Er det normalt å ha det sånn?

[Gjest Gjest_Aline_*]

Vi flyttet sammen for et år siden. Jeg har et barn fra et tidligere forhold som bor hos meg.

Jeg savner felleskap, og det å gjøre ting sammen. Han er av den slappe typen som ikke gidder å finne på noe etter endt arbeidsdag. Jeg synes han burde bruke litt tid på datteren min, men han veksler bare noen ord med henne i løpet av en normal dag. I perioder når jeg minner ham på det, kan han snakke litt mer med henne og kanskje legge henne om kvelden også. Men sier jeg ikke noe, så bryr han seg ikke så veldig om henne.

Vi bor i et friluftsområde, og han liker å dra på fjellet. Jeg har fått være med ên gang. Og selv om jeg har spurt har det ikke blitt noe av at vi drar på tur alle tre. Nå har han riktignok hatt mye å gjøre på jobben, og jeg har også hatt helgejobb. Men vi har hatt en del muligheter til å bruke litt tid sammen, alle tre.

Huset vi bor i er hans, og jeg betaler ikke så mye for å bo her. Han lager middag, og gjør mesteparten av arbeidet utenfor huset. Men klesvask og husvask osv er det jeg som gjør. Han spør aldri om han skal bidra med noe.

Jeg er glad i ham, men føler ikke at han er engasjert i meg og barnet mitt. Vi bor under samme tak, men lever separate liv, føles det som.

Hvordan er andre stefedre og stemødre ovenfor stebarna sine? Er det vanlig å bruke så lite tid på dem? Hvor ofte gjør andre familier ting sammen? Jeg har prøvd å snakke med ham om disse tingene, og han sier at han må bli flinkere til å engasjere seg litt. Men det skjer ikke noe... Han sier at han er vant til å leve alene, og trenger tid til å omstille seg. Men burde det ikke ha skjedd nå, etter et år?

Åh, jeg er forvirret... Skal det være slik som dette?

[Gjest Gjest]

Vi flyttet sammen for et år siden. Jeg har et barn fra et tidligere forhold som bor hos meg.

Jeg savner felleskap, og det å gjøre ting sammen. Han er av den slappe typen som ikke gidder å finne på noe etter endt arbeidsdag. Jeg synes han burde bruke litt tid på datteren min, men han veksler bare noen ord med henne i løpet av en normal dag. I perioder når jeg minner ham på det, kan han snakke litt mer med henne og kanskje legge henne om kvelden også. Men sier jeg ikke noe, så bryr han seg ikke så veldig om henne.

Vi bor i et friluftsområde, og han liker å dra på fjellet. Jeg har fått være med ên gang. Og selv om jeg har spurt har det ikke blitt noe av at vi drar på tur alle tre. Nå har han riktignok hatt mye å gjøre på jobben, og jeg har også hatt helgejobb. Men vi har hatt en del muligheter til å bruke litt tid sammen, alle tre.

Huset vi bor i er hans, og jeg betaler ikke så mye for å bo her. Han lager middag, og gjør mesteparten av arbeidet utenfor huset. Men klesvask og husvask osv er det jeg som gjør. Han spør aldri om han skal bidra med noe.

Jeg er glad i ham, men føler ikke at han er engasjert i meg og barnet mitt. Vi bor under samme tak, men lever separate liv, føles det som.

Hvordan er andre stefedre og stemødre ovenfor stebarna sine? Er det vanlig å bruke så lite tid på dem? Hvor ofte gjør andre familier ting sammen? Jeg har prøvd å snakke med ham om disse tingene, og han sier at han må bli flinkere til å engasjere seg litt. Men det skjer ikke noe... Han sier at han er vant til å leve alene, og trenger tid til å omstille seg. Men burde det ikke ha skjedd nå, etter et år?

Åh, jeg er forvirret... Skal det være slik som dette?

Har du virkelig satt deg ned å prata med han, eller har du bare nevnt det i en bisetning? Kanskje han ikke helt veit hvordan han skal være med barnet ditt? Er du alltid der hvis han skal være med barnet? Hva med å spørre om han kan passe henne innimellom, kanskje det blir bedre da?

Når det gjelder fordelingen av husarbeid syns nå egentlig jeg den hørtes greit ut jeg da Bedre enn hos meg!

[Gjest Purple Haze]

Min filosofi når man går inn i et forhold til noen som har barn fra før, er at tar man kua, tar man kalven også. Barn er det viktigste vi har, og å tro at man kan være i et forhold til noen med barn, uten å engasjere seg i dem, er i beste fall uvitende.

Selvfølgelig har man ikke samme forventninger til en ny partner, som man har til barnets andre forelder, men det er viktig å ha et godt forhold til partners barn. Hvis den nye partneren ikke går helhjertet inn for å ha et forhold til barnet, vil det skape vanskeligheter når barnet blir større.

Barn er utrolig sensitive for stemninger, kroppsspråk og holdninger fra voksne. De blir selvsagt også såret og usikre hvis de ikke føler seg sett og hørt. Akkurat som oss voksne.

Ta en skikkelig prat med kjæresten din og fortell han hvilke tanker du har rundt alt dette. Kan hende han ikke har noen anelse om hva du forventer av han.

[Gjest Gjest_Aline_*]

Jeg har stadig vekk dratt ut når de to er hjemme, eller han har vært hjemme med henne hvis jeg har hatt kveldsvakt. Det hjelper ikke... En kveld dro jeg inn til sentrum i 7-tiden om kvelden. Jenta var på besøk et stykke nedi veien her. Da jeg kom hjem klokken 9, hadde han ikke hentet henne. Dette til tross for at han bestemt mener at jenta skal i seng klokken åtte. Og dette var på en vanlig hverdag... Så...lite engasjement på den fronten.

Husarbeidet er helt ok. Jeg tar strømregningen og kommunale avgifter, og handler maten. Dette er ganske lite å betale for å bo her pr mnd, så at jeg gjør alt husarbeidet er helt greit. Men det er ikke greit at han bare lar tallerkner og sokker ligge igjen i stua, og forventer at jeg plukker opp etter ham. Føler meg mest som en hushjelp til tider.

Jeg har tatt alle disse tingene opp med han på en klar og saklig måte, forklart i detalj hva jeg savner (og det er ikke store kompliserte greier, slike småting som at vi slår av tv'n når vi spiser middag sammen feks). Men det virker ikke som det synker inn hos ham....

Så nå vet jeg ikke hva mer jeg skal gjøre.

[Gjest Purple Haze]

Jeg har stadig vekk dratt ut når de to er hjemme, eller han har vært hjemme med henne hvis jeg har hatt kveldsvakt. Det hjelper ikke... En kveld dro jeg inn til sentrum i 7-tiden om kvelden. Jenta var på besøk et stykke nedi veien her. Da jeg kom hjem klokken 9, hadde han ikke hentet henne. Dette til tross for at han bestemt mener at jenta skal i seng klokken åtte. Og dette var på en vanlig hverdag... Så...lite engasjement på den fronten.

Husarbeidet er helt ok. Jeg tar strømregningen og kommunale avgifter, og handler maten. Dette er ganske lite å betale for å bo her pr mnd, så at jeg gjør alt husarbeidet er helt greit. Men det er ikke greit at han bare lar tallerkner og sokker ligge igjen i stua, og forventer at jeg plukker opp etter ham. Føler meg mest som en hushjelp til tider.

Jeg har tatt alle disse tingene opp med han på en klar og saklig måte, forklart i detalj hva jeg savner (og det er ikke store kompliserte greier, slike småting som at vi slår av tv'n når vi spiser middag sammen feks). Men det virker ikke som det synker inn hos ham....

Så nå vet jeg ikke hva mer jeg skal gjøre.

Det virker som du har to barn, og ikke bare et, etter dette innlegget å dømme. En stor guttunge og en datter. Still krav til han. Ikke bare snakk om hva du savner. Klartekst må til her.

[Gjest Gjest]

Ok, skjønner at du ikke vil være noen hushjelp! Han får jammen meg rydde etter seg! Og dessuten syns jeg da at du jammen meg betaler nok da.

Har desverre ingen råd jeg da siden de to har vært alene sammen og du har prøvd å prate med han.

[Gjest lokus]

Jenta var på besøk et stykke nedi veien her. Da jeg kom hjem klokken 9, hadde han ikke hentet henne. Dette til tross for at han bestemt mener at jenta skal i seng klokken åtte. Og dette var på en vanlig hverdag... Så...lite engasjement på den fronten.

Husarbeidet er helt ok. Jeg tar strømregningen og kommunale avgifter, og handler maten. Dette er ganske lite å betale for å bo her pr mnd, så at jeg gjør alt husarbeidet er helt greit. Men det er ikke greit at han bare lar tallerkner og sokker ligge igjen i stua, og forventer at jeg plukker opp etter ham. Føler meg mest som en hushjelp til tider.

Jeg har tatt alle disse tingene opp med han på en klar og saklig måte, forklart i detalj hva jeg savner (og det er ikke store kompliserte greier, slike småting som at vi slår av tv'n når vi spiser middag sammen feks). Men det virker ikke som det synker inn hos ham....

Typisk mannfolk!! Dette er problemer mange kvinner strir med. Problemet er at mennene som er problemet, ikke er villige eller ikke har evne til å se situasjonen fra partnerens side. For det første må du kreve at mannen tar sin halvdel av husarbeidet. At han rydder opp etter seg skulle være en selvfølge, slik oppførsel er kort og godt ikke akseptabel. Problemet med TV under middag kan løses ved å sparke ut eller flytte TV'en.

At han "glemmer" å hente datteren din som avtalt virker som alvorlig mangel på ansvarsfølelse, på grensen til mishandling - tenk om datteren din ble redd når tida gikk og han ikke dukket opp...

Du må sette klare grenser for ham ved å avtale/ bestemme hvilke konsekvenser det vil få for ham dersom han turer frem slik du beskriver. Forklar ham at du føler deg som en hushjelp, og krev at din plass skal være som en likestilt partner!!

[vilja]

Jeg mener at han har mistet interessen. Han er likegyldig for at han vil at du skal gi opp og flytte. Har opplevd det selv.

Menn med disse symptomene vil heller ikke ha sex.

De vil ut av forholdet.

Sorry, men sant i mine tilfeller

[Nabodama]

Jeg har stadig vekk dratt ut når de to er hjemme, eller han har vært hjemme med henne hvis jeg har hatt kveldsvakt. Det hjelper ikke... En kveld dro jeg inn til sentrum i 7-tiden om kvelden. Jenta var på besøk et stykke nedi veien her. Da jeg kom hjem klokken 9, hadde han ikke hentet henne. Dette til tross for at han bestemt mener at jenta skal i seng klokken åtte. Og dette var på en vanlig hverdag... Så...lite engasjement på den fronten.

Husarbeidet er helt ok. Jeg tar strømregningen og kommunale avgifter, og handler maten. Dette er ganske lite å betale for å bo her pr mnd, så at jeg gjør alt husarbeidet er helt greit. Men det er ikke greit at han bare lar tallerkner og sokker ligge igjen i stua, og forventer at jeg plukker opp etter ham. Føler meg mest som en hushjelp til tider.

Jeg har tatt alle disse tingene opp med han på en klar og saklig måte, forklart i detalj hva jeg savner (og det er ikke store kompliserte greier, slike småting som at vi slår av tv'n når vi spiser middag sammen feks). Men det virker ikke som det synker inn hos ham....

Så nå vet jeg ikke hva mer jeg skal gjøre.

Han er ikke far, og er kanskje ikke vant til unger....kanskje han ikke er så begeistret for dem engang.

Og dermed ser han ikke de tingene som er en selvfølge for deg.

At han ikke hentet henne kan rett og slett bety at han glemte tiden, fordi han ikke er vant til å ha ansvar for et barn (selv om han har hatt tid på å venne seg til det nå). Hvor gammel er datteren din?

Det virker som han ikke vet hvordan han skal forholde seg til henne, eller at han ikke er så interessert.

Selv om han valgte å bli sammen med deg, kan du ikke forvente at han har "farsfølelser" overfor henne. En kan ikke forvente at steforeldre er like opptatt av eller like glad i barna som deres foreldre er. Likevel skal de jo ha et ok forhold da.

Når det gjelder husarbeid vet jeg mange som er verre, og mange som gjør mer enn ham. Men rydde etter seg selv, det bør han gjøre ja! Likevel, mange sliter med at partneren roter, både kvinner og menn, og mange av dem har bodd sammen i årevis. Så han er ikke alene om det, uten at det dermed er rett av ham å la være å rydde. Men her må du bare si fra.

Du har en forventning om hvordan ting skal være, bl.a det å slå av tv når dere spiser. Kanskje han ikke er enig i det, eller har andre forventninger til hvordan dere skal fungere sammen. Han har vel sine vaner som han har hatt i mange år, og du har vel dine.

Jeg tror dere begge må kompromisse litt her. Selv om du har en datter med deg inn i forholdet, og forventer mer av "familieoppførsel" av ham, skal han ikke være nødt til å gi avkall på alt han har vært vant til som "eneboer" heller.

Kanskje er det her det skurrer hos dere? At du forventer ting han har problemer med å venne seg til?

[Gjest lokus]

Når det gjelder husarbeid vet jeg mange som er verre, og mange som gjør mer enn ham. Men rydde etter seg selv, det bør han gjøre ja! Likevel, mange sliter med at partneren roter, både kvinner og menn, og mange av dem har bodd sammen i årevis. Så han er ikke alene om det, uten at det dermed er rett av ham å la være å rydde. Men her må du bare si fra.

Du har en forventning om hvordan ting skal være, bl.a det å slå av tv når dere spiser. Kanskje han ikke er enig i det, eller har andre forventninger til hvordan dere skal fungere sammen. Han har vel sine vaner som han har hatt i mange år, og du har vel dine.

Jeg tror dere begge må kompromisse litt her. Selv om du har en datter med deg inn i forholdet, og forventer mer av "familieoppførsel" av ham, skal han ikke være nødt til å gi avkall på alt han har vært vant til som "eneboer" heller.

Det at mange er verre når det gjelder husarbeid, er ingen unnskyldning for ikke å gjøre sin del av pliktene. Det at han vil ha TV'en på når dere spiser middag selv om det plager deg, er direkte uforskammet, i tillegg til at det gir et uheldig signal til datteren din. Middagen er en viktig sosial rutine i de familier der en spiser samlet, og dette skal ikke forstyrres av TV-titting. Be han ta opp programmet på video om det er så viktig for ham.

Jeg er uenig i at dere begge må kompromisse! Du har strukket deg svært langt allerede, og du må ikke presse deg ytterligere. Nå er det hans tur til å tilpasse seg familiesituasjonen han lever i.

[Nabodama]

Typisk mannfolk!! Dette er problemer mange kvinner strir med. Problemet er at mennene som er problemet, ikke er villige eller ikke har evne til å se situasjonen fra partnerens side. For det første må du kreve at mannen tar sin halvdel av husarbeidet. At han rydder opp etter seg skulle være en selvfølge, slik oppførsel er kort og godt ikke akseptabel. Problemet med TV under middag kan løses ved å sparke ut eller flytte TV'en.

At han "glemmer" å hente datteren din som avtalt virker som alvorlig mangel på ansvarsfølelse, på grensen til mishandling - tenk om datteren din ble redd når tida gikk og han ikke dukket opp...

Du må sette klare grenser for ham ved å avtale/ bestemme hvilke konsekvenser det vil få for ham dersom han turer frem slik du beskriver. Forklar ham at du føler deg som en hushjelp, og krev at din plass skal være som en likestilt partner!!

Ja, det er klart hun skal være en likestilt partner, og det skal mannen også. Men blir han det ved at hun oppfører seg som om hun er moren hans ved å begynne med grensesetting og å bestemme/avtale konsekvenser for ham hvis han ikke innretter seg?

[Gjest lokus]

Ja, det er klart hun skal være en likestilt partner, og det skal mannen også. Men blir han det ved at hun oppfører seg som om hun er moren hans ved å begynne med grensesetting og å bestemme/avtale konsekvenser for ham hvis han ikke innretter seg?

Jeg er enig med deg i at slik grensesetting ikke burde være nødvendig. Her ser det likevel ut for meg som det er nødvendig å fortelle mannen hvor skapet står og gi klar tilbakemelding på at hun ikke finner seg i hva som helst.

[Gjest Gjest]

Innser at jeg tenker litt annerledes enn de fleste her, selv om jeg er jente. Nå kunne jeg aldri tenkt meg å gå inn i et forhold med noen med barn da, og blir nok litt farget av det. Det er klart at han velger også barnet når han velger deg, men at han skal utvikle noe som i det hele tatt ligner på farsfølelse, eller i det hele tatt like henne engang, kan du ikke kreve. Han skal behandle henne med respekt, og selvsagt svare når hun spør, snkke normalt til henne etc., men synes ikke du kan kreve engasjement utover det med mindre han ønsker det selv. Hun har da en far. Ellers synes jeg det er bare rimelig at du gjør mer av husarbeid etc. når du bor billig i hans hus. Akkurat det med at han strør rot rundt seg uten å gidde å rydde opp etter seg selv, forstår jeg selvsagt at er frustrerende dog, det burde være unødvendig.

[Gjest Gjest_Aline_*]

Eeeh....jeg forventer faktisk at han skal like datteren min, og snakke litt til henne hver dag.

Jeg forventer ikke at han skal ta vare på henne når jeg er opptatt, hun er stort sett alltid hos faren sin eller hos min mor hvis jeg trenger barnepass i flere timer eller over natta. Jeg forventer ikke at han skal ha noen farsfølelse ovenfor henne, det ville være urealistisk. Men når man bor sammen med noen, barn eller voksne, så ville det vært naturlig for MEG iallefall å bruke litt tid på dem, snakke med dem osv.

Nå er ikke jeg en som stiller store krav. Jeg klarer utmerket godt å leve mitt eget liv uten å måtte ha noen ved min side. Men når det blir slik at man ALDRI drar på turer eller til byen eller på besøk sammen, da reagerer jeg litt.

Han spurte meg for en stund siden om ikke jeg kan slutte å jobbe i helgene, slik at vi hadde mer tid til å finne på ting sammen. Men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke kan gjøre ting sammen når datteren min (hun er 7 år) er hjemme. Enten kan vi vel ta henne med, eller skaffe barnevakt for en kveld? Jeg forstår ikke problemet hans....og jeg har aldri fått noe fornuftig svar heller, selv om jeg har spurt, gang på gang på gang.

Men nå skal det sies at hverdagen fungerer i store trekk greit. Dette er ikke et DÅRLIG forhold. Men det er enkelte ting jeg reagerer på, og ikke forstår.

Derfor lurer jeg på hvordan andre stefamilier har det. Her i byen observerer jeg iallefall andre stefedre sammen med stebarna sine. Vet ikke hvordan DE har det hjemme, men jeg ser iallefall stefedre som bruker tid på stebarna sine.

Og angående det å betale for meg her vi bor. Jeg synes jeg bor billig, og setter selvfølgelig stor pris på det. Jeg har ikke lyst til å betale på et lån som ikke er mitt, derfor tar jeg strømregningene, internett, kommunale avgifter og maten. Pluss at jeg hjelper til med maling og andre ting som må gjøres her.

En ting til: en dag plumpet det ut av meg at jeg elsket ham. Det bare datt ut en kveld vi hadde det hyggelig sammen. Så smilte han litt usikkert og svarte: Jeg er glad i deg...kan ikke si at jeg elsker deg.

Da ble jeg litt lei meg. Forstår at noen ikke kan si de tre magiske ordene etter bare et år, men ble allikevel litt lei meg.

[Pokahonta]

Ikke normalt å ha det sånn etter et år..

[Gjest Gjest_gjest_*]

Eeeh....jeg forventer faktisk at han skal like datteren min, og snakke litt til henne hver dag.

Jeg forventer ikke at han skal ta vare på henne når jeg er opptatt, hun er stort sett alltid hos faren sin eller hos min mor hvis jeg trenger barnepass i flere timer eller over natta. Jeg forventer ikke at han skal ha noen farsfølelse ovenfor henne, det ville være urealistisk. Men når man bor sammen med noen, barn eller voksne, så ville det vært naturlig for MEG iallefall å bruke litt tid på dem, snakke med dem osv.

Nå er ikke jeg en som stiller store krav. Jeg klarer utmerket godt å leve mitt eget liv uten å måtte ha noen ved min side. Men når det blir slik at man ALDRI drar på turer eller til byen eller på besøk sammen, da reagerer jeg litt.

Han spurte meg for en stund siden om ikke jeg kan slutte å jobbe i helgene, slik at vi hadde mer tid til å finne på ting sammen. Men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke kan gjøre ting sammen når datteren min (hun er 7 år) er hjemme. Enten kan vi vel ta henne med, eller skaffe barnevakt for en kveld? Jeg forstår ikke problemet hans....og jeg har aldri fått noe fornuftig svar heller, selv om jeg har spurt, gang på gang på gang.

Men nå skal det sies at hverdagen fungerer i store trekk greit. Dette er ikke et DÅRLIG forhold. Men det er enkelte ting jeg reagerer på, og ikke forstår.

Derfor lurer jeg på hvordan andre stefamilier har det. Her i byen observerer jeg iallefall andre stefedre sammen med stebarna sine. Vet ikke hvordan DE har det hjemme, men jeg ser iallefall stefedre som bruker tid på stebarna sine.

Og angående det å betale for meg her vi bor. Jeg synes jeg bor billig, og setter selvfølgelig stor pris på det. Jeg har ikke lyst til å betale på et lån som ikke er mitt, derfor tar jeg strømregningene, internett, kommunale avgifter og maten. Pluss at jeg hjelper til med maling og andre ting som må gjøres her.

En ting til: en dag plumpet det ut av meg at jeg elsket ham. Det bare datt ut en kveld vi hadde det hyggelig sammen. Så smilte han litt usikkert og svarte: Jeg er glad i deg...kan ikke si at jeg elsker deg.

Da ble jeg litt lei meg. Forstår at noen ikke kan si de tre magiske ordene etter bare et år, men ble allikevel litt lei meg.

At noen ikke kan si at de elsker deg etter "bare" ett år? Jeg ville gått ut i fra at to mennesker som ønsker å bo sammen elsker hverandre. Dette høres ikke normalt ut i det hele tatt. Finn deg en mann som elsker deg og som blir glad i datteren din også. Det er faktisk mange menn som klarer å ta vare på stebarn som sine egne. Dump denne slappfisen hvis han ikke tar vare på deg!!

[gompen]

Hvordan er andre stefedre og stemødre ovenfor stebarna sine? Er det vanlig å bruke så lite tid på dem? Hvor ofte gjør andre familier ting sammen? Jeg har prøvd å snakke med ham om disse tingene, og han sier at han må bli flinkere til å engasjere seg litt. Men det skjer ikke noe... Han sier at han er vant til å leve alene, og trenger tid til å omstille seg. Men burde det ikke ha skjedd nå, etter et år?

Åh, jeg er forvirret... Skal det være slik som dette?

Jeg er stemor til min samboers datter og han er stefar til min sønn.

Vi oppdrar og tar vare på begge barna på lik linje. Om den ene skal noe en kveld passer den andre begge barna. Vi gjør ting som en familie, og vi er elsker begge barna.

Vi hadde aldri flyttet sammen om vi ikke elsket både hverandre og barna våre.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok folk takler steforelderrollen forskjellig, og det bør være lov så lenge premissene er klare. Selv kjenner jeg både de som har fortsatt å være steforelder etter brudd med kjæresten, og de som velger å holde avstand til barnet noe som selvsagt vil kunne bli vanskelig og ofte unaturlig om man bor sammen). Men jeg forstår godt at trådstarter blir frustrert - jeg er enig i at det virker som de lever hvert sitt liv. At han liker å gå tur i fjellet er så sin sak, man trenger ofte å gjøre ting alene også, men når han ikke foreslår at de av og til kan gjøre slike ting sammen også må det være lov til å undres over prioriteringene - skal forholdet - både til kjæresten og datteren - utvikle seg må en faktisk gjøre ting sammen utover å daffe halvsovende i sofaen. Når det gjelder husarbeid o.l synes jeg fordelingen virker grei nok og antagelig er ikke dette noen hovedsak i samlivsproblemene.

[Gjest Gjest]

Eeeh....jeg forventer faktisk at han skal like datteren min, og snakke litt til henne hver dag.

Hvorfor i alle dager forventer du at han liker henne? At man skal like noe eller ikke er ikke bare å bestemme seg for. Selvsagt er det det beste for alle, men altså ikke noe du kan bestemme.

Jeg forventer ikke at han skal ta vare på henne når jeg er opptatt, hun er stort sett alltid hos faren sin eller hos min mor hvis jeg trenger barnepass i flere timer eller over natta. Jeg forventer ikke at han skal ha noen farsfølelse ovenfor henne, det ville være urealistisk. Men når man bor sammen med noen, barn eller voksne, så ville det vært naturlig for MEG iallefall å bruke litt tid på dem, snakke med dem osv.

Er ikke nødvendigvis naturlig for alle andre, han ser sannsynligvis på henne som et onde han ikke kommer unna. Men respekt skal hun selvsagt ha fra ham uansett, det er en selvfølge!

Nå er ikke jeg en som stiller store krav. Jeg klarer utmerket godt å leve mitt eget liv uten å måtte ha noen ved min side. Men når det blir slik at man ALDRI drar på turer eller til byen eller på besøk sammen, da reagerer jeg litt.

Enig med deg på den.

Og angående det å betale for meg her vi bor. Jeg synes jeg bor billig, og setter selvfølgelig stor pris på det. Jeg har ikke lyst til å betale på et lån som ikke er mitt, derfor tar jeg strømregningene, internett, kommunale avgifter og maten. Pluss at jeg hjelper til med maling og andre ting som må gjøres her.

Hmm, er du sikker på at dette blir så lite likevel? Har du regnet på hvor mye du betaler nå sammenlignet med om dere hadde delt alt på to, og du samtidig hadde kjøpt deg inn i hans bolig med tilsvarende som du betaler på lånet? Er slettes ikke sikkert det hadde blitt dyrere enn nå når du betaler alt annet...

En ting til: en dag plumpet det ut av meg at jeg elsket ham. Det bare datt ut en kveld vi hadde det hyggelig sammen. Så smilte han litt usikkert og svarte: Jeg er glad i deg...kan ikke si at jeg elsker deg.

Da ble jeg litt lei meg. Forstår at noen ikke kan si de tre magiske ordene etter bare et år, men ble allikevel litt lei meg.

Synes ikke et år er for kort tid til å si at du elsker noen. Faktisk er det litt pussig å ikke kunne si det til personen du bor sammen med, synes jeg. Så her hadde jeg definitivt stusset om jeg var deg!

[Gjest men]

Vært sammen i et år og bodd sammen i et år? Er det samme året?

Jeg synes det er påfallende at du har flyttet sammen med en mann som ikke kan si at han elsker deg, når har et barn med i dette samboerskapet.

Hvis han ikke elsker deg, er det ikke rart han har et halvhjertet forhold til barnet ditt. Heller ikke at han tar så lett på det å holde orden på egne ting, og ta sin del av husarbeid.

Er redd det kanskje er et forhastet samboerskap, og at du nå sitter med en som ikke er så veldig engasjert. Er ikke forholdet kjempeviktig for ham, mangler kanskje også motivasjonen til å gjøre så mye med det.

At han knapt snakker med datteren din, synes jeg er for ille. Det er ikke en oppvekst jeg ville ønsket for et barn.

Endret 2. juli 2008 av men