dårlig selvtillit

[Gjest gjest1]

Det går mye opp og ned, men jeg sliter med vldig dårlig selvtillit. Deprimert til tider...Jeg merker det går ut over meg som person, og jeg føler liksom at jeg sitter fast i tiden??

Noen som har noen gode råd?

-jente 21

[Gjest En annen mann]

Det går mye opp og ned, men jeg sliter med vldig dårlig selvtillit. Deprimert til tider...Jeg merker det går ut over meg som person, og jeg føler liksom at jeg sitter fast i tiden??

Noen som har noen gode råd?

-jente 21

Hei,

Det kommer vel litt an på om dette dreier seg om en kortere periode eller om du har hatt det slik lenge. Hvis denne lave selvfølelsen er noe relativt nytt for deg er det nok lurt å se om det er situasjoner som presser deg for mye, enten det er er i jobbsammenheng eller av mer personlig art. Selv om det er lettere sagt enn gjort, kan det være lurt å forsøke å trappe ned på det som du mener fører til at du føler det slik.

Ser du nevner depresjon som en mulig kilde, dette kan absolutt gå utover selvtilliten, men også omvendt; dårlig selvfølelse kan trigge depresjon. Det kan med andre ord være hensiktsmessig å forsøke å se hva som kom først, høna eller egget.

Uansett kan det være lurt å ta en samtale med fastlege hvis du føler du ikke blir kvitt dette

Lykke til

[Gjest Gjest_Martin_*]

Hei, jente 21!

Liten selvtillitt er noe veldig mange av oss har følt en eller annen gang - i en kort eller lengre periode. Dagens gode nyhet er at den aldri blir helt borte, den ligger alltid der et sted, litt godt gjemt kanskje, men tro meg - den er der. Du setter et spørsmålstegn i tittelen din, noe som kan tyde på at du ikke er helt sikker på om det faktisk er selvtillitten det skorter på. Det er ganske vanlig at man er i tvil om dette. Det kan også være selvbildet eller selvfølelsen...det er nyanser mellom disse følelsene. Uansett så trenger du sikkert å prate med noen om dette, noen som du uforbeholdent kan "tømme" deg overfor. Terskelen for å gå til det skritt og prate med profesjonelle om slike temaer er dessverre ofte høy. Det burde være mer naturlig enn å ga til fastlegen sin pga en vond skulder eller vont i magen. Vi er flinke til å vedlikeholde alt det fysiske, enten det er kroppen, bilen eller huset. Men hva med hodet, hjertet og sjelen vår? Der er det ofte dårlig stelt. Ut fra ens eget ståsted, så begynner alt i universet med oss selv - derfor er det en selvfølgelighet at vi må ta vare på den mentale siden av oss. Og for å gjøre dette, trenger man en kyndig samtalepartner.

For å ikke prate meg helt bort, vender jeg meg tilbake til spørsmålet ditt: Hvis du føler du har behov for å sette deg selv i et perspektiv, så finnes det samtaleterapeuter som kan hjelpe deg med nettopp dette. En som kan stille de rette spørsmålene og hjelpe deg med at du selv finner svarene du søker etter. Det er nemlig her "hemmeligheten" ligger når man skal finne seg selv igjen. Jeg foreslår at du kontakter HumaNova i Oslo (www.humanova.no) som er en utdanningsinstistusjon for samtaleterapi. Her kan du søke deg frem til terapeuter innenfor flere områder. Hvis du ikke har altfor mye uflaks, kan du finne en som holder til i nærheten av deg. Størst sjanse har du nok hvis du bor i østlandsområdet. Det trenger ikke bli så dyrt heller. Sisteårs-studenter trenger dessuten treningsklienter og det koster "bare" 200 pr time. Ikke la deg skremme av at de ikke er ferdigutdannet. De har 6 måneder eller mindre tid igjen av et 4-årig studium, og er veldig flinke.

En ting på tampen: Dette er ikke "farlig", tvert i mot kan du få en oppvåkning du ikke en gang har turt å drømme om. Det er spennende og veldig lærerikt! : )

[Gjest gjest1]

Hei, jente 21!

Liten selvtillitt er noe veldig mange av oss har følt en eller annen gang - i en kort eller lengre periode. Dagens gode nyhet er at den aldri blir helt borte, den ligger alltid der et sted, litt godt gjemt kanskje, men tro meg - den er der. Du setter et spørsmålstegn i tittelen din, noe som kan tyde på at du ikke er helt sikker på om det faktisk er selvtillitten det skorter på. Det er ganske vanlig at man er i tvil om dette. Det kan også være selvbildet eller selvfølelsen...det er nyanser mellom disse følelsene. Uansett så trenger du sikkert å prate med noen om dette, noen som du uforbeholdent kan "tømme" deg overfor. Terskelen for å gå til det skritt og prate med profesjonelle om slike temaer er dessverre ofte høy. Det burde være mer naturlig enn å ga til fastlegen sin pga en vond skulder eller vont i magen. Vi er flinke til å vedlikeholde alt det fysiske, enten det er kroppen, bilen eller huset. Men hva med hodet, hjertet og sjelen vår? Der er det ofte dårlig stelt. Ut fra ens eget ståsted, så begynner alt i universet med oss selv - derfor er det en selvfølgelighet at vi må ta vare på den mentale siden av oss. Og for å gjøre dette, trenger man en kyndig samtalepartner.

For å ikke prate meg helt bort, vender jeg meg tilbake til spørsmålet ditt: Hvis du føler du har behov for å sette deg selv i et perspektiv, så finnes det samtaleterapeuter som kan hjelpe deg med nettopp dette. En som kan stille de rette spørsmålene og hjelpe deg med at du selv finner svarene du søker etter. Det er nemlig her "hemmeligheten" ligger når man skal finne seg selv igjen. Jeg foreslår at du kontakter HumaNova i Oslo (www.humanova.no) som er en utdanningsinstistusjon for samtaleterapi. Her kan du søke deg frem til terapeuter innenfor flere områder. Hvis du ikke har altfor mye uflaks, kan du finne en som holder til i nærheten av deg. Størst sjanse har du nok hvis du bor i østlandsområdet. Det trenger ikke bli så dyrt heller. Sisteårs-studenter trenger dessuten treningsklienter og det koster "bare" 200 pr time. Ikke la deg skremme av at de ikke er ferdigutdannet. De har 6 måneder eller mindre tid igjen av et 4-årig studium, og er veldig flinke.

En ting på tampen: Dette er ikke "farlig", tvert i mot kan du få en oppvåkning du ikke en gang har turt å drømme om. Det er spennende og veldig lærerikt! : )

Tusen takk for det!

Det er vanskelig å måtte velge om det er selvtilliten eller depresjonen. Jeg vil heller si de går hånd i hånd. Det begynte vel tidlig på ungdomsskolen pga familie (spesielt) og oppå dette igjen -- venne-problemer. Det hele utviklet seg derfra.

Det er tungt, for jeg føler jeg ikke klarer å være meg selv...? Fæl følelse.

Jeg vet universiteter tilbyr psykolog også, men ja, det er vanskelig å ta det steget.. Jeg har virkelig lyst å få alt ut og prate med noen, så jeg tror jeg skal prøve å få kontaktet dem...

Takk for gode ord!