjempevanskelig å skulle fortelle dette til de nærmeste. Jeg føler på en måte at jeg ikke skal være nødt til å si det til noen som helst, men vet at skuffelsen blir utrolig stor om de ikke får vite. Og hvem vet, kanskje kommer jeg til å trenge den støtten jeg kan få nå når vi begynner med prøverør....

Vi har prøvd i over to år, og har vært sammen i ti. Så ja, presset er stort. Vi har faktisk gått så langt som å leke med tanken på surrogatmor før vi fant ut hva som gjorde at vi ikke hadde lyktes. Det er tøft...

Men heldigvis har jeg et par veninner som støtter meg 100% i tillegg til mannen, og mannen har også en kamerat som vet. Det hjelper godt å vite at andre er i samme situasjon. Og det betyr utrolig mye at de som skal behandle oss er engasjert i saken vår og er utrolig dyktige.

Vi har slektninger som har levert fra seg babyutstyr som står i kjelleren fordi de tror vi kommer til å trenge det når som helst. Bla en høystol og reiseseng. Det sårer å få slike ting deiset i fanget, samtidig som jeg jo forstår at de bare årøver å være hyggelige... Men nå har det stått der i snart to år..

Åh, jeg angrer utrolig på at vi var såpass åpne at vi sa vi ønsket oss barn da vi giftet oss... Hadde vi ikke sagt det hadde det kanskje vært enklere... Så mitt beste råd er å ikke dele det med NOEN om man bestemmer seg for å prøve....

jeg haddde aldri trodd vi kom til å trenge hjelp til å reprodusere oss..... Unge og friske mennesker som vi er.

[Mamma1]

Nå hører jeg vel strengt tatt ikke hjemme her lenger, men har prøvd i ovr ett år så jeg svarer på hvordan det var.

Hvordan har dere det?

Syns det var litt slitsomt, og stressa med el-tester o.l. Men roet meg når jeg fikk time til utredning. Testet positivt på samme dagen som den timen.

Erfaringer?

Det hjelper ikke stress, lettere sagt en gjort, men det funket for meg.

Tanker?

Var lei meg og redd for om vi aldri skulle få barn.

Hva tenker partneren din?

Han tok ting som det kom, og etter to SA så tør han ikke håpe, men i dag er jeg 11 uker.

Andre fam./venner som vet?

Svigerinnen min.

Eller vanskelig å ikke si noe?

Nei, etter to SA så var/er det greit å ikke si noe. Vår hemmelighet. Har fortsatt ikke fortalt folk det, utenom et par venninner i tillegg til svigerinnen.

Det er jo noen av spm. du kan svare på om du vil : )

Jeg selv er prøver i 13. mnd. og har det egentlig greit. I begynnelsen (første halve året) var jeg mer urolig. Vi lengter etter å "bli gravide", og håper det skal skje snart! Vi har ventet lenge, er lei av å vente, men takler det bra.

Ingen i vennekrets eller familie vet, men vi får mange spm. om når VI skal få barn da?? Ja, de skulle bare visst . . .

[Duracella]

Vi syns det er ganske tungt vi, fordi uansett hvor vi kommer kikker de på magen min først sånn at jeg blir veeeeeldig opptatt av hvordan klærne fremhever magen feks... Og mannen min ser at jeg blir lei meg.

Folk spør hele tiden, og etter at vi giftet oss for to år siden har ting eskalert til nye høyder med folk som tar meg på magen og spør og graver hele tiden.

Når vi nå vet hvorfor vi ikke har lyktes er det faktisk kjempevanskelig å skulle fortelle dette til de nærmeste. Jeg føler på en måte at jeg ikke skal være nødt til å si det til noen som helst, men vet at skuffelsen blir utrolig stor om de ikke får vite. Og hvem vet, kanskje kommer jeg til å trenge den støtten jeg kan få nå når vi begynner med prøverør....

Vi har prøvd i over to år, og har vært sammen i ti. Så ja, presset er stort. Vi har faktisk gått så langt som å leke med tanken på surrogatmor før vi fant ut hva som gjorde at vi ikke hadde lyktes. Det er tøft...

Men heldigvis har jeg et par veninner som støtter meg 100% i tillegg til mannen, og mannen har også en kamerat som vet. Det hjelper godt å vite at andre er i samme situasjon. Og det betyr utrolig mye at de som skal behandle oss er engasjert i saken vår og er utrolig dyktige.

Vi har slektninger som har levert fra seg babyutstyr som står i kjelleren fordi de tror vi kommer til å trenge det når som helst. Bla en høystol og reiseseng. Det sårer å få slike ting deiset i fanget, samtidig som jeg jo forstår at de bare årøver å være hyggelige... Men nå har det stått der i snart to år..

Åh, jeg angrer utrolig på at vi var såpass åpne at vi sa vi ønsket oss barn da vi giftet oss... Hadde vi ikke sagt det hadde det kanskje vært enklere... Så mitt beste råd er å ikke dele det med NOEN om man bestemmer seg for å prøve....

jeg haddde aldri trodd vi kom til å trenge hjelp til å reprodusere oss..... Unge og friske mennesker som vi er.

Forstår det er ekstra tungt med tanke på at alle visste, eller trodde at dere prøvde. Det er frekt av folk å ta på magen din etc. uten at du evt. ER gravid. Det med tingene og klærne dere har mottat, vel, det er ikke helt gjennomtenkt å gjøre noe sånt heller, men en fin tanke uansett. Nå vet i alle fall jeg helt sikkert at vi skal fortsette å ikke si et ord til noen om at vi prøver.

Lykke til med graviditeten. Gratulerer! : )

Endret 11. juli 2008 av Duracella

[^^Sunny^^]

Kan trygt melde meg inn her ja Om 4 måneder så runder vi 3 års-prøvetid !

Jeg synes det har vært /og er , en enorm påkjenning ! Som nevnt over her så angrer jeg på at vi har nevnt at vi prøver liksom.. Nå føler jeg hele byn vet at vi sliter kan ikke gjøre så mye med det nå, men..

Prøver alt jeg kan å instille meg på at "vi får det ikke til likevel". men hver måned er den ny runde og teller på dager og kjenner etter smerter FÅR IKKE TIL Å SLAPPE AV ! Folk kan si hva dem vil altså, men de skulle bare visst hvordan det var å gå å kjenne etter symptomer måned etter måned..

Jeg har en datter fra før av, slik at jeg VET jo jeg kan få det til.. :klø: men jaja, nå har jeg tatt pause-liksom.. Skal ta sommer ferie og drikke litt pils og diverse. Prøve hardt å bare GI F..... ) Etter sommeren blir det ny runde med IVF...

[Lillie]

Hvordan har dere det?

Stort sett går det greit. I løpet av årene har det gått mye opp og ned, og i perioder har jeg slitt mye i forhold til prøvinga. Ivf-forsøket var tøft, følte jeg levde i en egen boble. Er veldig lettet at vi er kommet så langt i prosessen, har ventet lenge før vi kom dit vi er i dag.

Erfaringer?

Hm... jeg har prøvd alternativ behandling, og har tenkt å prøve igjen på neste ivf-forsøk. Håper det skal hjelpe for å få spiren til å sitte.

Tanker?

Tenker hele tiden fremover på alternativene våre. Hvis vi ikke får det til gjennom ivf må vi tenke videre. Adopsjon, evt. fosterbarn. Jeg er nok kommet lengre i tankegangen enn mannen min, han er ikke helt "der" ennå.

Følelser?

Jeg er et veldig fornuftsmenneske, lar meg sjelden vippe av pinnen. Ivf-forsøket var derimot tøffere enn jeg hadde trodd. Det var rett og slett slik at jeg ikke klarte å snakke om det uten å begynne å grine (kan nok også være hormonene sin "skyld", jeg gikk med en konstant klump i halsen, ville bare gråte).

Hva tenker partneren din?

Tror ikke han tenker like mye på det som meg, men vet han lengter og ønsker seg et barn veldig sterkt. Han ønsker seg først og fremst flere biologiske barn, er ikke helt med på adopsjonstanken ennå (selv om vi har snakket om det i flere år nå).

Andre fam./venner som vet?

Kun våre nærmeste venner, samt moren og faren min, svigerforeldrene mine, og søskene mine.

Eller vanskelig å ikke si noe?

Jeg er ikke en person som åpner meg for "gudoghvermann". Jeg ønsker ikke prate om dette på jobb eller til folk jeg ikke kjenner så godt. Jobben min er frisonen min, det synes jeg er godt.

Vi har prøvd i fem år, har allerede vært gjennom ett ivf-forsøk med negativt resultat. Til høsten er vi i gang med forsøk nr. 2.

Vi har et barn fra før, så vet at vi "matcher". Det er rett og slett et lite mysterium hvorfor vi ikke får det til. Men vi gir ikke opp, og håper at høsten bringer med seg et lite mirakel

[Gjest Gjest_Marit_*]

Hva infeksjon er det snakk om?

Jeg har en evigvarende infeksjon i underlivet/innerlårene...

[Harlekin]

Dette er mine/våre erfaringer, tanker og følelser om å være UFB:

Mannen min og jeg har vært uten prevensjon i snart tre år. Jeg har prøvd tre sykluser med Pergo, dessverre resultatløst. Mannen har tatt sædprøver og blodprøver, jeg selv har tatt blodprøver og diverse UL/andre undersøkelser.

Vi begynte utredning for omtrent et år siden, sannsynlig årsak er funnet, og vi skal etter planen ha 1. IVF til høsten.

Dette føles veldig urettferdig! Jeg er blitt proppet full av informasjon om hvor ille det er å få barn for tidlig, og nå er jeg i den alderen der det begynner, om ikke akkurat å haste veldig, så i hvert fall på høy tid. Så skjer det ingen verdens ting. Særlig jeg, men også mannen, har gode og dårlige perioder. "Alle" rundt oss blir gravide, familien "maser" i stillhet, kommentarer fra omverdenen om vil ikke skal ha barn snart, før vi blir for gamle, folk på jobben som blir gravide, oppslag i avisene om hvor "dumme" vi er som har ventet med å få barn osv. Så redsel for at vi aldri kommer til å lykkes, men ender opp som det gamle, barnløse ekteparet. Skyldfølelse ovenfor foreldre som så gjerne vil ha et barnebarn som vi ikke klarer å skaffe. Fortvilelse og skuffelse hver eneste måned når mensen kommer. Av og til skikkelige depresjonsperioder.

Dette er mest mine tanker. Mannen er ikke like opptatt av dette som meg, men han vil også ha barn og er lei seg for at vi ikke klarer det på egen hånd.

Ingen i familien vet noe enda, jeg klarer ikke å snakke om det, da blir det liksom så virkelig, og mannen vil heller ikke at noen skal vite det. Jeg tenker som så at vi må fortelle det når det nærmer seg IVF, kan ikke gå igjennom en såpass alvorlig prosess uten at familien vet noe om det. Én av venninnene mine vet om litt av problemet vårt, ellers ingen andre, bortsett fra dere her på KG og et annet forum. Vi foretrekker det slik.