Ny start?

[Gjest Gjest]

Må lufte tankene litt, og høre om andre har erfaringer.

Har vært i et forhold noen år, og vi bor sammen. Vi har slitt mye hele tiden, men har satset på å holde sammen. Men over en lang periode har jeg følt av vi har glidd fra hverandre, og jeg har kjempet som en gal for å holde det sammen. Til slutt merket jeg at følelsene svant hen. Jeg har prøvd å nå frem med dette, men føler at jeg ikke har nådd inn til han. Til slutt sitter jeg igjen og føler at jeg bor sammen med en venn. Har tatt opp mine manglende kjærestefølelser med han. Jeg ønsker å snakke om problemene, han svarer med å ta på meg. Jeg har ikke et kjæresteforhold til han nå og opplever det rett og slett ubehagelig. Vi kommer ikke så mye lenger på dette viset. Hans forslag var at vi bare skulle rive ned alt og begynne på nytt. Vet ikke hvordan jeg skal finne kreftene til å begynne på nytt igjen, og er usikker på om følelsene kan bygges opp igjen. Er glad i han som en venn eller familiemedlem så jeg har ikke lyst til å såre han. Ender med at jeg bøyer litt unna, har ikke lyst til si noe som kan gjøre han vondt.

Er det noen som har erfaringer på dette? Jeg er litt fortvilet nå....

[Lissi]

Må lufte tankene litt, og høre om andre har erfaringer.

Har vært i et forhold noen år, og vi bor sammen. Vi har slitt mye hele tiden, men har satset på å holde sammen. Men over en lang periode har jeg følt av vi har glidd fra hverandre, og jeg har kjempet som en gal for å holde det sammen. Til slutt merket jeg at følelsene svant hen. Jeg har prøvd å nå frem med dette, men føler at jeg ikke har nådd inn til han. Til slutt sitter jeg igjen og føler at jeg bor sammen med en venn. Har tatt opp mine manglende kjærestefølelser med han. Jeg ønsker å snakke om problemene, han svarer med å ta på meg. Jeg har ikke et kjæresteforhold til han nå og opplever det rett og slett ubehagelig. Vi kommer ikke så mye lenger på dette viset. Hans forslag var at vi bare skulle rive ned alt og begynne på nytt. Vet ikke hvordan jeg skal finne kreftene til å begynne på nytt igjen, og er usikker på om følelsene kan bygges opp igjen. Er glad i han som en venn eller familiemedlem så jeg har ikke lyst til å såre han. Ender med at jeg bøyer litt unna, har ikke lyst til si noe som kan gjøre han vondt.

Er det noen som har erfaringer på dette? Jeg er litt fortvilet nå....

Jeg har akkurat vært i din situasjon og startet på nytt. Problemene var store.

Forskjellen her er at kjærligheten er utrolig sterk. Jeg tviler på om jeg hadde klart å fortsette i et følelsesløst forhold.

Men jeg vet mange som har funnet tilbake til hverandre både etter pauser og etter å fått terapi. Men høres ut som du bare er redd for å såre han?

[Gjest Gjest]

Synes vel at jeg skal gi det en sjangse siden han ønsker det så. Han har vært en helt grei kjæreste, snill og god. Bare lat på forholdsiden. Har aldri hatt det vondt sammen med han, så egentlig bør jeg ikke klage. Vet bare ikke hvor vi kan gå videre, vi står på mange måter fast.

Har tittet på tråden din Lissi 33, og vil bare si: lykke til! Kjærligheten er vanskelig.....

[Nabodama]

Når han reagerer med å ta på deg, er det vel fordi han tror det er riktig å gjøre.

Dere må begynne å prate sammen, åpne dere mer for hverandre. Til å begynne med, still spørsmål som gjør ham interessert, og diskuter litt ut fra det. Rett og slett venn dere til å kommunisere igjen.

Spør hva han mener kan gjøres, og hva han mener med å "rive ned alt og begynne på nytt". Kanskje er det noe å ta tak i der.

Han har sikkert også gjort seg noen tanker, kanskje han også etterhvert begynner å si noe om hvordan han opplever forholdet og hva han savner. Da er dere et stykke på vei. Så få dere begynne å gjøre noe med problemene og det som skal til for å kunne fortsette. Men det krever vilje og innsats fra begge to.

Vi har opplevd noe lignende, og har definitivt funnet tilake til hverandre igjen. Og følelsene er der for fullt!

[Gjest Gjest]

Må lufte tankene litt, og høre om andre har erfaringer.

Har vært i et forhold noen år, og vi bor sammen. Vi har slitt mye hele tiden, men har satset på å holde sammen. Men over en lang periode har jeg følt av vi har glidd fra hverandre, og jeg har kjempet som en gal for å holde det sammen. Til slutt merket jeg at følelsene svant hen. Jeg har prøvd å nå frem med dette, men føler at jeg ikke har nådd inn til han. Til slutt sitter jeg igjen og føler at jeg bor sammen med en venn. Har tatt opp mine manglende kjærestefølelser med han. Jeg ønsker å snakke om problemene, han svarer med å ta på meg. Jeg har ikke et kjæresteforhold til han nå og opplever det rett og slett ubehagelig. Vi kommer ikke så mye lenger på dette viset. Hans forslag var at vi bare skulle rive ned alt og begynne på nytt. Vet ikke hvordan jeg skal finne kreftene til å begynne på nytt igjen, og er usikker på om følelsene kan bygges opp igjen. Er glad i han som en venn eller familiemedlem så jeg har ikke lyst til å såre han. Ender med at jeg bøyer litt unna, har ikke lyst til si noe som kan gjøre han vondt.

Er det noen som har erfaringer på dette? Jeg er litt fortvilet nå....

Har han bedt om skilsmisse/har dere drøftet skilsmisse?

Har dere barn sammen?

Har forholdet skrantet lenge over flere år?

Det er fint om du forteller litt slik at rådene kan bli bedre

[Gjest Gjest]

Var vel litt generell ja, måtte bare tømme hodet mitt. Vi er ikke gift (og de siste årene har jeg ikke ønsket å gifte meg heller), ingen barn. Vi har slitt med et forhold i jevn nedoverbakke i flere år, problemer med kommunikasjon og mer. Vi er ulike i måten vi møter problene på. Jeg inviterer han til å gripe tak i problemene, han er ikke særlig glad i å snakke om det. Enden på visa blir at jeg venter på at han skal komme på banen, og blir litt irritert til slutt. Han tror alt er bra så lenge jeg ikke sitter på nakken hans hver dag. Gruer meg for å begynne på nytt igjen når all erfaring tilsier at jeg får all jobben... Han sa faktisk at han trodde at forholdet skulle "gå av seg selv". Har ikke lyst til å kaste det hvis det er håp, men samtidig er jeg sliten.

[Lissi]

Der kom med info ja:)

Endret 7. juli 2008 av Lissi33

[Gjest Gjest]

Se for deg deg selv og han om 10 år!Vil du ha det sånn som du har det nå i 10 år til?

Enten må begge gjøre noe med forholdet slik det er nå, eller gå hver til sitt!

Komunikasjon er løsningen!

[Gjest Purple Haze]

Var vel litt generell ja, måtte bare tømme hodet mitt. Vi er ikke gift (og de siste årene har jeg ikke ønsket å gifte meg heller), ingen barn. Vi har slitt med et forhold i jevn nedoverbakke i flere år, problemer med kommunikasjon og mer. Vi er ulike i måten vi møter problene på. Jeg inviterer han til å gripe tak i problemene, han er ikke særlig glad i å snakke om det. Enden på visa blir at jeg venter på at han skal komme på banen, og blir litt irritert til slutt. Han tror alt er bra så lenge jeg ikke sitter på nakken hans hver dag. Gruer meg for å begynne på nytt igjen når all erfaring tilsier at jeg får all jobben... Han sa faktisk at han trodde at forholdet skulle "gå av seg selv". Har ikke lyst til å kaste det hvis det er håp, men samtidig er jeg sliten.

Jeg levde også i et slik forhold i flere år. Det gikk så langt at jeg ble deprimert og syk av det. Som du sier, han trodde alt var bra, hvis jeg ikke satt på nakken hans og tok initiativ til kommunikasjon. Og det tok nesten knekken på meg.

Jeg var hele tiden klar og tydelig på hva jeg syns var problematisk, og fortalte hva han/vi måtte gjøre for å endre på ting. Det skjedde aldri noe, før jeg igjen tok det opp. Og slik gikk runddansen. Jeg ble rett og slett syk av det.

I mine øyne var han likegyldig, etter som han aldri tok ansvar for forholdet. Han sa han elsket meg og var livredd for å miste meg. Når jeg da sa at det gjør du, hvis dette ikke endrer seg, skjerpet han seg i to-tre dager. Også var det tilbake til det gamle. Vi gikk også til familierådgiving, men det hjalp ikke det minste. Han satt bare og gjentok det jeg hadde sagt. Det ble rett og slett pinlig. Han evnet ikke å sette ord på tanker og følelser, og ga uttrykk for å være fornøyd med det meste. Hvis bare jeg kunne vært fornøyd også, hadde livet hans vært perfekt...

Fryktelig vondt og frustrerende. Jeg ble så lei av å bære forholdet alene, og av å være nedbrutt, at for oss endte det med brudd. De eneste følelsene jeg satt igjen med overfor han, var forakt. Det er trist.

Ønsker dere lykke til videre.

[Gjest Gjest - trådstarter]

Purple haze: Du satte nålespissen på akkurat det ordet jeg har tenkt ofte, men ikke ville si for å ikke virke negativ: LIKEGYLDIG. Er vanskelig når du føler at kjæresten ser på deg med samme interesse som et hvilket som helst møbel i stua. Hadde tenkt å si til han at vi ikke passer sammen, og ikke burde fortsette kjærlighetsforholdet, men alt stoppet da han sa "men jeg elsker deg jeg". Det er første gang han har sagt det på flere år. Han er den første kjæresten min, og jeg har lurt på om jeg rett og slett er for kravstor. Jeg har ikke så mye følelser lenger, han sier at han har. Føler at det er utrolig kjipt å gå for mine egne følelser når han sier at han vil fortsette. På den andre siden klarer jeg ikke å være en god kjæreste nå, føler meg fanget av hans ord. ÅÅÅÅ, AT DET SKAL VÆRE SÅ VANSKELIG!

[Gjest Purple Haze]

Purple haze: Du satte nålespissen på akkurat det ordet jeg har tenkt ofte, men ikke ville si for å ikke virke negativ: LIKEGYLDIG. Er vanskelig når du føler at kjæresten ser på deg med samme interesse som et hvilket som helst møbel i stua. Hadde tenkt å si til han at vi ikke passer sammen, og ikke burde fortsette kjærlighetsforholdet, men alt stoppet da han sa "men jeg elsker deg jeg". Det er første gang han har sagt det på flere år. Han er den første kjæresten min, og jeg har lurt på om jeg rett og slett er for kravstor. Jeg har ikke så mye følelser lenger, han sier at han har. Føler at det er utrolig kjipt å gå for mine egne følelser når han sier at han vil fortsette. På den andre siden klarer jeg ikke å være en god kjæreste nå, føler meg fanget av hans ord. ÅÅÅÅ, AT DET SKAL VÆRE SÅ VANSKELIG!

Jeg lot meg også fange av at han sa at han elsket meg....en stund. Når det fikk gått litt mer tid, krevde jeg handling bak ordene. Altså at han også tok ansvar for forholdet, ikke bare trakk seg unna når jeg ville ta opp ting som var vanskelige, eller at HAN kunne ta initiativ til en samtale.

Det skjedde aldri. Det virket som han var lettet for hver dag som gikk uten at jeg tok initiativ til noen dypere samtaler. Det han ikke forsto, var at jeg ventet på et utspill fra han, fordi det hadde vi blitt enig om. Etter en slags kriseprat, ble vi enig om at om to uker tar vi opp igjen tråden, og det skulle være på hans initiativ. Jeg ventet i en måned, og da var begeret mitt fullt.

Han rømte huset hver ettermiddag/kveld/helg til slutt, og det gikk bare en vei. Det ble en lettelse da han flyttet ut. Depresjonen ble gradvis bedre, og nå, to år etter, er jeg helt frisk. Jeg har aldri hatt slik fred i sjelen. Men jeg merker at jeg er blitt særdeles skeptisk til menn. Hver gang jeg blir bedt på date, trekker jeg meg.

Jeg vet det er dumt å tenke sånn, for alle menn er ikke følelsesmessig avstumpet, slik min eks var, men jeg er blitt veldig skeptisk. Dessverre.

Nå sier jeg ikke at dere skal gå fra hverandre, men handling teller mer enn ord i mine øyne. Hvis kjæresten din ikke viser vilje til handling, må dere søke hjelp.

[Gjest Gjest - trådstarter]

Purple haze:

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Samme historien her, han er nesten konfliktsky. Har sagt utrolig mange ganger "Kan ikke du ta initiativ til å prate om problemene for en gangs skyld da?" Men han har unngått alle andre samtaler på samme måten. Vi snakket en gang i tiden om fremtiden, og det var jeg som var propellen i det også. Han kobler meg bare ut, og tar ikke grep. Blir frustrert og sliten, men føler at han ikke har gjort noe "vondt nok" til å ikke holde ut med det. Har egentlig ikke lyst til å bruke resten av livet mitt i et dårlig forhold......

Stor *klem* til deg Purpel haze. Håper det går bra med deg, tror ikke alle menn kan være sånn......

[Gjest Purple Haze]

Takk, det går bra med meg, og jeg vet at ikke alle menn er sånn...Men ikke lett å tørre å hoppe ut i noe nytt enda...

tilbake til deg. Jeg kjenner på kroppen hvordan du har det, og jeg vet at det er veldig vanskelig. Det største problemet er som du sier, at han ikke har gjort deg noe direkte vondt. Han er en snill mann. Min eks var veldig opptatt av at han var jo så snill. Jeg gikk over til å kalle det unnfallen. Og konfliktsky av dimensjoner. Å ikke bry seg om at den man lever med har det vondt, er ikke å være snill, mener jeg. Hadde han ønsket at vi skulle løse våre problemer, og fått det bedre sammen, hadde han tatt ansvar, ikke sant?

Vet at du er sliten og frustrert. Det er nesten det verste, at det stjeler energi, og de gode følelsene man hadde for den andre, visner bort.

Som en plante som ikke får vann og næring.

Og selvfølgelig skal man ikke kaste bort livet sitt på et forhold man ikke har det godt i. Det gagner ingen. Man må ta et valg. Enten finne ut av problemene, eller gå hver sin vei. Det hele er en prossess, som mange ganger kan ta ganske lang tid, uansett hva man velger.

Masse lykke til.

[gompen]

Han sa faktisk at han trodde at forholdet skulle "gå av seg selv". Har ikke lyst til å kaste det hvis det er håp, men samtidig er jeg sliten.

Han er nødt til å forstå EN ting for at dette forholdet skal fungere.

At forhold må jobbes med! Hver eneste dag!

Om han etter at du har tydelig sagt dette gjentatte ganger, trekker på skuldrene og sier "pytt sann" det går seg nok til, er forholdet døfødt. Garantert.