Forventninger til nytt fag

[Anglofil]

Noen av dere kjenner meg sikkert - og noen vet sikkert også hva jeg driver med. Men for å ta en ting av gangen: jeg er altså student, lærerstudent (allmennlærer) som skal begynne på mitt fjerde og siste år. Bare for de som ikke vet det: her jeg studerer så er det slik at de to første årene hadde vi kun obligatoriske fag (matte, krl, pedagogikk og norsk, samt kurs i drama og GLSM). Dette var år som var ganske slitsomme for meg. Jeg var yngst på hele kullet og følte meg litt uttafor og "dum". Det er ingen unnskyldning selvsagt, men en forklaring (kanskje). Ikke at jeg vil unnskylde meg heller, men jeg følte jeg hadde liten erfaring. Det som holdt meg gående var drømmen om å bli lærer, en drøm jeg har hatt siden jeg var seks år. Man kan si jeg har et ganske så sterkt forhold til læreryrket - på godt og vondt. Men det er vel egentlig ikke det jeg ville ta opp her.

Nåvel, nok om det. De to siste årene av lærerhøgskolen er selvvalgte fag. Jeg var litt dristig av meg og valgte et realfag og et samfunnsfaglig fag: natur- og samfunnsfag. Jeg var veldig skeptisk fordi jeg ærlig talt hadde dårlig erfaringer fra de to første årene av studiene, spesielt i matte. Hadde vel mine tvil om jeg kunne klare meg gjennom f. eks fysikk og kjemi. Vel. Det var kanskje det jeg trengte, fordi gjennom det året som har gått vokste mitt selvbilde enormt, i forhold til å ha tro på seg selv. Faget naturfag viste seg å bli et av mine favorittfag - året i seg selv har vært et av de beste i mitt liv. Fagmessig vokste jeg enormt og ja, uten at jeg vil skryte, men det er dog en realitet, så gikk jeg ut med toppkarakterer i begge fag.

Så kommer altså det jeg vil frem til. Jeg har valgt engelsk som mitt siste år, et årsstudium som jeg har sett fram til siden jeg begynte. Det har vært min gulerot gjennom hele studieløpet. Det jeg har sett fram til og det jeg har gledet meg til. Når jeg sitter her så skulle jeg nesten ønske at studiestart var nær, fordi jeg gleder meg enormt til faget. Problemet er: jeg er så redd for å bli skuffa. I det siste har jeg fått ganske mange negative tilbakemeldinger på akkurat dette årsstudiumet her jeg studerer, noe som har fått meg til å bli litt urolig.

Det er nemlig slik at jeg elsker engelsk. Jeg hatet engelsk da jeg var liten, slet enormt med faget, men som fikk en fantastisk engelsklærer i de senere år som var til stor hjelp. Gjennom timer med pugging og lytting til engelske kassetter så endte jeg opp med gode karakterer på videregående. Så det er et fag jeg har slitt meg gjennom. Og etter at jeg sluttet på videregående så har jeg ikke helt klart å legge vekk engelsken. Det ble et fag og språk jeg har funnet enorm glede i. Jeg praktiserer engelsk hver dag - og jeg snakker nå språket flytende. På studieturen til Glasgow som var i tredjeåret av studiene ble jeg spurt om jeg var engelsk (av en engelskmann, ikke skotte bare for å ha sagt det). Jeg har vel nesten aldri vært så stolt i mitt liv.

Hva jeg vil fram til? At engelsk betyr mye for meg. Det er noe jeg har slitt meg gjennom for å bli god i, jeg har brukt enormt mange timer på å bli god i det og ja, jeg forventer derfor også blant annet at mine kommende forelesere holder et høyt nivå. Kanskje høres det arrogant ut, men jeg antar vi alle har "våre" ting som vi er ekstra opptatt av og gode i. Vel, sånn føles engelsk litt for meg, uten at jeg på noen måte ønsker å ha på meg at jeg er en ekspert. På ingen måte. Men jeg vet hvordan det er å slite i engelskfaget - og jeg vet hvordan det er å få gode karakterer i det. Altså har jeg erfart litt av begge deler, noe jeg tror kan være svært verdifullt når jeg senere blir lærer. At man alltid har et potensial, til tross for at man sliter med et fag.

For et par uker siden kjøpte jeg alle pensumbøker og er snart ferdig med en del av dem. For første gang føler jeg virkelig for å være godt forberedt. Samtidig så tenker jeg: er det for dumt? At jeg nesten er ferdig med alt pensum når sommern er over og jeg skal begynne? Jeg gjør ikke dette fordi jeg er en streber (selv om jeg er glad i skolen), men fordi jeg gleder meg så mye. Jeg klarer ikke å stoppe. Når jeg fikk vite at vi skulle ha en roman av Dickens, så leste jeg like godt alle hans romaner (jeg har gjort det en gang før).

Andre med like erfaringer? Hvordan takler dere forventningene? Og eventuelt: hvilke forveninger er berettiget?

Kanskje er dette litt rart å ta opp, men jeg kjenner ved meg selv at jeg ikke vil drukne heller i mine egne forventninger, samtidig så klarer jeg ikke å døyve gleden jeg kjenner ved å endelig ha nådd et mål jeg har slitt meg gjennom i tre år. Det er nesten litt uvirkelig. Dere tror kanskje jeg er litt gal, som kjenner slik glede, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har ventet så lenge og endelig: nå blir det virkelighet - på godt og vondt.

Og de som lurer: jeg har store planer om å studere britisk litteratur i Storbritannina når jeg er ferdig med lærerstudiene. Det er noe jeg har tenkt til å unne meg selv, siden jeg i motsetning til mine venner ikke har tatt friår eller lignende fra studiene. Jeg kommer til å være 22 år når jeg er ferdigutdannet lærer og ønsker derfor å bruke litt tid på engelskfaget og litteraturen, spesialisere meg - både for min egen skyld, men også fordi det kan gjøre meg til en bedre lærer med større kompetanse.

Mvh Yvonne

Endret 5. juli 2008 av Yvonne

[Fluffie]

Jeg tror nok det kan vaere en sjanse for aa brenne seg litt naar man har saa hoeye forventninger, for kanskje faar du en daarlig foreleser, eller kurset er lagt opp paa et lavere nivaa enn du er paa faglig, og plutselig kan det rett og slett bli kjedelig. Det er ogsaa problemet med aa forberede deg saa mye, faget kan bli kjedelig aa studere.

Men det er jo kjempebra at du er engasjert i fagene dine, for kanskje kan du gjoere den tjenesten for andre unge aa gjoere at de faktisk faar lyst til aa laere noe. En engasjert laerer har lettere for aa gjoere timene interessante enn en som bare lirer av seg den samme regla time etter time, og engasjerte laerere hever motivasjonen til en del elever (husker jeg selv, i alle fall).

Jeg tror opphold i et engelskspraaklig land etter studiene kan vaere bra for deg. Kanskje en ett-aarig mastergrad i engelsk i UK kunne vaere noe?

[Rosalie]

Jeg syns det høres ut som om du er kjempegodt forberedt, og det er jo aldri en ulempe! I tillegg så driver du med såpass mye utenom studiene at du neppe kommer til å brenne deg ut faglig sett.

Hva så om forelesningene viser seg å være kjedelige og faglærer er en dust? Du har jo uansett alle forutsetninger til å gjøre det veldig bra i faget så godt forberedt som du er og med ditt engasjement i faget. Jeg har selv i enkelte fag (eia var det fler...) kjøpt pensumlitteratur før sommerferien og forberedt meg på høsten. Da er man godt forberedt, og man vet hva som venter en og hva som forventes av en. Man kan legge opp sitt eget løp i større grad og ikke være like avhengig av skolens opplegg.

Lykke til, Yvonne. Av det jeg kjenner deg, så er du den type lærer det burde være flere av i skolen.

Og ja - jeg syns så absolutt du skal unne deg et ekstra studieår innen faget når du er ferdig dersom det fortsatt står øverst på ønskelista.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at når du er så godt forberedt og har gode forkunnskaper, kan du kanskje bli mer kritisk til nivået på undervisningen og muligens kjede deg under deler av den. Samtidig er det etter min erfaring slik at jo mer kunnskap og interesse man har, jo bedre forutsetninger har du jo for å nyttiggjøre deg nyanser i faget, stille dyperegående og kritiske spørsmål og diskutere mer med underviser. Den som underviser er jo gjerne endel høyere utdannet innen faget enn nivået undervisningen ligger på, så om du får en engasjert lærer bør det ikke være noe problem å finne utfordringer selv om oppgaveskriving og slikt tildels kan føles som plankekjøring (man da kan du jo finpusse på sjangerkrav, metode og sånt).

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er veldig inspirerende og fint å lese om så stort engasjement som du har, og tror egentlig det er lettere å gå lei eller å stille uforenelige (?) krav til foreleseren og faget om man ikke har noe ordentlig begrep om hva og hvordan man skal lære

[Anglofil]

Først vil jeg bare si: tusen takk for konstruktive, gode og reflekterte innlegg fra dere alle. Setter virkelig pris på det.

Fluffie:

Jeg er veldig enig i det du skriver, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det uroer meg litt, det må jeg innrømme, fordi jeg har svært høye forventninger til meg selv også. Jeg tror jeg faktisk aldri har følt så sterkt for noe fag noen gang som jeg gjør akkurat nå, kanskje fordi jeg har vært nødt til å virkelig jobbe med det. Føler meg nesten litt oppslukt - og jeg vet at det kan være farlig, og at jeg er nødt til å se utover min lille boble. Dessuten - om jeg går inn med en innstilling som er for høy eller har for høye tanker om meg selv, så vil jeg nok lande hardt på jorda igjen fordi jeg vet at i forhold til f. eks grammatikk så har jeg litt å jobbe med og som jeg kanskje ikke er like glad i som litteraturen. Det er et forbedringspunkt og det er farlig av meg å tro at jeg er den beste.

Samtidig er det viktig at man setter noen standarder for seg selv, føler jeg. Men å finne en balansegang kan være litt vanskelig noen ganger. Det er også viktig at jeg ikke tar for lett på faget - for det vil ikke gagne noen. Ei vil jeg lære spesielt mye. For jeg ønsker å lære. Jeg gleder meg virkelig til hva mine forelesere har å tilføre meg.

Så jeg har tenkt ganske mye over det. Det er ført opp tillegg til pensum som jeg vil komme til å konsetrere meg med, i tillegg til det som faktisk er pensum. På den måten tror jeg også at jeg kan strekke meg selv - og samtidig lære noe av pensumlitteraturen. Og vi skal ikke kun ha om grammatikk eller litteratur, vi skal jo også ha om de engelskspråklige samfunnene (spesielt Storbritannina og USA) - områder som har store potensialer.

Vi skal til York i 2 uker som en del av studiet og jeg gleder meg allerede som et lite barn. Det kommer til å bli supert! Som sagt har jeg store planer om å studere britisk litteratur i Storbritannia senere. Kanskje jeg tar et 3-årig studium, jeg vet ikke helt. Ihvertfall så skal jeg studere, bo eller jobbe i Storbritannia, det er mitt neste mål etter endte studier. Både for å utvikle meg selv, men også for å oppleve det landet og språket som jeg har blitt så glad i.

Wadjet:

Jeg tror du har mye rett Wadjet, blant annet får jeg brukt engelskkunnskapene mine i jobben (selv om jeg kun jobber i butikk, men flesteparten av kundene våre er turister). Det er veldig inspirerende, og jeg må innrømme at jeg faktisk har droppet en lunsjpause eller tre for å kunne få snakke og hjelpe spesielt engelsksspråkelige turister.

Ja, jeg kommer nok til å snakke med forelesere og veiledere også, vi kommer til å bli en liten klasse, noe som gjør at det vil forventes en del av oss (da vi kommer til å bli godt synlige for å si det sånn). Og jeg vet jo at jeg har mine områder jeg må jobbe ekstra med (jeg f. eks er jo ikke spesielt glad i grammatikk, mye har på en måte bare kommet av seg selv, samtidig så vet jeg at det er viktig at jeg har det på plass). Jeg har til og med kjøpt en sånn en slags ordbok-liknende sak som vil være til stor hjelp (og som jeg skal lese masse i for å rett og slett bli enda bedre. For man kan alltid bli det, føler jeg.).

Og tusen takk for komplimentet, det ble jeg rørt av å høre. Jeg gleder meg enormt til å bli lærer, så jeg håper bare det er plass til meg i skolen. Kan nesten ikke vente!

Gjest:

Det har du helt, helt rett i - og en viktig del av engelskfaget, altså engelsk som fag, er jo nettopp hvordan det er lagt opp i skolen, og ikke minst hvordan lærere og vi som framtidige lærere på best mulig måte kan nå fram til våre elever. Det er et meget viktig poeng. Det hjelper tross alt ikke om jeg har all verden med kunnskap, hvis jeg ikke får det fram eller når mine elever. Kanskje gjør det meg god, men ikke mine elever - og de er tross alt fremtiden. Jeg har jo tross alt sett viktigheten av å ha en dyktig, faglig sterk og ikke minst engasjert lærer selv.

Nei, nå har jeg bablet mye, men jeg fikk ihvertfall sortert tankene litt.

Mvh Yvonne

Endret 5. juli 2008 av Yvonne