Hvorfor har ikke menn rettigheter ved skilsmisse?

[Gjest Gjest]

Når en mann og kvinne skillser seg og de har felles barn - hvorfor har ikke far noen juridiske rettigheter? Eller har han det? Hvilke? Ken det henvises her til nopen juridiske rettigheter far har i dag i 2008 til å få besøke/se/være sammen med sine barn - eller til å få omsorgsretten til sine barn?

Hva når barna er 16-20 år, hvordan løser foreldre "retten til å se barna" da?

http://www.dagbladet.no/dinside/2005/10/06/445576.html

[Titti72]

Hvis "barna" er 16-20 år, så er det kun egeninnsatsen opparbeidet gjennom barne- og ungdomsårene som kan sørge for at far får samvær.

Har far vært fraværende, så er det ikke rart hvis ungdomene ikke gidder å ha kontakt.

Far kan kreve omsorg for barn under 18 år, men så lenge de er over 12 år skal de bli hørt i hvor de ønsker å bo.

[Gjest Gjest]

Hvis barna er 15 og 20 og begge bor hjemme, og moren nekter faren/truer med at han ikke får se de om han tar ut skilsmisse, har hun virkelig rett til det? Faren har et godt forhold til barna.

[Titti72]

Hvis barna er 15 og 20 og begge bor hjemme, og moren nekter faren/truer med at han ikke får se de om han tar ut skilsmisse, har hun virkelig rett til det? Faren har et godt forhold til barna.

Hvordan kan en mor nekte et "voksent" barn å ha kontakt med sin far?

Det er vel bare for far og ringe ungene?

[Jalp]

Når en mann og kvinne skillser seg og de har felles barn - hvorfor har ikke far noen juridiske rettigheter? Eller har han det? Hvilke? Ken det henvises her til nopen juridiske rettigheter far har i dag i 2008 til å få besøke/se/være sammen med sine barn - eller til å få omsorgsretten til sine barn?

Hva når barna er 16-20 år, hvordan løser foreldre "retten til å se barna" da?

Det er når barna er under 15 år dette er det største problemet. Grunnen til alle konfliktene er at menn i utgangspunktet stiller svakere enn kvinnen når det gjelder hvem som skal ha omsorg for barna. det betyr selvfølgelig at en mann vil "gå i krigen" om dette helt fra starten. I motsetning til hvis han visste at lovverket også ivaretok hans rettigheter. Men slik er det ikke, og mor vet selvfølgelig å benytte seg av dette som et pressmiddel i konflikten.

Jeg mener at kvinners likestillingskamp har mistet troverdigheten når det som f.eks. her viser seg at de ikke er ute etter reell likestilling. Den viktigste grunnen til at denne skjeve praksisen ikke rettes opp, er sterk motstand fra kvinner i forskjellige maktapparat, spesielt i embetsverket i Familie og likestillingsdepartementet.

Hvis man ønsker reell likestilling, så kan kvinner starte med å støtte menn når de sloss mot en diskriminerende rettspraksis. Det handler om å endre et lovverk, og da teller kvinners stemmer like mye som menns. Menn er helt avhengige av ikke å bli motarbeidet av den andre halvparten av befolkningen for å nå fram her.

[Gjest Gjest]

Mange kvinner truer mann som vil vil skilles med at han ikke vil få se sine barn dersom han vil skilles. Hvor er lovverket som beskytter mannen?

[Far til 2]

Mange kvinner truer mann som vil vil skilles med at han ikke vil få se sine barn dersom han vil skilles. Hvor er lovverket som beskytter mannen?

Det er desverre ingenting i dagens lovverk som i praksis viser at dette ikke skal gjøres. Jeg kjenner flere eksempler på menn som har betalt alt de eier og har (og enda mer) til mor for at de skal få treffe barnet.

At overgrepet er størst mot barnet er det heller ingen som bryr seg om i praksis.

Forøvrig har Jalp en den fine beskrivelser av situasjonen. Går mannen "til krig" for samvær blir han sett på som konfliktskapende og blir fradømt samvær. Om han "ikke går til krig" blir han sett på som konfliktsky og lite interesert i barna.

Som Jalp sier har "kvinnesak" som omhandler å begrense barnets samværsrett med bernets far, mistet sin troverdighet. Når kampen for "likestilling" går ut på å forhindre felles omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd eller motarbeide barns rett til samvær på andre måter, viser det at barns rettigheter blir tråkket på for å få mulighet til "å sparke mannen i balla" om han er uenig med mor.

Når det er sagt har barns rett til samvær blitt noe styrket de senere årene. Barn KAN bli hørt fra de er 7 år mht samvær, og de skal tillegges gradvis mer vekt fra de er 7 til de er 12. Når de er 12 skal deres ønske tillegges vesentlig vekt. I praksis betyr dette at veldig mange barn selv kan bestemme hvor de vil bo fra de er 10-11 år. Ihht loven skal "barn" på 15 år selv bestemme bosted såfremt begge foreldrene er egnet til omsorg. Den som bor nærmest tidligere bosted vinner som oftest kampen om omsorgen ved brudd.

[Wildrose]

Mange kvinner truer mann som vil vil skilles med at han ikke vil få se sine barn dersom han vil skilles. Hvor er lovverket som beskytter mannen?

Hvis man skal skilles/separeres må foreldrene gå til mekling før de kan ta ut seperasjon. Man har automatisk delt foreldrerett om man er gift. Dette har iallefall jeg fått høre på familievernkontoret.

[Far til 2]

Hvis man skal skilles/separeres må foreldrene gå til mekling før de kan ta ut seperasjon. Man har automatisk delt foreldrerett om man er gift. Dette har iallefall jeg fått høre på familievernkontoret.

Det er riktig at foreldre som er gift automatisk har delt foreldreansvar. Og nytt lovverk tilsier at også samboende foreldre har delt foreldreansvar. Men dette betyr ikke det samme som at far får ta del i omsorgen eller at barnet sikres samvær med far.

Frem til nå har det vært slik at mor må betegnes som uegnet til omsorg om far skal vinne en omsorgsak gjennom domstolene.

Etter at mor har vunnet omsorgen er det bare for henne å flytte så langt at samvær ikke kan gjennomføres. Vi har sett flere eksempler på at kvinner mer eller mindre er stolte av å ha fratatt barn og fedre samvær på denne måten. Også debatanter her på KG har signalisert glede over å straffe far på denne måten. At det går mest utover barnet ser ikke ut til å berøre disse kvinnene.

Når det er sagt er vi på vei til å få en ny generasjon mødre som faktisk ser hvilke fordeler barn har av samvær med barnets far, selv om foreldrene har sin voksenkonflikt gående. Pga disse mødrene er felles omsorg idag den raskest voksende omsorgsløsningen vi har. Og mødre velger denne løsningen tiltross for at myndighetene ønsker en fortsatt skjevdeling av makten som omsorgen gir. Dette er med andre ord mødre som prioriterer barn og samarbeid fremfor makt til overgrep. Jeg håper myndighetene tar lærdom av disse mødrene og støtter deres valg for å prioritere barna.

Foreløpig er imidlertid politikerene for feige til å prioritere barna på samme måte som disse mødrene.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg vil bare påpeke noe jeg syns er viktig, og det er at det handler om barnets rettigheter til å treffe sin far, og ikke egentlig fars rettigheter til å treffe barnet. Jeg er overbevist om at far er en like viktig person i barnets liv, i de aller fleste tilfeller. Det er også trist å høre om barn som savner sin far. Samtidig passer ikke 50/50-ordning for alle, og da blir gjerne kontakten med en av foreldrene skadelidende.

Men jeg forundrer meg stadig over mødre som bare antar at barnet har det best hos henne, og at samvær er noe hun aller nådigst kan porsjonere ut til far som hun ønsker. Når man er forelder, mener jeg at man er pliktig til å gjøre det som er best for barnet, noe som sjelden innebærer å hindre god og jevn kontakt mellom far og barn.

Når det er snakk om maktbruk og f.eks. en 70/30-ordning, så syns jeg det blir helt feil beskrive det på den måten (som Far til 2 gjør). Ikke alle velger en slik ordning fordi mor herser med far. Noen barn orker ikke å flytte fram og tilbake mellom to hjem hver uke. Det forutsetter dessuten at foreldrene kan samarbeide godt, noe man stadig ser ikke er tilfelle. Når det er snakk om store konflikter, er jo det det vanskeligste for barna, og jeg syns man hvertfall i de tilfellene bør ha en ordning som minimerer konflikt. Om det så er en urettferdig løsning i en av partenes øyne. Det viktigste målet må være å ha fokus på barnas beste, noe jeg mistenker ikke alltid er . Det er definitivt bra for barn å ha mye kontakt med begge foreldre, men ikke for en hver pris. Om barnet er veldig lite eller blir tydelig stresset av å ha to likeverdige hjem, bør vurdere om 50/50 er den beste ordningen for det aktuelle barnet.

[Gjest Gjest]

Det er riktig at foreldre som er gift automatisk har delt foreldreansvar. Og nytt lovverk tilsier at også samboende foreldre har delt foreldreansvar. Men dette betyr ikke det samme som at far får ta del i omsorgen eller at barnet sikres samvær med far.

Frem til nå har det vært slik at mor må betegnes som uegnet til omsorg om far skal vinne en omsorgsak gjennom domstolene.

Etter at mor har vunnet omsorgen er det bare for henne å flytte så langt at samvær ikke kan gjennomføres. Vi har sett flere eksempler på at kvinner mer eller mindre er stolte av å ha fratatt barn og fedre samvær på denne måten. Også debatanter her på KG har signalisert glede over å straffe far på denne måten. At det går mest utover barnet ser ikke ut til å berøre disse kvinnene.

Når det er sagt er vi på vei til å få en ny generasjon mødre som faktisk ser hvilke fordeler barn har av samvær med barnets far, selv om foreldrene har sin voksenkonflikt gående. Pga disse mødrene er felles omsorg idag den raskest voksende omsorgsløsningen vi har. Og mødre velger denne løsningen tiltross for at myndighetene ønsker en fortsatt skjevdeling av makten som omsorgen gir. Dette er med andre ord mødre som prioriterer barn og samarbeid fremfor makt til overgrep. Jeg håper myndighetene tar lærdom av disse mødrene og støtter deres valg for å prioritere barna.

Foreløpig er imidlertid politikerene for feige til å prioritere barna på samme måte som disse mødrene.

Flott å høre at vi yngre kvinner fra en annen generasjon oppfører oss annerledes enn kvinner tradisjonelt har gjort på dette området.

Men så tragisk for alle fedre som er i en slik situasjon! Og tragisk at politikerne ikke gjør så lovverket blir ok og rettferdig i forhold til fedrene også!!

Politikerne mangler faktisk en politikk på dette området: fedre og barna deres - og overfor den voksende gruppen single.

[Gjest Gjestte Blondie65]

Jeg vil bare påpeke for Jalp og Far til 2 at

- Likestilling betyr likestilling mellom kjønnene og bør og skal være kjønnsnøytralt. Hvis noen bruker begrepene likestilling og feminisme til å rakke ned på det annet kjønn så er de ikke for likestilling - og burde heller ikke bli tatt seriøst. Det er derfor f.eks. Ottar ikke blir sett på som en seriøs part i slike saker.

- Lovverket er der. Etterhvert kommer også rettspraksis. Den av partene som driter i lovverket og handler i strid med barnets beste er en lovbryter. Dessverre er det ingen straffeforfølgelse for slik atferd og det er det som er det virkelige problemet. I tillegg kommer en del gammeldagse holdninger hos både menn og kvinner og terapeuter på familievernkontoret. Jeg kan også love at en mor som må kjempe for sine og barnas rettigheter blir frarådet både av familievernkontoret og advokat å øke konfliktnivået. Jeg er enig i at det oftere er far som må kjempe denne kampen men personlig kjenner jeg til to tilfeller der mor og barn er blitt fratatt alle rettigheter av en far som bruker sladder, hevn og løgn for å vende barna vekk fra mor. Systemene som skal straffe slik oppførsel finnes ikke. I det ene tilfellet er til og med NAV med på mishandlingen av mor ved å godta alt far sier som god fisk og gjør det opp til mor å klage på ulovlig og sterkt krenkende vedtak.

Så Jalp og Far til 2 - dere er akkurat like vinklet på en side av gjerdet som kvinnene og systemet dere kritiserer. Tenk over det.

Vi trenger lovverk og andre tiltak med strafferammer. Det nye lovverket bør sikre BARNS RETTIGHETER samtidig som man bevarer rommet for individuelle løsninger og avtaler som fungerer for de det gjelder.

[Kosemose]

Mitt inntrykk er at veldig mange kvinner tar det som en selvfølge at de skal ha barna ved samlivsbrudd og at far får tilpasse seg. Med unntak av de som i utgangspunktet har blitt enige om at de skal ha 50/50. Jeg tror aldri jeg har hørt eller (lest på KG) om kvinner som ønsker samlivsbrudd som er i stuss angående hvem som skal ha hovedomsorg, det er hele tiden snakk om "ta med seg barna og dra" og lignende.

Og det er godt mulig at mange kvinner mener de har en eller annen rett til å føle at de "eier" barnet mer enn far, begrunnet med at det er de som har vært mest hjemme med dem, det er de som har bakt alle kakene til bursdagene og det er de som har tatt med barna på play-dates hos venninner som har barn i samme alder, osv. Men for meg blir det veldig feil å trekke inn dette i en barnefordelingssak; jeg syns det blir fryktelig feil og urettferdig å bruke arbeidsfordelingen i hjemmet som man har blitt enig om (stilltiende eller ikke) som et argument for å frata den ene rettigheter i forhold til barn den dagen man går fra hverandre. Hvis man i alle år har godtatt en skjevfordeling eller selv påtatt seg (og i noen tilfeller kanskje overkjørt) det meste som har med barna å gjøre så kan man da ikke bruke dette mot den andre når ting skjærer seg?! Mange kvinner er veldig flinke til å påta seg veldig mye ansvar og plikter i hjemmet, uten å kreve at det skal være annerledes, for så å framstå som et offer utad eller når de går fra hverandre. Jeg syns kanskje det er litt sent å si fra og markere seg når det først skjer som et argument i en barnefordelingssak.

[Far til 2]

Mitt inntrykk er at veldig mange kvinner tar det som en selvfølge at de skal ha barna ved samlivsbrudd og at far får tilpasse seg. Med unntak av de som i utgangspunktet har blitt enige om at de skal ha 50/50. Jeg tror aldri jeg har hørt eller (lest på KG) om kvinner som ønsker samlivsbrudd som er i stuss angående hvem som skal ha hovedomsorg, det er hele tiden snakk om "ta med seg barna og dra" og lignende.

...

Og selv om Kosemose og jeg ikke er enig i alt som diskuteres, vil jeg si meg enig i alt hun sier i dette innlegget.

Noen mødre har en innstilling mht omsorgsrollen som tydligvis ikke skal diskuteres fordi det er en selvfølge for dem. Dette kan ikke forsvares som barnets beste ved enhver anledning.

Som i alle saker vi har ellers i samfunnet har vi noen mennesker som går foran og rydder vei. I saker som dette er det kvinner som uselvisk aksepterer barnas ønsker og behov, enten ved å praktisere felles omsorg eller ved å akseptere at mor ikke kan ta med barna å flytte så langt at barnas samvær med far bli vanskelig.

Det skal sterk rygg til for mødre å bryte tradisjonene på denne måten. Derfor bør vi støtte de som er villig til å se bort fra egne ønsker og støtte dem når "venniner", som ikke er like oppegående, kritiserer disse mødrene bak deres rygg. Disse mødrene er de som forbedrer situasjonen for de som kommer etter oss, og sikrer at de foreldre som har fått gutter skal kunne treffe barnabarn når den tid kommer.

[Jalp]

Jeg vil bare påpeke noe jeg syns er viktig, og det er at det handler om barnets rettigheter til å treffe sin far, og ikke egentlig fars rettigheter til å treffe barnet. Jeg er overbevist om at far er en like viktig person i barnets liv, i de aller fleste tilfeller. Det er også trist å høre om barn som savner sin far. Samtidig passer ikke 50/50-ordning for alle, og da blir gjerne kontakten med en av foreldrene skadelidende.

Det ligger en slags kynisme i det du sier. For det du sier er at en forelders følelser og tilknytning til barnet egentlig ikke teller. Det er riktig at barnets beste er første prioritet. Men man kan faktisk ikke skru av alle følelser man har for en adatter elle sønn, om man er enten er mor eller far. Jeg mistenker for øvrig en god del kvinner å bruke argumentet om at barnas beste er det viktigste, fordi de da får gjort fars ønsker mindre viktige. Det blir jo som å skyve barna foran seg i kampen mot far.

Jeg vil bare påpeke for Jalp og Far til 2 at

- Likestilling betyr likestilling mellom kjønnene og bør og skal være kjønnsnøytralt. Hvis noen bruker begrepene likestilling og feminisme til å rakke ned på det annet kjønn så er de ikke for likestilling - og burde heller ikke bli tatt seriøst. Det er derfor f.eks. Ottar ikke blir sett på som en seriøs part i slike saker.

Jeg deler den oppfatningen. Men så langt har begrepet likestilling kun blitt brukt i forbindelse med kvinnekamp. Jeg mener det er på tide at alle begynner å akseptere at likestilling også bør gjelde for menn, og at det finnes en rekke områder der menn blir diskriminert.

Lovverket er der. Etterhvert kommer også rettspraksis. Den av partene som driter i lovverket og handler i strid med barnets beste er en lovbryter. Dessverre er det ingen straffeforfølgelse for slik atferd og det er det som er det virkelige problemet. I tillegg kommer en del gammeldagse holdninger hos både menn og kvinner og terapeuter på familievernkontoret. Jeg kan også love at en mor som må kjempe for sine og barnas rettigheter blir frarådet både av familievernkontoret og advokat å øke konfliktnivået. Jeg er enig i at det oftere er far som må kjempe denne kampen men personlig kjenner jeg til to tilfeller der mor og barn er blitt fratatt alle rettigheter av en far som bruker sladder, hevn og løgn for å vende barna vekk fra mor. Systemene som skal straffe slik oppførsel finnes ikke. I det ene tilfellet er til og med NAV med på mishandlingen av mor ved å godta alt far sier som god fisk og gjør det opp til mor å klage på ulovlig og sterkt krenkende vedtak.

Så Jalp og Far til 2 - dere er akkurat like vinklet på en side av gjerdet som kvinnene og systemet dere kritiserer. Tenk over det.

Vi trenger lovverk og andre tiltak med strafferammer. Det nye lovverket bør sikre BARNS RETTIGHETER samtidig som man bevarer rommet for individuelle løsninger og avtaler som fungerer for de det gjelder.

Det kan godt være at argumentasjonen fra min side har slagside. Det er fordi jeg snakker fars sak i forhold til et system som allerede har slagside.

Det finnes en del sammenhenger som er viktige og som gir en del føringer i disse sakene. Kosemose påpeker en del av dem. Det viktigste er imidlertid at far enda ikke er likestilt som omsorgsperson. Det kommer til uttrykk når det gjelder omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Og det kommer til uttrykk når det gjelder rettspraksis i barnefordelingssaker. Når menn nå melder seg på og ønsker å være mer hjemme sammen med sine barn, så møter de motstand. Vi får høre at vi ikke egner oss så godt som kvinner til å gi omsorg for barn.

Dette medfører selvfølgelig at mor får knyttet sterkere bånd til barna mens de er små, og da er utfallet gitt når samlivet skjærer seg. Samtidig får menn massiv kritikk for at de deltar for lite i hjemmet og at hun er et offer for en sjåvinistisk mann. Jeg må innrømme at disse motstridende signalene som kommer fra kvinneleiren er meget forvirrende. Hva vil kvinner egentlig? Ønsker de at menn involverer seg mer i barnas framtid, eller vil hun ha monopol på denne rollen? Som det skrives av flere her inne, så snakker kvinner fortsatt om MINE barn.

Selv har jeg ikke barn, men jeg jobber i en offentlig etat som hver eneste helg får flere telefoner fra fedre som får sabotert sitt avtalefestede samvær med egne barn. Men jeg har enda tilgode å få telefon fra mødre som er i den rollen. Problemet er jo da at den saboterende parten kan operere fritt og uten noen form for sanksjoner.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Ser at vi er ganske enige da Jalp.

Forøvrig er det jo ikke bare kvinner som har gammeldagse holdninger til dette. Millionær Jan Haudemann Andersen mener menn ikke bør trille barnevogner.

[Kosemose]

Det ligger en slags kynisme i det du sier. For det du sier er at en forelders følelser og tilknytning til barnet egentlig ikke teller.

Det Jalp sier her er egentlig så himla politisk ukorrekt, "barnets beste" har blitt et slags innholdstomt mantra som kastes ut der det passer. Jeg er selvfølgelig av den formening at barnas beste, barnas følelser osv er viktigere enn foreldrenes, men for meg blir det noe falskt og skinnhellig over å late som om foreldrene ikke også er styrt av egne ("egoistiske") følelser i fht samvær og fordeling av barn. Følelser, lyst og behov for å være sammen med barna sine, økonomi - politisk ukorrekte aspekter som like fullt spiller en stor rolle i slike saker enten vi liker det eller ikke. Når en mor (eller far) bestemmer "slik og sånn" for "barnets beste" er det soleklart at det ligger en del føringer i fht egne følelser, praktiske greier og økonomi i bildet. Noe annet tror jeg rett og slett er bullshit! Og jeg mener at "barnets beste" ikke er noe fasitsvar, mange ulike løsninger kan være "til barnets beste", det er som regel ikke svart/hvit der det kun er en løsning som er "barnets beste" og oftest er det vel slik ved samlivsbrudd at det er snakk om å finne de løsningene som er til minst "skade" for barnet, for så og si alle barn ønsker vel strengt tatt å leve sammen med begge foreldrene sine? Så lenge det ikke er snakk om mishandling og omsorgssvikt syns jeg det må være lov som mor eller far å være ærlig på at de som foreldre faktisk også har behov i forhold til samvær med barna sine.

Jeg tror mao at mange mødre gjemmer seg bak "barnets beste"-argumentasjon fordi de ikke holder ut tanken på å ikke være sammen med barna sine. Og fordi de sikkert anser seg selv som en bedre omsorgsperson uten at det nødvendigvis er en objektiv sannhet... Selv om en pappa har sluppet billig unna ansvar og forpliktelser betyr ikke det at han ikke er i stand til å ta de grep som trengs hvis han pluttselig sitter der med hovedansvaret!

Jeg mener det er på tide at alle begynner å akseptere at likestilling også bør gjelde for menn, og at det finnes en rekke områder der menn blir diskriminert.

Det kan godt være at argumentasjonen fra min side har slagside. Det er fordi jeg snakker fars sak i forhold til et system som allerede har slagside.

Veldig enig! Jeg syns likestilling burde "kjempes" på to fronter, for det er ikke slik at alt er perfekt den dagen kvinner har samme muligheter og rettigheter som menn. På visse andre punkter er det mannen som er den tapende part og den som ikke har like rettigheter og muligheter.

Det finnes en del sammenhenger som er viktige og som gir en del føringer i disse sakene. Kosemose påpeker en del av dem. Det viktigste er imidlertid at far enda ikke er likestilt som omsorgsperson. Det kommer til uttrykk når det gjelder omsorgspermisjon i forbindelse med fødsel. Og det kommer til uttrykk når det gjelder rettspraksis i barnefordelingssaker.

Her er det jo en del biologiske faktorer som spiller inn. Man kommer ikke utenom det faktum at det fortsatt er kvinnen som går 9 mnd gravid, det er hun som føder og det er hun som har mulighet til å amme. Utenom de rent praktiske faktorene, er det også faktorer som hormoner, instinkter som slår til etter at en kvinne har født og restituering av kroppen etter fødsel, etc som er med i dette bildet. Det er vel også de som hevder at små babyer trenger en primærperson den første tiden. Jeg syn de første 6 månedene burde være øremerket mor pga disse tingene, men resten av permisjonen syns jeg burde være øremerket far. Jeg ser i allefall ingen grunn til at barn på 6 mnd+ ikke skulle ha det like godt med far som med mor, og jeg ser heller ikke at amming skulle være et slående argument når barna er så store. Og som sagt: Jeg tror ingen ting ved menn tilsier at ikke de er i stand til å ta ansvar når de må. Enten det dreier seg om å skaffe til veie regntøy, kake til bursdag eller sørge for tannpuss.

Dette medfører selvfølgelig at mor får knyttet sterkere bånd til barna mens de er små, og da er utfallet gitt når samlivet skjærer seg. Samtidig får menn massiv kritikk for at de deltar for lite i hjemmet og at hun er et offer for en sjåvinistisk mann. Jeg må innrømme at disse motstridende signalene som kommer fra kvinneleiren er meget forvirrende. Hva vil kvinner egentlig? Ønsker de at menn involverer seg mer i barnas framtid, eller vil hun ha monopol på denne rollen? Som det skrives av flere her inne, så snakker kvinner fortsatt om MINE barn.

Et argument som ofte "glemmes" er at de fleste kvinner (i allefall de jeg kjenner og omgås) VIL ha "overordnet oversikt" i hjemmet. Jeg tror ikke de hadde vært komfortable med å gi fra seg styringa over hus, hjem og barn til mannen. Vi (og nå prater jeg for meg selv også) vil veldig gjerne ha menn som gjør sin del av jobben hjemme, men de skal gjøre det på vår måte, etter våre skjema og etter våre standarder. Selvfølgelig finnes det par der han har støv på hjernen og på eget initiativ tar storrengjøring hver lørdag, men det er på en måte en "sensasjon" og hun blir ansett som "heldig".

Jeg tror de fleste kvinner ønsker en mann som tar sin del av jobben hjemme, men som ikke overtar hennes rolle som "sjef over heimen".

En annen ting er også det at mange kvinner ønsker å jobbe redusert. Dette fordrer som kjent at mannen tjener desto mer, og jeg syns det er en helt grei arbeidsfordeling hvis begge er komfortable med det, men at en slik ordning skal slå tilbake på mannen ved et brudd syns jeg blir blodig urettferdig! Og jeg tror ikke det er slik for barn at de ikke kan bo sammen med far fordi at mor til nå har vært den som oftest har tørket snørrnese eller har vært den som har handlet inn alt barnetøyet.

Selv har jeg ikke barn, men jeg jobber i en offentlig etat som hver eneste helg får flere telefoner fra fedre som får sabotert sitt avtalefestede samvær med egne barn. Men jeg har enda tilgode å få telefon fra mødre som er i den rollen. Problemet er jo da at den saboterende parten kan operere fritt og uten noen form for sanksjoner.

På meg virker det som om fedre med samværsrett har å tilpasse seg. Jeg syns ærlig talt at den parten som "får minst" burde være den som blir tatt hensyn til, og jeg syns den part som "får mest" burde være den rause og den som forsøker å legge til rette for samværet. Men det har kanskje sammenheng med at jeg syns den som har hovedansvaret er den "vinnende part" på alle mulige måter og at den parten på en eller annen måte "står i gjeld" til samværsforeldren.

[Gjest Frk Åberg]

Det ligger en slags kynisme i det du sier. For det du sier er at en forelders følelser og tilknytning til barnet egentlig ikke teller. Det er riktig at barnets beste er første prioritet. Men man kan faktisk ikke skru av alle følelser man har for en adatter elle sønn, om man er enten er mor eller far. Jeg mistenker for øvrig en god del kvinner å bruke argumentet om at barnas beste er det viktigste, fordi de da får gjort fars ønsker mindre viktige. Det blir jo som å skyve barna foran seg i kampen mot far.

Jeg deler den oppfatningen. Men så langt har begrepet likestilling kun blitt brukt i forbindelse med kvinnekamp. Jeg mener det er på tide at alle begynner å akseptere at likestilling også bør gjelde for menn, og at det finnes en rekke områder der menn blir diskriminert.

Jeg forstår ikke hva slags kynisme som ligger i det. Jeg er enig i at "barnets beste" ofte kastes ut og kan brukes som et slags maktmiddel til å få fram egne ønsker. Når jeg snakker om barnas beste, mener jeg faktisk barnets beste. Om det så er å bo like mye hos begge, eller om det betyr å ha en fast base hos enten mor eller far, avhengig av hvordan barnet og familieforholdene er.

Det er selvsagt bra at foreldre ønsker å være mest mulig sammen med sine barn. Noe annet hadde vært trist. Det kan også være mye bra for barna å forstå at foreldrene er så glad i dem at de vil være sammen med dem hele tiden. Samtidig mener jeg at man bør prøve så godt man kan å se sitt barns behov, selv om det kanskje ikke samsvarer helt med egne behov. Til tross for at det snakkes mye om barns beste, har jeg en mistanke om at det i mange sammenhenger er snakk om foreldrenes beste, og at mange barn må tilpasse seg det foreldre foretrekker.

En skilsmisse er noe foreldre påfører barn, og barna er en uskyldig part. Derfor syns jeg at man skal fokusere på barnas følelser, ja. I denne sammenhengen er foreldrenes følelser bare interessante for meg i den grad det påvirker barnet. Samtidig kan jeg si at jeg har truffet på folk som har vært veldig triste fordi de savner barna sine, så jeg kan så absolutt sympatisere med disse.

[Gjest Frepper]

Hei,

Fremskrittspartiet er sterkt opptatt av at kvinner og menn likestilles ved samlivsbrudd. Derfor foreslo partiet i 2006 at:

« Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon. »

Forslaget ble nedstemt av alle de andre partiene... (Dog skal det nevnes at Venstre har vært positiv til en rekke lignende forslag.)

Hvis man er opptatt av rettferdighet mellom kjønnene, synes jeg man bør tenke over dette neste gang du er i valglokalet.

[Gjest Gjest]

Hei,

Fremskrittspartiet er sterkt opptatt av at kvinner og menn likestilles ved samlivsbrudd. Derfor foreslo partiet i 2006 at:

« Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak om automatisk delt omsorg og ansvar i tråd med FNs barnekonvensjon. »

Forslaget ble nedstemt av alle de andre partiene... (Dog skal det nevnes at Venstre har vært positiv til en rekke lignende forslag.)

Hvis man er opptatt av rettferdighet mellom kjønnene, synes jeg man bør tenke over dette neste gang du er i valglokalet.

Nettopp , derfor stemmer går min stemme til AP.