Skuffet over mamma!

[Gjest trist..]

Logger ut for denne jeg....

Vel, det har seg sånn:

Jeg og min kjære har vært sammen ett år, og ble forlovet for bare en liten stund siden. Vi har planer om å gifte oss i august 2010, men jeg tror ikke min mamma er så utrolig begeistret for det!

Det var mye trøbbel når vi ble sammen, (begge er jenter) og mamma påstod at "hun hadde sine grunner til å ikke involvere henne i familielivet", fordi hun "viste" at vi ikke kom til å være sammen så lenge". Hyggelig.

Dette gjorde meg selvsagt utrolig lei meg, og jeg brøt meg bare mer og mer bort fra både mamma og pappa den tiden. Men etter at vi hadde vært sammen i ca 6 mnd, så inviterte hun oss begge på middag hjemme hos dem, noe som var hyggelig gjort. Etter dette så det ut som om alt ordnet seg, og vi har nå et helt noramalt forhold.

Men! Vi da vi ble forlovet, ble ting rare igjen. Den dagen jeg ringte henne og sa at vi hadde kjøpt ringer, så var det ikke mye glede å spore, det var mer sånn "gratulerer..." og hvis jeg så mye som nevner bryllupet (som kommer til å hende i 2010!) så begynner hun enten å snakke om skilsmisse (?) eller så forsvinner hun/de ut av rommet... som om hun tenker "dette komme ikke til å skje uansett, såjeg gidder ikke høre på".

Nå skal dette sies: hun har "evner" jeg vil ikke kalle henne synsk, men NOE har hun... og det gjør at jeg begynner å "tro" på henne. Hun sier ingenting rett ut om dette, men jeg begynner å ta inn på meg det det ser ut til at hun føler ang. oss og bryllupet.. Så nå har jeg begynt å tenke tanker som at det er ikke er rett at vi gifter oss, at vi kommer til å bli skilt elns.

Og det ødelegger så mye! :gråte:

Jeg har spurt henne hva hun føler ang meg og X, og da sa hun at hun var den beste kjæresten jeg noen sinne hadde hatt og at jeg ser mye lykkeligere ut nå enn jeg noen gang tidligere har gjort..

Jeg elsker min kjære over alt på jord, og kan ikke se for meg å leve livet uten henne, men mamma ødelegger så mye for oss...

Jeg vet ikke helt hva jeg ber om her, men trengte bare å lufte tankene..

Jeg står mellom å rope ut til henne hva jeg mener om den "ikke-eksisterende" oppførselen hennes, eller bare ignorere henne helt......

Ps: jeg kommer til å være 23 når vi blir gift.

[Gjest Phoenix]

Vel, du er jo veldig ung, i tillegg tror jeg at det er statistikk som viser at same sex marriage har dårligere odds...

Mulig din mor tror dette er en "greie", men at hun tror det faller i fisk til slutt. Enten at dere blir gift og skiller dere tidlig, eller at det aldri blir noe bryllup.

Skjønner henne i så måte, men forstår selvsagt at det er sårende for deg, for det er dine følelser dette gjelder.

Jeg ville tatt det opp med mor på en ordentlig måte, forklart at det sårer og så får vi håpe dere får en fin samtale rundt det.

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Virker som om hun har et problem med at dere er av samme kjønn, og sier sånt av den grunn. Kanskje det bare tar tid for henne å akseptere?

Har selv opplevd en mor som var skeptisk til ekteskapet, men dersom du er tålmodig er jeg sikker på at hun kommer til å støtte deg. Du er jo datteren hennes, hun elsker deg høyere enn alt annet og vil deg kun det beste, ikke sant?

Fokuser på å være lykkelige sammen dere nå, ikke tenk for mye på moren din. Hun vil innse hvor fint dere har det sammen og at dere har tatt den riktige beslutningen! Det er jo DERES liv. ikke la andre ødelegge det.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Vel, du er jo veldig ung, i tillegg tror jeg at det er statistikk som viser at same sex marriage har dårligere odds...

Hva i all verden? Har du noe å vise tilbake til på det eller kom du på det selv i farten?

Det har vel ingenbetydning hva slags kjønn de som gifter seg har, bare de er lykkelig sammen og elsker hverandre?

Det virker som om du har kommet på¨dette selv... Ja, jeg er "bare" 21, ung nå, men ikke når bryllupet skal stå, så jeg ser ikke helt problemet med alderen.

Uansett, må vel prøve å la være å tenke på det..

[Gjest Gjest]

Fokuser på å være lykkelige sammen dere nå, ikke tenk for mye på moren din. Hun vil innse hvor fint dere har det sammen og at dere har tatt den riktige beslutningen! Det er jo DERES liv. ikke la andre ødelegge det.

Lykke til!

Tusen takk! jeg får bare vri tankene mine på noe annet når disse kjipe tankene dukker opp i hodet mitt.. Jeg har møtt min make, for å si det sånn så jeg tviler sterk på at vi kommer til å skille lag. Men sånn kan man jo aldri si for sikkert! det er jo en haug med forelskede par som sier akkurat det samme, så er det slutt etter ett år liksom, men dere skjønner vel hva jeg mener :rødme:

jeg blir bare så lei meg og fortvilet.... :gråte:

[Gjest Gjest_GJESTEN_*]

skjønner godt at du er fortvilet... men ikke la dette drepe gleden deres - det kommer til å ordne seg! Ikke mist troen på at valget dere har gjort er rett bare fordi andre mener noe annet. I stedet for å bli nedbrutt da, bli heller litt "kamplysten", og vis at dere har rett

Stå på, jeg heier på dere

[Gjest Gjest]

Stå på, jeg heier på dere

Jeg likte det du skrev om kamplyst! Den er herved hentet fram fra skapet og kostet støv av!

[Gjest Bond]

Tja, det er ikke nødvendigvis at moren din ivil såre deg, men det kan nok være at hennes lille datter ble plutselig veldig voksen og blir plutselig gift. Det er jo stor forskjell mellom å være kjærester til å gifte seg.

Det er ikke mange 21-åringene som forlover seg nåtiden, så kanskje bare litt uvant for henne? Kanskje hun føler at dere ikke har tenkt det gjennom godt nok.. osv.

Det beste du kan gjøre er å snakke rolig med henne - overbevise at det er ikke noe dere bare gjøre uten å ha tenkt det godt gjennom.

Jeg synes det å kjempe her gjør ting bare verre. For å få henne til å akseptere dette må man bare ta det med ro og overbevise henne at det er riktig - ikke bare med ord, men med hvordan dere er sammen.

Det synes i hvert fall jeg

[Gjest Gjest_mmm_*]

Du skriver at du er rundt 20 og at dere har vært sammen i omlag et år. Ditt høyeste ønske er å leve med denne personen til du dør (=ekteskap). Du virker litt desperat etter å gifte deg. Hva er det dere stresser med? Hadde jeg gjort det samme som deg er jeg sikker på mora mi også blitt fortvilt (selv om jeg er hetro).

[Gjest Gjest]

Du skriver at du er rundt 20 og at dere har vært sammen i omlag et år. Ditt høyeste ønske er å leve med denne personen til du dør (=ekteskap). Du virker litt desperat etter å gifte deg. Hva er det dere stresser med? Hadde jeg gjort det samme som deg er jeg sikker på mora mi også blitt fortvilt (selv om jeg er hetro).

Enig med denne. Ikke stress med å gifte dere - bare nyt det å være sammen. Nå for tiden er det vel vanlig å vente litt med giftemål, og det betyr ikke at folk tviler på forholdet eller hverandre.

Tror nok mine foreldre ville satt seg på bakbena hvis jeg sa jeg skulle gifte meg da jeg var 23. Uansett hvor godt de likte partneren min!

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Bra du tar fram kamplysten, hehe.

Enig med denne. Ikke stress med å gifte dere - bare nyt det å være sammen. Nå for tiden er det vel vanlig å vente litt med giftemål, og det betyr ikke at folk tviler på forholdet eller hverandre.

Tror nok mine foreldre ville satt seg på bakbena hvis jeg sa jeg skulle gifte meg da jeg var 23. Uansett hvor godt de likte partneren min!

Jeg synes ikke de stresser i det hele tatt jeg. Gjorde akkurat det samme som henne (giftet meg i fjor, som 20). det var ikke fordi jeg ville gifte meg fortest mulig, men fordi det var vårt høyeste ønske å gjøre det. hvorfor vente bare fordi andre folk ikke er klare?

Vi giftet os borgerlig med bare forlovere tilstede fordi familien min var så skeptisk. Nå har de skjønt at vi giftet oss av "rette grunner" og ser hvor godt vi går overens, derfor slår vi til med ordentlig bryllupsfest nå i juli med venner og familie tilstede.

Så jeg må i alle fall si at jeg støtter trådstarter i ønsket om å ville gifte seg. Ser ingen grunn til å vente nr man har lyst til det Og ja - selv om de er unge og ikkke har vært sammen i 40 år,, så HAR de nok tenkt gjennom hva et ekteskap innebærer...

[Gjest Gjest]

Husker jeg hadde lyst til å gift meg med han jeg var sammen med da jeg var 19

Heldigvis ble jeg voksnere med årene.. Og fant ut hva kjærlighet og forhold virkelig dreier seg om.

Nå har jeg giftet meg (i en alder av 28) og med et helt annet erfaringsgrunnlag.

Har en del venner som etablerte seg tidlig og fikk barn med den de ble sammen med da de var 18-19 år. De bryter nå opp i stor stil og ender opp i "dine og mine barn"-forhold. Misunner dem virkelig ikke.

Så spør deg selv: kan de være at moren min har et poeng? Og hva i alle dager har jeg å tape på å ta det LITT mer med ro og vente 2-3 år til?

[Gjest Gjest_mmm_*]

Så jeg må i alle fall si at jeg støtter trådstarter i ønsket om å ville gifte seg. Ser ingen grunn til å vente nr man har lyst til det Og ja - selv om de er unge og ikkke har vært sammen i 40 år,, så HAR de nok tenkt gjennom hva et ekteskap innebærer...

Ja ts er myndig så hun bestemmer både når og hvem hun skal gifte seg med.

Men jeg har ingen problemer med å forstå at mora er skeptisk. Eneste grunnen til at jeg kan forstå at noen tar slike valg må være at de mener sex kun hører ekteskapet til eller at de har barn sammen.

Men ts og hennes utkårende bestemmer jo selv. Ingenting er vel bedre enn å være 100% sikker på at man har funnet den rette. Får bare ønske dere lykke til!

[Gjest Gjest_caskr_*]

De bryter nå opp i stor stil og ender opp i "dine og mine barn"-forhold. Misunner dem virkelig ikke.

Hvorfor ikke, det er jo det som er digg.

[Gjest Gjest_aurora_*]

Jeg syns at 23 er alt for tidlig å gifte seg - man er på en måte ikke voksen ennå - og dette sier jeg ikke fordi dere er to jenter!

Men min søster giftet seg da hun var 23 og de er (etter 13 år sammen og med 2 barn) forsatt sammen.

En annen ting - noen ganger så tar det tid før foreldre godtar at et av barna deres har en "alternativ" livsstil - de tror gjerne at det er en fase. Men jeg syns dere bare skal slappe av og ta det som det kommer. Dere har jo super god tid på å planlegge det hele.

Jeg kjenner en hel del lesbiske og de innrømmer gjerne at det er vanlig å flytte sammen etter kort tid (andre daten...) - så få en hund eller en katt og så gifte seg.

Uansett lykke til og tro på kjærligheten.

[Jade]

Bare DU og din kjære vet hva dere føler for hverandre, og hvor "rette" dere er for hverandre. Dere har ikke mindre forutsetninger for å "klare dette" dere enn andre. Enten de er heterofile eller nesten 30 år. 2010 er lenge til, og jeg håper dere får et kjempefint bryllup! Gratulerer med forlovelsen!

Det kan være at moren din er synsk. Men husk at her er det følelser inne i bildet. Hvis hun er skeptisk til deres forlovelse, kan dette sikkert lett påvirke det hun "ser" inn i fremtiden. Så dette ville jeg ikke på noen måte ha noe som helst påvirkning på hva dere gjør videre.

[Sekretæren]

Moren til trådstarter har opptrådt ufølsomt, og dere drar frem statistikk???

Jeg er ganske sikker på at det moren din trenger, er tid. Gjør som dere har planlagt, lykke til med forberedelsene, og kos dere masse!!

[-Dolly-]

Du er fortsatt veldig ung, du er sammen med en av samme kjønn som du vil gifte deg med, og jeg bare tipper nå, men du skal ikke se bort ifra at din mor trenger mer tid til å venne seg til tanken.

[Gjest Phoenix]

Hva i all verden? Har du noe å vise tilbake til på det eller kom du på det selv i farten?

Det har vel ingenbetydning hva slags kjønn de som gifter seg har, bare de er lykkelig sammen og elsker hverandre?

Det virker som om du har kommet på¨dette selv... Ja, jeg er "bare" 21, ung nå, men ikke når bryllupet skal stå, så jeg ser ikke helt problemet med alderen.

Uansett, må vel prøve å la være å tenke på det..

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200506/05/index.html

"Lesbiske partnere skiller seg oftere enn homofile partnere, og personer som lever i registrerte partnerskap skiller seg oftere enn gifte."

[Blid]

Hvorfor ikke, det er jo det som er digg.

??Kan du forklare den nærmere??