Krangel, være pappa bare for særkulls?

[Gjest sint]

Samboer har 2 særkullsbarn som bor hos oss annenhver uke. Han er kjempeflink å følge de opp, også den uka de er hos mora, med trening og aktiviteter.

Vi har ett fellesbarn på 3 år. Jeg føler at mye av ansvaret med 3 åringen faller på meg. Den uka særkullsbarna hans ikke er her, jobber han gjerne litt ekstra for å kompensere for tapt arb.tid den uka de er her (han kjører til/fra skole, selv om de kan sykle og det går buss, i tillegg er det aktiviteter på ettermiddagen så han får ikke jobbet hjemmefra så mye som han ønsker).

Nå har de vært en uke i syden med sin mor, og neste uke skal de være med oss til syden. I går sier han at idag har han lyst til å ta med særkulls på en aktivitet som fellesen er for liten til å være med på.

Da sa jeg til han at jeg er skuffet over at han aldri vil gjøre ting sammen med fellesen også, at det bare er meg som må ordne det hvis fellesen skal få oppleve noe annet enn hjem og barnehage. Med det resultat at han ble kjempesur, for han tåler ikke antydninger om forskjellsbehandling. Men det er jo akkurat forskjellsbehandling han bedriver! Særkullsbarna får oppleve masse både hos oss/med faren sin og hos moren sin, mens fellesen baren kan glemme noen "særkontakt" med far. Han gjør praktisk talt aldri noe alene med minsten som sikkert også godt kunne tenke seg å gjøre litt pappa-ting, men som er for liten til å kreve slik de eldste gjør.

Jeg er så lei av dette. Er jeg kjip og urettferdig eller er det noen som forstår min reaksjon...?

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Jeg synes gjerne man kan ta med de eldre barna på egen aktiviteter! Det er sikkert ikke lett å konsentrere seg om dem hvis man i tillegg skal ha med en på tre år. Det begrenser også hva man kan finne på.

Men når det er sagt så burde han selvfølgelig ta ansvar for treåringen også. Han behøver jo ikke aktiviteter/opplevelser i så måte, det er like koselig med en lekestund i skogen eller sparke litt fotball i hagen.

[topsy]

Du er verken kjip eller urettferdig og jeg forstår din "frustrasjon"

Jeg kan tanke meg at dette er hans måte å kompensere for at han ikke er der for de hele tiden. Men ut fra det du skriver stiller han da virkelig opp for de. Og jeg må si jeg er mer enn forundret over forskjellsbehandlingen, for det er jo det det er. At han kan finne på noe sammen med særkullsbarna og at deres felles barn er for liten, ser jeg ikke noe galt i i utgangspunktet, men at han ikke ønsker det samme med deres barn, er litt snodig. Hvis han tenker som så at deres barn har jo deg, blir det helt feil, for deres felles barn skal da på samme måte som særkullsbarna føle at de har to foreldre som stiller opp.

Hvor gamle er særkullsbarna da? Kan det være at han faktisk ikke vet hva han skal finne på sammen med en tre-åring? og at ting vil endre seg etter hvert?

Og at han blir sur når du antyder forskjellsbehandling, kan nok være at du treffer spikeren på hodet, men det er selvsagt sårt å innrømme det da.

Dere bør absolutt greie å diskutere dette, hvis ikke vil det bli en kilde til stadig irritasjon, som ikke akkurat vil gjøre ting bedre.

[:-) anna]

Jeg tror faktisk det er veldig typisk. Jeg vet i allefall om flere andre som opplever det samme.

Min teori er at det blir mye mer målbart med de eldste. Det blir ofte et lite "konkurranse-element" inne i det fordi det er en eks man kan sammenligne seg med. Eller kanskje man heller skal kalle det en frykt for ikke å prestere. Man har fokus på at ingen skal ha noe å si på hvordan de eldste har det, på tross av at foreldrene gikk fra hverandre. Det blir som en en arbeidsoppgave på jobb som mange følger med på og mange vil kommentere/rose for. Da legger man mye mer prestisje i det, enn man gjør med det som "bare" er hjemme, som ingen ser.

Man blir rett og slett mer fokusert på å være en god far for de to eldste, enn den yngste.

[Gjest Gjest]

Hvor gamle er særkullsbarna da? Kan det være at han faktisk ikke vet hva han skal finne på sammen med en tre-åring? og at ting vil endre seg etter hvert?

Dette tenkte jeg også.

Jeg ville ikke laget noen konflikt av dette. Flott at han følger opp de store barna nå. Om noen år gidder de ikke å være så mye sammen med foreldrene. Da er det den yngste sin tur til å nyte godt at pappans engasjement.

[Far til 2]

Jeg synes det er flott at han tar seg mye av sine særkullsbarn.

Men forklar han at det er NÅ, i den alderen deres felles barn er, at han kan bygge de dype relasjonene til dette barnet. Det er nå han legger grunnlaget for framtiden.

Samtidig kan jeg forstå at det kan være vanskelig å finne på aktiviteter som passer alle aldersgrupper. Om han prioriterer aktiviteter med den minste vil sikkert ikke de eldste synes at det er noe aktivitet de liker. Da kan du bli sittende igjen å være "aktivitets leder" for de eldste mens far er med den minste.

Problemstillingen er med andre ord ikke lett å løse, og det er sikkert andre som har opplevd tilsvarende. At far blir "sur" er kansje ikke fordi han ser forskjellsbehandlingen. men fordi han har dårlig samvittighet fordi han ikke klarer å følge opp alle like bra som han egentlig ønsker. Det er med andre ord hans dårlige samvittighet du ser.

Jeg forstår deg godt, men jeg forstår far også. Han forsøker virkelig å være 100% far, men ser at han ikke klarer dette pga tid og mangende overskudd.

Jeg tror derfor du må akseptere at far ikke klarer det han egentlig ønsker (noe som medfører at du må ta hovedansvaret for den minste en stund). Om dere snakker om det kan det være at faren kan få overskudd til å gjøre noe mer etterhvert som de eldste blir litt eldre og klarer seg selv bedre.

[Gjest klm]

Får sikkert så øra flagrer nå men; mitt inntrykk er at at særkullsbarn ofte får både i pose og sekk (gaver og ferie fra mor, så gaver og ferie fra far) + "det lille ekstra" for dårlig samvittighet. De andre barna får være fornøyde med vanlig dose (og det kan hende de er det også). Syns det er rart at mange foreldrene ikke ser det selv.

[Gjest men]

Jeg er så lei av dette. Er jeg kjip og urettferdig eller er det noen som forstår min reaksjon...?

Hans særkullsbarn har to foreldre, det skal selvsagt også deres felles barn ha i praksis og ikke bare i teorien.

Utrolig at han ikke ser selv at det er viktig også for hans yngste sønn å føle seg prioritert og viktig for pappa av og til.

Hvis han ikke greier å skjønne dette, hadde jeg tvunget ham til å gi mer alenetid ved å sørge for å være ute av huset mer slik at han var nødt til å ta ansvar og gi kontakt, og ikke bare kunne være i kulissene med deg som hovedforelder.

[Fluffie]

Det er veldig bra at han er der for de to eldste sine, men han boer begynne aa knytte seg til den minste og. Kanskje du kan foreslaa at han tar en ettermiddag per uke og gjoer noe alene med minsten? Barn er kjappe til aa legge merke til at de blir forskjellsbehandlet, og det vil bare skape troebbel i framtida om ikke minsten faar sin dose med pappan sin.

[Gjest Purple Haze]

Så flott at han tar seg av særkullsbarna sine, og tar seg litt ekstra av dem når de er hos dere. Jeg har sett så mange eksempler på barn fra forhold nr 1, som ikke får særlig mye tid og omsorg av pappa`n sin når han stifter ny familie.

Det er både sårende og vondt å oppleve.

Jeg skjønner deg også, og dere bør legge vekt på å finne en balanse. At han finner på noe sammen med deres felles barn når særkullsbarna ikke er hos dere, slik at du kan finne på noe for deg selv.

Når det er sagt, skal du være glad for at han er slik en fin pappa for særkullsbarna sine. Det er en kjempegod egenskap.

[Gjest TS]

Så flott at han tar seg av særkullsbarna sine, og tar seg litt ekstra av dem når de er hos dere. Jeg har sett så mange eksempler på barn fra forhold nr 1, som ikke får særlig mye tid og omsorg av pappa`n sin når han stifter ny familie.

Det er både sårende og vondt å oppleve.

Jeg skjønner deg også, og dere bør legge vekt på å finne en balanse. At han finner på noe sammen med deres felles barn når særkullsbarna ikke er hos dere, slik at du kan finne på noe for deg selv.

Når det er sagt, skal du være glad for at han er slik en fin pappa for særkullsbarna sine. Det er en kjempegod egenskap.

TS:

Det er klart jeg er glad for at han er en ordentlig pappa for særkulls. Jeg får jo også høre det av alle, fra slekt til venner og naboer, hvilken flink pappa han er...

Men jeg føler ikke at han er noe særlig til far for 3-åringen vår, når jeg sammenligner med hvordan han er med de to eldste ( de er 10 og 11 år).

Og jeg synes ikke han er særlig til mann for meg heller, når han ikke viser større forsåelse for mine ønsker om at han skal gjøre pappa-ting med 3-åringen, eller familieting med oss 3 sammen.

Men han er veldig fokusert på det trekløveret han utgjør sammen med de to særkullsene, og forteller gjerne at de gjorde enda mange flere ting sammen før min tid, bl.a. hadde de fast kinodag sammen + fast badeland-dag, slik at det egentlig er litt synd på dem nå (!) Og på en måte er det liksom litt min skyld at det er blitt slik, siden jeg ikke står og roper hurra når jeg og minsten må være alene sammen enda en ettermiddag, eller enda en feriedag eller en helg.

Jeg føler meg som en forbryter når jeg har ønsker som ikke inkluderer særkullsbarna. Samtidig føler jeg at fellesbarnet blir "sviktet." Jeg orker ikke finne på så mye med 3-åringen alene, sikkert ikke lettere av at jeg er gravid og litt nedfor. Jeg har så mye dårlig samvittighet overfor 3 åringen som ofte blir sittende alene og se på DVD mens jeg går rundt og depper, og mannen som liksom skulle være min "støtte" er ute og koser seg sammen med særkulls.

Vet jeg høres sutrete ut:-( Jeg lurer på om det beste for alle er å ta en pause. Da slipper jeg å ha forventninger og bli skuffet. Og han slipper å ha dårlig samvittighet. Og som en bonus kommer han sikkert til å innrette livet sitt mer etter 3-åringen...

[Gjest Gjest]

Hva i all verden er et særkullsbarn? Enten så har man barn eller så har man ikke barn?

Særkull er det motsatte av ordinære kull?

[-Dolly-]

Det høres ut som om han har litt dårlig samvittighet overfor barna han har fra tidligere forhold, og gjør så godt han kan for å være mest mulig sammen med dem når de først er hos dere.

Og det er jo flott.

Det er nok ikke så enkelt å kombinere felles aktiviteter med så stor aldersforskjell på barna.

Antakelig opplever ikke han dette på samme måten som deg, i og med at han føler at han jo bor sammen med barnet dere har felles og derav er mye mer sammen med dette barnet enn de to andre.

At han går i forsvarsposisjon er antakelig fordi han føler du har noe negativt å si om hans omgang med sine barn fra tidligere, og det er jo et vepsebol å tråkke i, som du burde være svært forsiktig med.

Det er nok ikke så lett å få kabalen til å gå opp med både våre og dine barn, og han føler antakelig han gjør så godt han kan i en travel hverdag.

Det er vel ikke uvanlig å ha dårlig samvittighet overfor barn man har fra tidligere forhold etter brudd, så at man er ekstra mye sammen med dem tror jeg er naturlig.

Du må jo få frem at du ikke er negativ til at han er sammen med de andre barna sine slik at han forstår at du støtter han der, men kanskje han kan legge inn en fast dag i uka til deres felles barn til å gjøre noe hyggelig sammen bare de to ?

[Gjest Gjest]

Får sikkert så øra flagrer nå men; mitt inntrykk er at at særkullsbarn ofte får både i pose og sekk (gaver og ferie fra mor, så gaver og ferie fra far) + "det lille ekstra" for dårlig samvittighet. De andre barna får være fornøyde med vanlig dose (og det kan hende de er det også). Syns det er rart at mange foreldrene ikke ser det selv.

Dette har jeg merket meg også. Her tar han med sine barn på en ferie, mens jeg og vårt felles må finne på noe annet, for de skal være alene. Er det verdens undergang om vi reiser sammen? Jeg har ingenting i mot hans barn, så hvorfor tror han det er et konkurranseelement at vi to er med? Får vårt felles noen egen ferie med han... nei. Om det er hans eks sin tur til å ha barna til jul, feirer vi julaften på nytt dagen før nyttårsaften når de er hos oss. Og det er jo helt ok det, men da vil han at vårt felles skal til besteforeldre eller andre barnevakter siden han allerede har feiret julaften og fått julegavene sine.... men hallo, det har da hans barn også! Tidligere i våres skulle jeg hente minsten på skolen, og han hente sine på deres skole og vi skulle møtes i byen. De hadde kommet fem minutter før oss og da hadde han kjøpt is til sine, men ingen til vårt felles. Han spurte pappa om han også kunne få is, men da fikk han beskjed om at de hadde fått fordi de ikke hadde sett han på lenge, men han så jo faren sin hele tiden. Jeg sa han skulle få is når vi kom dit vi skulle. Da hadde de to andre spist opp sin, så jeg kjøpte jo selvfølgelig til dem også, og håpet han tok hintet.... Det virker som noe er på gli *krysser fingrene*

Jeg har forståelse for at han er redd for at barna fra sitt tidligere forhold skal bli forbigått og at de skal føle seg mindre verd fordi han ikke bor med moren dems, men han kan jo ikke overse vårt felles barn heller.

Dette med dine, mine og våres barn er ganske komplisert, og hadde jeg visst det jeg vet nå for ni år siden, hadde jeg nok heller satset på menn som ikke hadde barn fra før.

[Gjest Gjest]

Hva i all verden er et særkullsbarn? Enten så har man barn eller så har man ikke barn?

Særkull er det motsatte av ordinære kull?

Særkull er en helt vanlig og gjengs betegnelse for å definere barn den ene partneren (eller begge) måtte ha fra et tidligere forhold.

[Humleblomst]

Det ville være for gale om dere må splitte opp for at deres felles barn kan få litt pappatid også, og jeg skjønner at denne situasjonen er frustrerende. Det er sikkert ikke lett for mannen heller, det er nok derfor han ikke vil forholde seg til problemet. Men kunne du prøve å vinkle det på en litt annen måte for ham? Da kan du unngå å pirke så mye i hans dårlige samvittighet, og på den måten gjerne oppnå mer velvilje fra hans side. Si for eksempel at du skulle ønske du kunne få litt alenetid hjemme av og til, og spør om han kan tenke seg å ta treåringen med på noe ute. Foreslå en times tid eller mer annenhver uke (den uken de andre barna er hos mor), alt etter hva du ønsker og ser er gjennomførbart hos dere. Kan jo være det finnes en enkel løsning på et vanskelig problem? Jeg synes ihvertfall ikke at du overreagerer, pappatid er viktig for alle barn. Også de som har gifte foreldre.

[Gjest Gjest]

Han burde ta med den lille OG de to store på felles ting iblant, - pleie søskenforholdet rett og slett. Den minste kunne vel være med i bassenget med pappa'n og de store.

Hvis han alltid tar med de store, når skal den lille da lære storesøsknene sine å kjenne?

[tingeling]

Jeg synes alle her er veldig forståelsesfulle overfor faren. Trodde noe hensikten med å ha barna hos seg annenhver uke var å få hverdag sammen med dem og inkludere dem i den nye familien. Hvordan skal søskenene få et godt forhold når faren hele tiden markerer avstand? Greit at guttene trenger pappatid, men det er mye man kan gjøre med en treåring. At han skal sitte hjemme og se på dvd når de store gutta er ute og finner på ting må oppleves som utrolig sårt for 3 åringen.

Skulle tro det naturlige var 90% sammen-tid og 10% alene-pappatid. I en familie hvor alle barn har samme foreldre er det jo ikke slik at den ene forelderen tar med seg 2 av barna og lar det siste være igjen - som hovedregel.

Jeg ville krevd at dere skulle gå til familierådgivning, ellers kommer han på sikt til å ende opp med enda et barnekull som han ser hverannen uke.

(denne tråden oser litt av gamle kjønnsroller spør du meg. Alle er så positive til at faren er sirkuspappa og står på hodet. Det er visst fantastisk at han tar seg av (to av) barna sine. Tenk hvis en mamma hadde gjort det samme som denne faren gjør, da hadde det blitt ramaskrik)

tingeling

[Nigo-san]

Jeg sitter med litt av samme følelse som Tingeling. Her får pappa ros for at han nedprioriterer fellesbarnet både den uka han har særkullsbarna på besøk (for da skal de tre finne på ting sammen) OG den uka de ikke er hos ham (for da skal han ta igjen det han ikke rakk å gjøre på jobben fordi han hadde særkullsbarna på besøk).

Jeg synes ikke det er greit i det hele tatt. Og som Tingeling sier, så tror jeg nok at en mor som hadde gjort det likedan hadde blitt møtt med andre reaksjoner.

Men uansett, balanse, balanse, balanse. Dette er et minefelt av dimensjoner, og jeg sitter med sympati for alle parter, egentlig. Både for TS, for mannen som sikkert gjør så godt han kan (eller tror han gjør det), og for barna. Det er ikke lett å få sånne ting til å gå knirkefritt i en nyfamilie. Uten at det betyr at det er vrangvilje som ligger til grunn.

Ser du har fått mange svar. Dette er jeg helt uenig i:

Jeg synes gjerne man kan ta med de eldre barna på egen aktiviteter! Det er sikkert ikke lett å konsentrere seg om dem hvis man i tillegg skal ha med en på tre år. Det begrenser også hva man kan finne på.

Samtidig kan jeg forstå at det kan være vanskelig å finne på aktiviteter som passer alle aldersgrupper. Om han prioriterer aktiviteter med den minste vil sikkert ikke de eldste synes at det er noe aktivitet de liker. Da kan du bli sittende igjen å være "aktivitets leder" for de eldste mens far er med den minste.

Det er bare tull, og det vet jeg fordi jeg selv har fire barn hvorav den yngste er baby og den eldste er stor. Det er virkelig ikke noe hokuspukus å gjøre flere aldersgrupper fornøyde på en gang- da lager man seg problemer som ikke finnes. Det eneste jeg kan komme på som er strengt aldersbetinget, er kino, teater og slikt. Da blir det for kjedelig for de største og for komplisert/skummelt for den minste. Men langt de fleste aktiviteter kan kombineres.

Men det er også viktig å få med at jeg skjønner at man vil finne på ting med bare de store eller bare de små. Og når de store, som i dette tilfellet, er særkullsbarn, så har jeg enda større forståelse for at far vil gjøre noe alene med dem. Helt greit, faktisk er det en veldig god egenskap! Men ikke når det ALLTID går ut over den minste, og det ALDRI gjøres omvendt.

Jeg synes det er flott at han tar seg mye av sine særkullsbarn.

Men forklar han at det er NÅ, i den alderen deres felles barn er, at han kan bygge de dype relasjonene til dette barnet. Det er nå han legger grunnlaget for framtiden.

Godt sagt. Mannen er far til flere barn, dermed må han også ha kapasitet til å ha to tanker i hodet på en gang Både å ta godt vare på de eldste barna sine, uten å av den grunn nedprioritere minstemann.

Så flott at han tar seg av særkullsbarna sine, og tar seg litt ekstra av dem når de er hos dere. Jeg har sett så mange eksempler på barn fra forhold nr 1, som ikke får særlig mye tid og omsorg av pappa`n sin når han stifter ny familie.

Det er både sårende og vondt å oppleve.

Vi har nok ganske forskjellig omgangskrets, for dette har jeg sett en eneste gang (og det var stygt å se! Heldigvis tok far til vettet etterhvert og flyttet fra den ekstremt sjalu stemoren). Tvert imot har jeg, som gjest over, sett massevis av eksempler på det motsatte. Og selv om jeg synes det står veldig respekt av, eller egentlig ikke det en gang- det er bare den eneste riktige måten å gjøre det på-, å ta seg ekstra av særkullsbarna sine, så går det en grense for hvor mye forskjellsbehandling som er lov.

Men jeg føler ikke at han er noe særlig til far for 3-åringen vår, når jeg sammenligner med hvordan han er med de to eldste ( de er 10 og 11 år).

Og jeg synes ikke han er særlig til mann for meg heller, når han ikke viser større forsåelse for mine ønsker om at han skal gjøre pappa-ting med 3-åringen, eller familieting med oss 3 sammen.

Men han er veldig fokusert på det trekløveret han utgjør sammen med de to særkullsene, og forteller gjerne at de gjorde enda mange flere ting sammen før min tid, bl.a. hadde de fast kinodag sammen + fast badeland-dag, slik at det egentlig er litt synd på dem nå (!)

Jeg lurer på om det beste for alle er å ta en pause. Da slipper jeg å ha forventninger og bli skuffet. Og han slipper å ha dårlig samvittighet. Og som en bonus kommer han sikkert til å innrette livet sitt mer etter 3-åringen...

- og det er sikkert det motsatte av hva han ønsker...

Jeg håper ikke det går så langt for dere! For det hadde jo vært trist, også for særkullsbarna, som jeg forstår du fungerer veldig godt sammen med, bortsett fra dette med særbehandlingen.

Men når jeg leser det du skriver her, så skjønner jeg resonnementet ditt også. Det handler om at du og ditt barn konsekvent blir forfordelt, nesten til det punktet at du føler det hadde vært til beste for treåringen dersom du flyttet ut, slik at treåringen også ble "særkulls". Har du fortalt mannen din dette, i rene ord?

Og dette med badeland-dag, gjør meg like oppgitt som over de andre påstandene om at det ikke går an å ha med seg en treåring og blablabla. Er det ett sted som hadde passet ypperlig for en 10-åring, 11-åring og en 3-åring, så er det badeland! Selv om jeg må innrømme at jeg ikke kjenner en eneste unge som er så heldig at det å gå fast på badeland er en vane. Verken blant skilte eller gifte.

Han burde ta med den lille OG de to store på felles ting iblant, - pleie søskenforholdet rett og slett. Den minste kunne vel være med i bassenget med pappa'n og de store.

Hvis han alltid tar med de store, når skal den lille da lære storesøsknene sine å kjenne?

En utstrakt forskjellsbehandling er jo med på å gjøre det motsatte, det er med på å sementere en oppfatning av "de" og "oss", som jeg synes det er merkelig at denne faren legger opp til.

En annen ting er at jeg ikke kan skjønne behovet for å være sirkuspappa når han har ungene 50% av tiden. Fast kinodag og fast badeland-dag, slippe den tråkige lillebroren og slippe å ta bussen til skolen, her kommer servicepappa som ordner, fikser og betaler!

Huff. Noe av poenget med å ha barn 50% av tiden er vel nettopp at barn skal bli en del av pappas hverdag. Det inkluderer, for de fleste, både busser, foreldrenes overtid, masete småsøsken, og at ikke pappa står på pinne for dem absolutt hele tiden. Noe skurrer litt for meg når foreldrenes dårlige samvittighet over et parforhold som sprakk, fører til at de nærmest kappes om å være sirkusforeldre hver sin uke. Hva gjør det med barna? Kommer de til å takle en dørgende kjedelig, normal uke uten fiksfakserier av noe slag?

Igjen, jeg synes det er flott at man stiller opp for særkullsbarna sine, og gjerne tar litt ekstra hensyn til dem hvis de har hatt en vanskelig periode ifbm skilsmisse. Jeg synes også at barn av skilte, reetablerte foreldre har rett på tid BARE sammen med sin forelder, uten ny partner og stesøsken og hele hurven, og at de voksne bør legge til rette for det.

Men når foreldrene skilles, så blir barna automatisk en del av mammas og pappas nye liv. Og da må de også tilpasse seg. Svært ofte er det ikke barna som motsetter seg dette, men nettopp mamma og pappa med sin svært dårlige samvittighet. Etter mitt syn virker dette bare mot sin hensikt. Når jeg leser TSs innlegg, får jeg inntrykk av at hun og sønnen er det evig nedprioriterte bakkemannskap som liksom ikke trenger stort, mens stesøsknene nærmest blir skjemt bort, selv om deres mer naturlige plass hadde vært å være en del av fars familie- med nogo attåt, i blant, men ikke hele tiden!

Som stemor eller stefar SKAL man være raus, det er en del av stillingsbeskrivelsen. Men som mor eller far til flere barnekull, skal man jaggu også holde tunga rett i munnen og sørge for at alle parter blir tatt hensyn til.

Hilsen en som kjenner stemor-problematikken fra absolutt alle kanter

[Fibula]

Flott innlegg fra Nigo-San som jeg støtter fullt ut!