Nettflørt

[Gjest Dårlig samvittighet]

Jeg er samboer med en fantastisk mann jeg elsker, men i det siste har jeg flørtet en del med en mann på nettet. Jeg lurer derfor litt på hvor grensen går for hva man kan tillate seg når man er i et fast forhold....

Hva synes dere?

Mannen jeg flørter med bor i Usa og det er ingen fare for at vi noen gang kommer til å møtes. Det har jeg heller ikke noe ønske om. Jeg har fortalt samboeren min om dette, og han sier at han synes det er greit. Men tingen er at jeg ikke hadde likt om han gjorde det samme. Og bør ikke de regler jeg setter for ham være et minstekrav at jeg følger selv?

Slik situasjonen er nå er det jo slik at jeg får i pose og sekk. Samboeren min flørter ikke med andre damer, han respekterer at jeg ikke vil det, mens jeg får ha min flørt gående.

Han jeg flørter med vet at jeg er "gift" (synes det var enklere å si det slik enn å forklare konseptet forpliktende samboerskap). Han selv er singel. Det er hyggelig å få små søte meldinger fra ham, jeg blir glad av det og når jeg er glad er det jo det en bonus for samboeren min også. Det sier han selv og . Så lenge vi bare småflørter synes jeg det er greit, men noen ganger utvikler flørten seg slik at vi nærmer oss cybersex. Og han tenner meg helt klart med det han sier. De gangene det har skjedd har jeg overfalt samboeren til hans store glede. "jasså har du chatta igjen nå?" sier han da og smiler. Så det bør egentlig være uproblematisk siden begge mennene er fornøyd med situasjonen. Men siden jeg selv ikke ville vært komfortabel med at samboeren min gjorde det samme, har jeg allikevel en uggen følelse....

Min nettvenn har også kommet med noen kjærlighetserklæringer som jeg selvfølgelig ikke kan besvare, det er ikke ham jeg elsker... Jeg er derfor redd for at det blir kan bli litt vanskelig for ham også.... Det siste jeg vil er å såre noen.... Men jeg har det også sinnsykt bra med "mine to menn" ... Innspill???

[Gjest Zalomine]

du velger å kalle deg "dårlig samvittighet". Sier ikke det alt?

Hva som er akseptabelt varierer fra person til person det. Men har du dårlig samvittighet, da har du passert dine egne grenser.

Jeg mener selv at de krav en stiller til sin partner må en leve etter selv også. Dette er en grunn til at jeg ikke vurderer å forøke å gjenoppta et vennskap mde en jeg kjente for noen år siden og nå har truffet igjen. For, jeg var forelska i fyren på den tiden, seriøst. Han følte ikke det samme da, men det er uvesentig her. Om situasjonen var omvendt ville jeg slett ikke likt det, om min asmbeor var venninne med ei han hade vært så forelska i, derfor sier jeg bare "hei" i forbifarta når jeg treffer ham, og stopper ikke opp og prater noe særlig. Fordi, de grenser jeg setter for min samboer også gjelder for meg.

Jeg mente ikke med dette å få tråden til å handle om meg, men bare legge "beviser" bak det jeg sier. Grenser for ham gjelder også meg.

Du sier det selv, at det kanskje burde være sånn. Jeg mener det burde være sånn. Men, han aksepterer at du har andre grenser. Helt greit, da synes jeg det er akseptabelt at du gjør det. Men, om då får dårlig samvittighet, ja da vet du jo selv langt inne at du egentlig burde slutte? For at du har dårlig samvittighet, det gavner jo hverken deg eller din samboer.... (du har forøvrig en svært liberal og tolmodig, vidsinnet og aksepterende samboer. Jeg hadde IKKE tillatt noe slik fra min samboer nei Og enda mindre av en kvinne, fordi "kvinner tenner mer på ord og følelser" enn hva menn gjør.....)

[Gjest Dårlig samvittighet]

Ja, du har nok rett....

Jeg har jo dårlig samvittighet, og synes jo egentig ikke at det er greit... Men på den annen side skulle jeg jo ønske at noen ga meg "tillatelse", hvi s du skjønner hva jeg mener Jeg har det jo moro

Jeg synes også at samboeren min er helt fantastisk men han sier at han er sikker på at det er ham jeg elsker (og det er har han jo rett i), så da er det ingen grunn til å være sjalu... (Skulle vel kanskje ønske at han var litt sjalu da....)

[Gjest Anonymous]

Samboeren din synes selvfølgelig alt er helt greit fordi han befinner seg i tilsvarende situasjon, enten på nettet, eller ute i R.L.

Slapp av, han flørter han også...på denne måten får jo begge det dere vil ha.........

Ha ikke dårlig samvittighet.

[Dragoline]

Jeg for min del kunne aldri tenkt meg¨å begynne å chatte på nettet.

Da ville jeg følt det var noe galt i forholdet våres.

Du sier du blir glad når han sender deg søte mld.Sier ikke mannen din søte ting til deg. Bør tenke om det er noe i forholdet som mangler.

Tenner du skikkelig på han likevel da?

Du deler tanker med en tredje person her!

Vet egentlig ikke,ville aldri komt opp i situasjonen selv.

reiser han mye?Hvorfor begynnte du?

[Gjest Dårlig samvittighet]

Ok. Takk for innspill fra dere to andre også.... Jeg hadde behov for å snakke om det og det er hyggelig at folk gidder å bruke av sin tid til å rådgi meg. Jeg har ikke lyst til å snakke med mine RL-venner om dette...

Til Gjest: Jeg tror faktisk ikke det, men du kan jo selvfølgelig ha rett. Men jeg er temmelig sikker på at han ikke har det, og jeg velger å forbli i den troen. Når det er sagt hadde det selvfølgelig forklart en del, dersom det hadde vært slik, men allikevel....

Til Dragoline: Hmm. Det begynte helt uskyldig - vi spilte backgammon på nettet, jeg oppsøkte ikke noe chattested eller noe sånt. Men vi spilte ofte mot hverandre (vi er omtrent like gode) og det utviklet seg slik at vi ofte foretrakk å spille mot hverandre og ikke andre. Og så snakket vi mens vi spilte. Helt vennskapelig i mange måneder. Etterhvert begynte vi å gi hverandre komplimenter som utviklet seg til flørt og flyttes oss fra backgammon til msm. Og så tok det av.

Du har forøvrig helt rett i din antakelse: Samboeren min reiser en del i jobben, og jeg er derfor ofte alene om kvelden. Det var derfor jeg hadde tid til å spille så mye.....

Men ja, jeg tenner på samboeren min - det er ikke der problemet ligger. Vi har det veldig godt sammen og snakker om å gifte oss. Jeg elsker ham høyt og har ingen planer om å forlate ham. Han sier mange pene ting til meg og forteller ofte at han elsker meg. Så jeg er ikke underernært på noen måte. Jeg skulle ikke ha behov for en annen mann. Og det har jeg forsåvidt heller ikke.... Men jeg liker ham nå godt da, han amerikaneren, og jeg liker komplimentene jeg får.... (det blir liksom ikke for mange av dem uansett). Jeg elsker ham imidlertid ikke, men jeg bryr meg om ham som person og er betatt av både ham og flørten vår.... Hvis noen kan forstå forskjellen...

Men takk for at dere bryr dere og gidder og bruke tid på meg selv om jeg i dette tilfelle skriver uten mitt faste nick...