30 år og aldri hatt et seriøst forhold!

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Det føles som om jeg er den eneste i hele verden!!!???

Hvor flau bør jeg være over dette?

[Gjest Gjest]

Du kommer vel ikke noen vei med å være flau. Jeg synes ikke man skal skamme seg over ting man har gjort eller ikke gjort med mindre det er en grunn til å ha dårlig samvittighet (f eks om man har vært slem mot noen). Man har forskjellig erfaring og grunner til den erfaringen, og når man er 30 er det mye slags rar bagasje man kan ha med seg uten at én måte å gjøre ting på er bedre enn en annen. Jeg kjenner fullstendig oppegående folk som ikke har hatt noe seriøst forhold mellom tenårene og til de er rundt 30 (noen eldre til og med), men som enten har "greid" å etablere seg etter hvert, eller som i hvert fall trives som de lever. Det er selvsagt også noen som ikke klarer å fungere i et forhold, men om du tenker at dét er problemet ditt, går det jo an å prøve å finne ut hvorfor, og hvordan du kan endre på det om du faktisk ønsker et forhold.

Ellers kommer det jo litt an på hva du legger i seriøst forhold. Noen har f eks mange forhold på noen måneder/nærmere et år bak seg, uten å ha vært i nærheten av samboerskap og familietanker. Noen har kanskje lengre forhold, men hvor man har holdt avstand og kanskje vært notorisk utro eller på utkikk etter noe annet. Man blir ikke nødvendigvis så mye mer moden av det enn av å kun ha enda kortere forhold bak seg.

[Gjest Gjest]

Det var meg for tre år siden. 30 og aldri hatt et seriøst forhold. Ikke et useriøst for den del heller. Var så skrekkelig sjenert overfor menn. Og selvtilliten var på langt under minusstreken. Men jeg jobbet med meg selv og mine tanker om meg selv leeeeenge. (Jobbet med tankemønstre i mange år før jeg tok skrittet videre) Begynte med å flørte på nett, helt anonymt. Og oppdaget at det gikk faktisk an å snakke med menn! Wow! Så ballet det på seg, kan man si. Jeg traff en mann, så en til, så enda en... Ble forelsket i en, men ble ikke kjærester. Møtte flere menn. Så traff jeg HAN. Stormforelsket begge veier, ble et par fort som fy (det er jo anbefalt å ta seg god tid til å bli kjent med hverandre, men iblant klarer man ikke ). Bor sammen, planlegger å få en baby, ser for oss oss sammen på gamlehjemmet.

Ting kan snu fort!

Før jeg møtte min kjære var jeg veldig flau over min mangel på erfaring. (30 år og ukyssa...) Men i ettertid så er det ikke flaut lenger. Jeg ser så altfor godt hvorfor jeg var i den situasjonen jeg var i. Mobbing og sosial angst hadde preget store deler av oppveksten min, og jeg måtte skjønne hvor problemet lå før jeg kunne komme meg videre. Alle kan snu om livet sitt, dersom man ønsker det. Men det krever hard jobbing, og det er ikke så dumt med litt profesjonell hjelp dersom man føler for det.

[Gjest Gjest]

Det er da absolutt ikke noe å være flau over! Man velger jo helt selv hvordan man ønsker å leve, det viktige er at man trives i situasjonen man er i. Og meningen med livet er faktisk ikke å finne seg en mann!!

Selv var jeg i samme situasjon helt til for ett år siden. Men jeg fokuserte på å trives i situasjonen min, ha det bra slik som jeg hadde det. Det verste man kan gjøre er å være misfornøyd med hvordan man har det, fokusere på det man "mangler".

Nå har jeg jo blitt sammen med en mann. Det var egentlig ikke meningen det, jeg var da veldig innstilt på å fortsette som før. Men når jeg først skulle bli kjæreste med noen hadde det ikke vært riktig at det skjedde tidlgiere heller, iom at jeg først da var trygg nok på meg selv til å fungere i et forhold.

Jeg tror forøvrig ikke alle passer til å leve i et forhold. Og jeg tror jeg er blant dem. Jeg liker godt han jeg er sammen med, men kan ikke se for meg samboerskap eller familie. Det er ikke alle som stifter familie, og jeg er nok blant dem. Nå tar jeg det litt som det kommer, men hvis det blir press om å stifte familie osv vil jeg heller avslutte forholdet og leve for meg selv resten av livet.

Jeg tror det er viktig å huske:

-vær fornøyd med den situasjonen du er. Det å være desperat er dessuten svært lite attraktivt.

-ikke alle passer i forhold, folk må kunne velge selv hvordan de vil leve, ikke bare bli påtvunget et samfunnsideal.

Så det å være "gammel jomfru" er ikke noe å være flau over, det å være desperat gammel jomfru er noe å være flau over.

[Gjest Gjest]

Det er ingenting å være flau over!

Vi er flere i samme båt... Jeg har rundet 28, og aldri vært i nærheten av samboerskap. Over 10 år siden forrige kjærste (varte i ca 4 mnd, ganske uskyldig, jenta er fremdeles "jomfru" (ikke gjennomført samleie)....).

Men jeg har hatt mer enn nok med meg selv, slitt med overvekt og en utrolig dårlig selvtillitt. Og har heller ikke lett for å forelske meg. Siden de færreste mannfolk ringer på døra jevnlig, og jeg ikke har vært så mye ute på farten, så har mulighetene vært relativt begrenset.

Men det viktigste er at jeg trives! Jeg har det bra, stresser det ikke, og bruker heller tid og krefter på meg selv, bygge selvtillitt og trives med den jeg er. For meg er det et aldri så lite savn å ikke ha en god armkrok å krype inn i. Men på den annen side, så har jeg nå vært singel så lenge at jeg nok har lagt meg til ganske mange unoter, og blitt ganske "kresen". Sikkert ikke enkel å være sammen med... *flirer*

Rett ryggen, se opp og frem, og ikke vær flau! Nyt livet, friheten og selvstendigheten Og som noen nevner her, ikke alle er laget for å være i et fast forhold. Ikke alle finner livsledsageren tidlig i livet heller.

Lykke til

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Takk for mange svar...

Nå er jeg ikke jomfru da, hatt mange menn... men det blir aldri noe "mer"?

Blir aldri noe mer enn "bare" sex...

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[BillyBoy]

Siden du sier det du gjør høres det ut som du ønsker å være i et seriøst forhold, men ikke har vært det. Kanskje du leter etter feil type gutter? Hvis du treffer de som vil ha one night stands blir det vel sånn.

Hvis du har hatt "useriøse" forhold med en del gutter har du tydeligvis ingen problemer med å ta kontakt eller å snakke med gutta. Spør dem hva de er interessert i, og hvis de trekker seg unna når du sier du er ute etter en livsledsager, si farvel og hopp til neste Med alle datingtjenestene på nettet burde det ikke være så vrient å finne en ny date som er ute etter et langvarig forhold. Jeg fant drømmedama på nettdate, vi er gift på 5. året og har det fantastisk bra!! Nettdate er perfekt for effektiv sjekking :love:

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Hadde selv aldri være i noe seriøst forhold før jeg ble 28. Kun noen måneder med bare tull og følte meg dum og flau og med lite erfaring både med menn generelt og seksuelt (noe som igjen førte til at jeg lett trakk meg unna).

Det er noen år siden. Jeg hadde også veldig lav selvtillit og trodde jeg kom til å ende opp alene. Ønsket meg veldig en kjæreste.

Så bestemte jeg meg for at jeg skulle fokusere på at jeg trivdes som singel og ikke trengte noen mann. Jeg fant til og med ut at dersom jeg ble alene hele livet, hadde det også sine fordeler. Dette krever litt overbevisning, men man kan lure seg selv til hva som helst og det ble altså slik: jeg trivdes som singel, var ute og flørtet, men det var ikke viktig for meg at flørten utviklet seg. Plutselig ble jeg helt uimotståelig for det motsatte kjønn. Overalt hvor jeg snudde og vendte meg (litt overdrevet, men det føltes nesten sånn) ville folk bli bedre kjent med meg og ha telefonnummeret mitt.

Så jeg dro på en del dater og tilslutt så bare forelsket jeg meg hodestups i en type. Det er 3 år siden og vi er fortsatt sammen. Mitt råd til deg er derfor å fokusere på at du er fornøyd med livet ditt. Man får aldri kjæreste om man ønsker seg det.

Fokusér på at du trives, kos deg som singel og ha det gøy. -Men mitt råd er allikevel å vente med sex en liten stund om du faktisk vurderer mennene du går på date med. De bra mennene vil vente sammen med deg og ikke prøve å overtale deg. Dersom de gjør det, så kan jeg nesten garantere at "forholdet" deres kun vil dreie seg om sex.

Lykke til..